hits

Alt er nytt

Vi har anmeldt Alt er nytt fr, men siden alt faktisk er nytt, er vi tilbake for se hvordan det str til med Lepperd, Farley og co. Holder konseptet vann? Klarer de fornye seg kveld etter kveld? Tirsdagens utvalgte gjester er debutant Cecile Moroni og Jonis Josef, kjent fra Latter. Vil deres nye materiale treffe? Det er i grunnen mange usikkerhetsmomenter knyttet til kveldens utgave av Alt er nytt. Med lovordene fra tidligere kritikker i bakhodet, lever allikevel hpet om en lykkelig slutt.

Hodene bak Alt er nytt, Martin Lepperd (verst til hyre) og Henrik Farley (verst til venstre), sjarmerer og briljerer p Klubbscenen! FOTO: Hentet fra latter.no

Tittel: Alt er nytt
Konsept av: Martin Lepperd og Henrik Farley
Tid og sted: Latter, Klubbscenen, 13. november 2018
Medvirkende: Martin Lepperd, Henrik Farley, Cecile Moroni og Jonis Josef
Kommende forestillinger: Siste forestilling i r er 4. desember. I spilleplan vren 2019
Anmeldelse av: Mari Noodt

 

Takk og lov for Martin Lepperd og Henrik Farley, sier n jeg. Jeg skal rlig innrmme at de kritiske sprsmlene hang over meg da jeg gikk inn i Oslos desidert mest klaustrofobiske lokale. Klubbscenen p Latter er virkelig ikke noe skryte av... Joda, de legger opp til en intim og varm atmosfre, men overdrevent komfortabelt er det ikke akkurat. Forutsetningene for gi seg hen til en humorkveld, kunne utvilsomt vrt bedre. Men s kommer Lepperd og Farley ridende inn p hvite hester - til unnsetning for den trauste novembersjelen! Etter f sekunder er jeg omvendt og forsvinner inn i deres herlige komiverden. Klubbscenen fr vre s klam den bare vil, for jeg ler s jeg griner.

Det er noe med kjemien og timingen til gutta i Alt er nytt. De har liksom funnet fram til en felles blgelengde som de surfer avgrde p, til publikums store begeistring. Med en kameratslig tone og litt keitete framtoning, sjarmerer de oss i senk i improviseringen. Her er ingenting planlagt og ting kan g litt skeis, men det er nesten det aller morsomste. Premisset er jo satt, og vi ler hjertelig av og med dem, bde i punchliner og bloopers.

Cecile Moroni er kveldens debutant og jobber hardt for publikums respons. FOTO: Tore Stre

Nr gjestene da skal opp p scenen, er premisset noe annet. Dette skal jo vre ekte standup med vitser og poeng, ikke improvisasjon. Vi lar dem ikke komme unna med feilskjr like lett. Det er nok ikke helt rettferdig ovenfor komikerne, og er kanskje en liten svakhet i konseptet. Frstedame ut, franske Cecile Moroni, m i alle fall slite litt for responsen. Hun har et skarpt blikk p nordmenn og kommer med noen morsomme poenger om integrering og norsk kultur. Men selvom sprket gjres til en gimmick, skaper det ogs litt trbbel for Moroni. Vi hrer ikke alt hun sier, og mister nok et par vitser av den grunn, men en tff debut likefullt.

Jonis Josef er kjent for mange, og en viss forventning flger derfor med. Josef virker ikke like forberedt som Moroni, og flger vertenes mer improviserte stil. Det fungerer ikke helt, for poengene blir ikke skarpe nok. Sporadiske vitser om indianere og jder faller ikke helt i god jord, men han redder seg nogenlunde inn med en pornoavslutning. Litt billig, men morsomt. Alt er nytt er jo et prverr for nytt materiale, og Josef har en del arbeid gjre fr dette sitter.

Jonis Josef begynner bli en kjent skikkelse. Det vil ikke dermed si at alt han lager er gull. FOTO: Tobias Nordli

Det er alltid en risiko nr det kommer til improvisasjon og nytt materiale. Vi er prvekaniner, og noen ganger er man ikke like heldig. Jeg vil allikevel anbefale Alt er nytt som et godt avbrekk fra en sur novemberdag. Lepperd og Farley er bunnsolide og plitelige. Av dem vil du f frsteklasses underholdning og mye latter for pengene! Gjestene fr du bare gamble p. Du kan hpe p et ess, og hvis ikke... De holder heldigvis ikke p s veldig lenge.

Rettstridig forfyning

Oslo Nye Teater klinker til med rets kanskje minst sexy tittel, nr de iscenesetter Lena Anderssons bok Rettstridig forfyning p Centralteatret. I hovedrollen mter vi Ingvild Holthe Bygdnes, forelsket og gal! Alan Lucien yen str for regien i det som viser seg vre en av de morsomste og mest lekne forestillingene p teaterscenene i Oslo denne hsten. Ester Nilsson er forelsket, p den usunne mten, og publikum kan le av det. Dette er teater for ungdom.


Plakat Rettstridig forfyning med Ingvild Holthe Bygdnes og Anders Mordal i hovedrollene. FOTO: Erika Hebbert

Tittel: Rettstridig forfyning
Hvor/Nr: Oslo Nye Teater, Centralteatret torsdag 8.november
Av: Lena Andersson             Dramatisert av: Karin Parrot Jonzon          Oversatt av: Maja Skanding
Regi: Alan Lycien yen       Scenografi/kostymer: se Hegernes         Dramaturg: Marianne Svig
Medvirkende: Ingvild Holthe Bygdnes, Anders Mordal, Anne Guri Tvedt, Henriette Faye-Schll
Kommende forestillinger: spilles frem til og med 22.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Ester Nilsson (Ingvild Holthe Bygdnes) holder foredrag om kunstneren Hugo Rask (Anders Mordal). De mtes, og Ester er solgt. Kjrligheten hun fler utvikler seg til begjr og selv nr han tar avstand klarer hun ikke slutte tenke p han. For bruke et velkjent uttrykk: "bitches be crazy". Besettelsen tar ikke slutt... Akkurat slik det er vre forelsket.

Lena Anderssons roman har vunnet priser og tok Sverige med storm. N har alts Alan Lucien yen tatt turen opp til Oslo Nye Teater for iscenesette denne litterre besettelsen. Forestillingen er god! Alan klarer treffe punktet hvor man bde fler med og ler av Ester. Hun er ganske hpls, fryktelig irriterende, og akkurat slik man selv kan bli nr man er forelsket. Selv tar jeg meg selv i le hyt flere ganger. De sm bruddene med dans, temposkiftene og den enkle scenografien benyttes effektivt for underbygge historien. la de to hovedkarakterene bli spilt av to skuespillere, mens Anne Guri Tvedt og Henriette Faye-Schll fungerer som fortellere og alle andre karakterer, fungerer ogs strlende. Regien er rett og slett helstpt.


En enkel og effektiv iscenesettelse brer historien frem p en srdeles underholdende mte. F.v. Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schll, Anne Guri Tvedt, Anders Mordal. FOTO: Mats Bcker

Som journalist er det ofte et ml f skrevet raskt etter en forestilling. Denne gangen hadde jeg litt mer tid p meg, det er jeg glad for. Rettstridig forfyning har rett og slett vokst p meg (slik en forelskelse ogs kan gjre). Holthe Bygdnes er hysterisk i rollen som Ester Nilsson, hennes rolletolkning er alene grunn nok til se denne forestillingen. Flelsen av at tematikken sniker seg inn under huden p deg, gjennom humoren og gjenkjennelsesfaktoren er ogs sterkt til stede. N, flere dager senere tenker jeg desto mer p Ester, forelskelse og hplse utsagn som "snakkes sikkert".

Forestillingen er ikke en av de som gjr at du mister pusten i teatersalen. Dette er enkelt, artig og godt teater, hvor alvor og humor flettes sammen til en finurlig liten historie. Bret frem av en glimrende hovedrolleinnehaver og dyktig regissr. Boken (som jeg personlig ikke har lest.. enn) m bare vre god, ellers skjnner jeg ingenting. 

Vi er Teaterungdom, noe som gjr begeistringen min enda sterkere. Dette er teater som egner seg utrolig godt for ungdommer. Stykket er morsomt. Det handler om forelskelse, noe ungdomstiden er fullt av. Fortellingen formidles p en enkel og ryddig mte som aldri blir kjedelig. S ikke la deg lure av den litt trause tittelen kjre teaterungdom, dette er en forestilling dere vil sette pris p. Terningkast 5!

l.i.f.e.g.o.e.s.o.n.

Han er dd. Mannen hun elsket. Han har vrt dd i 20 r, men han er her enn. Brille (Heidi Gjermundsen Broch) kan ikke gi slipp. Det er fortsatt noe som er usagt og som henger igjen. Datteren er voksen, har kjreste, men bor stadig hjemme med mor, med Brille. Et besk hos legen viser at Brille skal d, snart. Kanskje er det endelig p tide gi slipp p fortiden og g videre?


Frode Winther spiller mannen som Brille (Heidi Gjermundsen Broch) elsker og har elsket. Spilledsa spiller fortsatt. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: l.i.f.e.g.o.e.s.o.n.
Hvor/Nr: Det Norske Teatret, scene 3 tirsdag 6.november
Dramatiker: Rolf Kristian Larsen         Oversatt til nynorsk av: Brynjulf Jung Tjnn
Regi: Frank Kjoss            Komponist: Sandra Kolstad           Dramaturg: Matilde Holdhus
Medvirkende: Heidi Gjermundsen Broch, Ingeborg Sundrehagen Raustl, Peiman Azizpour, Frode Winther, Joachim Rafaelsen
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 29.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Vi befinner oss p scene 3 p Det Norske Teatret. Rolf Kristian Larsen debuterer som dramatiker med l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. og Frank Kjoss fr sin debut som regissr. Med seg har de solide skuespillere og en enkel scenografi. Dette er noe jeg hadde gledet meg til lenge, srlig etter ha blitt kjent med Rolf Kristian Larsens skrivestil p Dramatikkens hus i september. En unormalt samlet norsk presse har ogs skrytt masse av forestillingen, selv sitter jeg skuffet igjen.

Teksten fremstr solid, og skuespillerne spiller fantastisk, men det hele fremstr noe uforlst. Det virker for meg som om noe sitter litt fast, som en propp, og jeg klarer ikke la meg engasjere. Selve regien fremstr ogs ganske sprikende. Ofte sitter jeg tenker "hvorfor gjr de dette", ting gir generelt lite mening. Noe som er rart, nr historien og rollegalleriet er s enkelt og ryddig. Bruken av musikk virker ogs litt ptatt, sluttscenene (jeg opplever at det er tre ulike sluttscener som spilles etter hverandre) er ogs merkelige. De formidler bde humor, vemod og hp, i et slags sammensurium som gjr at ingen av delene fester seg i meg som publikummer.


Hun skal d. Byrkraten kan hvile for en stund, men hva med sorgen? FOTO: Dag Jenssen

Dette er en kort og enkel forestilling med en spennende tekst og gode skuespillere, men s mye mer enn det makter den ikke vre. Jeg hadde hye forventninger til l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. kanskje er jeg litt farget av dette. Uansett sitter jeg igjen med en flelse av at det hele ender opp i en middelmdig forestilling som ikke er i nrheten av n sitt potensiale. Den sprikende slutten gjr det ogs vanskelig feste forestillingen p en bestemt knagg. Dette er nok en forestilling jeg fort gr videre fra.

Ulven

Ulven er  tilbake p norsk scene. Han dukket frst opp i 2011, i forestillingen Rockn roll wolf p Trndelag Teater og i Rockeulven p Nationaltheatret. ret etter tok han turen til Bergen, i Den Nationale Scenes Ulverock. N str han igjen p Nationaltheatrets hovedscene, i nyversjonen Ulven, klar for sjarmere sitt publikum nok en gang. Det er i alle fall det han prver p...

Flere skuespillere alternerer p rollene i Ulven. Her er Geita spilt av Mariann Hole og Ulven av ystein Rger. FOTO: Erika Hebbert

Tittel: Ulven
Av: Tyra Tnnesen og smund Flaten
Hvor/nr: Nationaltheatret, Hovedscenen 6. november
Regi: Tyra Tnnesen
Kveldens medvirkende: Herbert Nordrum, Mariann Hole, Espen Alknes, Tor Ivar Hagen, Sunniva DuMond Nordal, Ole Bernhard Arn, Trine Wiggen, Julie Stp Husby, Mari Strand Ferstad, Isabel Beth Toming, Henriette Mar, Kjrand Moe, Liv Bernhoft Osa, Selome Emnetu, Hkon Ramstad, Sigrid Hyer Indregard, Ninni Spone og Ottar Johnson
Musikk: smund Flaten
Scenograf og kostymedesigner: Dagny Drage Kleiva
Maskrer: Nina Knig og Terje Rdsj
Kommende forestillinger: Spiller til og med 31. desember
Anmeldelse av: Stine Srensen

Tyra Tnnesen str nok en gang bak regissr-roret. Ulven er hennes tredje versjon av forestillingen basert p filmmusikalen Med Grim og gru. Jeg har ikke selv sett noen av de tidligere oppsetningene, men jeg m tro at de var vellykkede, ettersom historien n fr ny drakt p Nationaltheatrets Hovedscene. Og den bokstavelige "drakten" er nydelig, med kostymer inspirert av tradisjonelle norske folkedrakter. Dessverre stopper den strste begeistringen her. en her. Billige grep og slappe scener preger forestillingen, og det virker som Nationaltheatret ikke helt vet hvordan de skal ta sitt yngste publikum p alvor. 

Historien er ganske lett henge med p. Geitemamma (Hole) er lei av sitt kjedelige liv og nsker at noe spennende skal skje. Voila! Inn kommer den kjekke og farlige ulven (Nordrum) og det oppstr st musikk mellom tamdyr og villdyr. Det oppstr ogs en ganske upassende seksuell kjemi, og det blir dessverre noks pinlig nr Geita og Ulven klr hverandre med et uttrykk som nrmer seg det orgasmiske. Ulven vil ha Geita, men han vill ikke ha hennes tre killinger. Han bestemmer seg derfor spise dem, og sammen med Gaupa (Nordal), Eselet (Hagen) og Jerven (Alknes) legger han en plan for fange dem. N m Geita gjre alt hun kan for beskytte barna, samtidig som hun kjemper mot sin egen tiltrekning til Ulven. 

​Villdyra er lei av bli mobbet av tamdyra, og de bestemmer seg for sl tilbake. FOTO: yvind Eide

Premisset er absolutt kult, men problemet med Ulven er at veldig lite fremstr som viktig eller substansielt. Vi tror aldri helt p at Ulven virkelig er slem, og vi gidder ikke bry oss med gjengen av sidekarakterer som kakler og breker med slapp tilstedevrelse og diksjon. Sangene er fine, men teksten har det med drukne i musikken. Vi fr ikke alt med oss, noe som er synd, da mye av det jeg faktisk hrte hadde bde en skarp og smart brodd. Forestillingen introduserer flere karakterer og hendelser som gir oss forventninger, men ser ut til "glemme" videreflge dem. Scenen hvor den eldste geitekillingen Andrei (Johnson) og Eselet hjelper en lerke ut av et bur, er fin og forseggjort, men den er ogs overfldig for selve historien. Vi forventer derfor at lerka kommer tilbake, men det gjr hun ei. Vi forventer ogs at Eselet vil huske dette samarbeidet med Andrei, men p slutten forsker han allikevel grille den stakkars killingen. Scenen oppleves som undvendig og bidrar til gjre forestillingen rotete. 

