Halve Norges Golden

Jeg tropper opp på Latter denne lørdagskvelden klar for å se stand up-showet "Halve Norges Golden". Med plasser på «klinebenken» bakerst på Hovedscenen har jeg oversikt over hele salen, den er nesten fullsatt med forventningsfulle og høylytte publikummere.


Foto: Hentet fra Latter.no

Showet starter bra. Johan Golden har en tydelig rød tråd; Hva kan man spøke med? Hva er politisk korrekt humor? Tittelen «Halve Norges Golden» handler om at uansett hva du spøker med så vil halve Norges befolkning reagere. Man kan ikke please alle. Golden har mange gode poeng, og gir oss publikummerne noe å tenke på når det gjelder åpenhet og toleranse. Men jeg er ikke sikker på at jeg blir godt nok underholdt. Dette skal jo være stand-up, og ikke et seminar rundt hva som er lov å spøke med.

Ettersom dette bare er andre forestilling er manuset til Golden fortsatt relativt ferskt, og ikke alt sitter som det skal. Noen poenger blir litt borte, andre ganger glemmer han teksten. Og han glemmer det viktigste: spille på publikum! Et par veldig morsomme øyeblikk skjer når publikum skal svare på noen spørsmål Golden stiller fra scenen, men han utnytter de ikke godt nok.

Det som skuffer mest er at Golden spiller mye på "enkel humor", som bæsj. Til tross for å gjøre store poenger ut av politisk korrekt intelligent humor, og spøker med folk med «enkel humor», så er dette temaet gjennomgående i showet. Og folk ler. Jeg blir litt ille berørt og lurer på om jeg burde tatt et glass i baren før showet. Men det virker som publikum koste seg, og jeg tror dette showet har potensiale. Stand-up show må på en måte jobbes med sammen med publikum, så jeg håper Golden slipper seg mer løs og bruker publikum bedre i showene fremover.

Ingen dårlig forestilling, men heller ingen braksuksess på Latter denne gangen.

Tittel: Halve Norges Golden
Hvor og når: Latter Hovedscenen, lørdag 14.oktober
Medvirkende: Johan Golden
Kommende forestillinger: 19., 20., og 21. oktober. 2., 4., 10., og 11. november. 8., 9., 15., og 16. desember.
Anmeldelse av: Ester Gjermundnes

Teaterungdom.no i 200

Nok en milepæl er nådd. Dette er TEATERUNGDOM.NO sitt innlegg nummer 200! Vi er stolte, slitne og gira på mer. Anmeldelser, intervjuer, teaterguider, kommentarer, Teaterungdom.no er mye. Men hvem er vi? Hvorfor er vi her? Hvordan lages Teaterungdom.no? - og hvordan blir veien vår videre? Så mange spørsmål, så la oss feire innlegg nummer 200 med noen svar...

Teaterungdom.no er oss. Det er meg, og det er deg. Det er alle ungdommer som har en interesse for teater. Det er deg som ikke vet hva du skal se, den ene gangen i året du tar med deg barna på teater. Vi er mange, men vi er få i teatersalene. Altfor få. Vi er ikke de med mest penger. Derfor får vi ikke så mye plass i de store mediene. Ungdom er ikke rike, men vi bryr oss. Teaterungdom.no er en stemme til ungdommen. Et tiltak, slik at teateret er for alle: også for ungdommer.

Hvorfor finnes vi? Vi finnes fordi det trengs. Når VG eller Aftenposten anmelder forestillinger, laget for ungdommer, anmelder de fortsatt for sine lesere. Lesere som er eldre enn ungdommene. De skriver på et "korrekt" språk. De bruker ord og uttrykk som viser stor teaterfaglig forståelse, og de bruker sine referanser. De publiserer i tidsskrifter og aviser som brukes av sin målgruppe. Teaterungdom.no er ungdommens motsvar til dette. Vi skriver ALLTID for å treffe ungdom. Vi bruker mediene ungdommene bruker. Vi er på facebook, blogg, instagram og snapchat. Vi finnes fordi ungdommene fortjener en stemme. En stemme som vil treffe ungdommer der ungdommer er. En stemme som tar ungdom på alvor.

Teaterungdom.no lages ved at vi fire i redaksjonen (Helge, Kamilla, Mari og Stine) møtes og setter opp programmet for neste måned. Her snakker vi om hvordan bloggen skal utvikle seg videre, hvilke forestillinger vi vil anmelde og hva vi må få med oss fremover. (Om du ønsker at vi skal skrive om/anmelde noe, ikke nøl med å ta kontakt med oss på facebook eller mail). 

Vi har nådd 200 innlegg. På veien har vi anmeldt enormt mange forestillinger og intervjuet noen av de mest spennende menneskene i Teater-Norge. Veien videre er spennende. Vi jobber for å få på plass en intervjuserie, få en egen økonomi og for å nå flere yngre ungdommer. Planene er mange og spennende, så det er bare å følge med fremover.

Det sies ofte at ungdom er morgendagens voksne, vi mener det er like viktig at de er dagens ungdom! Det må man ta på alvor! Derfor trengs TEATERUNGDOM.NO, i 200 år til!

- Helge, Kamilla, Mari og Stine

Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping

Det er torsdag kveld, og på Det Andre Teatret kommer vi inn til et scenerom med en tredemølle, diverse småfigurer plassert på rad og rekke i en halvsirkel, et arbeidsbord med massevis av papirer, og en skjerm som viser videoer om løping. Fredrik Høyer sitter i en stol med ryggen til publikum og ser på skjermen.


Foto: Tor Orset

Forestillingen starter med at Fredrik tar på seg pulsbeltet, og skjermen med løpevideoene viser nå pulsen hans. Deretter begynner han å fortelle om den gangen han ble tvangspåmeldt til Oslo Maraton av sjefen i sportsbutikken han jobbet i. Han har publikum umiddelbart i sin hule hånd, og kler godt den løse og ledige "impro-stilen" til Det Andre Teateret. Selv om han er alene på scenen blir det aldri kjedelig, og det skapes spennende dynamikk, for eksempel når publikum leser enkelte tekstlinjer sagt av ulike karakterer.

Forestillingen handler altså om løping, og om en del andre ting i livet. Om å fullføre noe, om å endre seg, om å nærme seg en vegg, og om alt man kan tenke på når man løper... og hva løping egentlig er. Er det bare løping? Eller er det en metafor på livet?

Slampoeten og forfatterens typiske tekstlige krumspring tar oss med på en tankemessig berg- og dalbanetur, inn i digresjoner, som brått viser seg å være viktige poenger. Det er imponerende hvordan han utover i forestillingen klarer å levere lange, heseblesende tekstlinjer på rim, samtidig som han løper og løper på tredemøllen. Selv om pulsen hans stiger, så virker det som om teksten kommer uanstrengt.

Det fungerer godt at han spiller på de ulike fiksjonslagene, maratonfortellingen som ett, og forestillingssituasjonen som et annet. Det hele får et metanivå med følelsen av at det dypest sett handler om livet, om å holde ut. Forestillingen er inspirert av den japanske forfatteren Murakamis bok med sammen tittel, og har en helt fantastisk slutt! Fredrik forteller at han skrev mail til Murakami for å få hjelp til å avslutte forestillingen. Lurer du på hvordan det endte opp? Da burde du se forestillingen. Den er fullpakket av både humor, dybde og en slags alvorlig lekenhet. Selv ble jeg veldig inspirert og anbefaler forestillingen på det varmeste!

Tittel: Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping
Medvirkende/tekst: Fredrik Høyer             Konsept og idé: Fredrik Høyer og Nils Petter Mørland                  Regi: Nils Petter Mørland
Tid/Sted: Det Andre Teatret Hovedscenen, torsdag 13.oktober 2017
Kommende forestillinger: 15.okt., 22. okt., 2.nov.
Lysdesign: Kjetil Aavik og Henrik S.Vernegg         Scenografi: Nils Petter Mørland og Monica Nestvold      Musikk: Håvard Gressum Antonsen
Produsent: Silvia Rodriguez Gimenez
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Snøkvit - alt annet enn svart-hvitt

Snøkvit har verdens vakreste mor, bor i verdens vakreste slott, i verdens vakreste land. Hun skal bli vakker, etterhvert, når hun blir eldre. Som et speilbilde av moren. Skjønnhet er alt. Snøkvit vil ikke være der, i alt det vakre, hun vil leke i hagen, og i skogen. Hun vil se sannheten. Blå epler, nye venner, litt kloakk og et kyss senere, kan hun leve lykkelig alle sine dager.


Foto: Gisle Bjørneby

Forestillingen selges inn som en familiemusikal. Teksten og musikken er nyskrevet av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar, og hele maskineriet på Det Norske Teatret er i sving. Kostymene er fantastiske. Scenografien like så. Unni Walstad har virkelig klart å skape en slags krysning mellom Tim Burtons "Alice i Eventyrland" og Brødrene Grims eventyr. Her er farger og magi, skog og slott. Alt overbevisende som tegnet av en barnehånd, tatt ut av en helsprø fantasi.

Teksten har noen gode refleksjoner. Ingen er bare gode eller bare onde. Dronningen blir heks i det hun lar skjønnhet overskygge godhet, mot slutten overvinner allikevel morskjærligheten selv den dypeste skjønnhetstrang. (Ja, jeg spoiler litt. Men det er ingen store overraskelser i denne historien uansett). Snøkvit blir knust av morens hat, men ønsker også moderlig nærhet. Hun er en jente, litt rar og med bein i nesa. Gartnergutten Jan Grøn er en slags folkets prins. Slik det synges fra scenen: "I kvar ein prins, viss slike finst, viss du slepp han ut, finst ein vanleg gut".

Ingeborg Sundrehagen Raustøl imponerer med stødig stemmeprakt som Dronninga. Hun spiller seg også stort opp utover i forestillingen. Hermann Sababo er sjarmerende som gartnergutten Jan Grøn, selv om han tidvis overspiller barnets naivitet. Charlotte Frogner briljerer i tittelrollen og viser at det finnes en utilpass liten prinsesse i 36 år gamle damer fra Aurskog-Høland. Ellers er bandet stabilt og gode. Det er jo alltid gøy med livemusikk i slike musikaler.

Foto: Gisle Bjørneby

Svakheten ligger i ensemblet. Hverken hoffet, dvergene eller skogsskapningene klarer å heve forestillingen. Det hele taper seg hver gang det er mange på scenen. Noe som er uvanlig og uheldig for en musikal. Ensemblet han hverken trøkk i sangene eller dansebevegelsene. De har også overraskende dårlig timing, i sine mislykkede forsøk på å være morsomme. Det er som om de ikke helt klarer å være på lag. De opererer ikke som en gruppe som løfter hverandre opp. Mye av potensialet til forestillingen forsvinner derfor mellom vakre kostymer og kulisser.

Snøkvit kalles en familiemusikal. Den skal treffe bredt. Tematikken rundt skjønnhetspresset kommer tydelig frem til publikum uansett alder. Fargene og lekenheten i scenografi og kostymer treffer også alle. Snøkvit er alt annet enn en forestilling i svart-hvitt. Dessverre er det for mye i Snøkvit som skurrer for min del. Ensemblet er ikke godt nok, musikken er glemt før siste tone er spilt og regien er i overkant enkel. De tre hovedrolleinnehaverne er dyktige, men det holder dessverre ikke. Snøkvit treffer ikke hele familien, men et ganske snevert spekter på de mellom 8 og 12 år.. sånn ca...