Mammageita elsker barna sine, men hun klarer ikke st imot spenningen av bli med den farlige Ulven. Foto: Erika Hebbert

Det finnes allikevel noen elementer som drar forestillingen opp. Herbert Nordrum, i rollen som tittelkarakteren, er en fornyelse se p. Det er tydelig at han koser seg med materialet, og han leker med bde kropp og stemme. Geitekillingene er s ste og sjarmerende at vi nesten skjnner at Ulven vil spise dem opp. De har noen fantastiske stemmer, i tillegg til et imponerende skuespillertalent. Nr sant skal sies, har de en bedre tilstedevrelse og energi enn mange av veteranene p scenen. Eselet og Kyllingen (Mar) er to vittige biroller som fyrer opp latteren, og kostymene er helt magiske. Dessverre klarer ikke disse lysglimtene redde Ulven som helhet.

Til slutt m det nevnes at barna i salen s ut som de koste seg, og snn sett treffer Nationaltheatret her sin mlgruppe. Men om du har en smrolling du vil ha med p teater denne hsten, s anbefaler jeg heller sjekke ut noen av de andre barneforestillingene som gr i Oslo. S kan bde du og yngstemann kose dere med teater som tar barn p alvor. 

Who Told You This Room Exists?

Den anerkjente koreografien Ina Christel Johannessen er tilbake p Dansens Hus. Med seg har hun sitt kritikerroste kompani, Zero Visibility Corp. Forestillingen Who Told You This Room Exists? er frste del i Johannessens kommende trilogi, som tar utgangspunkt i en overskrift med felles tematikk: menneskets sken etter mer, strre og bedre. Kveldens overskrift er forlatt/tap, og hovedfokuset ligger i utforskningen av rommet. Og utforskning blir det, uten tvil. 

Danserne utforsker rommet i seg selv og hverandre. FOTO: Tale Hendnes

Tittel: Who Told You This Room Exists? 
Hvor/nr: Dansens Hus, Studioscenen 8. november
Medvirkende: Line Trmoen, Ole Kristian Tangen, Anton Borgstrm og Jim De Block 
Koreografi og konsept: Ina Christel Johannessen
Lysdesign: Chrisander Brun    Musikk: Mika Vainio 
Film: Jim de Block                   
Kommende forestillinger: 09.-13. november
Anmeldelse av: Stine Srensen

Studioscenen har blitt et lite kammerteater. To vegger og et firkantet teppe skaper et pent rom. P gulvet str tre benker i sort skinn. Inntil veggen ligger det en haug med blanke ark. Inn kommer tre av kveldens fire dansere. De henter ark, skrur p en prosjektor, og setter p en film av dem selv i et hus i Paris. Underveis begynner de henge opp de blanke arkene over lysbildet p veggen. Allerede her starter utforskningen av rommet. Gjennom 80 minutter tar danserne oss gjennom en reise i rommet, enten det er det fysiske, det indre - eller noe helt annet. 

Danserne er glimrende. Deres bevegelser er lekne og alvorlige p samme tid, og utfrelsen er bunnsolid i danseteknikk og spill. De danser alene med sitt eget sregne dansesprk, men ogs med hverandre. Det er i dette felleskapet forestillingen er sterkest. Nr danserne kommer sammen oppstr det en helt utrolig dynamikk. De er ikke lenger enkelte dansere, men blir en symbiose i samarbeidet. Bevegelsene flytter seg fra den ene til den andre, i en forblffende koreografi som spiller p reaksjoner og fysisk bevissthet. De utforsker rommet i hverandres kropper, og det er utrolig vakkert. 

Dansen er sterkest i felleskapet hvor nrheten bryter alle intimgrenser. FOTO: Yaniv Cohen

Det er ikke bare dansen som leker med dynamikk og rom. Lys og musikk er en like viktig del av regien, og det er tydelig at Johannessen har tenkt nye gjennom alle valg. Lyset dimmes ned, for s komme p igjen i raske og forfriskende skift. Musikkens rytme pulserer i takt med dansernes presise bevegelser, men rett som det er skiftes bde tempo og volum. Skygger blir en del av scenografien og rommet utforskes ytterligere. Det er spennende og smart gjort. 

Jeg har litt problemer med knytte tittelen forlatt/tap til kveldens forestilling. Danserne formidler mange uttrykk, men ingen som helt nr nkkelordene. Det oppstr scener hvor en blir holdt utenfor felleskapet, men de finner hverandre fort igjen, s det er vanskelig rettferdiggjre det som bli forlatt. Ordet "tap" fr jeg heller ikke helt til passe inn. Dansen forteller om ssken som mtes p tross av deres forskjelligheter, fordi kjrligheten er strst. Jeg ser bare hp, ikke tap. Men premisset om utforske rom treffer spikeren p hodet, og snn sett lykkes Who Told You This Room Exists?

Fra et mrklagt rom oppstr det plutselig lys. FOTO: Tale Hendnes

Who Told You This Room Exists? er et godt eksempel p hvordan sceniske virkemidler kan lfte en forestilling til nye hyder. Den viser ogs at Ina Christel Johannessen og Zero Visibility Corp ikke uten grunn er blitt hyllet av bransjen bde i Norge og i utlandet. Er du sulten p bra dans og scenemagi, s er Who Told You This Room Exists? helt klart forestillingen for deg. 

Snfall

Det er november, men julen har allikevel begynt vise sitt ansikt her til lands. Butikkene bugner med julebrus og pepperkaker, julebord-sesongen er godt i gang, og p Oslo Nye Teater fr du servert julestemning til den store gullmedaljen. Bde voksne og barn blir sjarmert i senk nr teateret presenterer hstens store juleeventyr, Snfall

Snfall forteller historien om foreldrelse Selma (Mordal) som mest av alt nsker seg en familie. Det fr hun i form av bestefar Julius: FOTO: Brd Gundersen

Tittel: Snfall
Av: Klaus Hagerup, Hanne Hagerup, Hilde Hagerup og Synne Teksum
Hvor/nr: Oslo Nye Teater, Hovedscenen 1. november
Regi: Synne Teksum
Med: Emilie Mordal, Helle Haugen, Trond Hvik, Petter Vermeli, Tarjei Sandvik Moe, Olavus Frostad Udbye, Ida Elise Broch, Johannes Joner, Sisi Sumbundu, Stine Fevik, Andreas Stoltenberg Granerud, Suzanne Paalgard og Kari-Ann Grnsund m. fler. 
Koreografi: Tomas Adrian Glans       Musikk: Henrik Skram
Scenografi: Gjermund Andresen.      Kostymer: Marianne Forsberg
Kommende forestillinger: Spiller til og med 29. desember
Anmeldelse av: Stine Srensen

Mange kjenner kanskje igjen tittelen, og det med god grunn. Snfall dukket frst opp som rets julekalender p NRK i 2016 - til stor begeistring fra bde kritikere og publikum. Da var det pappa Klaus Hagerup, dtrene Hanne og Hilde, og Synne Teksum som sto for manuset. Teksum hadde ogs regien. N har Hanne og Hilde kjevlet 24 episoder ned til en to-timers lang familieforestilling, og Teksum har igjen tatt p regi(nisse)lua. Det hres kanskje umulig ut, men resultatet er en stram og god fortelling! Den er stappfull av barnlig glede, herlig julemagi og kanskje mest imponerende - en viktig lrdom om familie og tilgivelse. 

Historien er full av varme og sjarm. Foreldrelse Selma tror ikke p julenissen, men skriver allikevel et brev til han hvor hun innrmmer sitt hyeste nske: en familie. Til vanlig bor hun med hunden Casper hos Ruth, som verken har peiling p barn eller hund. Men Selma finner raskt ut at julenissen ikke bare er ekte, han er faktisk bestefaren hennes. Som barna fra Narnia, reiser hun gjennom et skap og havner i Snfall - byen hvor bestefar Julius (julenissen) bor sammen med alle smalvene sine. Selma fr familien hun alltid nsket seg og vi gleder oss over julemirakelet. Men det viser seg at juleidyllen kan sl sprekker, selv i Snfall. Julius blir kidnappet av sin ambisise og bitre assistent Winter, s Selma og hennes nye venner m finne Julius fr 24. desember - ellers blir hele julen delagt. 

Winter (Vermeli) er lei av "julebll" og brk. Han bestemmer seg for ta over jobben som julenissen. Foto: Brd Gundersen

Det er en fantastisk gjeng med skuespillere som forteller historien p scenen. Emilie Mordal spiller Selma med et barnlig uttrykk og er bde srbar og tff p samme tid. Vi kjper at hun er tolv r uten sprsml. Trond Hvik er den bamsete og snille julenissen vi alle ser for oss og Johannes Joner bruker hele kroppen i rollen som oppfinneren IQ. Ida Elisa Broch og Olavus Frostad Udbye spiller smalvene som hjelper Selma med finne Julius, og det gjr de med utmerket tilstedevrelse og gjenkjennelige karakterer. Tarjei Sandvik Moe og Andreas Stoltenberg Granerud briljerer i sine komiske biroller og alle barneskuespillerne er herlige se p scenen. 

Fortellingens store stjerner er allikevel Peter Vermeli I rollen som Winter, og Helle Haugen i rollen som Ruth. Vermeli har en fantastisk mimikk og den bruker han for alt den er verdt. Han er en skurk som er mer patetisk enn ond, men han klarer likevel f sympati av sitt publikum. Mot slutten blir han avslrt som den sleipingen han er, men Julius velger allikevel tilgi han. Nok et julemirakel!

Haugen spiller den noe nevrotiske og tilsynelatende uflsomme Ruth, men s fort hun innser at Selma er borte, vkner en lenge undertrykt morskjrlighet. Hennes emosjonelle reise fra avisende forsrger til ulykkelig foreldrefigur, er s rrende og ekte at vi blir oppriktig glade nr Selma velger forlate Snfall slik at hun kan komme hjem. 

Nabogutten Hkon (Sande Moe) er fast bestemt p muntre opp Ruth (Haugen) med litt julestemning. Foto: Brd Gundersen

Henrik Skram tar sin originalmusikk fra serien og tilpasser den teatret. Den flyter upklagelig inn i spill og historie, og julestemningen blir opphyd uten at musikken gjr noe voldsomt ut av seg. Sangene er lette og fengende, og barna lar seg rive med. Oslo Nye tar i bruk sin fantastiske etasje-scene, og veksler mellom Snfall og VU (Vr Verden) med imponerende skift. Det blir tatt i bruk mange finurlige grep p scenen som stadig fr meg til sprre meg selv: "hvordan gjorde de det?" Det er herlig teatermagi som skaper like herlig julemagi. 

Snfall er for folk i alle aldre, fra de yngste til de eldste. Alle generasjoner var til stede under torsdagens premiere, og det s ut som de alle koste seg like mye. Er du gira p en juleforestilling i r, s burde Snfall helt klart vre frste valget. Jeg garanterer julestemning!

Line Margrethe Rustad - kultursjef "i lverum"

Vi er tilbake i Elverum, nrmere bestemt p biblioteket i rdhuset. En hyggelig bibliotekar viser oss veien videre oppover og inn p et trivelig kontor. "Jeg holder p skrive noe, kommer straks". Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum kommune. Vi mter henne p hennes rde kontor. En stor rd sofa, et stort bord med rde stoler, en pult - et lite rom som rommer mye. Vi setter oss ned i den rde sofaen med Elverumsputene for hre mer om kulturlivet i byen, og hvordan det jobbes for skape kulturopplevelser for ungdom.


Vi er klare for mte i den rde sofaen

"Jeg er en urelverumsing" begynner Line Margrethe, "og urelverumsinger sier i lverum, ikke p". Hun beskriver seg selv som engasjert, strategisk og utlmodig. "Jeg vil at ting skal skje med en gang, det er noe jeg jobber med da". Jobben som kultursjef har hun hatt i 9 r. "Ingen dag er lik, derfor har jeg bde stvler og glittersko stende p kontoret", hun peker bort i hjrnet hvor skoene og den knallrde jakken hennes henger. Fr hun tok jobben som kultursjef var Line ansatt i Norsk Tipping, og politiker for partiet Venstre, men n handler alt om kulturlivet i byen. "Jeg er fryktelig stolt over hva vi fr til, med det vi har, de rammene vi er gitt".

Jeg spr litt mer om selve jobben, hva vil det si jobbe som kultursjef. "Det handler om drift og forvaltning, men ogs om det legge tilrette for samarbeid. Jevnlig har jeg mter med for eksempel Musikkrdet. Da samles vi rundt det bordet der, og for eksempel koordinerer rshjulene til hverandre. Hvis det er to orgelkonserter i lpet av ret, er det veldig dumt om de faller p samme dag. Slike kollisjoner unngr vi ved ha dialog." Hun forteller ogs om noen prosjekter som har opptatt henne de siste rene, som innspillingen av Kongens Nei i Elverum og leseprosjektet Menn i uniform som leser. "Forskning viser at de som driver mest med hytlesning i barnehage, skole og i hjemmet er kvinner. Derfor inviteres menn i uniform til lese hyt nede i biblioteket. Vi har hatt besk av en brannmann, en bussjfr, en politibetjent..." Biblioteket er viktig og et tilbakevendende tema gjennom samtalen. Line Margrethe understreker verdien i det ha et sted der man kan mtes, sette seg ned og snakke sammen. Bibliotek skal ogs vre en arena for debatt. Elverum kommune inviterer derfor ogs foredragsholdere inn til biblioteket (feks sjakkforedrag med Hans Olav Lahlum og Atle Grnn, pluss godbiter fra Lahlums siste kriminalroman, torsdag 29. november).


Line Margrethe Rustad, kultursjef i Elverum Kommune

En annen ting som engasjerer Line er de to barne- og ungdomsteatrene i byen: Elverum barnemusikkteater og Alfarheim lille friteater. "Det at en by med 21.000 innbyggere har to barne- og ungdomsteatre som holder s hyt kunstnerisk niv, det er helt fantastisk". Hun trekker frem samholdet dette frer til og skryter av Robin verby som har regien p barnemusikkteaterets forestilling denne hsten - En ung skuespiller som kommer hjem til barndomsbyen og for skape teater.