Kort oppsummert er ikke dette en forestilling for ungdom, men kostymene og kulissene er fantastiske. Så om du setter pris på visuelle og fargerike teaterforestillinger er det verdt turen.


Foto: Gisle Bjørneby

Tittel: Snøkvit
Av: Maria Tryti Vennerød og Julian Skar             Regi: Kjersti Haugen
Tid/Sted: Det Norske Teatret Hovedscenen, tirsdag 11.oktober 2017
Koreografi: Belinda Braza         Scenograf/kostymedesigner: Unni Walstad             Musikkansvarlig: Svenn Erik Kristoffersen 
Skuespillere : Charlotte Frogner, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Hermann Sabado, Audun Samdem, Jon Vegard Hovdal, Ragnhild Meling, Enoksen, Kai Kenneth Hanson, Amanda Kamara, Sarah Francesca Brænna, Joakim Ousdal, Amina Sewali, Peiman Azizpour, Catharina Vu
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

ungTEKSTakerhus - en satsning på unge dramatikere

Det er ikke lett å være ung og lovende. Å ha en drøm, eller idé som du vet kunne ha blitt noe. Om du hadde hatt muligheten... Å satse er vanskelig. Det krever tid og ressurser man gjerne ikke har. Det er dyrt å leie et kontor. Det er vanskelig å finne de rette å snakke med. Vi unge trenger etablerte aktører som strekker ut en hånd til oss, som hjelper oss et stykke på veien. Med ungTEKSTakershus gjør Akershus Teater nettopp det!


Design:www.anderspedersen.no

Vi har tidligere skrevet om pilotprosjektet, nå er dette tatt et skritt videre og blitt et løpende tilbud. UngTEKSTakershus er en satsning på unge dramatikere, hvor man kan melde seg på en skrivegruppe som møtes annenhver torsdag, sende tekster inn for å få tilbakemelding, eller søke om skriveopphold. Med andre ord et konkret tiltak for å få unge norske dramatikere på banen. Vi i teaterungdom applauderer.

"Vi leter etter deg som er glad i å skrive! Skrivegruppa blir et sosialt og faglig møtested for unge dramatikere. Vi møtes annenhver uke i Akershus Teaters lokaler på Lillestrøm Kultursenter. Mange tenker det er langt til Lillestrøm, men det tar bare ti minutter med tog fra Oslo S. Det er ikke lenger enn fra Jernbanetorget til Majorstua! Og det beste av alt: Tilbudet er helt gratis." sier prosjektleder og teaterregissør Øystein Ulsberg Brager.


Foto: Akerhus Teater

Det første skriveoppholdet er allerede delt ut. Maria P.M. Nygren (24) og Regine Folkman Rossnes (25) skal få dele kontor og leve ut skrivedrømmen denne høsten. Maria sier: «For meg betyr dette at jeg kan få utviklet mine prosjekter, ny kunnskap fra erfarne fagfolk og mer erfaring, samt ny inspirasjon fra et pulserende kunstnermiljø. Prosjektet er viktig fordi det viser at Akershus teater tar unge kunstnere på alvor og at de er villige til å satse på oss. Det er viktig og inspirerende, for oss og andre unge kunstnere. Jeg er veldig takknemlig for muligheten!». Regine vil bruke oppholdet på å utvikle seg som Slampoet. En voksende sjanger i Osloområdet.

ungTEKSTakerhus er fortsatt et nytt prosjekt, og det er vanskelig å si hvor det ender. Men etter suksessen med husdramatikere på Dramatikkens Hus er det ingen grunn til å tro at slike tiltak ikke høster frukter. Teaterungdom heier på Maria og Regine, vi heier på ungTEKSTakerhus og vi heier på norsk dramatikk. Hurra!

- Helge

Latter Live

Det skjer mye spennende på Latter i høst, og vi er tilbake for nok en premiere. Denne gangen er det Latter Live som står på plakaten, et konsept som filmes og sendes på NRK. På scenen står tre komikere, som alle begynner å bli godt etablert innen norsk Stand Up, i tillegg til nykommeren, Ulrikke Falch, som er kveldens konferansier. 

Hvor og når: Latter, 4. oktober
Medvirkende: Ulrikke Falch, Lars Berrum, Stian Blipp og Jonna Støme
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anemlder: Kamilla Skallerud

Førstemann ut er Lars Berrum, en 2 meter høy og skalla fyr. 
Da jeg var russ, fikk man knute i lua hvis man fikk autografen til en kjendis på russebuksa. Så etter å ha sett Berrum spille improteater med Kvikksølvguttene, fikk jeg autografen hans, samt sitatet "en puck i rævva, er bedre enn to". Nå kan det vel diskuteres i hvilken grad Lars Berrum var kjendis i 2011 (eller 2017 for den saks skyld), men humoren har ikke blitt dårligere med årene. Han er kjapp i replikken, og selv med et forrykende tempo, er min egen latter grunnen til at jeg mister noen ord her og der. Det er synd han må jobbe som sykepleier for å overleve, for denne mannen kunne underholdt en fullsatt sal på Latter i timesvis. 



Nestemann ut er Stian Blipp, et kjent fjes for alle som har sett på TV2 de siste årene. Nå er programlederen lagt på hylla, og stand up komikeren funnet fram. Blipp var nok ikke kveldens morsomste, men han var helt klart den mest imponerende. Når hobbyen din er å finne ut hvordan klovner høres ut når de har sex, kan du jo tenke deg hvilke lyder vi ble vitne til. Med det lydshowet kunne han lett ha vunnet Norske talenter! 

Siste mann ut er Jonna Støme. Jeg kjenner ham fra barne-TV, andre tror han er sanger i en kjent norsk duo. Anbefaler virkelig å se Latter Live bare for å høre om tidenes kleineste flytur. Støme opptrådte på Sommer Standup (les anmeldelsen her), også på Latter, og jeg har skjønt at gjenbruk av vitser tydeligvis er noe alle stand up komikere gjør. Det som skiller seg ut med Støme, er at jeg ler nøyaktig like mye som første gang jeg hørte de. Han har en så genuin og naturlig måte å fortelle vitsene sine på, at jeg venter i spenning og senere holder på å dø av latter, selv om jeg vet nøyaktig hva han skal si og hva som er utfallet på historien. 

Ulrikke Falch gjør en sjarmerende debut som konferansier på Latter. Hun tar den helt ut og gjør et heltemodig forsøk på å være morsom. Selv om noe blir kleint, blir det kleint på en morsom måte, så hun har publikum med seg hele veien. Om hun fortsetter karieren som stand up komiker vil tiden vise. 

Kort oppsummering: Dette er et av de morsomste showene jeg har sett på Latter, terningkast 6!  

 

Double Feature

"Å stryke halve spilleperioden er ikke en måte å vise stolthet over en produksjon, og å gjøre det i stillhet for å unngå en offentlig samtale er ikke en gest som styrker mangfold" skriver regissør Anders Paulin i et åpent brev til Nationaltheatret og teatersjef Hanne Tømta. Double Feature er tatt av plakaten. Det åpne brevet er fylt av krass kritikk av teatret og teatersjefen. Et hett diskusjonstema innad i Teaterungdom-redaksjonen. Her er det mye dramatisk potensiale. Forventningene og spenningen knyttet til Double Feature på Nationaltheatret er til å ta å føle på denne mandagskvelden!


Foto Øyvind Eide

Forestillingen finner sted i Malersalen på Nationaltheatret, som for anledningen har blitt til en hvit boks. Publikum sitter på stoler langs veggene. Skuespillerne sitter også på stoler, spredt rundt omkring blant publikum. På forhånd har jeg lest om forestillingen at publikum skal bli tatt med "inn i et helt spesielt rom på Malersalen, hvor tekst, lyd, musikk og vegger sammen blir til en poesimaskin". Med dette i bakhodet synes jeg det tar lang tid før poesimaskinen er i gang. Det går tregt i starten. Et høydepunkt er i det en av skuespillerne leverer en replikk direkte til en dame i publikum som forbauset responderer med en kjapp kommentar. Det vekker latter. Plasseringen av både oss og skuespillerne gir mulighet for å involvere publikum, en mulighet jeg opplever at ikke blir utnyttet. Istedenfor blir det tregt, distansert og jeg klarer ikke leve meg inn i det kunstneriske universet.

Forestillingen er teksttung og legger opp til refleksjon, men jeg tar meg selv flere ganger i å la tankene vandre helt andre steder enn innover i det tekstlige og sceniske universet. Jeg klarer ikke engasjere meg nok til å henge med på alle historiene, men samtidig er det tidvis elementer som fenger meg, og som får meg til å filosofere. Det tar seg opp etterhvert som poesimaskinen er skikkelig i gang. Når lysene, musikken, teksten, rytmen og iscenesettelsen av skuespillerne er med, blir det spennende å se på. Speil blir etterhvert en del av installasjonen, og blir brukt for å reflektere lyset rundt i rommet.


Foto: Øyvind Eide

Selv om dette er en forestilling som setter i gang refleksjoner i meg, så går jeg dessverre ut av salen med en følelse av at det ble forsøkt å kommunisere ett eller annet intellektuelt budskap jeg ikke forstod. En opplevelse av at kunsten var mer for kunstneren enn mottakeren av den. Jeg har mine tvil ved om denne forestillingen fenger et yngre publikum.

Tilbake til kritikken: forestillingen er tatt av plakaten. Noe som får regissør Anders Paulin til å reagere. Måten det er gjort på skal ikke jeg mene noe om, men forestillingen i seg selv ser ikke jeg noen grunn til å frede. Jeg savner ikke Double Feature på plakaten.


Foto: Øyvind Eide

Tittel: Double feature
Regi/konsept/manus/musikk: Anders Paulin
Tid og sted: Nationaltheatret mandag 2.oktober, Malersalen
Manus/kunstnerisk samarbeid: Bojana Svejic.  Lys og rom: Daniel Andersson.  Musikk: Ignas Krunglevicius. Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag
Skuespillere: Espen Alknes, Ingjerd Egeberg, Andrine Sæther, Marika Enstad og Iselin Shumba
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Hedda Gabler

Det er ikke første gang Ibsen blir ballett. Gjengangere hadde premiere på Operaen i 2014, og gjorde stor suksess. Nå er det kunstneriske teamet tilbake med en ny oppsetning. Denne gangen er det selveste Hedda Gabler som får utfolde seg på dansegulvet. 


Foto: Erik Berg

Marit Moum Aune har regien og koreografien på kveldens forestilling. I følge programmet har Moum Aune jobbet med dansere hele sitt profesjonelle liv, uten selv å kunne danse et trinn. Det høres kanskje merkelig ut, men etter å ha sett premieren på Hedda Gabler, kan jeg fortelle deg at dette funker veldig bra! Forestillingen er annerledes, og da spesielt dansestilen. Å kalle dette ballett, blir i mine øyne feil. Her har man trinn fra tradisjonell jazz, samtidsdans og tango. Danserne gjør bevegelser jeg aldri har sett maken til. Grete Sofie Borud Nybakken, som danser rollen som Hedda Gabler, vrenger kroppen i alle retninger. Det er rett og slett fascinerende. Hun har også noen intense blikk som virkelig får fram karakterens styrke. Komponist og trompetist Nils Petter Molvær har skrevet musikken, og kommer også snikende ut på scenen med trompeten sin flere ganger under forestillingen.  

Noe av det jeg liker best med Hedda Gabler som danseforestilling, er at alle relasjonene kommer så tydelig fram. Pas de deux'ene viser tydelig hvem som liker hverandre og hvem som ikke gjør det. I teaterforestillingen vil jeg si forholdet mellom Hedda og mannen Jørgen Tesman blir framstilt annerledes enn det som kommer fram her. Her er hun er sint fra første øyeblikk. Det lyser "hat" ut av øynene hennes, og vi skjønner fort at dette ikke er et bra forhold. I boka er det mer skjult og står skrevet mellom linjene. Forholdet fortsetter med samme intensitet ut forestillingen, og forblir litt unyansert. Hadde man spart litt på sinnet til Hedda, ville det nok blitt mer spennende. Assessor Brack og Hedda Gabler derimot får en dans sammen helt på slutten, som overrasker mer, og avslører hvilket forhold de hele tiden har hatt til hverandre.


Foto: Erik Berg

En annen ting som skiller seg ut i denne oppsetningen, er at vi får møte Hedda som barn. Flere unge dansere fra Operaens ballettskole portretterer hovedrollens oppvekst, og vi får en dypere innsikt i hvorfor Hedda har blitt som hun er. Hvordan General Gabler oppdro henne som en av gutta og tidlig introduserte henne for pistolene. Dette gir oss mer dybde og forståelse for karakteren, og også hennes forhold til fru Elvsted. 

På t-banen hjem havner jeg ved siden av to damer som har sett samme forestilling. Jeg klarer ikke la vær å høre etter hva de sier. De er forbauset over hvor lite det stod om forestillingen på forhånd, og snakker om hvor vanskelig det var å forstå handlingen. Nå kjenner jeg stykket relativt godt, og ble positivt overrasket over hvor lett det var å forstå det som skjedde på scenen, men jeg tror også dette blir desto vanskeligere om du ikke har kjennskap til stykket fra før av. Det sies at 90% av kommunikasjonen er kroppsspråk, men uten de siste 10% mister man noen viktige detaljer. Noen replikker er vanskelige å klare seg uten, og jeg legger merke til tydelige gestikulasjoner med armene der de viktigste replikkene blir sagt i teaterforestillingen. Om man ikke kjenner til hva Hedda sier til Eilert Løvborg når hun gir ham en pistol, eller hva Assessor Brack forteller Hedda før deres siste pas de deux, er det mange viktige detaljer i historien som faller bort. Dessverre kommer ikke dette godt nok frem i denne danseforestillingen. 


Foto: Erik Berg

Jeg er veldig usikker på hva jeg syns Hedda Gabler som danseforestilling. Forestillingen er bygd opp på samme måte som teaterstykket, med noen kunstneriske friheter underveis. I og med at jeg kjenner stykket så godt, har jeg ikke noe problem med å henge med i handlingen, men for de som ser Hedda Gabler for første gang, er det nok ikke like lett. Det er mange fine scener, men innimellom blir det litt for lite nyansert. Likevel elsker jeg Nils Petter Molvær sine fortryllende toner fra trompeten. Det skaper en helt egen stemning når han står side om side med danserne og spiller de vakreste toner. Live musikk skaper en helt spesiell stemning, og med Molvær på scenen blir det helt magisk. I disse øyeblikkene er jeg ikke i tvil om at dette er en forestilling det er verdt å se, men som helhet når den ikke helt opp. 
 

Hvor og når: Den Norske Opera og Ballett, 28. sept
Regi og koreografi: Marit Moum Aune
Assistent, koreografi gruppescener: Christopher Kettner, Kaloyan Boyadjiev
Scenografi, kostymer, lysdesign: Even Børsum, Ingrid Nylander, Kristin Bredal
Komponist: Nils Petter Molvær
Hovedroller: Grete Sofie B. Nybakken, Shane Urton, Silas Henriksen,  Samantha Lynch, Eugenie Skilnad, Phillip Currell, Kristian Alm, Klara Mårtensson
Kommende forestillinger: 4., 6., 7., 10., 11., 17., 18., 23. oktober 
Anmelder: Kamilla Skallerud

 

Pust

På Dansens Hus vet man aldri helt hva man går til. Noen av de beste forestillingene vi har sett, har vært der, men også noen av de særeste. Haugen produksjoners forestilling Pust må sies å inngå i den siste kategorien...


Foto: Lawrence Malstaf

Tittel: Pust
Tid og sted: Dansens Hus, hovedscenen, 30. september 2017
Ide, konsept, dans, tekst, vokal: Liv Hanne Haugen
Andre medvirkende: Lawrens Malstaf, Per Martinsen, Vibeke Torp, Margunn Kilde, Anne Katrine Haugen
Kommende forestillinger: 1. oktober 16.00 og 19.00
Anmelder: Mari Noodt

Det kan altså være fint å ha et åpent sinn til forestillinger på Dansens Hus, jeg forsøkte derfor å ikke forvente noe konkret. Men ved inngangen blir jeg overrumplet. Vi blir bedt om å ta av oss skoene, og blåse opp hver vår ballong, så vi kan ha med "vår egen pust". Skal vi være med i forestillingen? Dette er jeg ikke helt forberedt på... Vel inne i salen, bygger allikevel engasjementet seg opp igjen. For hele hovedscenen er dekket av et stort grått fallskjermstoff, som sakte fylles med luft. Dette blir vakkert, tenker jeg!

En voiceover forteller om pusten, og to dansere beveger seg over det store stoffet. Voiceoveren varer dessverre for lenge og blir for svevende og filosofisk. Jeg klarer ikke følge de lange linjene fra vår egen pust og over i de store verdensspørsmålene. Dansen er heller ikke veldig gripende, og jeg opplever at de ikke utnytter det spennende rommet godt nok. Begeistringen uteblir. Så lar de stoffet fylles helt, og en liten inngang kommer til syne. Vi kan skimte en ny og lun verden der inne, og vi skal få tre inn i den.


Foto: Lawrence Malstaf

Å bli invitert med inn er spennende og klarer enda en gang å skape et nytt engasjement hos meg. Nå skal det vel endelig skje noe? Men, nei. Det enorme potensialet som ligger i dette objektet og vår interaksjon med det, forblir et potensiale. Jeg føler meg snytt. Det er dog en liten sekvens hvor danserinnen krabber over stoffet fra utsiden, og sakte heises opp over oss, som er fantastisk. Men det blir med dette ene øyeblikket.

Den merkelige sammensetningen av dans, fortelling, en form for intervju og publikumsinvolvering klarer ikke å mane fram noe mer fra meg. Jeg soner ut og får ikke med meg hva de prøver å si meg med denne forestillingen. Jeg tenker i et lite øyeblikk på min egen pust, men ikke noe lenger enn at jeg blir den oppmerksom. Hvilken betydning den har i universet, er jeg på ingen måte inspirert nok til å tenke på...

Det er synd at de ikke benytter seg bedre av det fantastisk magiske rommet de har klart å få på plass. Det ligger så mye ubrukt potensiale her, noe som gjør skuffelsen over forestillingen enda større.

Closer

Det er onsdag kveld og premiere på Centralteatret. Salen er fylt til randen med spente publikummere i alle aldre. Det er regissør Per-Olav Sørensen som står bak roret under denne oppsetningen av den moderne klassikeren Closer. Med seg har han et stjernelag av skuespillere og forventningene er høye. Vi ble ikke skuffet!

Tittel: Closer
Av: Patrick Marber
Presenteres av: Østfold Kulturutvikling og Parkteatret Produksjoner
Regissør: Per-Olav Sørensen
Tid og Sted: Oslo Nye Teater, Centralteatret onsdag 27. sept.
Lyd: Thorbjørn Kittelsen
Skuespillere. Nicolai Cleve Broch. Andrea Bræin Hovig, Anders Danielsen Lie og Ester Grenersen. 
Spiller i Oslo til og med 14. oktober.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

I en gate i London møter nekrologskribenten Dan (Lie) blikket til den unge jenta Alice (Grenersen). Året etter er de fortsatt kjærester. Dan skal snart gi ut bok og blir i den forbindelse fotografert av Anna (Hovig). Hun tar bilder av fremmede og skal snart ha en egen utstilling. Dermatologen Larry (Broch) prøver seg på en grisete chatte-side på nettet, og via en spøk kommer han i kontakt med Anna. To år senere er de gift. To par som tilsynelatende er lykkelige.

Closer er en kjærlighetshistorie, både på godt og vondt. Den tar for seg den søte forelskelsen når alt du kan tenke på er den andre, men også bitterheten når du innser at du kanskje ikke er lykkelig allikevel. Den tar for seg sjalusi, utroskap, lidenskap, vold og ikke minst nærhet, som alle mennesker ønsker og trenger.


Foto: Sturla Bakken

Det er mye jeg vil trekke fram i denne forestillingen. Scenografien er smakfull og enkel. Hver gang en ny scene presenteres blir passende møbler skjøvet frem. Det funker og er akkurat hva stykket trenger. Mellom disse byttene blir det spilt nydelig instrumental-musikk som understreker stemningen i stykket. Men det er først og fremst skuespillerne som skal hedres. Manuset puster og lever på skuespillernes evne til å formidle vanskelige følelser, noe de fire skuespillerne gjør med største troverdighet. Spillet er nyansert, ekte og sårt.


Foto: Sturla Bakken

Det er en vakker fortelling som sitter med deg lenge etter du har forlatt salen. Mest fordi karakterene, på tross av alle sine destruktive handlinger, er skremmende gjenkjennelige. Du hater dem, du elsker dem og du sympatiserer med dem. Du heier på dem gjennom jævligheten og ønsker at de skal finne lykken til slutt. Men alle kjærlighetshistorier kan ikke ende lykkelig, og nettopp derfor blir Closer så virkelig. Dette er bra teater, rett og slett. Terningkast 5! 

Fordommer

Har du hørt om bloggeren Komikerfrue? Ørjan Burøe er mannen hennes. Altså komikeren. En mann full av fordommer. Faktisk så mange at han valgte å skrive et show om dem. Vi har inntatt Latter nok en gang, og denne gangen er det klubbscenen som gjelder - Ørjan Burøe står på scenen, og forestillingen heter "Fordommer" 

Hvor og når: Klubbscenen på Latter, 27. september 
Av og med: Ørjan Burøe 
Kommende forestillinger: 28.-30. sept på Latter + turné
Turnéplan finner du på orjanburoe.com
Anmeldelse: Kamilla Skallerud


Etter 20 år som komiker har Ørjan Burøe endelig fått sitt eget soloshow. Showet er som en live selvbiografi. Vi blir kjent med Burøe-slekta på godt og vondt, kanskje mest på vondt. Her får alle familiemedlemmer gjennomgå. Det er gøy, men ikke alt er knyttet opp mot temaet i forestillingen, så noen av historiene blir litt vel random. Folk humrer hele veien, og det er mange gode poenger underveis. "Hvem har størst tiss"-humoren er ikke noe som treffer meg, men det hørtes ut som gutta i salen koste seg godt da temaet kom opp.

Noe jeg alltid har lurt på når det gjelder stand-up, er hvor mye som faktisk er sant. Burøe forteller de sykeste historiene om alt fra første møte med svigerfar, til den gangen han løy for kong Harald. Kan en person virkelig ha opplevd så mye og gjort så mange rare ting?  



Som en vant teatergjenger, reagerer jeg litt på dramaturgien (oppbygning av forestillingen). Dette gjør jeg ofte når jeg ser Stand Up. Jeg ler stort sett av alle vitsene han lirer av seg, men helhetlig blir det for langt og til tider veldig ensformig. Det at han bryter ut i et aldri så lite dansenummer er med på løsne stemningen betraktelig. Han forteller også at han har kjøpt seg hus i Ski, og sammenligner de fordomsfulle fruene på Majorstuen med de hyggelige folka i Ski. Selvfølgelig gøy å høre for meg som er oppvokst i gata Burøe-familien nettopp har flyttet til.