Elverum er ugler, og en utstoppet ugle er ogs p plass p kontoret til kultursjefen

"Jeg har jo Elverums fineste jobb" sier Line og trekker pusten. "Tenk f jobbe med det som gjr folk glad". Videre forteller hun om en ungdomsgenerasjon i endring. Om Ungdommens hus som m tenke nytt, og om rehabilitering av omrdet utenfor ungdomsskolen, men ogs om en kommune med begrensning i budsjettene. "Vi m f mye ut av hver krone, og jeg synes vi fr til mye med det vi har". Kjrligheten til byen er det ingen tvil om... Line Margrethe Rustad er kultursjef i Elverum, byens fineste jobb.

- Helge 

TO HJEM - et intervju med Birgit Nordby

P en kafe p Tyen mter Teaterungdom Birgit Nordby. Skuespiller, prosjektutvikler og teatermenneske. Vi s henne sist p scenen i To hjem p Trikkestallen. En forestilling hun selv str bak ideen til. Hun ville skape noe om skilsmisse, "si noe om, gjre noe om". En dagsaktuell tematikk det snakkes mye om blant voksne. Birgit ville se p tematikken fra barn og unges perspektiv.



Kul dame med kul genser. Vi mter Birgit Nordby p Tyen for en kjapp prat

"Man venner seg til sin egen historie". Birgit trekker pusten. Hun forteller at hun selv vokste opp med skilte foreldre, og reflekterer rundt det at hun ble boende hos mor, mens broren hennes bodde hos faren. Hun reflekterer rundt et minne: "Jeg husker at vi satt i en bil", men om det var sn eller stjerner, eller hva det var, er vanskelig huske. Hjernen former minner for oss. To hjem ble iscenesatt ved hjelp fra Tigerstadsteatrets Toril Solvang, som str bak bde manus og regi. Birgit tok kontakt med henne siden de begge delte engasjement rundt tematikken. Solvang har ogs stor erfaring med gjre research med barn og unge.  Utarbeidelsen av manus startet med nettopp et intervju av Birgit Nordby, om hennes opplevelser knyttet til skilsmissen i barndommen. Senere ble det mange intervjuer og mange historier. Historiene ble flettet sammen og formet til historien om jenta. 

"Vi ville at historien skulle handle om en sterk jente, en jente med guts". Stikkord videre ble brudd og forflytning. "Vi vil si noe om hvordan dette oppleves i dag". Vi skjnner fort at det pne for samtaler knyttet til tematikken str sentralt. bruke rommet i teatret for refleksjon og dialog. la teatret vre en del av barns vekst.


Bilde fra To hjem. FOTO: Eskil Johsen/Tilnrmet lik

To hjem har alltid vrt, og vil alltid vre en forestilling for ungdom. Den er laget for spille i Den kulturelle skolesekken. Veien dit har vrt innom bde Oslo Nye Teater og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Det er en forestilling ogs voksne kan ha godt av se. Birgit trekker frem barns evne og vilje til strekke seg langt for beskytte sine foreldre. Hun er ogs tydelig p at det ikke finnes en rett lsning p problematikk knyttet til skilsmisse. Det som er rett for noen vil vre helt feil for andre. Derfor er det viktig med dialog, at man tar samtalen, og at barn og unge fr vre en del av den.


Skjerfarmadaen trasker videre mot nye eventyr

Det er fantastisk snakke med noen som brenner s mye for et tema. Engasjementet er s oppriktig og rlig. Fokus p ungdommen er ogs s gjennomfrt og tydelig. Det er ingen tvil om at Tigerstadsteatret og Nordby Produksjoner virkelig nsker pne for samtale. Tematikken er viktig, vanskelig og dagsaktuell. lete etter dialogen, ikke fasiten, er selve grunnmuren som driver To hjem videre til Rommen Scene og til Hedmark. Vi i Teaterungdom.no driver videre p jakt etter spennende mennesker, gode forestillinger og mer kultur for ungdom.

- Helge

Nordby Produksjon ble etablert i 2017 av Birgit Nordby for lage forestillinger ut fra en ide som engasjerer oss i tiden vi lever i. Kunstnere jobber sammen p tvers av uttrykk for utvikle ideen til en forestilling. Bakgrunnen til kunstnere er fra improvisasjon, tekstutvikling og research.
Tigerstadsteatret er et prosjektteater for barn og unge i Oslo. Det har Toril Solvang, Hilde Brinchmann og Wenche Viktorsdatter Paulsen som kunstneriske ledere. Tigerstadsteatret baserer sine forestillinger p research av mlgruppe og tematikk, og lager forestillinger som kommuniserer p barnas premisser.

Elverum: En Julefortelling

Hva er Elverum barnemusikkteater? Akkurat n er det En Julefortelling og 31 unge skuespillere. Det er foreldre, leder Regine Dyreng, regissr Robin verby og Elverum Kulturhus. Det er ogs samhold, engasjement og 30 r med teaterglede! rets forestilling byr i tillegg p stram regi, et tydelig konsept og en glimrende Endre Brdseng i hovedrollen. En Julefortelling er helt klart den beste forestillingen jeg har sett av Elverum barnemusikkteater. Gratulerer med 30 r!


Fortidens nd (Johanne Nygaard Thorset) viser Scrooge (Endre Brdseng) fortiden.

Tittel: En Julefortelling
Hvor/Nr: Elverum kulturhus 2.november (premiere)
Av: Charles Dickens
En forestilling av: Elverum barnemusikkteater
Regi/Koreografi: Robin verby
Manus: Robin verby/Unni Molkken                     Musikk: Erik Larsen/Robin verby/Per Egil Knudsen
Medvirkende: 31 skuespillere fra 10-18 r, fra hele Elverum, og band ledet av musikalsk ansvarlig Frode Berntzen
Kommende forestillinger: 4., 5. og 6.november
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Ebenezer Scrooge er gammel, rik og gjerrig. En sur og egoistisk mann som presser omgivelsene for hver krone han kan f ut av dem. Resultatet er sultende familier og knuste drmmer. Mens rikdommen vokser, blir Scrooge stadig mer ulykkelig, hardere og hardere. En jul oppskes han av sin avdde kompanjong som forteller at Scrooge vil bli oppskt av tre nder. ndene viser fortiden, ntiden og fremtiden. P reisen finner Scrooge ut at lykken ikke kan kjpes for penger, og at omsorg og varme, gir mer glede enn all verdens penger.

Dickens roman fra 1843 er bakteppet for Elverum barnemusikkteaters forestilling dette ret. Tematikken er gjenkjennelig og enkel, nesten banal. Utfordringen ligger i gjre En Julefortelling til noe mer enn en moralistisk historie om julen. Her ligger mye av ansvaret p regissr Robin verby, som trappet opp p teaterscenen for 16 r siden. Han makter krydre forestillingen med velfungerende regigrep, og unngr fella med mange p scenen kun for at alle skal f skinne like mye. Stokkekamp-tango er ogs et herlig innslag som br trekkes frem. Slike ting er gy, nr det gjres innenfor en kontekst som gir mening. Her viser Robin rutine og teft.


Gjenferdet etter hans tidligere partner Jacob Marley (Stephan Iversen) lar grinebiteren Ebenezer Scrooge (Endre Brdseng) f vite sin skjebne.

Det er heller ikke til stikke under en stol at store deler av forestillingen bres av hovedrolleinnehaver Endre Brdseng. I en alder av 18 klarer han tilfre karakteren tynge og troverdighet, selv gjennom en flott maske. Han kan vre bde fl og ivrig, samtidig som replikkene leveres med meget god timing. Stykket str og faller p han, et ansvar han brer med den strste selvflgelighet. Det er rett og slett imponerende.

Noe av det som fungerer s godt i En Julefortelling er fordelingen av plass og tid til de ulike rollene. Der tidligere forestillinger tidvis melker situasjoner eller karakterer til de str trre og umotiverte igjen, klarer teateret denne gangen effektivt bevege seg videre langs historielinjen. Alle fr den tiden de trenger, verken mer eller mindre. Dette gjr ogs at noen av rollene str frem som bunnsolide, selv om de ikke har mest tid p scenen. Ane Lundemo er nydelig som den omsorgsfulle ssteren til Ebenezer Scrooge og Johanne Nygaard Thorset leverer en iskald Fortidens nd, som virkelig setter stemningen for den andre verdenen.



Minner fra en annen tid. Ane Lundemo spiller godheten selv, lillessteren til Unge Scrooge i Ferdinand Behrens Dyrengs skikkelse.

Midtpartiet er forestillingens svakeste, og slutten kommer litt brtt p, men dette er tross alt barneteater og det er lettere tilgi. Det at musikken spilles live er selvflgelig ogs med p lfte forestillingen. Kostymene er ogs av hy kunstnerisk kvalitet, men noe av scenografien ser litt enkel ut. Her kunne de med fordel ha fulgt prinsippet "less-is-more". 

Det som str igjen for meg er en flelse av at det er skuespillerne som brer denne forestillingen, ikke kostymene, scenografen eller det andre rundt. Og akkurat det er helt fantastisk! For barnemusikkteaterets misjon er jo  gi unge skuespillerne muligheten til st p en scene, vise seg og ve seg fram. Teater er samhold og vennskap, et team som drar i samme retning. Den enorme spillegleden under rets forestilling smitter over p oss i publikum. 



Tango for to. Scrooge (Endre Brdseng) kjemper mot Ntidens nd (Hanna Kielland) i en herlig stokkekamp-tango. 

Elverum barnemusikkteater leverer, etter min mening, sin sterkeste forestilling p mange r. I bresjen for dette str en herlig gjeng unge skuespillere og en dyktig Robin verby. Jeg ser ingen grunn til at elverumspublikummet ikke skal oppske En Julefortelling. Jula kommer fort, og her blir julestemningen satt fra frste strofe.  Jeg forlater kulturhuset med et stort smil om munnen. Elverum barnemusikkteater - gratulerer med 30 r!

I:Object

Tabankas nye prosjekt ble tidligere i hst trukket fram som noe glede seg til. Vi har s vidt bikket over i november nr I:Object endelig fyller Dansens Hus med fargerikt og spent publikum. Den typiske tabankaintroduksjonen setter tonen for kvelden - vi roper "riddem" p ordre fra koreograf Thomas Talawa Prest og oppfordres til vre rause med tilbakemeldingene underveis. Det gjenstr bare se om vi vil juble med.


Tabanka kjennetegnes av sin kraftfulle og rytmiske dansestil. FOTO: Tale Hendnes

Tittel: I:Object
Av: Tabanka Dance Ensemble
Tid og sted: Dansens Hus, Hovedscenen, 1. november 2018
Koreograf: Thomas Talawa Prest                              Koreografiassistent: Joel Ramirez
Kostymer: Mo9k                                                           Lysdesign: Cecilie Graven Engseth
Dramaturg: Pearl Tawiah                                             Rdgiver: Funmi Adewole
Medvirkende: Wolman Michelle Luciano, Pearl Tawiah, Lacky Mahamed, Joel Ramirez, Ekperedinma Clarice Okeke, Victor Amel Olivares Pedersen, Rena Onye, Shirley Langhelle, Serjo Sankareh, Grace Tenga. Kamelia Javadi
Kommende forestillinger: 3. og 4. november p Dansens Hus
Anmeldelse av: Mari Noodt

En introduksjon som Prests kan g begge veier. Under Tabankas forrige oppsetning, Pulse, var det befriende f "tillatelse" til gi respons. Det var s sterkt og flott, og jeg fikk flere ganger lyst til  gi spontane tilbakemeldinger. Men oppmuntringen kan ogs gjre tilskueren mer bevisst p forestillingens eventuelle mangler. Hvorfor vil jeg ikke rope "yes!" som de andre? Liker jeg det ikke? I lpet av urpremieren p I:Object streifer tankene meg...

Forestillingen bruker god tid p komme i gang. Det er dunkelt, vi hrer blgeskvulp, danserne skimtes s vidt. Det er vakkert og stilfullt, men det er ikke noe rope "yes!" for enda, og kanskje kveles den spontane responsen akkurat her. Den rolige starten drar oss inn i et mrkt og poetisk univers med referanser til slavehandel - ikke et eksplosivt og fargerikt univers som motiverer til applaus og positive tilrop. 


I:Object skiller seg positivt ut fra det resterende programmet p Dansens Hus. FOTO: Tale Hendnes

Men plutselig sier det PANG! Raske rytmer og livlig koreografi tar over for tung, mrk sj. Koreografien, lyset og danserne slr varmt i mot oss. Det er gy og lett! "Yes!" roper de bak meg. Men det er kort vei mellom kontrastene. I neste yeblikk simuleres et selvmord p scenen og en kvinnelig danser skriker seg gjennom en solo. Det er vanskelig  vre helt pen for det febrilske og voldsomme uttrykket, og det fles ubehagelig skulle rope noe som helst. Jeg er ikke helt med p notene...

I:Object fortsetter lenge i samme spor. Dansere skriker og grter, mens de beveger seg med kraft og motstand. Den koreografiske utfrelsen er det ingenting si p. Den afrikanske og karibiske dansestilen er energisk, spennende og underholdende. Det er heller den litt flate dramaturgien som skaper trbbel. Repetisjonen av bevegelsesmnstre og musikkstil skaper ikke nok dynamikk, og den gjennomgende voiceoveren blir til slutt litt ptrengende. Det spenstige innslaget til No4-es "Jeg har aldri sett elg" er derfor svrt kjrkomment! Victor Amel Olivares Pedersens nrmest hnlige tolkning av teksten skaper latter i salen og gir forestillingen noe helt nytt. Tabanka kjrer en oppstykket form, og det ville vrt forfriskende med flere scener som denne mellom alle de store flelsesutbruddene. Da ville jeg kanskje satt mer pris p det vonde ogs. N oppleves det som en litt for voldsom masse av pine og nd.


Varme og skjrende pine mikses sammen under Tabankas urpremiere. FOTO: Tale Hendnes

Jeg vil likevel anbefale forestillingen - spesielt til de som ikke har sett Tabanka Dance Ensemble fr. Kribling i dansefoten er ikke til unng, og det er en helt spesiell varme i forestillingene deres. Det er befriende se ensemblets mangfold i bde etnisitet, kropp og bakgrunn p en nasjonal dansescene. Ikke minst er det herlig f se kraften og energien i den afrikanske og karibiske dansestilen, utfrt av talentfulle, unge kunstnere. S fr vi hpe at deres neste forestilling byr p noe mer dynamikk.

Big Sun

Martinique, en fransk y langt fra Frankrike. Lyder fra hverdagen, fuglesang, karneval, flyter, hav og plystring. Chassol har beskt fdestedet sitt, f r etter at foreldrene hans dde. P ya har han filmet og gjort lydopptak av lokalbefolkningen, noe som er kjernen i Big Sun. Filmen spilles for publikum, en film hvor rytmer skapes ved at lyder forsterkes og spilles i loop. Selv spiller Chassol tangenter live p scenen og med seg har han trommeslager Mathieu Edward. Resultatet er en verden av bilder, rytmer og glede.