  

Forestillingen varer omtrent 1 time og 20 min, og er etter min mening akkurat litt for lang for et one-man show uten pause. Det at baren er åpen under showet er noe som irriterer meg voldsomt. Alle de halvfulle folka som prøver å liste seg bort langs de trange radene, skvulper litt øl på sidemannen og håper ingen merker det. Med en liten pause kunne dette fint vært unngått. Noen vitser kunne også med fordel vært kuttet. Jeg får følelsen av at han prøver å få med litt av absolutt alt, noe som strengt tatt ikke er nødvendig. Forestillingen spiller for fulle hus landet rundt, og jeg er helt sikker på at publikum mer enn gjerne kommer tilbake om Burøe lager et nytt show. Som sagt, alt er gøy, det blir bare litt for mye av det gode. 

The Book of Mormon

Misjonsopplæringen er endelig over. Nå er det tid for to år ute i den store verden. Kevin Price (Frank Kjosås) er kullets store stjerne. Med perfekt hår, nystrøken skjorte og uomtvistelig gudstro er han klar for å frelse verden. Aller helst i Orlando. Navn ropes opp og misjonsbrødre dannes. Drøm blir fort til mareritt når hans nye "bestevenn" er Arnold Cunningham (Kristoffer Olsen) og stedet han skal misjonere i, er Uganda.


Foto: Fredrik Arff

Denne elleville musikalen har blitt spilt over hele verden. Den har vunnet en rekke priser og blir av mange omtalt som århundres musikal. Den enorme Hovedscenen på Det Norske Teatret er solgt ut frem til 31.desember. -og du må til mars 2018 for å finne flere datoer på rad med ledige billetter. Forestillingen er på mange måter en megasuksess allerede, og det er ikke uten grunn.

Skuespillerne stråler. Spesielt gruppen med Mormonere er til å le seg ihjel av. Det synges og danses som på de beste scenene på Broadway eller West End. Nivået er skyhøyt. Frank Kjosås spiller Price med en vanvittig presisjon og stemmeprakt, på bristepunktet mellom gal og perfekt. Cunningham, i Kristoffer Olsens skikkelse, er akkurat så underlig utilpass i enhver situasjon at man forstår hans behov for å lyve... hele tiden... Anette Amelia Hoff Larsen tilfører substans og fornuft, som den unge og vakre Nabulungi. Mens Preben Hodneland som Eldste McKinley får folk i alle aldre til å le så de griner. Nivået på skuespillerne er skyhøyt.


Foto: Fredrik Arff

The Book of Mormon er først og fremst fryktelig artig. Musikalen er totalt skamløs og tuller med alt som er for drøyt til å tulles med. Å klare å balansere dette er ingen enkel kunst. Det er et krav at dette gjøres med varme og omtanke. Vidar Magnussen (ja, han fra Side om Side) viser med sin regi en enorm forståelse av komikk og timing. Her er det "Humor med kjærleik" som teatret selv skriver på sine hjemmesider.

Nå er nok vi i Teaterungdom heldige. Vi fikk se en forestilling et stykke ut i spillperioden. Slike store produksjoner trenger gjerne litt tid på å "spille seg inn", og det er ingenting som tyder på at nivået vil synke utover i spilleperioden. Mitt entydige tips er derfor at du burde sikre deg en billett mens du ennå kan, selv om du må vente helt til februar/mars med å få sett herligheten så er det verdt det. The Book of Mormon er ganske enkelt skikkelig morsom!


Foto: Fredrik Arff

Tittel: THE BOOK OF MORMON
Av: Trey Parker, Matt Stone og Robert Lopez              Oversatt av: Are Kalvø              Regi: Vidar Magnussen
Tid/Sted: Det Norske Teatret Hovedscenen, søndag 24.september
Koreografi: Johan Osuldsen.         Scenograf:Gjermund Andresen.             Musikkansvarlig/kapellmester: Lars Bleiklie Devik/Svenn Erik Kristoffersen. 
Skuespillere : Frank Kjosås, Kristoffer Olsen, Anette Amelia Hoff Larsen, Preben Hodneland, Marvin Amoroso, Markus Bailey, Niklas Gundersen, Carl Martin Prebensen, Daniel Mauricio, Hans Magnus Rye, Jonas F. Urstad, Joakim H. Ousdal, Kim Fairchild m.fl
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Kirsebærhagen

Det er lørdag kveld og premiere på Nationaltheatret. Publikumsradene på bakscenen fylles opp av teaterkritikere, skuespillere og spesielt inviterte. Stemningen er til å ta og føle på. Teatersjef Hanne Tømta tar for seg nok en Tsjekhov klassiker i dette utradisjonelle scenerommet.  Sist førte "Tre søstre" til to Heddapriser og utsolgte forestillinger. Ambisjonene er derfor himmelhøye når "Kirsebærhagen" settes på programmet.

Foto: Øyvind Eide

På et punkt er teatret nesten i mål allerede. Nesten samtlige forestillinger er utsolgte. Du må vente til november om du ikke allerede har sikret deg billett, noe som understreker presset og forventningene knyttet til denne produksjonen. Bakscenen er malt hvit for anledningen. Publikum sitter på tre sider av scenen og skuespillerne hilser høflig på oss i det vi trer inn i salen. Scenografi og kostymer er enkle og antydende. Her skal skuespillerprestasjonene stå i sentrum.

Historien som spilles ut er enkel. Ljubóv Ranevskaja (Gisken Armand) eier et stort gods med en tilhørende kirsebærhage, men hun er konkurs. Hun fremstår handlingslammet og nekter å innse at det er nye tider. Hun vil ikke selge, ikke endre levemåte og ikke innse den situasjonen hun er i. Store, vakre, gamle kirsebærtrær står for fall.


Foto: Øyvind Eide

Tiden flyr avgårde denne lørdagskvelden. Den drøyt to og en halv times lange forestillingen føles kort. Det er så intenst og vakkert. Gisken Armand spiller strålende som den karismatiske, elskende, vakre moren, helt uten omstillingsevne.  Emil Johnsen gir studenten Petja Trofilmov nærhet og varme, mens legenden Espen Skjønberg fungerer som forteller og tjeneren Firs. Et stjernelag av skuespillere uten like samles på Bakscenen. Stabilt og dyktig ledet av regissør og teatersjef Hanne Tømta. Kanskje er det noe litt uforløst her, kanskje kunne man ha trøkket gassen litt mer i bånn noen ganger, men det blir som flisespikkeri å regne. Kirsebærhagen er nydelig.

Det er ingen tvil om at dette er en bra teaterforestilling, så spørsmålet blir hvordan den appellerer til ungdom. I dette tilfellet tror jeg det kommer an på hva slags ungdom du er. Forestillingen inneholder ingen store overraskelser og er blottet for show og spesialeffekter. Den er rolig og klassisk i formspråket. Så om du velger superheltfilmene på kino, er nok ikke dette forestillingen for deg. Men dersom du kan like det stillferdige, og velger oscarvinnende filmer til fredagstacoen er dette en forestilling du virkelig bør sikre deg billett til. Den er udiskutabelt dritbra! Terningkast 5.

Tittel: Kirsebærhagen
Av: AntonTsjekhov
Regi: Hanne Tømta. 
Tid og sted: Nationaltheatret lørdag 23.september, bakscenen
Scenograf: Nora Furuholmen.                            Lysdesigner: Øyvind Wangensteen.                     Maskør: Hege Ramstad.
Skuespillere: Gisken Armand, Hanne Skille Reitan, Bjørn Floberg, Trond Espen Seim, Emil Johnsen, Per Frisch, Laila Goody, Robert Skjærstad, Espen Skjønberg / Per Tofte, Heidi Goldmann, Kikki Stormo og Gorm Grømer.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Micetro på Det Andre Teatret

Turen til Det Andre Teatret forrige uke var såpass vellykket at vi måtte tilbake for å sjekke ut et annet konsept, nemlig Micetro!

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Hver onsdag går Micetro av stabelen, og for å kunne anmelde kveldens forestilling, skal jeg først fortelle litt om konseptet. Det hele starter med en gratis workshop kl 18, hvor hvem som helst har mulighet til å delta. Her blir det plukket ut inntil 12 personer som skal være deltakere i kveldens show, og det er alt fra godt etablerte til helt ferske improvisatører som for prøve seg. Showet i seg selv blir litt som et gameshow - alle deltakerne har et nummer, og må etter tur opp og improvisere en scene sammen med noen andre deltakere. Publikums applaus avgjør hvor mange poeng hver scene får, og de med dårligst poengsum etter hver runde går ut, så man til slutt står igjen med en vinner - kveldens Micetro!

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Det høres kanskje litt komplisert ut? Det syns jeg også da konferansieren forklarte det, men det tok ikke lang tid før jeg hang godt med. Tidligere teatersjef for Det Andre Teatret, og nå teatersjef for Brageteatret, Nils Petter Mørland var kveldens regissør. Han bestemte hvordan de forskjellige scenene skulle spilles, innimellom med hjelp fra publikum. Her er altså alt ren improvisasjon, så skuespillerne har ingen anelse om hva de blir kastet ut i. En gruppe måtte spille en dramatisk cowboy scene med fingrene, mens en annen måtte improvisere en konfirmasjonssang. Her kan alt skje!

Pianisten står for all musikken, og gjør en knallbra jobb. Også han må improvisere og får kun stikkord som "dramatisk", "tango", "mystisk" osv. Dette er med på å sette stemningen, og gjør mange av scenene mer naturlige.

Foto: Kim S. Falck-Jørgensen

Alt i alt er det en underholdende kveld, selv om ikke alle scenene nødvendigvis er like bra. Høydepunktene er når Olli Wermskog eller Stian Gulli er med. I mine øyne var de helt klart kveldens beste improvisatører. Det Andre Teatret er absolutt et teater hvor ungdommen briljerer med sitt oppmøte, og det er ikke rart når billetten kun koster 100kr. Vi digger Det andre teatret og anbefaler alle å få meg seg noen av de mange tingene som skjer der!

Tittel: Micetro
Tid og sted: Det Andre Teatret, 20. september 2017
Konsept: Keith Johnstone
Kommende forestillinger: Hver onsdag kl. 20.00
Anmelder: Kamilla Skallerud

En tjener for to herrer

Oslo Nye kjører på med komikk denne høsten. Det er slapstick og britiske tørrvittigheter. Vi møter Bjarte Hjelmeland i spissen av et stort skuespillerensemble. Dette høres ut som en vinneroppskrift, men resultatet er varierende. 

Tittel: En tjener for to herrer
Av: Richard Bean       Oversatt av: Bjarte Hjelmeland
Tid og sted: Oslo Nye Teater, Hovedscenen lørdag 16.september 2017
Regi: Kim Haugen      Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg
Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Appelland             Scenografi og kostymer: Milja Salovaara            Lysdesign: Anders Busch         Masker: Julie A. Clark
Skuespillere: Bjarte Hjelmeland, Nils Vogt, Petter Vermeli, Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schøll, Trond Høvik, Siren Jørgensen, Sindre Postholm, Elias Holmen Sørensen, Karl Sundby, Kari-Ann Grønsund, Per Skjølsvik.
Sanger/artist: Zelimir Kulisic             Musikere: Roger Allan Ivin, Leif Osen
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 28.oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Foto: Gisle Bjørneby

En tjener for to herrer skal fylle hovedscenen, og resultatet er faktisk så varierende at jeg velger å dele forestillingen inn i 4 deler: de musikalske innslagene, første akt frem til serveringscenen, serveringscenen og andre akt. 

1: Forestillingen begynner med et musikalsk innslag. Trioen, med Zelimir Kulisic i spissen, setter stemninga. Dette er lett og gøy. De flørter med publikum. Sceneskiftene løses også ved hjelp av musikalske innslag. Bandet gjør en god jobb og det hele oppleves sømløst og naturlig. Musikk, og ikke minst livemusikk, er jo alltid gøy.

En tjener for to herrer, Oslo Nye Teater, 2017.
Foto: Gisle Bjørneby

2: Første akt (frem til serveringscenen) er treg. Mange karakterer skal etableres. Publikumskontakten er svevende. Skuespillerne kaver og kjemper for å spille godt. Det hele oppleves masete og kavende. Jeg blir nervøs for hvordan dette skal gå. Forestillingen føles ikke trygg, men rotete. Sceneskiftene med musikk blir høydepunktene den første drøye halvtimen. 

3: Men så sier det PANG i lattermusklaturen under serveringsscenen. En "heldig" publikummer blir publikumsfavoritt, sammen med Sindre Postholms elleville rolletolkning. Her får endelig Bjarte Hjelmeland mulighet til å briljere med sitt lune vesen og evne til å ta inn publikum. Publikum ler og ler. For en forvandling! Det siste kvarteret før pause er strålende og jeg gleder meg til mer.

4: Andre akt lander et sted midt imellom. På det jevne. Kort og godt. Ikke dårlig, men heller ikke fantastisk. 

En tjener for to herrer, Oslo Nye Teater, 2017.
Foto: Gisle Bjørneby

Som dere kanskje skjønner, er det mye som skjer i denne komedien. Noen stikkord er: to jobber, musikk, intriger, forkledninger, brev og appetitt (både når det gjelder mat og kvinner). Det skjer ekstremt mye på ganske kort tid, noe som går utover det endelige resultatet. Det er vanskelig å få alle bitene til å passe like godt. 

En tjener to herrer er på ingen måte noen dårlig forestilling, og på sitt beste er den skikkelig morsom. Men hvis du har tenkt deg på Oslo Nye Teater de neste dagene, ville jeg heller fått med meg Fravær på Trikkestallen...

OPEN HOUSE

Fredag kveld var det et yrende liv i Oslo. Endelig helg og kulturnatt attpåtil. I en varm og lun bakgård på Vålerenga blir vi møtt med prosecco og kake før forestilling. Vi er blitt invitert til å se OPEN HOUSE i regi av Brendan Mccall, presentert av Nordic Black Theatre. Adressen fikk vi samme dag, og huset det skal spilles i er kun lånt ut for denne kvelden. Neste forestilling vil bli spilt i et annet hus eller leilighet, men temaet vil være det samme hver gang: en feiring av byen Oslo, både på godt og vondt.

Jeg sier feiring, men temaet er egentlig gentrifisering. Hvordan Oslo som by stadig forandrer og utvikler seg for hvert år som går. De små lokale kaffe-stedene blir erstattet med Starbucks og Espresso House, mens Burger King tar over plassen til den sjarmerende lille klesbutikken på hjørnet. Jeg sier feiring fordi selv om boligmarkedet blir dyrere, blir også husene og leilighetene tryggere og finere. Det er dette fenomenet OPEN HOUSE tar for seg. Stykket er skrevet av Aaron Landsman og er laget for å spilles over hele verden. Denne gangen gikk turen til Oslo.

Plakat hentet fra Nordic Black Theatre sin hjemmeside. 

Vi blir møtt i døren av skuespiller Mankirat Singh. Han viser oss veien inn til et åpent og romslig kjøkken. Det er satt ut stoler og puter som publikum setter seg på. På veien får vi med oss et skjema med et par spørsmål som vi svarer på før forestillingsstart. «Hvor lenge har du bodd i Oslo?», «Hva har forandret seg mest» osv. Singh fungerer nesten som en konferansier når han geleider oss gjennom spørsmålene og litt om hva vi kan forvente videre. Med et fantastisk scenisk nærvær klarer han å holde på alles oppmerksom selv når vi sitter med nesa ned i spørsmålene. På et punkt kommer kveldens to andre aktører inn, Christian Bakke Eidem og Amalie Eggen. Så startet forestillingen. På en liten benk i et kjøkken på Vålerenga.

Eidem og Eggen tar oss med på en reise i Oslo. Fra St. Hanshaugen til Røa sitter de på benken og prater om deres samliv, deres bosituasjoner og deres framtid. Det er korte glimt inn i et moderne forhold i en moderne by. Det er sårt, det er morsomt og veldig ekte. Det er ikke lange forestillingen, ca en time, og det avsluttes med en lang monolog fra Singh om hvordan Oslo potensielt vil se ut mange år frem i tid. De leser noen av svarene fra publikum og inviterer oss med inn i en dialog. Har vi merket endringer? Liker vi det som skjer i byen vår eller ønsker vi egentlig at ting kunne forblitt som det var?

Det er en veldig unik opplevelse som venter om dere tar turen til OPEN HOUSE. Noe jeg håper dere gjør. Dette er på ingen måte glattpolert "perfekt" teater, men det er en intimitet og en helt egen stemning som skapes når man ser teater på så kort hold. Man får et samhold med både publikum og skuespillere som sjeldent oppleves andre steder (selv om skuespillerne noen ganger er litt utydelige i sin blanding av norsk og engelsk). Forestillingen er gratis, perfekt for "fattige ungdommer". Så om man ønsker noe litt annerledes i hverdagen vil jeg absolutt anbefale alle å ta turen! Jeg kan ikke si hvor, for hver forestilling blir vist et nytt sted i Oslo. Hvem vet, kanskje rett ved der du bor?

Tittel: OPEN HOUSE
Av: Aaron Landsman
Tid og sted: Vålerenga, 15. sept. 
Regi: Brendan McCall        Assisterende Regi: Deise Nunes
Skuespillere: Mankirat Singh, Amalie Eggen og Christian Bakke Eidem. 
Kommende forestillinger: Torsdag 21. sept og fredag 22. sept. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Det har visst vore ein episode

Det er fredag kveld og endelig helg! Ute i gatene yrer det av folk som er klare for å gå på byen, mens vi er på vei til Det norske teatret. Det er veldig stille her. En fullsatt sal sitter nok allerede å ser på The Book of Mormon, mens vi er på vei opp i 5. Etasje til scene 3, vi skal se "Det har visst vore ein episode". Noe helt annet!


Foto: Dag Jenssen

Tittel: Det har visst vore ein episode
Av: Chris Thorpe      Oversatt av: Marita Liabø            Regi: Peer Perez Øian         Dramaturg: Ola E. Bø     Komponist: Ola Alexander Halstensgård
Tid og sted: Det Norske Teatret, scene 3 fredag 15.september 2017
Skuespillere: Marie Blokhus, Amell Basic, Sara Khorami
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 8.november
Anmeldelse av: Eline Otterstad

Vi er ikke mange i salen, men stemningen er til å ta og føle på. Folk hvisker nesten, jeg kjenner jeg er ganske spent. "BANG!" Forestillingen er i gang.

Stykket er skrevet av Chris Thorpe som er en av de nye dramatikerne i Storbritannia. Temaet i stykket er både spennende og viktig. Vi følger fire menneskers historier fra forskjellige attentater. Vi får vite hva de forskjellige tenkte i det hendelsen skjedde, impulsene de hadde og hva som fikk de til å handle. Hvorfor velger vi å gjøre som vi gjør? Hva gikk igjennom hodet til gjerningsmannen når han hadde valget mellom å handle eller ikke handle? Velger man å handle i slike situasjoner eller er man passiv? Dette er spørsmål Chris Thorpe stiller seg, og som han stiller til publikum.


Foto: Dag Jenssen

Forestillingen er utrolig ærlig og ekte. Skuespillerne hadde hver sin historie og fortalte den direkte til oss. Jeg følte ikke at jeg var en random publikummer som så på teater, skuespillerne tok seg god tid og hadde virkelig øyekontakt med oss. Tårer, latter, impulser og tanker, de delte alt. De sto der sammen, men allikevel så alene. Så nakent, nydelig nakent. Det var ikke lagt på noe ekstra, det var så rent du kan få det i teatret! Det er tøft av regissør Peer Perez Øian å gjøre spillestilen så stilistisk, og det funket.

Forestillinger har noen punkter som er mer intense enn andre, men jeg følte allikevel av vi i salen holdt pusten i 1 time og 20 minutter. Utrolig intenst. I det scenen gikk i black tok det lang tid før applausen kom, og ikke fordi den ikke var fortjent! Jeg tok meg selv i å tenke på så utrolig mye akkurat da og jeg hadde veldig mange spørsmål i hodet som jeg ikke klarer å besvare. Så mange tanker som begynte å spinne, og som det er viktig at spinner videre! En viktig forestilling med intens tematikk, virkelig verdt å se!!

Oslo Nye - Hele byens teater

Oslo er Norges hovedstad, Norges kulturhovedstad og Norges teaterhovedstad. Byen huser flere av landets største scener og har utvilsomt det bredeste tilbudet på teaterfronten. Her finner man også Norges eneste kommunale teater: Oslo Nye Teater, som eies av Oslo kommune. Vi i Teaterungdom.no var så heldige å få en privat omvisning, på hele byens teater.

Vi ønskes velkommen av informasjonssjef Margareta Magnus Myhre, en blid dame med tusen jern i ilden. "Kom, vi kan sitte på favorittrommet mitt" sier hun og tar oss med opp trappene til baren utenfor hovedscenen. Oslo Nye Teater er spesielt på mange måter. Teateret består av tre scener, fordelt på tre ulike bygg. De har noen få fast ansatte skuespillere, noen på åremål og mange som blir ansatt til hver enkelt produksjon. De har alt de trenger for å lage fullskalaproduksjoner på egenhånd. Smie, malesal, smike, kostymer, maskeavdeling og husdramaturg. Oslo Nye har også et helt eget ansvar, de skal være hele byens teater.

Dette innebærer at de lager forestillinger for alle. Fattige og rike, unge som gamle, og ungdommer også, selvfølgelig. "Vepsen" og "Closer" trekkes frem som ungdomsvennlige. I tillegg til  "En tjener for to herrer" som passer for alle. "Min pappas porno" og "Fravær" spilles også på Oslo Nye. Begge to har fått strålende kritikker av oss tidligere (les anmeldelsene av Fravær og Min pappas porno her!). 

Omvisning på Oslo Nye er som en treningsøkt. Man går opp og ned trapper for harde livet. Alt er plassert i ulike etasjer, med smie og verksted nederst, og den fantastiske malersalen på toppen. Steder bugner av energi og humør. Man trives på Oslo Nye. Dette er hele byens teater. Dette er herlig. Ta turen hit, det skal i hvert fall vi... allerede i kveld.

- Helge 

Instant Broadway

For første gang har vi i Teaterungdom tatt turen til Sagene og Det Andre Teatret. Har man ikke vært der før, må man nok ta opp Google Maps for å finne stedet; En beskjeden murbygningen ved Akerselva, med en helt unik atmosfære. For dette er mer enn et teater. Det Andre Teateret er et sosialt møtested for alle grupper mennesker, enten det bare er for å ta seg en øl i caféen eller for å se fantastisk teater.