En visuell og musikalsk opplevelse p Riksscenen. Chassol - Big Sun

Tittel: Big Sun
Hvor/Nr: Riksscenen 31.oktober, forestillingen er en del av festivalen Oslo World 2018
Av: Chassol 
Tangenter: Christophe Chassol                         Trommer: Mathieu Edward 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Festivalen Oslo World arrangeres for 25. gang, 3.oktober til 4.november 2018. Festivalen har som overordnet ml presentere ulike musikalske opplevelser fra ulike land, sjangere og tidsaldre. Franske Chassol kan krysse av p samtlige kjennetegn. Han er fransk, med opphav i Martinique i det karibiske hav, to ulike verdener. Sjangeren han befinner seg i er en slags hybrid mellom konsert, kunstfilm og lek med rytmer. Et unikt visuelt og musikalsk landskap, som vel s mye tilhrer scenekunstfeltet som noe annet. Big Sun bestr av musikk bde bestende av tradisjonelle instrumenter og rytmer fra Martinique, og moderne vestlig musikk. Land, sjanger og ulike tider blandes sammen og presenteres med en rytmesans og spilleglede man skal lete lenge etter.

Kveldens forestilling varer i omtrent 80 minutter. Filmen som spilles bak musikerne er delt inn i tre deler, som igjen er delt inn i sm snutter fra ya. Vi fr se fuglelivet, noen menn som spiller domino, dansende damer p karneval og mye mer. Chassol kombinerer lydene fra filmopptakene med livemusikk. Dette gir bde musikken og filmen en ekstra dimensjon. Det hele fles autentisk og ekte.


Martinique, et piano, kunst

Men mest av alt er dette gy. Chassol og Edward p scenen ler og smiler. De tuller med hverandre og leker seg for publikum. Spillegleden er til ta og fle p. Selv om han er en ettertraktet musiker, som brukes av artister som Frank Ocean og Solange, er det tydelig at en onsdagskveld i Oslo fortsatt faller i smak. 

Hva er det egentlig vi har ftt oppleve? Er dette en forestilling eller en konsert? Skal Teaterungdom.no oppske denne typen arrangementer eller havner dette utenfor det vi skal mene noe om? Jeg skal ikke svare for bastant p noen av disse sprsmlene, men det jeg kan si er at Big Sun er en oppvisning i sceniske virkemidler som gir publikum bde latter og glede. Chassol beviser at han er en formidabel musiker og Oslo World bekrefter at de er en festival som makter sette sammen et program av hy kunstnerisk kvalitet. Vi i Teaterungdom har ftt en helt ny opplevelse, og den falt i smak.

Mrketid

Med minusgrader og bitende vind ute, skulle man tro det var deilig og varmt sette seg i den lune salen p Trikkestallen. Og det er det ogs - til  starte med. Men kulden trenger seg inn allikevel, ikke p grunn av drlig varmeanlegg, men p grunn av det vi ser p scenen. Forestillingen heter Mrketid, og den tvinger oss til se virkeligheten vi helst vil ignorere. Virkeligheten til to flyktninger. Det er vondt, fint, jvlig og tragisk... Men frst og fremst er det veldig, veldig viktig. 


 De to skuespillerne Aroob Sajjad og  Shammi Aulakh utgjr ensemblet i Mrketid. FOTO: Thorstein Roland

Tittel: Mrketid
Av: Henning Mankell
Tid og sted: Oslo Nye Teater Trikkestallen 29. oktober
Regi og bearbeidelse: Toni Usman
Med: Shammi Aulakh og Aroob Sajjad  
Lys og video: Reidar Andreas Richardsen       Musikk og lys: Amund Ulvestad
Maske og kostyme: Torunn Lken
Kommende forestillinger: 30. og 31. oktober. 
Anmeldelse av: Stine Srensen

Det er Henning Mankell som har skrevet manuset. Mange kjenner han kanskje best som skaperen av politimannen Kurt Wallander, men Mankell skrev ogs en mengde skuespill - ofte med en samfunnskritisk brodd. Mrketid er intet unntak. Her setter han fokus p de papirlse, de som oppholder seg ulovlig i et land, uten noen rettigheter. Det er kun to karakterer med i stykket: En far og en datter. De har flyktet fra hjemlandet og gjemmer seg n i en forlatt kjeller i Norge. P veien har de opplevd mange grusomheter i form av fornedring og tap av deres kjre. Sorgen er stor, spesielt hos far, som rakner mer og mer for hver dag som gr. Datteren kveles av mangelen p frihet. De har kun hverandre. 

P scenen str det to skuespiller fra London, begge med srasiatisk bakgrunn. Shammi Aulakh spiller far og Aroob Sajjad spiller datter. Det gjr de p strlende vis og deres relasjon er vidunderlig overbevisende. Vi tror p at Aulakh er en far som elsker datteren, men som sliter med takle alt det vonde de har opplevd. Vi tror p at Sajjad er en datter som elsker faren, men som sakte men sikkert mister hans tillit. Aulakh spiller med hele kroppen og vi kan virkelig se traumene faren brer spor av. Framfringen er s nyansert og solid at han ikke trenger si noe. Vi ser flelsene skinne ut av ynene. Med en ung pgangsvilje som ikke enn er kneblet av erfaringer, imponerer ogs Sajjad stort som datter. Hun er optimistisk i faenskapen, men vet ikke hvordan hun skal hndtere faren som tydelig begynner miste forstanden. Vi ser fortvilelsen og kjrligheten i hennes ansikt, og det griper oss s det gjr vondt. 


En sterk historie, iscenesatt av Toni Usman. FOTO: Thorstein Roland

Toni Usman str for regien. Han har selv gjort rollen som far tidligere, og det er tydelig at det er et materiale han har jobbet mye med. Han har valgt sette opp Mrketid p urdu, og avskjrer med det den uunngelige avstanden til historien. Den brutale virkeligheten fremstr sterkere for oss nr sprket blir en del av fortellingen. Dette er ikke bare teater, det er realiteten for tusenvis av mennesker rundt omkring i verden. Mennesker det er lett distansere seg fra fordi man ikke makter bry seg om slik en enorm mengde, men nr gruppen spikkes ned til to enkeltindivider er det umulig se bort. Far og datter gir oss et ansikt, en skjebne, et liv. De gir oss et stikk i magen og tvinger oss til se lenger enn vr egen bakgrd. Det er jvlig, men ufattelig virkningsfullt. 

Mrketid er en forestilling som ikke bare er bra, men ogs viktig. Viktig fordi den setter fokus p et av verdens strste utfordringer, og fordi den har kraften til pvirke enkeltmennesket. Den krever medflelse og engasjement, og hadde den vrt obligatorisk for skoleelever tror jeg helt rlig at verden ville blitt et bedre sted leve i fremtiden. Dette gr lenger enn hva som passer for ungdom eller ikke, dette er teater som fortjener bli sett og hrt.

Tidshopperne

Det Andre Teatret er fylt til randen av publikum klare for  se Tidshopperne. Konseptet er enkelt: to improvisatrer spiller ut en scene og blir ved hjelp av lydsignaler fra lydimprovisatren sendt frem og tilbake i tid. Denne lrdagskvelden er det Mikkel Niva og Olli Wermskog som inntar scenen. Publikum foreslr steder improvisasjonen kan foreg p, i kveld faller valget p prverom. Vi mter en som leter etter nye klr til frste jobbdag og en butikkeier med et fancy klesbutikkkonsept og et gjennomfrt prverom.


Tiden str p ingen mte stille p Det Andre Teatret. FOTO: Pressebilde fra Det Andre Teatrets hjemmeside

Tittel: Tidshopperne
Hvor/Nr: Det Andre Teatret, Hovedscenen lrdag 27.oktober
Medvirkende: Olli Wermskog og Mikkel Niva (Mats Elden, Kristin Jess Rodin)
Lydimprovisatr: Henrik Stoltz Vernegg                         Lysimprovisatr: Maria Emilie Kristensen
Kommende forestillinger: 10. og 24. november
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Det gr litt trtt i starten, men etterhvert som det skapes flere lag i karakterene og flere sidehistorier, blir det interessant. Improvisatrene er dyktige, fungerer godt sammen p scenen og hopper imponerende fort inn og ut av roller som er med p belyse ulike tidsepoker i de to hovedkarakterenes liv. Lydsignalene sender oss tilbake til flere trblete situasjoner i karakterenes fortid, hvor motspilleren hopper inn i rolle som andre karakterer som eksisterte i hovedpersonens liv p den tida.

Denne kvelden ender historien opp meg bli en kjrlighetshistorie mellom en homofil lrer som er redd for ikke vre kul nok frste dag p jobb og den ivrige eieren av den fancy klesbutikken. I siste scene blir lreren invitert p date av butikkeieren. Det er interessant og morsomt de gangene de klarer skape en konflikt som henger sammen med ting de har spilt ut tidligere, i karakterenes fortid. Forbausende ofte klarer de skape helhet og mening i en historie som improviseres frem foran publikums yne. At det er ren improvisasjon gjr ogs at det oppstr noen logiske glipper i blant, men det gjr ingenting. Det gjr det heller ekstra morsomt nr improvisatrene, i karakter, kommenterer hverandres smfeil og klarer dra nytte av det i situasjonen.


Olli Wermskog og Mikkel Niva kveldens tidshoppere.

Improvisatrene p lyd og lys skal ogs ha sin del av ren for at dette blir underholdende. De bryter av scenene i tide fr det blir kjedelig og sender de to p scenen tilbake eller frem i tid p tidspunkt som tilfrer historien noe, samt bringer nye stemninger inn nr det trengs.

Jeg anbefaler en tur p Det Andre Teatret for se improteater av hy kvalitet. Om du drar for se Tidshopperne en annen lrdag i hst (spilles bde 10. og 24. november) kan jeg ikke garantere hva dere fr, men underholdende er jeg ganske sikker p at det blir!

Skien: Improkamp

Skiens improteatergruppe, Norges Lykkeligste, har utfordret Teater Ibsen til improkamp. Lagene konkurrerer om lage de beste scenene, helt uten forberedelse. Gjennom en rekke dueller skal en vinner kres. Denne gangen i Teater Ibsens egne lokaler p Klosterya, hvor vi en gang for alle skal finne ut om det er Norges Lykkeligste eller Teater Ibsen som har de beste, vakreste og morsomste skuespillerne i byen!


Teaterungdom.no har tatt turen til Skien, hvor hykultur mter gykultur til duell. PLAKAT: Teater Ibsens facebookarrangement.

Tittel: Improkamp
Hvor/Nr: Teater Ibsen, Klosterya foajeen 27.oktober
Duellanter: Norges Lykkeligste vs. Teater Ibsen
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Teaterungdom.no har tatt turen til Skien for aller frste gang. Tidligere har vi sett teatersjef Thomas Bye imponere med sin forestilling 0+0=4 (som fortsatt spilles, for eksempel p Vega Scene i Oslo den 7.-8.november og desember). Vi har ogs sett Teater Ibsens heftige versjon av Lille Eyolf. To utfordrende prosjekter som vel begge faller innunder det som i kveld kalles hykultur. For n skal hykultur mte gykultur. Dypt alvor er byttet ut med lettbeint komikk i lpet av denne dryt to timer lange improvisasjonskampen. 

Utfordringen i denne formen for teater er gjre overgangen mellom de ulike scenene s kort og underholdende som mulig. Man vil se improvisatrene improvisere scener, ikke hre de tulle med interne vitser og gjre seg til nr de utfordrer hverandre. Det er ogs viktig huske p at alle er en del av forestillingen. Bde aktrene p scenen, konferansieren, dommerne og ogs publikum. Det er med andre ord mye som skal klaffe for at det skal bli fullklaff.


Kveldens dommerpanel. De man buer p! FOTO: Teater Ibsens facebookarrangement

Kveldens oppsetning starter litt haltende. Det tar ganske lang tid fr man egentlig er i gang med improvisere scener. Og nr scenene frst spilles ut, svinger det ikke helt. Men tiden flyr, og plutselig har det gtt en time. En liten pause, s er man igang igjen. N med mye bedre energi! Det er som om improvisatrene har blitt varme i trya. N vges det spilles p mer enn enkel komikk. Plutselig fr man en rrende scene og en musikal, fr det hele toppes med en herlig date. "Jeg merket med en gang at han var erfaren" fr latteren frem hos samtlige i den fullsatte foajeen. Norges Lykkeligste vinner kveldens kamp og overtar trofeet fra Teater Ibsen som vant forrige runde.

Teatersport og improvisasjon har for alvor ftt rotfeste i Norge de siste rene, etter at Det Andre Teatret kom p plass. se at dette spres ytterligere ved at etablerte teatre inviterer inn frie grupper, slik som Norges Lykkeligste, er herlig se. Teater er gy! Ved arrangere kveldens Improkamp, er jeg sikker p at terskelen for g inn i teatersalen p Teater Ibsen blir litt lavere for mange som ellers kanskje ikke ville ha oppskt teatret. S nr alt kommer til alt, er vel ikke nivet p frste halvdel av kveldens forestilling s viktig? Nr enden er god er allting godt sies det, og kveldens siste scene var virkelig herlig. Vi kaller derfor vr frste tur til Teater Ibsen og Skien en ordentlig opptur, og oppfordrer samtidig samtlige teatre til gjennomfre slike arrangementer. Improkamp, Hykultur vs. Gykultur, det er gy det. Improvisasjon har i tillegg skikkelig ungdomsappell, og det digger vi!  

Hvem er redd for Virgina Woolf

Grusomhetens Teater er kjent for sine fysiske forestillinger, bygget p ideene til Antonin Artaud - ideen om et anatomisk teater som skal stimulere publikums flelser, tanker og underbevissthet. Dialog er en svrt sjeldent kost p dette teateret, s nr de n setter opp Hvem er redd for Virginia Woolf, et tre timers langt dialognachspiel, gr de p mange mter ut av komfortsonen. Kan Grusomhetens Teater med sin fysiske og eksperimentelle stil beherske det realistiske og psykologiske spillet som kreves av Edward Albees prisvinnende stykke? Svaret er uten tvil ja, for dette var fantastiske greier!

Hvem er redd for Virginia Woolf tar et oppgjr med menneskets brutale sider. Foto: Claudia Lucacel

Tittel: Hvem er redd for Virginia Woolf
Av: Edward Albee.                   Oversatt av: Sven Sturla Hungnes
Hvor/nr: Grusomhetens Teater, torsdag 25. oktober
Regi: Lars yno
Med: Martha: Hanne Dieserud, Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland, Kirsti Srlie Hansen og Carl Filip Amundsen Stav
Scenografi: John-Kristian Alsaker
Lys: Rolf Christian Egseth
Kostyme: Gjril Bjercke Sther     Maskr: Trude Sneve
Kommende forestillinger: Spiller til og med 10. november. 
Anmeldelse av: Stine Srensen

Teaterets scene er kledd om til en lun og hjemmekoselig 60-talls stue. P bordet midt p scenen str det tomme glass og glemte sneiper, og i hyre hjrnet florerer det av ulike alkoholholdige drikkevarer. Det er i dette rommet stykkets handling skal ta plass. Hvem er redd for Virginia Woolf er intimteater p sitt sterkeste, hvor handlingen aldri flytter seg fra dette ene rommet. Scenografien er lekker og gjennomfrt. Fokuset er p stykkets hovedelement; skildringen av mennesket og dets destruktive sider. Vi mter kveldens verter, Martha og George, som gjennom tre timer gjr sitt beste for delegge hverandre. 