Tittel: Instant Broadway
Tid og sted: Det Andre Teatret, torsdag 7. sept. 
Skuespillere: Simen Hovd, Ingvild Haugstad, Veslemøy Mørkrid, Olli Wermskog og Jakob Schøyen Andersen. 
Musiker: Håvard Gressum Antonsen
Kommende forestillinger: 21. sept og 05. okt. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

På Det Andre Teatret er det improvisasjon som gjelder! Her det ingen som har memorert tunge manus eller venter på stikkord for å komme inn på scenen. Vi sitter på andre rad i en fullstappet sal og prøver å balansere popcornet og ølet i det kveldens aktører entrer scenen. I kveld er det Instant Broadway som står på menyen, og publikum er sultne. De jubler og klapper i det improvisatør Simen introdusere ensemblet. Stemningen er lett og latteren sitter løst fra første stund. De fleste har vært her før og vet hva de kan forvente.

Premisset til Instant Broadway er enkelt og vanskelig på samme tid. I løpet av 100 minutter (inkludert pause) skal en helaftens musikal improviseres, komplett med både sang og dans! Det er publikum som kommer med forslag og innspill til hvor handlingen skal foregå og hva tittelen skal bli. Kveldens forestilling blir en reise inn i rånermiljøet i Brummundal. Det tar ikke lang tid før aktørene hiver seg på pianist Håvard Antonsen sitt komp og improviserer kveldens første nummer, nemlig tittellåta «Bånn Gass»!


Pressebilde hentet fra Det Andre Teatret sin hjemmeside

Derfra er det bare å lene seg tilbake og nyte showet. Vi får møte et imponerende antall karakterer, alle improvisert frem av de fem skuespillerne på scenen. Gunstrøm etablerer raskt hovedpersonen Ronny, som mest av alt ønsker å dra til Romerike Folkehøyskole for å studere drama. Det er ikke like lett når hans konservative far (Wermskog) bestemmer at Ronny skal overta bensinstasjonen og bli en ekte råner. Politimannen Sindre (Andersen) går undercover inn i miljøet som "Ronny 2" for å kunne ta flere i fartskontroll, men ender opp med å bli forelsket i den hardbarka rånerdronninga Laila (Mørkrid). Samtidig drar to drama-lærere og en rektor fra Romerike Folkehøyskole til Brummundal for å rekruttere gutten som «er i kontakt med sine egne følelser». Alt dette mens skuespillerne leverer improvisere sang- og dansenumre.  

Dette er gøy teater rett og slett! Uansett om ting går som det skal eller ikke, ler vi. Instant Broadway er foreløpig på repertoaret 21. september og 5. oktober, men om du ikke har mulighet en av disse dagene, er det bare å ta det med ro. Dette er langt fra første gang forestillingen blir satt opp på Det Andre Teatret, så muligheten vil nok komme igjen senere! Ellers er det alltid mye bra her på huset, så hvorfor ikke bytte bort neste kinotur med en tur til Det Andre Teatret? Jeg garanterer at popcornet er billigere og underholdningen like bra -om ikke bedre!

Tryllefløyten

Publikumssuksessen Tryllefløyten er tilbake på Operaen. En stor produksjon med Atle Antonsen i spissen. Her er all tekst på norsk. Handlingen flettes inn i et slags Star Wars univers og humor vektlegges fremfor dramatikk. Tryllefløyten er på alle måter en folkelig opera. 

Tittel: Tryllefløyten
Tid/sted: tirsdag 12. september Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen
Kommende forestillinger: 16., 17., 19., 22., 23., 24., 29., september og 2.oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Foto: Erik Berg

Scenografien er vakker. Egentlig ganske enkel til å være i operaen. Det er malte baktepper og dekor som senkes ned fra taket. Kostymene, laget av Maria Gyllenhoff, er fantastiske. Nattens Dronning er kledd i hvitt og har havmennlignende hjelpere. Mange med manetlignende kostymer. Hennes mannlige motstykke Sarastro er kledd i sort, med fjær og sterke assosiasjoner til Asia, kampsport og filosofi. Hans hjerpere ligner padder, frosker og amfibier, med fargerike antrekk og ølmager. Fuglefanger Papageno (Atle Antonsen) har denne gangen ikke fjær, men hår. Veldig mye hår. Igjen, humor fremfor dramatikk.


Foto: Erik Berg

Men hvordan fungerer forestillingen som helhet? Kommer historien tydelig frem? Er dette spennende å se på? Historien fortelles tydelig. Det norske språket gjør det lett å henge med. Det er veldig tilgjengelig. I Tryllefløyten er det også endel replikker som sier, ikke synges, noe som er sjeldent i operasammenheng, som gjør det lett å henge med. Dette gjør at forestillingen lykkes i å fortelle historien fra A til Å, men...

Det er jo ikke spennende. Tidvis morsomt, vakre ting å se på, flotte stemmer, men aldri spennende. De onde er gjort mindre onde, de gode mindre gode. Noe som gjør at pulsen aldri stiger. Tempoet føles sakte, men også tidvis for raskt. Alt i alt er det vanskelig å ha en sterk mening, for jeg bryr meg liksom ikke. Karakterene virker litt uviktige. Historien og kampen like så. Det mest spennende, er å se hva kostymeavdelingen har kommet opp med hver gang nye karakterer presenteres. 

 - og om du lurer på hvordan Atle Antonsen fungerer kan jeg si at han, og resten av ensemblet, gjør en kjempejobb. De jobber så hardt de kan og gjør gode rolletolkninger. Eli Kristin Hansveen som Pamina er allikevel i en egen klasse. Makan til stemmeprakt.

For å oppsummere: om du er av typen som liker sterke forestillinger som engasjerer og gjør noe med deg følelsesmessig, er nok ikke dette riktig forestilling. Men om du synes terskelen for å ta turen til operaen er høy, og liker et folkelig innslag som er lett å henge med på, er Tryllefløyten et trygt, godt og morsomt valg.


Foto: Erik Berg

 

Lett regn av lys

Det er en stille søndag. Høsten nærmer seg og været varierer mellom regn og sol. Hverdagen har allerede begynt å sette seg etter sommeren. Stress og press bygger seg opp. Noen ganger trenger man en pause, en pust i bakken. Det virker som om Riksscenen har lest mine tanker.


Foto: Paal Audestad

"Lett regn av lys" er en pause fra hverdagen. En invitasjon inn i noe poetisk, rolig, uformelt og vakkert. Skuespill Anne Marit Jacobsen leser fra tekster av Jon Fosse, mens Benedicte Maurseth, månedens artist på Riksscenen, spiller Hardingfele til. En poesikonsert. En pust i bakken. En pause fra hverdagen.

Vi befinner oss i en lite rom. Plassert rundt små bord på hver våre stoler. Stemningen er lett å uformell. Aktørene snakker åpent til oss, og etter selve forestillingen er det en samtale om materialet vi har blitt presentert for. Alt foregår i rolig tempo. Man kan lukke øynene og bare lytte om man vil. 

"Lett regn av lys" er som en times balsam for sjelen. Ikke noe fiksfakseri. Kun rolig musikk og opplesning. Skuespill og musikk i perfekt harmoni, intet mer, intet mindre. 

Gjennomsnittsalderen i salen bikker kanskje 50. Jeg kan forstå hvorfor. Det er ikke så lett for ungdommen å oppdage denne typen forestillinger. Selv ville jeg ha satt pris på å se den selv om jeg bare var 12-13 år. Dette er rolig underholdning. Noe dagens travle samfunn trenger mer av. Noe ungdom trenger mer av. Riksscenen er den nasjonale scenen for folkemusikk og folkedans, plassert på Grünerløkka midt i Oslo. Et sted flere burde oppsøke, om man ønsker en pause, en pust i bakken, eller lett regn av lys.

Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Fem kjappe om "Mot uten grenser"

Nina Terese Håland - eller Ninni som hun kalles blant kjente - er en sprudlende, nyutdannet dramapedagog med et spennende og kult teaterprosjekt i hendene. Ninni har nemlig startet en dramagruppe for ungdom, som utover høsten og vinteren skal la seg inspirere av det internasjonale teaterkonseptet "mot uten grenser". Vi møtte henne på Forandringshuset Grønland for en liten prat. Her er fem punkter om prosjektet, fra Ninni selv!


Ninni utenfor Forandringshuset på Grønland. Foto: Mari Noodt

1. Hva er "mot uten grenser"?

"Mot uten grenser" er et prosjekt som tar utgangspunkt i Kerry Kennedys bok "Speak truth to power" - full av intervjuer og historier fra menneskerettighetsforkjempere verden rundt. Videre har det blitt utarbeidet et manuskript og et undervisningsmateriale. Dette har vært grunnlaget for flere dramagrupper og deres oppsetninger verden over! Etter en kickoff på Nationaltheatret, står nå Oslo og Norge for tur.

2. Hva betyr dette i praksis?

Dramagruppa vil bruke boka og historiene som inspirasjon til å finne temaer og saker som er viktige for medlemmene. Vi vil også jobbe frem mot en forestilling eller visning, men innholdet er det gruppa selv som blir enige om - det skal bety noe for dem som er med!

3. Hvorfor starte opp dette prosjektet i Oslo?

Vi vil ha en dramagruppe som jobber med noe betydningsfult for osloungdommer. Innholdet skal være aktuelt og viktig, og da er det ungdommene selv som setter premissene. "Mot uten grenser" viser oss forbilder for et slikt arbeid, og gir ideer til viktige temaer.

4. Hvordan kan man bli med?

Er du mellom 13-26 år, er bare å møte opp på Forandringshuset på Grønland hver onsdag fra 18.30-20.30. Forandringshuset er et ungdomshus midt i Grønlandsleiret, og det er åpent for alle unge i byen. Ved å betale 50kr for medlemskap i dramagruppa i høst, får du også tilgang til alt annet som skjer på huset.

5. Hva skjer på øvelsen?

Mye av tiden nå i starten går ut på å bli kjent med hverandre og bygge opp en gruppe som har lyst til å jobbe kreativt sammen. Øvelsen består av ulike leker, gruppe- og improviseringsoppgaver. De vil også inneholde samtaler om og dypdykk i "Mot uten grenser", og videre kreative øvelser omkring temaer og historier.


Boka og undervisningsmaterialet. Foto: Mari Noodt

Vi i teaterungdom heier på de som vil bruke de unges tanker og kreativitet og gleder oss til å se hva denne gruppa kan lage sammen! Vi oppfordrer alle våre lesere til å ta en titt innom gruppa på onsdag!

PS: det serveres til og med middag kl 18.00 👍🏼

Hilsen Mari

Tusvik og Tønne på oppdragelsesreise

Det er torsdag kveld og det nærmer seg forestillingsstart på Latter. Etter et pling og en melding om "5 minutter til forestilling", er salen stappfullt, og latteren sitter løst lenge før noen i det hele tatt har entret scenen. Man skulle nesten trodd det var damenes aften. Det bugner av venninnegjenger med klirrende vinglass og det er ikke et ledig sete i salen. Etter noen minutter med allsang til pausemusikken fra Grease, kommer endelig kveldens hovedpersoner. Sigrid og Lisa, bedre kjent som Tusvik og Tønne. Forestillingen har fått navnet Tusvik og Tønne på oppdragelsesreise, selvfølgelig ikke uten grunn. 


Det starter med historier fra deres egen oppvekst, og hvordan oppdragelsen har hatt betydning for hvem de er i dag. Noen vil kanskje si det er satt litt på spissen, jeg vil si de er ærlige. De sier det mange tenker, men aldri tør å si høyt. De er faktisk dønn ærlige! Det går ofte utover mann og barn, og hvordan små problemer fort kan bli til kjempe krangler. Jeg kjenner meg igjen i mye, selv om jeg verken har mann eller barn. Det tror jeg også resten av salen gjør. Noen ler så de griner, andre klapper. Jeg får krampe i smilebåndene. 

Det sies at "ærlighet varer lengst", og disse to damene har jammen bevist at det er sant. De snakker rett fra leveren, og jeg blir ofte sjokkert over temaene de tar opp, samtidig som jeg er glad noen tør å ta opp nettopp disse temaene. Sigrid som revna hele underlivet da hun fødte, eller Lisa's sterke tale om hvordan hun takler mannens utroskap. De snakker om tabubelagte temaer. Hverdagslige ting vi helst holder for oss selv. Det blir litt som en realitycheck, "det er flere som har det som meg". 


Disse to damene tar opp alt fra små bagateller til store verdensproblemer, og alt treffer like mye. Det er viktig at noen tør å ta opp disse temaene, og at de bruker humoren som hjelpemiddel, gjør det lettere for publikum å ta det inn, uten å bli pinlig berørte. Jeg elsker det, og det høres det ut som resten av salen også gjør. Disse damene kan humor og underholdning, og jeg anbefaler å ta en tur til Latter om du ønsker deg nettopp en god latter. 

Tittel: Tusvik og Tønne på oppdragelsreise
Tid og sted: 7. september på Latter
Medvirkende: Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne
Kommende forestillinger: t.o.m 16. desember
Anmelder: Kamilla Skallerud 

 

 

 

Renset

"Renset" var en av de forestillingene flere av oss i Teaterungdom gledet oss stort til. Her er så mange spørsmål: Hvorfor setter Nationaltheatret opp dette stykket nå? Hvorfor spilles stykket for første gang på en Hovedscene? Hvorfor velger landets nasjonale teater å iscenesette Sarah Kane? Og var denne kvinnen gal, genial eller bare full av kjærlighet? Vi har så mange spørsmål, vi gleder oss... men vi gruer oss også, for vi vet hva vi går til.


Foto: Øyvind Eide

Dette er utvilsomt en forestilling som krever sitt teater. Her vil jeg berømme Nationaltheatret for å ta prosjektet på alvor med både intro og ettersnakk i tilknytning til forestillingen. De er også tydelige og sier at forestillingen har anbefalt aldersgrense 18 år. Dette er helt riktig. Forestillingen er grusom i all sin skjønnhet. 

Renset handler om kjærlighet. Mennesker som elsker hverandre, om det er homofili, incest eller rent begjær spiller ingen rolle. Utenforskap straffes. Kjærligheten består. Øyne blir fylt av herion. Lemmer kappes av. Lemmer syes på. Blod renner. Folk gråter og skriker. Sjokolade spises. Ting filmes. Haier svømmer i bakgrunnen. Men størst av alt er kjærligheten. Gjennom dette helvete, størst av alt er alltid kjærligheten.

Sarah Kane tok sitt eget liv 28 år gammel. Hun regnes som en av de største britiske dramatikerene i vår tid, selv om hun kun rakk å skrive 5 skuespill. Hun omtales som en foregangsfigur for "in yer face"- teatret. En bevegelse som vokste frem i England på 90-tallet. Her skulle grusomheten utspilles. Eller som Kane selv sa "jeg skriver ikke voldelige skuespill, jeg forsøker bare å være helt ærlig". 

I Nationaltheatrets "Renset", er den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas hentet inn. Han har tidligere regissert de kritikerroste forestillingene "Klassen vår" og "Peer Gynt" på samme teater, og viser nok en gang regi i verdensklasse. Alt gjøres så lekkert. Alt ser helt fantastisk ut. Det brutale scenebildet, lyset og lydeffektene. Man ser at arbeidet er farget av en kjærlighet til teater, en slik kjærlighet også Sarah Kane følte på.


Foto: Øyvind Eide

"Kjærligheten er grusom, og den kan brukes som alibi for mye" sier Oskaras...

Alle de som elsker teater, og som elsker å elske, og som tåler Sarah Kanes virkelighet bør se denne forestillingen. Den er fantastisk! Terningkast 6! Men i likhet med Nationaltheatret vil jeg være helt tydelig: anbefalt aldergrense er 18 år, folk går underveis, med god grunn. Men for meg er dette som en Roy Andersson film, jeg vil hele tiden se bort, men  vet jeg er dum om jeg gjør det. Det er så mye skjønnhet og kjærlighet i alt det grusomme. Spørsmålene jeg stilte har kanskje ikke fått så klare svar, men de føles heller ikke så viktige lenger.

Tittel: Renset
Av: Sarah Kane
Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen fredag 8.september 2017
Regi: Oskaras Korsunovas
Skuespillere: Øystein Røger, Birgitte Larsen, Thorbjørn Harr, Kingsford Siayor, Tarjei Westby, Jonas Strand Gravli, Kristin Grue 
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 7.oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Snork

Teaterungdom har besøkt Antiteateret før, og vi heier virkelig på unge folk som vil vise seg fram i hovedstaden med nytt og spennende teater! Snork er intet unntak - det er nytt og spennende... og utfordrende. Vi var tilstede på premieren av Snork fredag kveld, og fikk selv kjenne det på kroppen.

Tittel: Snork
Av: Antiteateret
Tid og sted: Fyrhuset i Kværnerbyen, 1. september 2017
Regi: Simen Formo Hay
Medvirkende: Kristine Cornelie Hartgen, Simen Bostad, Rebekka Jynge, Lars Halvor Andreassen, Ingrid Dissen, Even Torgan
Kommende forestillinger: Spilles ut september
Anmelder: Mari Noodt

 

Når du ankommer Fyrhuset i Kværnerbyen, innstilt på å se en teaterforestilling, er du plutselig på boklansering. Snork er visst en bok, skrevet av en ung forfatterinne, som utgis av et helt nytt forlag - faktisk forlag - ledet av kveldens konfransier. Vi inviteres inn på saft og snacks, det deles ut pamfletter med utdrag fra boka og folk hilser på kjente. Antiteaterets hyperrealistiske stil gjør skillet mellom skuespillere og publikum vanskelig å se. I starten.


Illustrasjon: Oda Wahl

Etter litt mingling starter selve programmet for kvelden. Det består av lesning fra boka, diskusjon om den og en performance inspirert av et utdrag. Diskusjonen er åpen for alle i publikum, og man må brått ta stilling til både boka og fiksjonen. Vil jeg være med på den?  Skal jeg kun være en observatør? Vil jeg utfordre? Vil jeg nekte å ta del? De legger opp til et aktivt publikum, som selv skal være med å forme forestillingen, men det blir raskt tydelig hvem som er med på leken: Skuespillerne og antiteaterets venner. Det gjør at jeg trekker meg mer unna.

Foto: Lucas Ibanez-Fæhn

En del av meg ønsker å gi meg hen til fiksjonen og presse aktørene. Men når diskusjonene glir over i heftige krangler mellom rollene, og situasjonen vi befinner oss i blir mer og mer ekstrem, rives jeg nesten helt ut av det. Jeg blir veldig selvbevisst og tenker hele tiden på hvordan jeg egentlig ville reagert. Forsøket på å aktivere publikum mislykkes her, for reaksjonene i salen er absolutt ikke realistiske lengre. Vi sitter mer som observatører av en hendelse, enn medspillere. Det er fortsatt spennende, det skal de ha. De spiller jo fletta av seg og har laget en historie som setter en støkk i deg. Men reaksjonene og meddeltagelsen uteblir.

Foto: Lucas Ibanez-Fæhn

Noe av grunnen til den labre publikumsresponsen er nok at det er premiere. Fyrhuset er fullt av venner og familie. Det gjør noe med dynamikken. De kjenner skuespillerne, og med et så intimt spill er det vanskelig å gå med på en annen virkelighet. Jeg tror helt klart det er en fordel å ikke kjenne aktørene og gå inn med intensjonen om å bli med på leken. Drar man for eksempel med en teatergruppe eller en klasse, er det nok dette både en gøy og spennende forestilling! Antiteateret har noe bra på gang her. Det er flott å se noen utfordre de tradisjonelle formene. De trenger bare det rette publikummet!

Lille Eyolf

Lille Eyolf er tilbake på Amfiscenen på Nationaltheatret. Historien om barnet som ikke blir sett. Om foreldrenes sorg. Forestillingen har i en årrekke vært en publikumssuksess. Hvordan egner den seg for ungdom?


Foto: Øyvind Eide

Den er fantastisk! Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen; er forestillingen bra nok, er den bra for alle! Skuespillerne briljerer, særlig Ine Jansen og Kåre Conradi overbeviser denne tirsdagskvelden. Pia Tjeltas "EYOLF"-skrik gir meg gåsehud. Vi blir kjent med rollene, kommer inn i livene deres. Man kjenner på smerten, usikkerheten, flukten og desperasjonen. Ibsens velkjente stykke serveres enkelt, rent og lekkert. Her er skuespillernes rolletolkninger i sentrum, et meget godt regivalg.


Foto: Øyvind Eide

Som barn ramlet Eyolf av stellebordet. Han er derfor skadet, resten av livet. Foreldrene Rita og Alfred har alt fokus på hverandre, og deres psykologiske krigføring er alt det er plass til i huset. Gutten glemmes, tilsidesettes, skyldspørsmål står i sentrum. Huset er som et drivhus for gift, skyldfølelse og egoisme. Det er andre mennesker innom huset også, Alfred sin søster og Rottejomfruen blant annet. Alle som trer over dørstokken legges i potten for hat og skyld. Når ting endelig ser ut til å kunne lysne, drukner Lille Eyolf.

Sjelden har jeg sett en så stilren og lekker forestilling. Kostymer, scenografi, skuespillerprestasjoner, lys og regi. Alt er taktfullt, vakkert og kaldt på en og samme tid. Man ser menneskene, deres fasader og mangler. Man kommer så nær at smerten de føler smitter over på publikum. Teksten er dagsaktuell og viktig. For ungdommer som for voksne. Dette er virkelig en forestilling alle bør se!


Foto: Øyvind Eide

Tittel: Lille Eyolf
Av: Henrik Ibsen
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen tirsdag 29.august 2017
Regi: Sofia Jupither
Skuespillere: Pia Tjelta, Kåre Conradi, Ine Jansen, John Emil Jørgensrud, Andrine Sæter og Petter Blom-Hellum
Kommende forestillinger: Spilles høsten 2017
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Fravær

Det er onsdag kveld og vi befinner oss i Trikkestallen på Torshov. Det er stappfullt. Alle er her av samme grunn, nypremieren på Fravær

Tittel: Fravær
Tid og sted: Trikkestallen på Torshov, 23. august 
Med: Marit Østbye, Karl Bomann-Larsen, Helle Haugen, Guro Karijord, Trine W. Svensen, Johannes Joner
Regi: Birgitte Victoria Svendsen
Siste forestilling: 22. september 

Forestillingen har tidligere fått strålende anmeldelser, og hovedrolleinnehaveren, Marit Østbye, ble nominert til Heddaprisen 2016 for sine prestasjoner. Forventningene er derfor høye. 

Fotograf: Tine Poppe

Gjennom forestillingen følger vi Helen (Østbye) og utviklingen i hennes hukommelsestap, eller demens. En sykdom det har vært mye fokus på i media i det siste. En sykdom det ikke finnes noen kur mot. Vi er vant til å høre om hvordan de pårørende føler de gradvis mister den de er glad i, men her er det en ny vri. I denne forestillingen følger vi Helens perspektiv. Vi får se hvordan hun selv opplever det å glemme mer og mer. Fornektelsen. Hun er jo frisk. Bare glemmer litt. Glemmer mer. Men det feiler henne ingenting. 