Det sier seg selv at dette er et tungt drevet karakterdrama, hvor resultatet hviler p skuespillernes skuldre. Regi, scenografi og manus kan vre s bra det bare vil, men hvis spillet ikke innfrir den psykologiske realismen som kreves for gjre karakterene troverdige, s raser hele produksjonen sammen. Her briljerer alle skuespillerne p scenen. De drar oss inn i jvligheten med sine verbale angrep og lidende uttrykk, og publikum sitter p stolkanten i en nesten skadefro forventing. Det er grusomt og opplftende p samme tid. 

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller overbevisende som det turbulente ekteparet, Martha og George. Foto: Claudia Lucacel

Hanne Dieserud og Miguel Emilio Dobrodenka Steinsland spiller Martha og George, et av teaterverdens mest destruktive ektepar. Dieserud er en Martha som kvesser klr fra frste stund. Hun er kalkulert og ustabil p samme tid - grusom og srbar om hverandre. Hun nyter det ydmyke ektemannen og finner styrke nr han slr tilbake. Men Dieserud er ogs en Martha som lider. Vi skjnner at det i bunn og grunn er selvforakt som driver henne. Mot slutten er klrne klipt av og den nakne sorgen lagt p bordet. Det er en vanvittig sterk rolleprestasjon, og den vi helt klart vil huske best. 

Steinsland er en George som gjennom rene har blitt brutt ned av sin kone. Han er innbitt og sliten, og p mange mter like grusom som Martha. Han brer sitt intellekt som en rustning og bruker ordene som vpen. Men ettersom handlingen utvikler seg, ser vi en stadig raknende kontroll og Steinsland gir oss en George som ikke klarer holde sinnet inne lenger. Han kvesser sine egne klr og angriper Martha der han vet det vil gjre mest vondt.

Et nachspiel fra helvete. Klokka tikker og alkoholen svelges, og fire menneskers liv rakner. Foto: Claudia Lucacel

Men det er ikke et nachspiel uten gjester. Gjestene kommer i form av Nick og Honey, spilt av Carl Filip Amundsen Stav og Kirsti Srlie Hansen. De er et ungt gift par, som blir invitert til lvenes hule uten vite hva som venter. Stav spiller glimrende med ung arroganse og selvsikkerhet. Han finner gleden i heve seg over den mislykkede George, men blir snart dratt ned i elendigheten han ogs. Hansen spiller Honey med en uskyldighet og naivitet som str i sterk kontrast med stykkets andre spillere. Hun lar seg fascinere av Martha og George sitt voldelige og manipulerende forhold, men innser raskt at hennes eget ekteskap ikke heller er perfekt. Destruksjonen rundt henne griper tak og slipper ikke. 

Alle skuespillerne spiller fast for Grusomhetens Teater, og det er deilig se dem i en tradisjonell forestilling. De strler i sine rolletolkninger og fr virkelig vist frem sine skuespillerferdigheter. Men selv om dette ikke er den fysiske formen vi er vant til se p teateret, s spiller bde regissr og skuespillere p sine sterke ferdigheter. Det fysiske uttrykket er uanstrengt og troverdig, og diksjonen er plettfri. Dette er p ingen mte en enkel bragd. Gjennom stykket spiller de bde fulle, sinte og hysteriske - tilstander det er utfordrende spille realistisk. Jeg har latt meg imponere av Hvem er redd for Virginia Woolf p norsk scene fr, men dette er uten tvil den beste oppsetningen s langt!

Dette er teater i srklasse. Et fantastisk stykke som blir opphyd av glimrende regi og skuespillerarbeid. Dette passer for teaterelskere i alle aldre, s mine varmeste anbefalinger til Grusomhetens Teater og Hvem er redd for Virginia Woolf!

PS: Alle vre lesere fr billetter til 150 kr. Bare oppgi Teaterungdom som referanse nr dere bestiller. 

Fruen fra Oslofjorden

Vi nskes velkommen med paraplydrinker og en invitasjon til tropiske strk, nrmere bestemt Hawaii. Hvorfor akkurat Hawaii vet jeg fortsatt ikke. For forestillingen heter Fruen fra Oslofjorden og er proppfull av lokale referanser samtidig som havet beskrives som langt villere og strre enn hva Oslofjorden kan sies vre. Allerede her lyser kanskje forestillingens primre virkemiddel igjennom, ironi p ironi med ironisk distanse. Ironisk nok fungerer det med smr p flesk denne gangen.


Solveig Bjerre Petersen er et navn jeg skal flge med p fremover, hun imponerer stort i Fruen fra Oslofjorden. PLAKAT: Svake produksjoner

Tittel: Fruen fra Oslofjorden
Etter: Fruen fra havet av Henrik Ibsen
Hvor/Nr: Sentralen, Hvelvet 25.oktober
Presentert av: Svake Produksjoner
Medvirkende: Christian Hest, Solveig Bjerre Petersen, Vegar Sund Melfjord og Andrea Rudland Haave. Gjesteskuespiller - Stein Winge.
Kommende forestillinger: ferdigspilt
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Teaterungdom.no er fast innslag p de store scenene, men vi skal ogs flge med p hva som skjer i det frie feltet. S nr vi ble invitert av Svake Produksjoner sin forestilling Fruen fra Oslofjorden var vi ikke vonde be. Stykket tar utgangspunkt i en vennegjeng som setter opp Henrik Ibsens Fruen fra havet. Men handlingen i stykket og personlige forhold skuespillerne imellom flettes snart sammen til et sammensurium av kryssreferanser og replikkvekslinger.

Dette hres kanskje komplisert ut, men det er faktisk veldig lett henge med p. Med sm filmsnutter, overtydelig lydspor og tidvis meget god komisk timing, har forestillingen helt klart noe for seg. Spesielt imponerer Solveig Bjerre Petersen stort! Hennes karakter har bde sjarm og varme, samtidig som hun makter vre hakket mer realistisk i sin rolletolkning enn sine kolleger. Det kler bde henne og stykket.


Hele ensemblet samlet ved Oslofjorden. FOTO: Svake Produksjoner

P mange mter handler stykket om en gjeng unge teaterelskere som prver lage teater. S at dette passer for ungdom er det ingen tvil om. Litt overraskende opplever jeg at forestillingen nok har mer for seg for de p 15 enn de p 25. Det er noe med det litt naive synet p menneskelige forhold, som handler en del om det finne seg selv. Videregendeelever vil virkelig kunne f fult utbytte av Fruen fra Oslofjorden.

Selvflgelig er det noen ting plukke p. Personlig skulle jeg gjerne sett at de skrotet hele Hawaiitemaet. Jeg synes rett og slett ikke at det tilfrer noe som helst, ikke er det spesielt morsomt heller. Noe av kostymer og program ser ogs overdrevet billig ut. Jeg skjnner at poenget er at de skal gjre nettopp det, men for meg som publikummer blir det litt for enkelt. Uansett er de positive sidene langt flere enn de negative. Og jeg hper virkelig at Svake Produksjoner fr mulighet til spille Fruen fra Oslofjorden for videregendeelever. Med veldig enkle grep tror jeg det kan bli en veldig sterk teateropplevelse for mange.

Unge teaterelskere som meg, elsker se andre unge teaterelskere spille ut virkeligheten for unge teaterelskere. Det er ikke akkurat vanskelig kjenne seg igjen. Showbiz elsker forestillinger om showbiz. Snn sett kan man kalle forestillingen snever, men jeg er teaterungdom, s for meg er dette helt konge. Mer teater med ungdom som mlgruppe, og der treffer Svake Produksjoner og Fruen fra Oslofjorden blink.

Elverum: Br Brson jr.

"Believe me, baby", innlandet p 50-tallet kan rocke. Dialekta er brei som ei lvedr og feelgood-begrepet tas p alvor som aldri fr nr Teater Innlandet inntar Elverum med sin storsatsing. Br Brson jr. - en slags Peer Gynt - higer etter damer, penger og suksess. Jaget etter beundring kaster han ut i en ferd til de store byene, fra Hamar og helt til Oslo. Men som Peer Gynt fr han, ender ogs Br Brson opp p hjemstedet, hvor Josefine (Brsons "Solveig") str klar til tilgi.


Amerikanske impulser inntar landsbygda p Hedmarken. Br Brson jr. er noe for seg selv. FOTO: Gisle Bjrneby

Tittel: Br Brson jr.
Hvor/Nr: Elverum kulturhus onsdag 24.oktober
Av: Teater Innlandet
Manus: Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen etter Johan Falkbergets roman
Regi, oversettelse og bearbeidelse: Lars Erik Holter
Scenografi og kostymedesign: Christine Lohre            Lysdesign: Olav Nordhagen          Maske: Caroline Halvorsen
Musikalsk leder: yvind ge Berg                                  Koreografi: Jonas Georg Digerud
Medvirkende: Tom Styve, Anette Lauenborg Waaler, Per Tofte, Lars Jacob Holm, Mats Moe, Marte Stolp, Morten Rud, Marit Synnve Berg, John Nyutstumo, Liv-Ellen Kahrs, Thali M. Liberman
Kommende forestillinger: spilles p ulike scener i innlandet frem til og med 8.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Snn, da er egentlig hele handlingsforlpet avslrt, men det er ikke s viktig holde handlingen hemmelig, for den overrasker ikke. Slike historier er velkjente og spilt ut mange ganger fr. Spenningen ligger i hvordan det utfres og hvilke virkemidler som tas i bruk. Her imponerer Teater Innlandet tidvis stort. Scenene i skogen er genialt lst. Laura Isaksen (en slags "Anitra") glir ogs inn i universet p en srdeles lekker og smls mte. Forholdet far-snn er ogs noe som sitter igjen som bde nrt og morsomt. I tillegg til en glimrende skuespillerprestasjon fra Tom Styve i tittelrollen. Regissr Lars Erik Holter og teatersjef Janne Langaas vet hva de holder p med. Som frstnevnte selv skriver i programmet: "Du Janne: Br Brson - Tom Styve" - og da var sirkuset i gang. 

Forestillingen varer i 2,5 timer - en lang musikal. Likevel oppleves den ikke som alt for lang. Vi befinner oss trygt innenfor feelgood-sjangeren, men de uunngelige publikumsfrieriene oppleves verken ptatt eller slitsomme. Det er rett og slett mye som funker i Br Brson jr.


Laura (Marte Stolp) og Br (Tom Styve) driver handlingen i Br Brson jr. p en glimrende mte. FOTO: Gisle Bjrneby

Salen i Elverum Kulturhus er fullsatt, dessverre kun av en begrenset mlgruppe. Jeg drister meg til ansl en gjennomsnittsalder p ca. 60... Noe vi i Teaterungdom selvflgelig synes er trist se. Kanskje er dette en tilfeldighet? Vi kan jo hpe det. Forestillingen i seg selv ser ogs ut til treffe de eldre i salen mer enn den treffer oss unge. Humoren er p mange mter umoderne. De store fellesnumrene fles ogs som noe man har sett fr. Dette er kanskje Teater Innlandets strste satsing noensinne, men det er p ingen mte deres modigste.

Moderne eller ei, Br Brson jr. kommer til fortsette sin seiersgang gjennom innlandsfylkene og underholde foreldregenerasjonen i kulturhus etter kulturhus. Det er i og for seg ikke noe galt med det. Vi i Teaterungdom.no forlater Br Brsons 50-tallsunivers og vender tilbake til 2018, hvor vi hper at kommende forestillinger kan treffe et enda bredere publikumsegment. For dette er ingen forestilling laget for treffe ungdommen, men noen drlig forestilling er det heller ikke!

Teaterungdom.no inntar Elverum

Teaterungdom.no ble startet for gjre teater tilgjengelig for ungdom. Aviser og tidsskrifter skriver for sine lesere, de som tegner abonnement, de voksne. Vi ville jobbe med ungdom og tok tak i sprsmlet: Hvordan kan man f ungdom mer interessert i teater? Jo, man m gjre teatret tilgjengelig for dem. Gjennom de siste rene har vi lagt stein p stein og bygget oss opp til bli en del av hovedstadspressen. Vi  har hatt storinnrykk under Heddadagene og Ibsenfestivalen i 2018. N venter et tredje stort prosjekt "Teaterungdom.no inntar Elverum".


Kulturtilbudet er stort, og n gjres det tilgjengelig p ungdoms egne premisser. FOTO: Gisle Bjrneby og Teater Innlandet, Elverum Kommune, Riksteatret og Muhammad Ali, Elverum barnemusikkteater  

Frem mot jul skal vi anmelde forestillinger, lage reportasjer, gjre intervjuer og holde workshops i byen ved Glomma. Vi har i lengre tid nsket utvide Teaterungdom.no til vre tilstede ogs utenfor Oslo. S nr Elverum Kommune ga oss tilskudd for dekke kulturlivet i byen hsten 2018, fikk vi endelig en mulighet til gjennomfre et slikt prosjekt. Det frste blant mange, hper vi!

Kulturlivet i Elverum er rikt og inneholder mye som egner seg for ungdom. Volumfestivalen, Ungdomssymfonikerne, Festspillene i Elverum, Elverumsdagene er bare noen eksempler. I tillegg kan man nevne Mart'n, Sal og scene tilbudet p ungdomsskolen, Alfarheim Lille Friteater, Elverum barnemusikkteater, Riksteatret, Teater Innlandet, det er s mye ta av. Igjen handler det om gjre dette tilgjengelig, ogs for ungdommer.

Vi har allerede tjuvstartet, Stein i lomma som spiller i Elverum 7.november er allerede anmeldt, og mer skal det bli. Allerede i kveld er vi tilstede nr Teater Innlandet er p besk og utover hsten skal vi snakke med alt fra kultursjefer til ivrige teaterungdommer. Teaterungdom.no inntar Elverum og vi gleder oss!

Kunsten sprre eller Reisen til det sonore landet

Hva er egentlig et riktig sprsml? Hvordan vet vi hva vi skal sprre om? I Kunsten sprre eller Reisen til det sonore landet, kommer en gruppe mennesker sammen i et felles ml om lre seg sprre de riktige sprsmlene, ikke bare finne svar. Dette viser seg vre like vanskelig som det hres ut som.  

Miriam Hansen Troyen spiller Parzival. En uskyldig gutt eller en dre fra legenden? Foto: yvind Eide

Tittel: Kunsten sprre eller Reisen til det sonore
Av: Peter Handke
Hvor og nr: Nationaltheatret, Amfiscenen 19.10.18
Regi: Melanie Mederlind
Med: Espen Reboli Bjerke, Petronella Barker, Olav Waastad, Mari Strand Ferstad, Mari Maurstad, Per Christian Ellefsen, Miriam Hansen Troyen, Henrik Rafaelsen
Senografi og kostymedesign: Katrin Nottrodt
Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt
Kommende forestillinger: Spiller til og med 28. november
Anmeldelse av: Stine Srensen

P en bar Amfiscenen dukker forestillingens karakterer opp fra to luker i gulvet. Vi mter to ektepar, et ungt kjrestepar og gutten Parzival. Litt senere dukker det ogs opp en fastboende. De har reist til et fremmed land i nord for lre seg kunsten sprre, og gjennom drye to og en halv time blir vi med p denne sken etter en noe uvanlig evne. Men hvordan man stiller det rette sprsmlet fr vi aldri vite. I en spennende parallell sitter publikum igjen med mange sprsml, men uten noen anelse om hvordan de skal stille dem - snn var det i alle fall for meg. 

Tittelen betyr reisen til det klangfulle landet. Et land hvor det klinger i tale, i kropp, i uttrykk og i mening. Det hres kanskje uforstelig ut, men slik var ogs denne forestillingen. Uforstelig p mange mter, men ikke drlig av den grunn. Det er vanvittig mye spennende som skjer p scenen, og man m rett og slett bare akseptere sin egen uvitenhet og la seg rive med av inntrykkene og opplevelsen. Godtar man dette premisset, s er Kunsten sprre en fantastisk forestilling. Godtar man det ikke, s vil det vre liten vits i sitte i salen. 

Scenen starter bar, men blir etterhvert fylt med bde sn og trr. Julen skal feires! Foto: yvind Eide

Regissr Melanie Mederlind leker med virkemidler og formidling i forestillingen. Spesielt er bruken av brudd et spennende element. Det er brudd i tekst, kropp, rom, lys og lyd. Mederlind tillater at skuespillerne dveler ved de lange og tunge replikkene, fr de brtt tier stille. Lys skiftes overaskende og lyd oppstr plutselig. Skuespillerne taler og synger, danser og gr uten noe tydelig mnster eller belegg. Tekst og uttrykk flettes sammen i det konkrete og absurde, og alvor og humor gr hnd i hnd. Alt dette hres kanskje rotete ut, men det funker p scenen! Det tilsynelatende uvilkrlige, blir meningsfylt i opplevelsen. 

Om denne anmeldelsen virker forvirrende, s er det fordi den gjenspeiler forestillingen og mitt inntrykk av den. Jeg kan p ingen mte forklare hva forfatter, regissr og skuespillere prvde fortelle med Kunsten sprre eller Reisen til det sonore landet, men jeg kan fortelle at dette var et ufattelig spennende og finurlig kunststykke, som jeg er glad for at Nationaltheatret turte satse p! Er dette et teaterstykke for ungdom? S absolutt! Er dette et teaterstykke for deg? Vel, det m du nesten bedmme selv etter ha lest denne anmeldelsen. Jeg lot meg i alle fall begeistre! 

Anmeldelser vr og sommer 2018

Grunnet mange anmeldelser, har vi valgt dele opp 2018 i to deler: Vr og sommer, hst og vinter. Da blir det lettere finne fram i arkivet! Her finner du alle anmeldelser fra januar til juli i r.Trykk p linken og les, om du vil!

 

Dgnfluer: To skolerevyer laget p et dgn

Det gr an, men er det en god ide?

Tanztheater Wuppertal Pina Bausch

En sann glede se p

Heddadagene: Aillohas

Siste anmeldelse fra Heddadagene 2018

Heddadagene: Rotsekk

"Hva er fotball?"

Heddadagene: Andvake

Mektig fra Jon Fosse

Heddadagene: Hamlets pappa er et spkelse

En flelse, lik den man hadde nr man s Hamlet for frste gang

Heddadagene: 0+0=4

Norgeshistoriens groveste justismord

Heddadagene: Sviker - historien om en frontsster

For en teateruke. Nok en fantastisk forestilling er sett og anmeldt

Heddadagene: Garage

Heddaprisvinner for beste scenografi

Heddadagene: Radio Don Quijote

Jvlig morsomt!

Heddadagene: Ur av Terje Vigen

Bde absurd, forvirrende og virkningsfullt

Heddadagene: Orlando

Et mesterverk!

Heddadagene: Det er her vi kommer fra

"Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om"

Heddadagene: Rdlista

Endelig har vi ftt sett Rdlista

Heddadagene: Sidespringerne

Jo Strmgren har inntatt Srlandet

Heddadagene: HELLO

Teater Innlandets bidrag under Heddadagene er HELLO

Heddadagene: New Skin

En blanding av konsert, installasjon og konseptuelt teater 

Heddadagene: Tjidtjie

Deilig og behagelig se p

Heddadagene: Almost nothing

En forestilling for deg som liker det surrealistiske 

Heddadagene: Havboka

En hyllest til havet, men treffer ikke helt. 

HAVBOKA av Morten Strksnes p Hlogaland Teater.
Foto: Marius Fiskum
www.mariusfiskum.no

Heddadagene: Invasjon!

Perfekt for ungdom, et stykke som virkelig er verdt se! 

Heddadagene: Hospitalet

Jo Strmgren pleier levere gode forestillinger. Ikke helt overbevist her. 

Verdilse menn

Spiller velfortjent for fulle saler

The Amelia Project

Hrespill, gy!

Heddadagene: Dancing with Bergman

En kveld hvor man bare kan slappe av i Operaen

P vei. Ned?

En pause fra varmen inne p Det Andre Teatret

Svanesjen

En uddelig klassiker, som spilles helt frem til februar 2019

# Den flelsen

En forestilling med mye hjerte og sjarm

Sommer stand up 2018

Vi har tatt turen til Latter sin bakgrd

Don Giovanni

Stabilt og godt i Operaen

Blokk til blokk

Ikke glem se denne - fr det er utsolgt igjen!

DADA

Vi har sett Teater Leikhus p Rampelysfestivalen 2018

Nyanser av Gris

Antiteaterets forestilling nr. 15.

Den siste kongsfesten

- En fest du ikke vil g glipp av!

Sult og Utkanten

Jo Strmgren nr nesten helt opp med sin nye to-verksproduksjon i Operaen.

1980 - Aker brygge 

Godt, gammaldags teater av den beste sorten!

Rosas danst Rosas

Et (litt langt) maraton av bevegelser p Dansens Hus

Gine Caroline Pedersen om: teren.

Spennende foredragsserie p Dramatikkens Hus

Alt er Nytt

Kult konsept p Latter!

Helen og Jan Paul hopper fra tiern

Ikke helt fulltreffer fra nestorene i Teatersport Oslo...

Utafor

Viktig innhold p Det Norske Teatret


En kveld med og Musikkteaterprisen

En festaften for alle som elsker musikal! 

Skjnnhet I-X

Har du tlmodighet og lyst til se skjnn dans? Dra p denne forestillingen!

 

Engler i Amerika

Terningkast 6 til Nationaltheatret.

Kafka p stranda

Det er vanskelig henge med p Det Norske Teatret

Manifest: United

Verk Produksjoner setter alle kluter til, og det er mildt sagt overveldende...

 

Mesteraften

Mesterlig

Drittpappa

Morsomt fra start til slutt. Helt klart terningskast 6! 


 

Tarjei

Noen ganger er det godt se noe som gjr vondt.

A tribute to Trisha Brown

En helg i koreografilegendes navn ble avholdt p Dansens Hus. Viktig dame, men noe kjedelig forestilling...

Cally

Historie p Det Norske Teatret

Skipet vol.3

En reise inn i kunsten

Grtende hender

Teater Manu i srklasse

Ved arken klokken tte

Skikkelig kul forestillinge for bde store og sm

Antigone

Kvalitet p Det Norske Teatret!

Songs of Entanglement

For deg som liker det abstrakte

Lament II

Tre kvinner som imponerer!

Kva nashornet sg

Barneteater med et tungt bakteppe p Det Norske Teatret

Splendour

Nok en tur til Dansens Hus

Splendour

Kashmir og Karoline

Det Norske Teatret frir til ungdommen og vi takker ja!

Dark Field Analysis

Helgens m se forestilling er p Dansens Hus

21 Pornographies 

Spekulativ koreografi av og med Mette Ingvartsen p Black Box

Personer, steder og ting

Stabilt godt p Nationaltheatret

Get lost

Carte Blanche er tilbake i Operaen

Tre elefanter i rommet

Trygt og godt p Latter

Et husholdningsliv

Rastls leverer

Grease

Frst og fremst et energifylt show

Kimen

Lekkert teater

De tre sm griser

Perfekt for de sm!

Mellom barken og feen

Latter p Latter

Onegin

En fantastisk ballett

En handelsreisendes dd

Nationaltheatret makter beklagelig nok ikke gjre re p et av verdens beste teaterstykker...

Norma

Bunnsolid

Hair

En forestilling hvor organisering er den store stjernen

pent forhold

Henriette Steenstrup og John Brungot har inntatt revy-scenen p Chat Noir

The Scene

Den nre og intime scenen i improform p Det Andre Teatret

Trollmannen fr Oz

Familiemusikal p Riksteatret

Karatekidden

Bde fantastisk og kaotisk p Det Andre Teatret

Gratulerer

Else Koss Furuseth med ny monologforestilling

Litt sex og (mye) singelliv

Nok en vellykket kveld p Det Andre Teatret

 

Fortrolige samtaler

Kvalitet p Nationaltheatret

Make me dance

Panta Rei Danseteater vil helt enkelt skape danseglede hos folket. De jobber utadrettet mot barn og unge, og mot lokalbefolkninger. I dag er det Grnerlkka og Dansens Hus som fr kjenne det p kroppen. Med forestillingen Make me dance er dansekompaniet p god vei mot realisere sitt ml. P studioscenen kjenner vi dansegleden!

Jon Filip Fahlstrm, Jens Jeffry Trinidad og Nora Martine Svenningsen forteller og danser penhjertig i Make me dance. FOTO: Tale Hendnes

Tittel: Make me dance
Av: Panta Rei Danseteater
Tid og sted: Dansens Hus, Studioscene, 20. oktober 2018
Kunstnerisk ledelse og koreografi: Anne Holck Ekenes
Koreografi: Pia Holden
Komponist og musiker: Impovisvel (Marcus Amadeus)
Medvirkende: Nora Martine Svenning, Jens Jeffry Trinidad, Jon Filip Fahlstrm
Kommende forestillinger: P turn i november, ingen flere forestillinger i Oslo
Anmeldelse av: Mari Noodt

 

Mange av vre anmeldere digger premierer p Dansens Hus. Det er alltid lun og god stemning i foajeen, men i dag overgr de seg selv! Filmvisningen av Hele Grnerlkka danser har samlet barn, unge og voksne til Vulkan. Potetgull og eplemost understreker premierestemningen ytterligere. Filmen er i seg selv et bevis p ekte danseglede, og visningen avsluttes med en felles dansesession. Det koker p Dansens Hus lrdag formiddag! Panta Rei Danseteater str bak det hele, og skal krone danselrdagen med forestillingen Make me dance

Med danseglede brusende i kroppen, slippes vi inn p studioscenen. Tre hyggelige, unge dansere nsker oss velkommen. Vi setter oss p noen sceneelementer og p gulvet, klare for mer! Sammen med en DJ-artist Improvisel, viderefrer danserne den positive stemningen fra foajeen i sin lekende lette forestilling. De forteller personlig om sitt forhold til dans, danser sammen, alene og med lidenskap i hver bevegelse. Improvisel skaper musikken der og da, str aldri stille og briljerer med sin musikalitet. Aktrenes enorme overskudd og glede smitter over p oss.

Den lette og vennlige tonen mellom danserne skaper et varmt og inkluderende uttrykk. FOTO: Agnete Brun

Lettheten i dansen og i uttrykket fr publikum til smile. Og lett betyr absolutt ikke enkelt i dette tilfellet. Dansen er full av kvalitet og profesjonalitet. Det er en viktig suksessfaktor i forestillingen. Koreografien er full av energi, den er intrikat, spennende og hardtslende. De tre aktrene er virkelig talentfulle - det er det ingen tvil om. De hster stadig "wow!" og "yes!" fra publikum, meg selv inkludert. Jeg rives helt med.

Det er vakkert og viktig  se unge dansere f uttrykke sine flelser for dans, samtidig som de danser! De forteller penhjertig og rlig, samtidig som de med strste selvflgelighet vrir, lper, hopper og lfter. Vi flger dem i hver eneste bevegelse og ordene gir oss deilige budskap: "Flg drmmen din!" og "Bli med og dans!" Takk og lov for at Make med dance skal inn i Den kulturelle skolesekken. Dette har ungdommer godt av se! Vi trenger friske, unge forbilder innenfor kunstfeltet. Vi trenger kjenne p gleden og hpet i flge drmmen. Og alle har godt av se skikkelig energisk og underholdende dans en gang inni mellom!

De mange spektakulre bevegelsene vekker stor begeistring i salen. FOTO: Agnete Brun.

P studioscenen i dag er det bde besteforeldre og skolebarn. Vi smiler alle hjertelig av de entusiastiske danserne, de fine historiene og ikke minst det fantastiske bevegelsesmaterialet! Jeg vil anbefale hvem som helst se forestillingen. Make me dance er en sjarmbombe uten like og fyller sitt publikum med energi og glede. S fr det bare vre at det er litt kleint mtte st opp og danse med p slutten.

Shrek the musical

Shrek er en velkjent film for oss som ble fdt p 90-tallet. Gleden er derfor stor nr jeg endelig skal f se musikalversjonen p norsk! Skedsmo Amatrteater er blitt rost opp i skyene av tidligere anmeldere, og etter ha sett forestillingen skjnner jeg hvorfor!  


Eselet, spilt av Stine Tamlag, gjr et hederlig forskt p spleise Shrek og Fiona. 

Tittel: Shrek the musical
Hvor/nr: Lillestrm Kultursenter, 19. oktober
Regissr: Hkon Thorstensen Nielsen                   Koreograf: Kristine Grimsrud     
Musikalsk ansvarlig: Thomas Gunnari Rtting     Produsent: Lars Christian Wahlberg
Kommende forestillinger: 20. og 21. oktober
Medvirkende: Christian A. Ranke, Hanne Selmer-Olsen, Stine Tamlag, Hogne Vangen m.fl. fra Skedsmo Amatrteater
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Fra frste skritt inn i salen er stemningen satt. Et grnt sceneteppe forteller at vi er i skogen, nrmere bestemt i sumpen. Her lever Shrek et fredelig liv alene, frem til en dag hvor Lord Farquad bestemmer seg forvise alle eventyrfigurene hit. Har du sett filmen vet du hva som skjer videre, og hvis ikke skal jeg ikke rpe for mye, men krangling og forviklinger frer til at Shrek reiser ut for redde prinsesse Fiona i hp om f sumpen for seg selv igjen. 


Lord Farquad er mye lavere enn alle andre, og blir overbevisende spilt av Hogne Vangen, som gjr hele forestillingen p knrne!

Nr det gjelder kostymer og scenografi er dette en forestilling av dimensjoner. Over 50 aktrer p scenen og utallige kostymeskift. Her mter vi alt av eventyrfigurer! Pinocchio, de tre sm griser, 7 dverger, rdhette, ulven, hattemakeren fra Alice i eventyrland og mange mange flere. Det er gy flge med p de store ensemblenumrene, for det dukker stadig opp nye kjente figurer. Kostymene og scenografien er med p dra opp helheten og fr meg til glemme at dette er en amatroppsetning.

Flere av prestasjonene p scenen er ogs av meget hy kvalitet! Stine Tamlag, i rollen som Esel, er helt klart den store stjerna i showet, men ogs Hogne Vangen, som Lord Farquad, er strlende - kanskje ikke s rart nr begge er utdannede musikalartister og er gode p sang, dans OG teater? Christian A. Ranke gjr en fin versjon av Shrek, men blir generelt litt for snill. Mulig masken delegger en del for mimikken, men han kunne med fordel vrt enda mer skummel i noen av scenene. 


Tidenes morsomste prest gjr dette bryllupet til alt annet enn romantisk.

54 personer p scenen er ganske ekstremt! Jeg blir litt stresset for at de skal sl til hverandre, men det gr overraskende bra. Alle er med s ofte som mulig, her spares det ikke p noe eller noen. De store dansenumrene oser av energi og fr hele salen til ville slenge seg p! Det eneste som blir litt tamt, er det store steppenummeret. Her skinner det gjennom at veldig f har steppet fr, for det virker som alle trekker seg litt tilbake, selv om de potensielt kunne lagd mye lyd sammen. gi en steppesolo til en som ser ut som hun aldri har steppet fr, er heller ikke helt heldig.


Som eventyr flest, fr prinsessen sin prins, og de kan leve lykkelig i alle sine dager. 

Men alt i alt m jeg si jeg er veldig imponert over hva Skedsmo Amatrteater har ftt til med denne forestillingen! Dette er en skikkelig feel-good musikal for folk i alle aldre. Det er skyhyt niv til vre et amatrteater, og de lever absolutt opp til forventningene. Ikke la deg skremme av at forestillingen varer nrmere 3 timer, for dette er underholdende fra start til slutt! 

To hjem

Det er nypremiere p Tigerstadsteatrets forestilling om skilsmissens tidsalder. Samtaler med unge som er rammet av samlivsbrudd har blitt til To hjem - en fortelling om hvordan ei 14 r gammel jente og hennes foreldre takler en separasjon. Svarene fra de unge samles til en historie. Gjr dette forestillingen mer ekte? Skaper det en strre troverdighet? Eller er det for mange stemmer som vil bli hrt?


Et enkelt visuelt uttrykk gir rom for de vanskelige flelsene i To hjem. FOTO: Eskil Johnsen/Tilnrmet Lik

Tittel: To hjem
Tid og sted: Oslo Nye Trikkestallen, 18. oktober 2018
Manus og regi: Toril Solvang                          Id: Birgit Nordby
Scenografi og kostyme: Elias Kahn              Koreograf: Maja Roel
Lysdesign og tekniker: Kristian Belgau         Komponist: Julian Skar
Lydteknikk: yvind Mathisen                          Manusdramaturg: Kristina Kjeldsberg
Medvirkende: Andrea Vik, Henrik Hoff Vaagen, Birgit Nordby, Martin Karelius stensen
Kommende forestillinger: I spilleplan hos Oslo Nye Trikkestallen til 27. oktober
Anmeldelse av: Mari Noodt

Innledningsvis fr et publikum informasjon om skilsmissestatistikken i Norge. Vi befinner oss visst i skilsmissens tidsalder og er med p et stort rettferdighetsprosjekt - 50/50-lsningen. Vi flger ei jente p 14 r. Hun vet at foreldrene kommer til skilles. Hun har merket det. Nr tragedien inntreffer, fr jenta valget om hvor hun vil bo. Et vondt lojalitetsvalg for et barn. Etterslepet av skilsmissen inneholder det meste: Drittslenging, innestengte flelser, store ord, krangel, grt, fine minner og drlig samvittighet. Dette tar form som bde dialog, dans og et minneunivers.

Jeg savner en strre helhet. Dialogen forsker vre naturtro og reell. Ordene er hverdagslige, de snakker i munnen p hverandre. Dansen p sin side er lyrisk, men skuespillerne synes ha en ironisk distanse til den. Kanskje er det et bevisst valg, distansere seg fra det, men det skaper ogs en distanse for meg. Jeg ender opp med ikke helt forst hvorfor de danser. S kommer dette utenfor-tid-og-rom, et slags minneunivers. Karakterene snakker med hverandre, men er ikke i en konkret dialog eller samhandling. De snakker om minner. Sprket er mer poetisk, stemningen er varm. Det er fine sekvenser, men overgangen til dialog er glidende, og jeg forstr ikke helt kontrakten.


Hovedrolleinnehaver Andrea Vik er en ung og frisk skuespiller se opp for! FOTO: Tilnrmet Lik

Innholdet i bde dialog, dans og minneunivers er for svidt godt. De fungerer fint hver for seg. Historien er troverdig og hovedrolleinnehaver Andrea Vik gir en rlig og levende representasjon av et "skilsmissebarn". Snn sett har samtaleprosjektet hatt en god effekt. Forestillingen som helhet har allikevel noen svakheter. Jeg mangler en helhetsflelse og forestillingen oppleves tidvis rotete og oppstykket. Skuespillerprestasjonene spriker ogs. Vik er frisk, energisk og nyskapende. De tre andre faller lettere i et tradisjonelt spor, p grensen til det klisjefylte.

Jeg skulle nske de turte kjre fullt ut p det ekte og nre: De lavmlte samtalene, de sre blikkene, de hverdagslige kranglene. For det beveger! Der treffer de en korde i oss. Tigerstadsteatret nsker formidle ungdommers opplevelse av en skilsmisse, og er bare noen f grep unna treffe blink med forestillingen To hjem.

ungTEKSTakershus

"Drene pnes for ungTEKSTakershus" er tittelen p arrangementet. Jeg har hrt rykter om et nytt lokale i kjelleren p Lillestrm kultursenter, samt lansering av en ny bok og litt underholdning. Stort mer vet jeg ikke, om det som skal vise seg bli en svrt minneverdig aften. 


Vibeke Limi fra Akershus Fylkeskommune har ftt ren av klippe snoren for dette nye lokalet! 

ungTEKSTakershus er Akershus teaters satsing p unge dramatikere. Her mtes ungdom fra 15-25 r som liker skrive og som nsker gjre noe med tekstene sine. Et prosjekt vi i Teaterungdom.no har fulgt tett helt fra oppstarten. 

Denne onsdagskvelden er ikke bare dedikert til de unge dramatikerne, men ogs det at de har ftt sitt eget lokale. Et gammelt kostymelager p Lillestrm Kultursenter er pusset opp. I kveld feirer vi at ungTEKSTakershus har ftt et hjem. Og ikke bare er det et lokale, det er et skikkelig kult lokale! ystein Ulsberg Brager, mannen bak ungTEKSTakershus, lover oss mange arrangementer her i tiden fremover, og jeg kan med hnden p hjertet si at jeg garantert kommer til dukke opp p flere av dem. 


De fargerike og flyttbare lysboksene skaper spenning i rommet, og passer utmerket som scenografi under kveldens fremfringer. 

Dette er en festaften for ungTEKSTakershus. Ikke bare skal snoren klippes for nytt lokale, de skal ogs gi ut bok med flere av tekstene som er skrevet av de unge dramatikerne. Kvelden starter med et bestillingsverk, et nydelig dikt - skrevet og fremfrt av spoken word kunstner Jeaninne M. Lukusa. I lpet av kvelden blir det ogs musikk, taler og utdrag fra tekster skrevet av de unge dramatikerne. Noen av utdragene vi fr se er C/O-produksjoner med Akershus Teater, mens andre utdrag er tekster fra boka.


Jeaninne M. Lukusa er en av mange som bidrar med underholdningen. 

I lpet av nrmere to timer er vi innom store deler av flelsesregisteret. Selv korte tekstutdrag kan rre dypt, og jeg er imponert! ungTEKSTakershus beviser virkelig at du ikke trenger vre "voksen" for skrive godt. Unge dramatikere har mye by p, og dette er tekster som virkelig treffer! Det er tekster man kan relatere seg til. Virkelighetsnre. Situasjoner du garantert har vrt borti, her skildret med et sprk som ungdom forstr. Jeg gleder meg til lese boka og jeg gleder meg til alle C/O produksjonene jeg skal se. Dette var vel verdt turen til Lillestrm, og jeg anbefaler p det varmeste flge ungTEKSTakershus videre om dere er interessert i god norsk dramatikk!   

- Kamilla

Null i biologi

Hun har kanskje null i biologi, men hvor vanskelig kan det egentlig vre vre lrer? Ganske lett tenker Marit Voldster i det hun inntar klasserommet som lrervikar. En rekke fag skal gjennomgs, alt fra KRL og samfunnsfag til gym og skolekjkken, ogs biologi da. Som handler om f pult! Telefonen ringer, mamma er endelig stolt. For lrer, det er en ordentlig jobb.


Forestillingen har falt i smak hos Bergenspressen, det er ikke uten grunn. FOTO: Magnus Wintersborg

Tittel: Null i biologi
Hvor/Nr: Latter, hovedscenen 17.oktober
Av og med: Marit Voldster
Regi: Erik Ulfsby og Karina Aase            Produsent: Elina Krantz
Kommende forestillinger: 18., 19. og 20. oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Utgangspunktet i Null i biologi er meget smart, hvor vanskelig kan det egentlig vre vre lrer? Gjennom en dry time viser Marit Voldster gjennom sine mange feil, til "klassen" (alts publikum), nyaktig hvor vanskelig det kan vre. Slik at hun kan avslutte det hele med en hyllest til alle landets lrere. Et genialt regikonsept. Det er befriende se stand-up aktig komedie satt inn i en tydelig ramme. se komikeren innta en s tydelig rolle, pner opp for nye observasjoner og nye humorgrep. Null i biologi er snn sett en suksess allerede fr man tar tak i humoren.

For Marit er morsom. Tidvis veldig morsom. Aller morsomst er hun i de sekvensene hvor hun tr vre vulgr. Der hun banner og sverter og snakker nordlandsk. I de bolkene hvor hun mister fatningen og bare kjrer p (hun er jo tross alt bergenser). 


Snusboksen er med! FOTO: Magnus Wintersborg

Det er mange ting man skal innom i lpet av denne drye timen. Fagene er mange. I tillegg kommer inspeksjon, kluss med teknologien, samtaler med mor og vippsrot med datter. Rett og slett litt for mye. Her kunne regien med fordel vrt strammere. En ren biologitime kunne fort blitt enda morsommere enn denne komprimerte skoledagen. Det er heller ikke til stikke inn under en stol at forestillingen er et realt publikumsfrieri til Bergen by og dens befolkning. Osloborgerne er kanskje ikke s opptatt av Azar Karadas og Lars Arne Nilsen.

Nr det er sagt, er Null i biologi gjennomarbeidet og proff til fingerspissene. Dette er grundig, godt hndverk. Marit Voldster er utvilsomt en artig dame som vet begeistre mange. I salen sitter en stor gruppe godt voksne folk og ler, mens de koser seg med litt for mange glass vin. Dette er nok en forestilling som egner seg bedre for de p 50, enn de p 15, og er nok ikke laget spesielt med tanke p Teaterungdom. Men er du en ung bergenser i hovedstaden, og kanskje attptil lrerstudent, da vil du nok kunne le godt av Null i biologi.

Manon

Vi befinner oss i Paris p 1700-tallet. Den unge Manon ankommer byen og skal innlemmes i en nonneorden, men isteden finner hun kjrlighet, rikdom, skam og vold. Manon byr p bde det velkjente og ukjente innenfor den klassiske balletten. Vi gjenkjenner den tragiske kjrlighetshistorien, men tittelkarakteren Manon er langt unna den uskyldige heltinnen vi er vant med. Tematikken er spennende og aktuell, men den drukner dessverre i lunkent spill og manglende kjemi. 


Eugenie Skilnand og Douwe Dekkers danser vakkert sammen, men deres forelskelse er det vanskelig f ye p. FOTO: Erik Berg

Tittel: Manon
Hvor og nr: Den Norske Opera og Ballett, tirsdag 16. oktober
Med: Eugenie Skilnand, Douwe Dekkers, Martin Dauchez og Ole-Willy Falkhaugen m. fler
Koreografi: Sir Kenneth MacMillan       
Musikk: Jules Massenet                       Musikalsk ledelse:Martin Yate   
Scenografi: John-Kristian Alsaker       Kostymedeisgn: Ingrid Nylander.
Kommende forestillinger: Spiller frem til 1. november
Anmeldelse av: Stine Srensen

Dansen i Manon er nydelig. Sir Kenneth MacMillans koreografi har blitt danset p mange scener siden den ble skapt i 1974, og den er like vakker som den er brutal. Like tragisk som den er morsom. Trinnene er enkle i sin kompleksitet, og danserne er s dyktige at hver en solo og duett ser nesten lekende lett ut. Her snakker vi bunnsolide prestasjoner fra alle p scenen! I en av duettene danser Manons bror Lescaut, spilt av dyktige Martin Dauchez, i en skikkelig fyllekule, og han klarer overbevise meg om at han er full samtidig som han spinner sin dansepartner rundt med forblffende presisjon. Det er ganske s imponerende gjort!

Dansen er fantastisk, men den er ikke nok for kunne redde det som dessverre er en ganske skuffende forestilling. Det som var en sjokkerende realistisk fremstilling av mennesket mrke sider for 40 r siden holder ikke ml i 2018, og det kreves mer enn bare den gode dansen for rive med seg publikum. Vi trenger skuespillet for tro p bde karakterer og historie. Manon (Eugenie Skilnand) er en kvinne som rives mellom to idealer: kjrlighet og velstand. Skal hun velge den unge studenten Des Grieux (Douwe Dekkers) som hun elsker, eller skal hun gi etter for den rike Monsieur G.M. (Ole Willy Falkhaugen) som overser henne med smykker og klr? Denne type personlig konflikt er p alle mter dagsaktuell og realistisk, men det hjelper ikke nr dansen er den eneste formidlingen av flelser. Skilnand og Dekkers er begge fantastiske dansere, men nr kjemien og skuespillet uteblir forsvinner ogs troverdigheten. 


Som alltid imponerer Operaen med flotte og gjennomfrte kostymer! FOTO: Erik Berg

Hvor er forelskelsen? Hvor er lidenskapen? Skilnand er vakker og elegant p scenen, men smilet er stivt og flelsene virker ptatte. Jeg forstr ikke hvorfor Des Grieux blir s gal etter Manon, og jeg forstr ikke hvordan s si alle mennene i fortellingen blir forelsket i henne. Hun gir alt i dansen, men ikke nok i spillet. Det m oppst noe mer for at vi tror p historien p scenen. Avstanden mellom danserne og publikum blir s altfor tydelig, og handlingen blir observert fra et logisk plan. Realismen forsvinner med den emosjonelle innlevelsen. Nr det er sagt, s m det nevnes at Skilnand og Dekkers er ett av fire par som alternerer i rollene som Manon og Des Grieux. Det er derfor fult mulig at de andre danserne har en bedre kjemi, og at denne anmeldelsen gir forestillingen hardere kritikk enn det som er fortjent. Men det vet jeg dessverre ikke. 

Manon er en estetisk vakker ballett.  Den nydelige musikken til Jules Massenet males inn i dansen, og sammen med storslagen scenografi og kostymering dannes det utrolige bilder p scenen. For noen er dette kanskje nok til la seg engasjere gjennom to og en halv time, men for meg holdt det ikke ml. Manon har en polert overflate, men innholdet skuffer. 

Il Tabarro / Gianni Schicchi

To korte Puccini operaer p en kveld. Begge med bekmrkt bakteppe. Vi forventet kaldt estetikk og prektige toner. Operaens mektige hovedscene er tatt i bruk. Scenografien er stor og musikken har blitt kalt leken og opplftende. S hvorfor sliter jeg med la meg engasjere?


Il Tabarro og Gianni Schicchi er dypt og grtt. FOTO: Erik Berg

Tittel: Il Tabarro / Gianni Schicchi
Hvor/Nr: Den Norske Opera og Ballett, hovedscenen 15.oktober
Musikk: Giacomo Puccini                     Libretto: Giuseppe Adami / Giovacchino Forzane
Musikalsk ledelse: Jan van Steen        Regi/scenografi/kostymer: Isabella Bywater           Lysdesign: Tim Mitchell
Medvirkende: Ivan Inverardi, Elisabet Strid, Henrik Engelsviken, Marius Roth Christensen, Jens-Erik Aasb, Ingebjrg Kosmo, Mikkel Skorpen, Lydia Hoen Tjore, Renato Girolami, Vigdis Unsgrd, Bror Magnus Tdenes, Thor Inge Falch, Eli Kristin Hanssveen, Martin Hatlo, Petri Lindroos, Emil Havold Nrhagen, Tone Kummervold, ystein Skre, Szymon Kubiak, Petteri Lehikoinen, Operakoret, Operaorkestret, barn fra barnekoret
Kommende forestillinger: 17., 19., 23., 25., 27. og 29.oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil 

Dette er faktisk frste gang jeg har vrt i operaen og blitt direkte skuffet. Kvelden starter med Il Tabarro, eller "Kappen" p norsk. Handlingen forgr p og rundt en kanalbt i Paris. Michele avslrer kona Giorgettas utroskap, noe som fr fatale konsekvenser. En enkel og velkjent historie. Scenografien bestr av  store gre vegger, en gr bt og kostymene er (du gjettet riktig) gr. I tillegg sliter jeg med hre sangen. Stemmene klarer ikke helt bre denne kvelden. Noe som igjen gjr at musikerne ikke fr spilt for fult. Resultatet er en gr kappe som verken engasjerer eller beveger. 

Gianni Schicchi er langt bedre. Denne komiske operaen handler om en familie som kjemper om en arv, kun sekunder etter  familieoverhodets dd. Nr de finner ut at hele arven er testamentert til munker, spr de den lure Gianni Schicchi om rd, men er det egentlig s lurt? Selve ddsfallet, som innleder denne komedien, er kostelig. Tonen blir satt fra frste sekund. Her er ogs fargerike kostymer og scenografi som understreker det komiske uttrykket. Selve sangen brer ogs bedre og musikken er lettere henge med p. Likevel sitter jeg igjen med en flelse av at potensialet, ogs her, er hyere. 


Fargene er kanskje til stede, men ogs Gianni Schicchi er ogs forglemmelig. FOTO: Erik Berg

Jeg forlater operaen med en nrmest likegyldig flelse. Jeg er ikke beveget av det jeg fikk oppleve. Applausen var nok ogs den korteste jeg har opplevd i dette bygget, s det er nok flere som deler mitt syn. Der den Norske Opera og Ballett gang p gang har klart overraske og vre en moderne stemme innenfor scenekunstfeltet oppleves Il Tabarro/Gianni Schicchi i beste fall som et lite tilbakesteg. Det trengs vel knapt nevnes at gammeldags og gr opera ikke er noe jeg vil anbefale ungdom se. Jeg fr heller drmme meg tilbake til The Hamlet Complex og satse p at operaen kommer sterkere tilbake.

Nila og den store reisa

Det er urpremiere p ny dansk dramatikk i kveld. Ingen har hrt om Nila og den store reisa fr, men Det Norske Teatret promoterer den som "en familiemusikal om fantasiens kraft". Det er en underdrivelse... Nila og den store reisa er mye mer! Det er en fantastisk vakker, visuell og rrende musikal som ikke br begrenses til kun et familiepublikum. Denne forestillingen er viktig for oss alle.

Det er ikke et eneste kjedelig yeblikk i hstens urframfring: Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Nila og den store reisa
Av: Maria Kjrgaard-Sunesen
Tid og sted: Det Norske Teatret, Hovudscenen, 13. oktober 2018
Oversettelse: Ruth Lillegraven
Regi: Maria Kjrgaard-Sunesen
Scenografi: Mie Riis                           Koreografi: Belinda Braza
Kostymedesign: Unni Walstad          Lysdesign: Clement Irbil
Medvirkende: Catharina Vu, Lasse Kolsrud, Gjertrud Jynge, Emil Rodrigo Jrgensen, Hans Magnus Hildershavn Rye, Amanda Kamara m.fl
Kommende forestillinger: I spilleplan til 29. desember
Anmeldelse av: Mari Noodt

Vi flger jenta Nila, som m flykte fra sitt krigsrammede hjem og setter kursen mot det fredlige Norden. Det oser politikk og aktualitet. Nila er full av eventyr og historier, og noen ganger tar fantasien over virkeligheten. Det er bde en byrde og en stor, stor hjelp. Sammen med fantasien, bestefar og en ukjent gutt de plukker opp fra havet, finner hun til slutt fram til Norden. En enkel historie, som vi alle kjenner igjen fra nyhetsbildet.

Utfrelsen i seg selv er p ingen mte enkel. Forestillingen er full av dybde, bde i det visuelle, musikalske og tematiske. Jeg, som 26-ring, sitter like langt fram p stolen som barna rundt meg. Scenografien er forfrende vakker og oser av kvalitet! Det er fargesprakende landskap og figurer, svevende karakterer, dansende blger og vinder. Musikken og bandet flyter smlst med historien. Her har det Norske Teatret virkelig satset, og det fortjener forestillingen.

Gjertrud Jynge (til hyre) er fenomenal som Nilas fantasimonster, dragen Morgana. FOTO: Dag Jenssen

Det visuelle og musikalske er i seg selv grunn nok til se Nila og den store reisa. Men den aller viktigste rsaken er allikevel tematikken; det som gjr forestillingen til en viktig stemme i samfunnsdebatten. Nila er det mest srbare offeret for krig og flukt. Hun er barnet. P mesterlig vis gir Catharina Vu oss et ansikt, en vi kan reise sammen med, fle sammen med. Vi har alle godt av se de voksnes handlinger fra et barns perspektiv. I motsetning til mange "voksenforestillinger", prver ikke Nila vre moraliserende eller politisk intellektuell. Vi m ikke forst grunnlaget for konflikten eller visjonene til en terrorist. Det vi m forst er at det rammer ekte mennesker. Det rammer uskyldige og uvitende barn.

Er det n ting jeg vil rose Det Norske Teatret for, s er det at de tar barn p alvor. Her er det ingen sugarcoating! Den morganske milits kjrer tanks gjennom byen og menn med maskingevr river pappa vekk fra familien. Bestefar dr ombord i den lille bten. I Norden str flyktningene med varmefolie rundt seg. Det er brutalt ekte, og heldigvis kan vi bli med Nila inn i fantasien og heller kjempe mot dragen Morgana. Som ungdommer og voksne kan vi lett se symbolikken i dette, men vi blir ikke mindre truffet av den grunn.

Ogs de mrke og opprivende scenene fr plass i Nila og den store reisa. FOTO: Dag Jenssen

Vr innsikt gjr det nesten mer rrende og vondt, for vi vet akkurat hvem dette gjelder, hvor dette skjer. Jeg fler p min egen utilstrekkelighet og vrt ansvar som "Norden". Nr Nila kommer frem bobler det over av gjensynsglede og hp, men vi vet godt hva som venter dem i den virkelige verden. Reisen er ikke slutt. Jeg hper skoleklasser og familier, studenter, venner, politikere og spesielt innvandringskritikerne, ser Nila og den store reisa. Den er fortryllende vakker, rrende og brutalt aktuell.

Why I wear this shirt

Verden er et sammensurium av sm samtaler og regler vi mennesker lever etter for at andre skal like oss bedre. Vi gr heller unna enn krasje i noen p gaten, og svarer ja og nei hvis vi blir stilt sprsml. Gunilla Heilborn og Kim Hiorthy har gjennom en rrekke samarbeidet med ulike prosjekter, Why I wear this shirt er ett av dem. 


Ryddig plassert p en naken scene bak en mikrofon, Kim Hiorthy gjr det pent og ryddig i Why I wear this shirt.  FOTO: Gunilla Heilborn

Tittel: Why I wear this shirt
Hvor/Nr: Black Box Teater Store scene 10.oktober
Tekst, scene, lys, kostyme, koreografi: Gunilla Heilborn, Kim Hiorthy.
Kunstneriske konsulenter: Nadja Hjorton, Jonas Williamsson, Katarina Wiklund, Sutoda.
Medvirkende: Kim Hiorthy
Kommende forestillinger: 11.oktober 19:00 p Black Box Teater, 16. og 17. oktober p Teaterhuset Avant Garden i Trondheim
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Scenen er naken. Kun en rykmaskin og to mikrofonstativer er tilstede. Teppene er trukket til side og scenen fremstr enorm. Kim Hiorthy kommer inn, plasserer ut noen sm bilder p gulvet, stiller seg bak den fremste mikrofonen og begynner snakke. Han forteller om sm observasjoner og tanker som har blitt tenkt p ulike datoer. En ryddig mte lage en forestilling p. Ikke noe fiksfakseri. En historie som formidles p en enkel mte, selv om jeg ikke helt forstr hva historien egentlig er. Det er bare sm observasjoner som sier noe om samfunnet vrt og hvordan vi tilpasser oss. Underliggende er kanskje menneskets nske om bli likt? Selv de som fler seg annerledes og utenfor, aksepterer p en mte at de er en del av flokken. Kanskje er jeg helt p jordet, men det er slik jeg opplever Why I wear this shirt.

Slik foregr nesten hele forestillingen, med unntak av noen sm bevegelsessekvenser, et rykmaskinutbrudd og en liten samtale med publikum. Vi blir bedt om tenke p et dyr og svare ja eller nei p ulike sprsml. En fra salen blir plukket ut til gjre dette ogs p scenen. Etter en rekke sprsml og flere latterutbrudd gjetter Kim Hiorthy helt riktig at dyret publikummeren tenkte p var en lve. En morsom sekvens i en ellers ganske alvorlig forestilling.


Sangen er for meg selve hydepunktet i forestillingen. FOTO: Gunilla Heilborn

Dette er teater, helt klart. Men det er en teaterform som er s ribbet og naken at den vil sliter med sette de helt dype sporene i meg. Teksten er god og blir formidlet fint. Sangen er et hydepunkt og publikumsinnvolveringen fungerer strlende. Men jeg faller inn og ut av handlingen hele tiden. Det er ikke viktig nok for meg flge med. 

Det er ingen ting galt med Why I wear this shirt. En ryddig, enkel, liten sak som spilles p en stillferdig mte. At teksten sies p engelsk er noe man m merke seg, ellers er det ikke s mye annet trekke frem. En fin teateropplevelse p Black Box teater, men en av de som fort havner i glemmeboken.

Soufflette

Kan man kalle en danseforestilling et kostymedrama? Uansett er kostymene i Carte Blanches nye forestilling Soufflette noen av de vakreste jeg noengang har sett p en norsk scene. Tre ulike "antrekk" gir tre ulike uttrykk i dansen. Uttrykk som bde er opphissende og beroligende. Middelalderen, sang og kroppslig perkusjon er ledende elementer i det som m vre sesongens vakreste forestilling p Dansens Hus.


Mektige kostymer, vakkert og heftig. FOTO: Helge Hansen

Tittel: Soufflette
Hvor/Nr: Dansens hus hovedscenen 11.oktober
Koreografi og konsept: Francois Chaignaud
Kostymedesign: Romain Brau                                Lysdesign: Abigail Fowler
Musikk og arrangement: Jostein Gundersen         Stemmepedagog: Rikke Lina Sorrel Mathiessen
Medvirkende: Caroline Eckly, Noam Eidelman Shatil, Olha Stetsyuk, Irene Vesterhus Theisen, Anne Lise Rnne, Chihiro Araki, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Timothy Bartlett, Daniel Mariblanca, Dawid Lorene, Adrian Bartczak, Harald Beharie, Aslak Aune Nygrd
Kommende forestillinger: 12., 13. og 14.oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Det starter med ullkostymer. Tunge, store kostymer hvor danserne synger og tramper. Danserne synger flerstemt og str p hodet. Jeg fr assosiasjoner til en slags kult. De danser sammen og hver for seg. Alle med helt sregne kostymer som henger sammen. Dette tunge mektige materialet de kan slepe eller sl med. Det forskes i mulighetene kostymet gir. Man kan sl med det, snurre rundt om man har et skjrt, eller bli slept i det. Stoffet og dansen henger sammen. P samme mte som lydene danserne lager. Alt er en masse og alle er helt unike.

Snart er danserne nesten avkledd. I noen tettsittende drakter med vakre detaljer. Her er de fri fra stoffets begrensninger og kan bevege seg mer. Rytmen blir fastere, musikken danserne skaper driver frem bevegelsene. 


Fra tunge mektige ullstykker til minimalt med stoff, men fortsatt like vakkert. FOTO: Helge Hansen

I del 3 ikler danserne seg blomsterkreasjoner. Heftige, vakre, og krevende kostymer. De fr ikke danset s mye, mer beveget seg rundt. Som publikum blir man sittende iaktta. Man ser flotte blomster og flotte mennesker. Enkelt og effektfullt.

Det er lite som kan vre s intenst som en god danseforestilling. Soufflette er utvilsomt i denne kategorien. Forestillingen er noe av det mest sensuelle jeg har sett. Kostymene er fantastiske og blir p mange mter det brende elementet. la noe ddt (som klr) lede an i en forestilling drevet av bevegelse, er et nydelig og velfungerende grep. Norges nasjonale kompani for samtidsdans vet hva de driver med. Jeg sitter ikke ytterst p stolen hele veien, men jeg flger med og liker det jeg ser.


rets heftigste kostymedesign? FOTO: Helge Hansen

At ungdom vil kunne sette pris p Soufflette er jeg ikke i tvil om. Her kan man lene seg tilbake i stolen og nyte dette vakre synet. Kostymene er fantastiske. Dansingen, syngingen og trampingen meget bra. Sesongens vakreste forestilling p Dansens hus fr av meg terningkast 5.