For meg blir det ekstra nært. Jeg kjenner igjen mye fra min egen mormor og hennes kamp mot hukommelsen. Dette er en forferdelig sykdom hvor du gradvis mister din identitet og kontakt med omverdenen. En kamp hvor du er dømt til å tape. 



Fotograf: Tine Poppe

Fravær er en nydelig skildring av hvordan livet blir snudd på hodet. Vi møter en hel familie og får se hvordan sykdommen påvirker dem både som individer og som familie. Men viktigst av alt, vi ser det fra Helens perspektiv, en side av saken som sjelden blir fremstilt. Og det er nettopp det som gjør at denne forestillingen skiller seg ut og blir så troverdig. Jeg tror på alt som skjer på scenen, og lever meg inn i hvert sekund. Menneskene. Historiene de forteller. Alt er så ekte.

Jeg må også trekke fram Birgitte Victoria Svendsen, som med denne forestillingen har debutert som regissør. Det er en tung tekst med mye å ta tak i, men her har regissøren gjort noen grep som virkelig viser hva teksten er god for. Jeg elsker hvordan scenene glir over i hverandre, og sceneskiftene blir usynlige. Det gir forestillingen en fin flyt. 

Den intime scenen på Trikkestallen passer perfekt til dette stykket. Vi kommer tett på skuespillerne og får virkelig være en del av Helens liv. Det kan være vanskelig å spille når man har publikum så tett på seg, men jeg syns alle skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Dette er kunst på høyt nivå og jeg håper så mange som mulig får med seg denne perlen av en forestillingen.

Hulenes hemmelighet

Etter halvannen time i buss og noen hundre meter til fots, kommer vi fram til sølvgruvene i Kongsberg. Et trivelig museumsområde som denne ettermiddagen kryr av små spente kropper og foreldre med ekstra jakker. Vi skal nemlig alle inn i fjellet, til konstante 4 grader og forestillingen "Hulenes hemmelighet". 2,5 kilometer med togskinne står klar til å frakte oss inn i Kongens gruve.


Foto: Mari Noodt

Tittel: Hulenes hemmelighet
Av: Framifrå Teater
Tid og sted: Sølvgruvene i Kongsberg, 14. juli 2017
Dramatiker og produsent: Erlend Rødal Vikhagen, Håkon T. Nielsen
Regi: Framifrå Teater/Terje Hartvigsen
Kommende forestillinger: 16.-23. juli
Anmelder: Mari Noodt og Helge Heikkilä

Etter et lite forspill på utsiden av gruveinngangen, får vi beskjed om å ta plass i de små togvognene. Det kribler i magen, det er spennende å sitte i kupeen (om man i det hele tatt kan kalle den lille jernboksen det...) sammen med fremmede, med ørepropper i ørene, helt stille... Det nytter ikke å snakke sammen, for toget lager et voldsomt leven. Turen tar hele 15 minutter. Vi er langt inne i fjellet nå... og her starter forestillingen igjen.


Foto: Svein Midtskogen / Merethe Nielsen

Vi får servert en søt liten historie om et hulefolk og noen sjarmerende barn. En enkel historie, som barna i salen lever seg inn i. De maskerte huleboerne spilles av Erlend Rødal Vikhagen og Håkon T. Nielsen, som begge viser at de mestrer maskespill eksepsjonelt godt. De er både morsomme og rare, mens barna i forestillingen får publikums empati, med sine søte smil og naive spillestil. Forestillingen er en liten musikal og er gjennomgående krydret med små, barnlige sangsnutter. Sangene lider av et danskebåtaktig lydbilde, og gjør det hele litt sukkersøtt. Det er gøy med sang og musikk, men det er også i disse partiene de minste barna i salen mister fokus. (Særlig avslutningsnummeret blir litt over the top, selvom sangen er irriterende catchy).

"Hulenes hemmelighet" er en søt forestilling med sjarmerende barn og voksne. Den blir nok litt i letteste laget for oss ungdommer, men de minste vil nok digge det! Det er allikevel en interessant opplevelse å dra så lang inn i gruvene og få se de flotte lokalene de har laget i stand der, selv om forestillingen i seg selv ikke er direkte banebrytende. Som forestilling ender man midt på treet, men opplevelsen er alt annet enn på det jevne. Vognturen, hulene og opplevelsen er virkelig verdt å få med seg. Så bor du i Kongsberg ville jeg sjekket det ut uansett. Det er det verdt. Men å dra helt fra Oslo kun for forestillingens skyld... det kan du gjøre hvis du har en lillebror eller lillesøster og har tilgang på bil!


Foto: Svein Midtskogen / Merethe Nielsen

Bernardas hus

Høsten er i gang, og vi har kickstartet sesongen med forestillingen Bernardas hus. Forestillingen er et samarbeid mellom svenske Riksteatern Tyst Teater, finske Teatteri Totti og norske Teater Manu - alle har de til felles at de er teatre for døve. 


Foto: Urban Jörén

Det kan være vanskelig å se for seg en forestilling på tegnspråk, når man ikke har noen erfaring med tegnspråk selv. Kommer jeg til å forstå noe? Vil handlingen komme tydelig frem? Det er mange spørsmål man kan stille seg, men mest av alt var vi veldig spente, samtidig som vi gledet oss til å se Bernardas hus, en forestilling vi har hørt mye om, men aldri fått muligheten til å se selv. 

Bernardas hus handler om Bernarda, hennes døtre, og livet deres etter at mannen hennes dør. Hun erklærer 8 års sorg, og bestemmer at døtrene ikke får vise seg utenfor huset i sorgperioden. Dette er vanskelig for de gifteklare døtrene, og det oppstår intriger på tvers av familien. Spesielt ille blir det når tre av jentene forelsker seg i samme mann. 

De har også en tjenestepike som bor sammen med dem, i dette tilfellet er hun også tolk, og står for de eneste talte replikkene i forestillingen. Dette funker overraskende bra. Skuespillerne er utrolig flinke til å bruke kroppsspråk og mimikk i ansiktet, så selv om vi ikke kan tegnspråk, er det aldri noe problem å forstå hva de vil fortelle. Å få det tolket blir en ren bonus. I noen tilfeller er det nødvendig, i andre taler situasjonene og spillet for seg selv.    


Foto: Urban Jörén

Det hele er rent og enkelt. Beinhardt og kaldt. Mira Zuckermann spiller Bernarda følelsesløs, sterk og iskald. Scenene er korte, kvinnene går inn og ut av scenerommet, scenografien er alltid den samme, og lyset er med på å sette stemningen.

Og for å svare på spørsmålene mine; Ja, vi forstod det meste, og tegnspråk er absolutt ingen hindring for å lage bra teater. Det er annerledes enn hva man vanligvis ser, men det er gøy å se teater på en helt annen måte. En ny teaterhøst er i gang, hvorfor ikke starte med noe helt nytt?

Tittel: Bernadas hus
Fritt etter: Federico Carcia Lorca
Samproduksjon mellom Riksteatern Tyst Teater, Teater Manu og Teatteri Totti
Tid og sted: Riksteatrets lokaler i Nydalen, 22.august 2017
Regissør: Josette Bushell-Mingo
Skuespillere: Mira Zuckermann, Mette Marqvardsen, Dawn Jani Birley, Rebecca Drammeh, Aino Hakala, Cecilia Järbrink, Marie-Thérèse Sarrazin
Kommende forestillinger: 23.august, 18:00 Riksteatret
Anmeldere: Kamilla Skallerud og Helge Langerud Heikkilä

Teaterhøsten 2017

Nå er teaterhøsten straks i gang og vi i TEATERUNGDOM.NO gleder oss masse. Høsten er høysesong for premierer og vi har rekordmange teatre å besøke. Det er mye spennende på plakaten, og vi er klare til anmelde, intervjue, mene, tenke og føle her på bloggen nok en sesong. Startskuddet går nå, og vi GLEDER OSS! 

Som du kanskje husker er vi fire stykker i teaterungdom-redaksjonen, som alle har sine spesialområder innenfor teaterfaget. Her er det vi gleder oss aller mest til denne høsten. Noe vi har glemt å nevne? Legg igjen en kommentar da vel :)

Measure Your Crew (Foto: Dansens Hus), Gjengangere (Foto: Fredrik Arff​), Rødlista (Illustrasjon: Mari Watn), Book of Mormon (Foto: Eirik Malmø)

Kamilla: Som den musikalnerden jeg er, er det ingen tvil om at jeg gleder meg skikkelig til  "The Book of Mormon" på Det Norske Teatret! Jeg så forestillingen i London for noen år siden, og det er uten tvil den morsomste musikalen jeg har sett. Jeg veldig spent på om den norske oversettelsen funker like bra som originalen, men med et så bra cast har jeg stor tro på at dette blir høstens beste musikal i Oslo!

Helge: Det er flere godbiter denne høsten som jeg er spent på. "Rødlista" på Akershus teater for eksempel. En forestilling for ungdom som vi fikk være med på en prøve til i våres (les mer HER!). "Gjengangere" på Riksteatret er en annen godbit, i tillegg til "Renset" på Nationaltheatret. Sarah Kane (som har skrevet "Renset") blir ofte trukket frem som en favoritt blant ungdommer. Det er også spennende med en teaterforestilling som har fått anbefalt aldersgrense 18.år. Ellers gleder jeg meg til "Tryllefløyten" på Operaen, Carte Blanche med "While they are floating" på Dansens hus, og selvfølgelig "The Book of Mormon" på Det Norske Teatret. Også elsker jeg alt av Claire De Wangen, da... For en herlig teaterhøst!

Hedda Gabler (Foto: Erik Berg), Renset (Foto: Øyvind Eide)

Mari: Ny teaterhøst er alltid gøy, og denne sesongen er det spesielt fire forestillinger som har fanget min oppmerksomhet tidlig:
1. Revolusjon av Christian Lollike på Nationaltheatret. Lollike er danskenes store registjerne, og er kjent for sine direkte og samfunnskritiske forestillinger. Jeg tror Revolusjon blir lekende, spennende og et hardt slag i magen.
2. Measure your crew på Dansens Hus. Det er alltid ville tilstander rundt denne konkurransen, og jeg gleder meg til å oppleve den gode stemningen på Dansens Hus igjen!
3. Renset av Sarah Kane på Nationaltheatret. Noen ganger kan det være godt å se teater som gjør litt vondt. Her vil vi nok få se helt råe skuespillerprestasjoner!
4. Hedda Gabler av Henrik Ibsen på Operaen. Fjorårets killerkombo er tilbake med en ny Ibsenklassiker! Regissør/koreograf Marit Moum Aune og musiker Nils Petter Molvær gjorde publikumssuksessen Gjengangere i fjor - nå står Hedda Gabler for tur. Dette BLIR bra!

Stine: Denne teaterhøsten byr uten tvil på mange perler! Jeg gleder meg enormt til Book of Mormon på Det Norske Teatret, og er i likhet med Helge og Mari veldig spent på Renset. Men den forestillingen jeg ser aller mest frem til i år er En tjener for to herrer på Oslo Nye Teater. Denne herligheten av en komedie tar for seg forviklinger av alle slag. Midt i kaoset står en tjener som prøver så godt han kan og henge med på alt. Det er kongen av komedie, Bjarte Hjelmeland skal spiller tjeneren, så dette tror jeg kommer til å bli gøy! 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits