hits

Jingle Horse!

Vi er godt i gang med årets juleforestillinger her på Teaterungdom, og Operaen stiller med flere sterke kandidater. I fjor så vi den velkjente og tradisjonelle Nøtteknekkeren, så i år ville vi gå for noe litt mer eksperimentelt og nytt. Valget falt på Alan Lucien Øyens «Jingle Horse!» på scene 2. Vi sa vi ville ha noe annet enn det tradisjonelle, og DET fikk vi!


Foto: Erik Berg

Winter Guest inviterer til sin julefeiring. En slags hyllest til julen på sin helt egne absurde måte. Forestillingen har en upåklagelig varme og en deilig gjennomgående sjarme, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hva som er årsaken til det. Er det de flotte og gjennomførte 50-tallskostymene? All den nostalgiske julemusikken? Skuespillerne? Danserne? Eller er det en av de mange juleminnene som strømmer på, som den absurde historien om den gale hesten Jingle Horse som kidnapper barn og ødelegger jula? Den moderne Jomfru Maria som ikke slipper forbi sjekkpunktet i Egypt? Er det den rørende monologen om første jul uten mor?

Dette er noe av det underligste vi har sett, likevel kryper det liksom under huden på deg. Vi får virkelig julestemning. Alan Lucien Øyen er kjent for å skape sine egne veier. Han bryter alle regler og lager sine egne. Det er befriende. For selv om vi ikke klarer å sette ord på hvorfor, sitter vi igjen med en følelse av at Jingle Horse! er en forestilling med meget høy kvalitet.


Foto: Erik Berg

Det er vanskelig, nær sagt umulig, å plassere forestillingen i noen sjanger. Det skjer SÅ mange ting i denne forestillingen, og alt utspiller seg på samme selvsagte måte. Det er ingen introduksjon eller forklaring, vi må bare bli med. Vi må godta å ikke være helt sikker på hva dette er. Øyen utfordrer oss som publikum, men de fleste ser ut til å kose seg med det. Det er god stemning i salen, og vi humrer selv ved flere anledninger.

Forestillingen er mer teater enn dans, og spilles i sin helhet på engelsk. Den er episodisk og hopper ukritisk fra scene til scene og fra følelse til følelse. Like etter et tullete innslag, snakker en kvinne, med heftig Petter Solberg-engelsk, til sin nylig avdøde mor. Vi er ikke forberedt på en slik ektefølt scene, men det funker. Vi blir rørt. Samtidig innser vi at vi ikke kan forutse noe i denne forestillingen. Vi må bare følge med.

Så hva synes vi egentlig? Hvor lander terningkastet? Det er vi fortsatt usikre på. Det er vanskelig å mene så mye om noe man egentlig ikke forstår. Det vi er enige om er at dette på ingen måte er noen bortkastet tur til Operaen. Vi har kost oss og fått julestemning. De drøye to timene uten pause har også vært helt uproblematiske, så da må vi jo ha blitt underholdt på en god måte. Jingle Horse! treffer tydeligvis noe i oss, selv om vi ikke helt forstår hva dette noe er!


Foto: Erik Berg

Mari oppsummerer egentlig det hele veldig fint: "Det første ordet som faller i hodet mitt etter denne forestillingen er RART. Dette er en rar forestilling!

Tittel: Jingle horse!
Av: Alan Lucien Øyen og Andrew Wale
Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Scene 2, 6. desember 2017
Medvirkende: Winter Guests og Nasjonalballetten
Kommende forestillinger: 9., 12. og 14. desember
Anmelder: Helge Langerud Heikkilä og Mari Noodt

Wozzeck

På søndag kveld gikk turen til Operaen og forestillingen Wozzeck. Operaen er basert på det uferdige teaterstykket Woyzeck av Georg Büchner, som igjen er basert på virkelige hendelser. Selv elsker jeg Woyzeck, og har både lest og sett stykket ved tidligere anledninger. Forventingene var derfor høye når jeg satte meg ned, og teppet til hovedscenen gikk opp.


Foto: Erik Berg

Handlingen i Wozzeck er tragisk og vond. Soldaten Wozzeck trenger penger for å støtte sin elsker Marie og sønnen Hans, og tvinges til å ta jobber som utfordrer både helse og mentalitet. Han blir utnyttet av sine overordnede, og lar seg bli eksperimentert på av en ambisiøs lege. Han faller lenger og lenger ned i avgrunnen av tvangstanker og psykoser. Når elskerinnen bedrar han med en major, er fullstendig galskap garantert.


Foto: Erik Berg

Tematikken er bred og ærlig. De fattige står nederst i næringskjeden, og det er ingen som løfter en finger for å hjelpe. Maktmisbruk, sjalusi og død følger som en naturlig konsekvens, og den menneskelige naturen blir satt i sentrum. Norske Anders Iversen spiller tittelrollen og leverer prestasjoner på høyt nivå. Sang og stemme sitter selvfølgelig som et skudd, men det er først og fremst hans tilstedeværelse og uttrykk som sitter sterkest igjen hos meg. Hans reise inn i galskapen er nyansert og troverdig.

Litauiske Asmik Grigorian spiller elskeren Marie. Hennes sangprestasjoner er også bunnsolide, og skuespillet likedan. I det ene øyeblikket forfører hun, i det andre klemmer hun ømt sin sønn.


Foto: Erik Berg

Regissør Christof Loy har tatt helt riktige valg i scenografien. Scenebildene er store, men enkle. Det setter menneskene og deres historier i sentrum, og det er her kjernen i Wozzeck ligger. Med på lasset er et stort og fantastisk kor, men de blir brukt sparsomt og kun når scenen trenger dem. Stykket tillater seg å dvele lenge på de enkelte karakterene, og det er både vondt og fint på samme tid.

Wozzeck levde opp til alle mine forventinger. Den rå og brutale historien jeg kjenner så godt, ble løftet til nye høyder ved hjelp av musikken til Alan Berg, mesterlig utført av dirigent Lothar Koenings. Forestillingen anbefales på det varmeste! 

Tittel: Wozzeck
Av: Alan Berg
Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen. Søndag 03.12.
Regi: Christof Loy
Medvirkende: Audun Iversen, Asmik Grigorian, Eivind Kandal, Thorbjørn Gulbrandsøy, Yngve Søberg, Frode Olsen, Thor Inge Falch, Tone Kummervold, Martin Wölfel og Henrik Engelsviken m. fler.
Musikalsk ledelse: Lothar Koenings
Kommende forestillinger: 07.12, 13.12, 16.12 og 18.12
Anmeldere: Stine Sørensen

Suksesskalenderen

Fire unge menn mottar hver sin SMS fra saksbehandleren sin hos NAV og møter opp i Konows gate 63. Det er 30 dager til de mister dagpengene sine, så noe må gjøre. De blir invitert til å delta i det topphemmelige programmet "suksesskalenderen". De skal bo, leve og jobbe her i 30 dager med det mål å bli så bra som de overhodet kan bli. Alt dette er selvfølgelig topphemmelig, men med ingenting å tape skriver de under og starter jakten på suksess.


Foto: Ingrid Nordahl

"Suksesskalenderen" er Rastløs produksjon sin tredje forestilling. De er en teatergruppe som ønsker å forske i samfunnsaktuelle tematikker ved bruk av en "devised"-metode. Dette innebærer at regissør og skuespillere jobber ut fra et tema og improviserer seg frem til forestillingene sine. Denne gangen står psykisk helse på agendaen. Hva er det som gjør at noen unge menn faller utenfor? 

Scenerommet er spennende. Her er enkle midler tatt i bruk for å gjøre dette gudsforlatte bygget om til en teaterscene. Scenens to nivåer fungerer godt, og bruk av ulike inn og utganger gir et naturlig driv mellom de ulike scenene. Det at handlingen i stykket foregår nettopp her, i Konows gate 63, er et fiffig grep som naturlig nok gjør forestillingen enda nærere. 

Selv om rommet er relativt lite klarer regissør Even Standal Vesterhus å bruke det på en slik måte at det blir god variasjon mellom det nære og det mer distanserte. De fire unge mennene spilles med stor overbevisning og særlig Mathias Ambjør fremstår bunnsolid i sin rolletolkning. For meg personlig blir hans karakter, Anders, den mest interessante. Jeg følger liksom hans historie. (Som også er den historien jeg opplever som mest relevant knyttet til forestillingens tema). Her ligger kanskje noe av svakheten til "Suksesskalenderen". Etter å ha lest om forestillingen i forkant og også etter å ha sett premieren er det ganske tydelig at tanken bak er at "saksbehandleren" er hovedrollen. Dessverre er denne karakteren betydelig mindre interessant enn de fire andre. Som publikummer liker man han ikke. Han fremstår direkte usympatisk fra starten av, noe ødelegger litt for troverdigheten til hele historien. 


Foto: Ingrid Nordahl

Alt i alt gjør det ikke så mye. For jeg koser meg skikkelig under forestillingen. Her er det et hav av vilje og guts, og ikke så rent lite kvalitet. Skuespillerne både synger og spiller instrumenter. De går inn i situasjonene med stort alvor og tidvis briljerer de virkelig skuespillerteknisk. Dette er unge skuespillere som virkelig "er på gang". Etter et par forestillinger til er jeg trygg på at de har hevet nivået ytterligere og da fortjener de fult hus i Konows gate 63.

Det er så mye jeg vil si om "Suksesskalenderen" noe som i seg selv er en veldig bra ting. Jeg kunne ha skrevet en hel avhandling og blir direkte inspirert av forestillingen. Ingen av scenene er for lange. Skuespillerne treffer godt med timingen og viser en utrolig glød og spillelyst. Man er i godt humør når man forlater salen, og det er viktig! Rastløs produksjon har all mulig grunn til å være stolte av "Suksesskalenderen", for "Suksesskalenderen" fortjener suksess. Selv venter jeg spent på deres neste prosjekt for en ny inspirasjonsinnsprøytning. 

Tittel: Suksesskalenderen
Hvor/når: Konows gate 63, fredag 1.desember
Av:  Even Standal Vesterhus & Johannes Ytreberg Meløe
Regi: Even Standal Vesterhus          Regiassistent: Johannes Ytreberg Meløe
Medvirkende: Herman Ljung Opedal, Olavus Udbye, Mathias Augestad Ambjør, Erlend Bentesønn Fougner, Fabian Christensen 
Kommende forestillinger: 3., 7., 10., 12., 13. og 14.desember  
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

1984

Denne teaterhøsten har vært helt fantastisk! Gang på gang har vi i Teaterungdom forlatt teatersaler rundt omkring i landet med herlige følelser, dype refleksjoner eller med et renset (intet tilfeldig ordvalg) følelsesliv. Hva som skal til for at en forestilling "treffer" kan være så mangt, men det handler ofte om at man forstår noe, eller får med seg noe ved å se forestillingen, som man ikke visste før forestillingens start. Når jeg nå går ut av den fantastiske teatersalen til Nationaltheatret på Torshov, er det med en dårlig følelse innvendig. Og det eneste jeg tenker, er hvorfor i all verden setter de opp 1984? 


Foto: Erika Hebbert

Man befinner seg delvis i et slags "V for Vendetta"-aktig univers hvor alle blir overvåket av "partiet". "STOREBROR SER DEG!" innprentes i hodet som en slags positiv ting. Samtidig ser man handlingen i et slags retrospekt, ved at hovedrollen i stykket er en forfatter og at publikum er på et slags seminar hvor hans dagbok diskuteres. Det er i seg selv fiffig løst, men hvorfor settes dette stykket opp?

Forestillingen underbygger en slags antimoral hvor kjærlighet og tillit er noe som tilhører de naive og dumme. Makt og tortur trumfer nære relasjoner. Heder og ære er viktigere enn blodsbånd. Sunn fornuft tilhører kun de psykisk syke. Jeg blir provosert og sliten. Torturscenen er lang og spilles ut enkelt og kjedelig. Det er ingenting som er subtilt eller antydet. Hvorfor velger Nationaltheatret å spille dette?


Foto: Erika Hebbert

Det er flere ting som skjer i salen denne kvelden. Det er publikummere som viser manglende interesse og respekt for det som spilles ut, noe som nok kan ha påvirket skuespillerne. De gjør forsåvidt en god jobb. Hver enkelt scene er også tidvis lekkert utført, men som helhet blir forestillingen for lang. Det dveles ved de underligste ting og jeg opplever til stadighet at rollene ikke har forstått de tingene jeg har skjønt for lenge siden. Scenografien er fantastisk! Det er mye kvalitet her, men spørsmålet står der fortsatt: HVORFOR SETTES 1984 OPP?

Jeg skjønner ikke hva dette stykket handler om. Det eneste jeg sitter igjen med er en litt uggen følelse som jeg velger å feie bort så fort jeg kan. Det er så ekstremt mange gode forestillinger på teatrene i Oslo nå om dagen, så min anbefaling er å se noe annet enn 1984.

Tittel: 1984
Hvor/når: Nationaltheatret, Torshovteatret tirsdag 28.november
Av: George Orwell.                               Skrevet for scenen av: Robert Icke og Duncan Macmillan.                           Oversatt av Sigurd Myhre.
Regi: Kristina Kjeldsberg
Medvirkende: Sigurd Myhre, Janne Heltberg Håkon Ramstad, Herman Bernhoft, Jan Sælid, Marika Enstad, Bernhard Arnø, Maria Bock, Mathilde Jakobsen Skarpsno, Julie Frantzen Lie og Julia Heyerdahl Skagestad.
Kommende forestillinger: 30.nov, 1., 2., 5., 6., 7., 8., 11., 12., 13., 14., 15., 16., 19., 20., og 21. desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Nesten som natt

"Nesten som natt" er en forestilling av og med Nils Petter Mørland, teatersjef på Brageteatret - tidligere teatersjef på Det Andre Teatret. Nå har han tatt turen tilbake til intimscenen på sin tidligere arbeidsplass, denne gangen som skuespiller i sin egne soloforestilling. Når jeg hører Det Andre Teatret tenker jeg så klart på improvisasjon, så hvordan fungerer egentlig improvisasjon i en soloforestilling? 

Nils Petter åpner døren med et smil og inviterer oss inn, gir oss kleshengere og organiserer. Som om vi er gjester i hans hjem - noe det viser seg at vi faktisk er. "Hva tror du vil skje nå?" spør Nils Petter når alle har funnet seg en plass. "Vet ikke - tittelen sier ikke så mye" svarer en publikummer. Vi ler, for det er sant. Forestillingen heter "Nesten som natt" og i beskrivelsen står det bare: "En mann får beskjed om at han er enearving etter en kvinne han ikke kjenner".

Vi får bli med inn i en leilighet, eieren skal komme, men hun kommer ikke. Istedenfor er vi der. Og det er egentlig det du trenger å vite. Resten får du vite underveis, og det er noe magisk med de overraskende øyeblikkene hvor publikum forstår handlingen. Noe Mørland vet, for han forbereder oss på det. Som en slags fortellerstemme i sin egen forestilling. Vi får bli med på reisen hvor han prøver å bli kjent med denne kvinnen ved å se på og tolke ting han finner i leiligheten. Hvor godt kan man egentlig kjenne en person?


Foto: Nils Petter Mørland

Både når han lager minnetaler, får en publikummer som medspiller og ber oss om hjelp, forstår jeg hvorfor dette spilles på Det Andre Teateret. Det er mye mer impro enn jeg forventet! Jeg blir ikke nervøs for at han ikke skal lykkes, for det synes godt at Nils Petter vet hva han driver med. Han er ikke bare en god improvisatør, men også en ypperlig forteller. Han har ekstremt god kontakt med publikum og vi stoler på han. En sekvens hvor han står stille og utfordrer fantasien til publikum ved å kun si «se for dere at» er en av mine favoritter. Slutten er fin. Stryk det. Hele forestillingen er fin, men slutten er ekstra vakker. Jeg skal ikke si for mye, men det blir nærkontakt, stjerner, scenerøyk og salmer.

Musikken, ved Håvard Gressum Antonsen, er perfekt stemningsunderbyggende og lysdesigner Ingeborg S. Olerud bruker virkelig potensialet i rommet til det fulle. Etter en times tid, når Mørland har fått sin meget fortjente applaus, tar det overraskende lang tid før rommet tømmes. Vi har fått lov å være med i historien, drømme oss bort og bidra - det føles nesten ut som om vi bor i leiligheten vi og.

Når Teaterungdom har anmeldt forestillinger på Det Andre Teatret tidligere er det skrevet at det er utfordrende siden improvisasjon er unikt og hver forestilling er noe helt eget, så la oss se bort fra denne konkrete forestillingen og heller se på konseptet: improvisert soloforestilling. Jeg liker det! For en liten stund siden anmeldte Teaterungdom en annen soloforestilling på Det Andre Teatret - "Tyrannen" med Kristin Jess Rodin, og anmelder likte den også. Så la dette bli en oppfordring til Det Andre Teatret: Fortsett å utforske dette, takk! For vi som publikummere vet at ensemblet på Det Andre Teatret er knallgode og oser av kvalitet og kunnskap, og jeg gleder meg til å se hva dere finner på neste gang.

Hva tror jeg vil skje nå? Vet ikke, men jeg HÅPER at denne forestillingen settes opp igjen. Universets begynnelse, eksistensielle refleksjoner og tanker rundt hva som er virkelig høres heftig ut, men det er ikke det. Det er forståelig, behagelig og morsomt.

Tittel: Nesten som natt
Hvor/når: Det Andre Teatret, intimscenen søndag 26.november
Skuespiller: Nils Petter Mørland
Regi: Kjell Moberg
Dramaturg: Oda Radoor             Lysdesign: Ingeborg S. Olerud                    Scenografi: Mie Dinesen                  Musikk/lyd: Håvard Gressum Antonsen
Anmeldelse av: Christina Bjurholt

Grand finale

Å få oppleve Hofesh Shechter Company på Dansens Hus fredag kveld var en fryd for både øyne og ører. Brått er første akt over, klokken viser at det har gått 50 minutter fra vi satte oss ned, men det føles som om forestillingen akkurat startet. Vi blir tatt med inn i et danseunivers, som er både gjenkjennelig og surrealistisk på samme tid. Etter endt forestilling har jeg vært gjennom utallige emosjoner og refleksjoner rundt menneskelig eksistens. Det er både vakkert, komisk, trist og mystisk.


Foto: Rahi-Rezvani

Balansen mellom felles gruppekoreografi og individuelle uttrykk er slående. De virker så samkjørte, men samtidig er hver enkelt danser tilstede med sin unike stil. Små bevegelser blir kraftfulle i kombinasjon med musikken, lyssettingen og scenografien. Det er en helhetlig opplevelse, hvor ingenting virker tilfeldig. Store sorte vegger flyttes rundt på scenen som en aktiv del av både scenografi og koreografi. Et lite live orkester dukker stadig opp på nye områder av scenen. Dette litt drømmeaktige landskapet, hvor nye elementer plutselig bare dukker opp etter få sekunders mørklagt scene, er et gjennomgående element. Det er imponerende hvor fort og presist disse overgangene gjennomføres.


Foto: Rahi-Rezvani

Spesielt imponerende er sekvensene hvor duoer av dansere fører hverandre som om de skulle vært teaterdukker. Mens den ene danseren er helt avslappet i kroppen, fører den andre danseren vedkommende gjennom helt fantastiske koreografier. Å slappe av er en kunst i seg selv, men å klare å skape så nøyaktige bevegelser i en avslappet kropp, virker spesielt utfordrende. Likevel ser det uanstrengt ut.

Forestillingen og kompaniet anbefales på det varmeste. Dansekunst i særklasse! Neste gang Hofesh Shechter kommer til Norge med kompaniet sitt burde du sikre deg en billett.

Tittel: Grand Finale
Hvor/Når: Dansens Hus fredag 24.november
Koreografi og musikk: Hofesh Shechter 
Fremført av: Hofesh Shechter Company
Dansere: Chien-Ming Chang, Frédéric Despierre (prøveassistent), Rachel Fallon, Mickael Frappat, Yeji Kim, Kim Kohlmann, Erion Kruja, Merel Lammers, Attila Ronai, Diogo Sousa
Musikere: James Adams, Chris Allan (bandleder), Rebekah Allan, Mehdi Ganjvar, Sabio Janiak, Desmond Neysmith
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Askepotts jul

Det er en uke siden julemarkedet i Spikersuppa åpnet, og selv om det nesten er en måned igjen til julaften, bugner det av folk her denne søndagsformiddagen. Vi er tidlig ute, og tar oss en tur innom markedet for å få litt ekstra julestemning, på vei til "Askepotts Jul" på Latter. Dette er en helt nyskrevet musikal, med tekst av Stian Barsnes Simonsen og musikk av Bjørge Verbaan. Stort mer enn det vet vi ikke før vi setter oss i salen med en vaffel i hånda (ja, de selger faktisk vafler i foajeen), klare for å bli underholdt. 

Hva og hvor: Askepotts jul, 26. november kl 12 på Latter
Medvirkende: Thelma F. Ottersen, Charlotte Brænna, Hilde Lyrån, Ane Marit Hølås, Maren H. Solhaug, Kristoffer G. Pedersen, Mattis Johannessen, Mikkel Gythfeldt, Brede Bøe m.fl. 
Manus og musikk: Stian Barsnes Simonsen og Bjørge Verbaan
Kommende forestillinger: 2., 3., 9., 10. og 16. desember
Anmelder: Kamilla Skallerud og Stine Sørensen

Forestillingen bygger på den klassiske historien om Askepott, men har en ny vri her og der. Vi starter på et barnehjem og får med en gang assosiasjoner til Annie, med unntak av at barnehjemsbestyreren (Silje Hagrim Dahl) som er en utrolig varm og omtenksom dame. Som i Annie, bor det bare jenter på dette barnehjemmet, og alle drømmer om å få en ekte familie. Barnehjemsbarna er flinke og sjarmerende, men jeg mister noen av replikkene fordi de tidvis snakker altfor fort. 

På selveste julaften kommer Fru Ferder Lipp (Lyrån) og vil «adoptere» en av jentene. Hun vil ha den av jentene som er best til å vaske og gjøre husarbeid, og de slemme stesøstrene gjør det klart for publikum hva de egentlig skal bruke henne til. Tross den unge alderen, har stesøstrene en god komisk timing og et veldig bra samspill med Lyrån. De er rett og slett en helt forferdelig familie, men får oss stadig vekk til å le! De driver et vertshus, og her er det Askepott som må gjøre alt - vaske, rydde, servere, og til og med lage maten. 


Foto: Kamilla Skallerud

Men i ethvert eventyr er det jo en prins. En singel prins som må finne sin prinsesse. I denne historien må han gifte seg før han fyller 25 år for å vinne folkets tillit, og det blir derfor utlyst en konkurranse for å finne den rette. Han blir veiledet av sine kompiser, Grev Gunnar af Grorud  og Lord Carl Edvard von Heisenhoppsen den 8. (eller noe i den duren). Disse utgjør et hysterisk comic relief par, og Gythfeldt trenger ikke engang åpne munnen før man begynner å le av hans ekstremt homofile karakter, som helst vil at Prins Emir skal finne en prinsesse med mye hår på brystet. Vi storkoser oss når denne trioen kommer på scenen, og vi elsker humoren til både disse guttene og stesøstrene. 


Foto: Kamilla Skallerud

Andre akt ender i et stort reality show, hvor prinsen endelig skal finne og vinne sin prinsesse. Norske talenter møter Ungkaren, og selv med konkurranse, sjalusidrama og stjålne identiteter er det aldri noen tvil om hvem som kommer til å stikke av med seieren til slutt. 

Ensemblet består stort sett av relativt nyutdannede musikalartister og barn fra danseskolen West End Studios, noe som gir en veldig aldersmessig riktig casting. Hilde Lyrån og Brede Bøe er solide i sine roller, men de som virkelig drar lasset er Thelma F. Ottersen som unge Askepott, Charlotte Brænna som store Askepott og store Prins Emir med sine kompiser, spilt av Kristoffer Grua Pedersen, Mattis Johannessen og Mikkel Gythfeldt. De er alle sterke musikalartister som passer perfekt i rollene de har fått. At Charlotte Brænna har tid til å være med midt oppi Les Miserables forestillinger og prøver til Grease er imponerende i seg selv, så det at hun i tillegg leverer en så yndig, men likevel sterk karakter, bekrefter hvor dyktig hun er. Her er det bare å ta av seg hatten!


Foto: Kamilla Skallerud

Vi må også trekke fram Bjørge Verbaan som har skrevet musikken. Den er velkomponert fra start til slutt, med flere nydelige ballader og noen mer up tempo låter som skaper dynamikk i forestillingen. Manuset til Stian Barsnes Simonsen er kjempemorsomt, med mange referanser som treffer oss midt i blinken. Forestillingen selges inn som en familieforestilling, men mange av vitsene og referansene underveis er rettet veldig mot de voksne. Barna ler ikke like mye som det vi gjør, men vi tror de koste seg likevel. Det gjorde i hvert fall vi! 


Foto: Kamilla Skallerud

Heisenberg

For å trekke ungdom til teateret kreves det ofte en kjent historie. En historie som gjerne har blitt mye omtalt i forkant. Denne forestillingen er ikke slik. «Heisenberg» er derimot en ukjent liten perle, som fortjener publikummere utover den eldre garde og de vante teatergjengerne. «Heisenberg» fortjener å nå ut til ungdommen.


Foto: Erika Hubbert

Heisenberg henter sin tittel fra fysikeren og nobelprisvinneren, Werner Heisenberg. På 1920-tallet kom han opp med uskarphetsrelasjonen, eller usikkerhetsprinsippet, som går ut på at man ikke med sikkerhet kan måle posisjon og bevegelse samtidig. På samme måte kan man ikke fastslå hvor et menneske vil ende når det først har begynt å bevege seg, og det er dette Heisenberg handler om - to personligheter som møtes, og deres videre reise sammen. Hvor de til slutt ender opp, kan man ikke forutse.

Det er først og fremst skuespillerne som bærer denne forestillingen. Marie Blokhus og Bjørn Floberg har en kjemi på scenen det er vanskelig å rive øynene fra. De står ofte med god avstand mellom seg, men det funker. De trenger ikke å stå nære for at vi skal kjenne på intimiteten, den er der uansett ved hjelp av imponerende skuespillprestasjoner.


Foto: Erika Hubbert

Mange har et forhold til Blokhus. Man forventer alltid dybde og troverdighet i karakterene hennes. Georgie i Heisenberg er intet unntak. Georgie er en litt sliten dame med mange tanker i hodet. Hun er annerledes enn Blokhus selv, som for anledningen også har fått nye kroppslige former. Det tar noen minutter å akseptere karakteren, for det er lett å havne på feil side av overspill-streken. Blokhus balanserer det perfekt. Hun tilfører akkurat nok humor og personlighet til at vi kjøper det. Eller mer enn det, vi forføres helt av det! Sammen med Floberg, skaper de en verden vi bare får være en del av i 1,5 time. Vi vil følge med, vi vil høre etter, se, lære dem å kjenne. De skaper to unike karakterer foran oss, som vi bli mer og mer nysgjerrige på!


Foto: Erika Hubbert

Mia Runningen sin scenografien er enkel og smakfull. Fire små installasjoner blir flyttet rundt på scenen ettersom handlingen flytter seg. De kan settes sammen, bygges på hverandre og blir gjennom stykket til alt fra soverom til elvebredde. Det er små grep som skaper store illusjoner, og sammen med en treffsikker regi setter det skuespill og tekst i fokus.

Heisenberg er rett og slett en flott forestilling som fortjener å bli sett. Og ikke bare av de teatervante over 40, men også av de unge. Her står den menneskelige relasjonen i sentrum, og følelsene og tankene som følger, tror jeg alle vil kunne kjenne seg igjen i.

Tittel: Heisenberg
Av: Simon Stephens
Tid og sted: Det norske Teatret, Scene 2. Tirsdag 21. nov. 
Regi: Erik Ulfsby
Medvirkende: Marie Blokhus og Bjørn Floberg. 
Musiker: Ståle Sletner
Kommende forestillinger: Spiller frem til 9. desember, og blir tatt opp igjen 03. april 2018. 
Anmeldere: Mari Noodt og Stine Sørensen

Vepsen

Det er skandinaviapremiere på Oslo Nye teater denne dagen. To unge skuespillerinner står alene på scenen og skal bære Morgan Lloyd Malcoms stykke fra 2015 fram for oss. I 1,5 time skal de spille ut den vonde historien om ungdomstidens brutalitet og følgene den kan ha videre i livet. Det viser seg at det er en oppgave de utfører på mesterlig vis, i en genial oppsetning av en dialog!

Vepsen er et hevndrama, hvor to bekjente fra ungdomsskolen møtes igjen 20 år senere. Det er i starten litt utydelig hvorfor de møtes, men etterhvert kommer det fram at den ene har en ganske voldsom og overraskende forespørsel til den andre. Parallellt med denne forespørselen kommer også minner fra ungdomstiden opp...

Vepsen, Centralteatret, Oslo Nye Teater, 2017. Av: Morgan Lloyd Malcolm. Oversatt av Ingvill Skjold Thorkildsen. Regi: Maren E. Bjørseth / Espen Klouman Høiner. Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt. Lys: Rolf Christian Egseth. Lydkonsulent: Per Platou. Masker: Ingfrid Vasset. Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg. Skuespillere: Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes.

Foto: Gisle Bjørneby

Noen ganger roser vi skuespillere for å gjøre en formidabel jobb med en heller dårlig tekst. De er gode på trass av manuskriptet. Denne gangen er Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes gode med stor hjelp fra Malcoms tekst. Historien er spennende og kompleks, og skaper flere lag i karakterene. Dette gir Bygdnes og Wilmann mye å spille på. Karakterene er både komiske, ekte og spennende. Vi ler fordi de spiller på stereotypene, men allikevel har de både dybde og særegenheter. Vi blir, på sammen måte som karakterene, stilt til veggs med fordommene våre. Vi ser hun som er flink pike og riking, som har alt på stell med akademia, mann og det hele. Vi møter også hun som er typisk white trash med fire unger, røyker under svangerskapet og er breial nordlending. Men de er mer enn som så. De har begge sine traumer og problemer. Og det kommer fram gjennom nyansene i teksten og de to formidable skuespillerinnene.

Vepsen, Centralteatret, Oslo Nye Teater, 2017. Av: Morgan Lloyd Malcolm. Oversatt av Ingvill Skjold Thorkildsen. Regi: Maren E. Bjørseth / Espen Klouman Høiner. Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt. Lys: Rolf Christian Egseth. Lydkonsulent: Per Platou. Masker: Ingfrid Vasset. Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg. Skuespillere: Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes.

Foto: Gisle Bjørneby

Med en helt fantastisk tilstedeværelse og troverdighet, holder de to kvinnene min oppmerksomhet gjennom hele forestillingen. Jeg blir oppslukt i deres relasjon og følger dem med argusøyne. Alt annet som måtte skje rundt dem på scenen er ikke så viktig for meg. Det er den konstante nerven mellom de to som engasjerer. Det gjør også at jeg ikke helt får med meg det geniale regitrekket de har gjort, før helt mot slutten. Wilmanns karakter Hanna har i løpet av hele forestillingen styrt dreiescenen, dratt fram kostymer, lagt til rette annen scenografi. Hun iscenesetter det hele, også det som skjer mellom dem, og det er genialt. Vi får bare små drypp av det i starten, men etterhvert blir det tydelig for oss alle. Hun har regissert hele møtet, helt fram til den skjebnesvangre slutten.

Vepsen, Centralteatret, Oslo Nye Teater, 2017. Av: Morgan Lloyd Malcolm. Oversatt av Ingvill Skjold Thorkildsen. Regi: Maren E. Bjørseth / Espen Klouman Høiner. Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt. Lys: Rolf Christian Egseth. Lydkonsulent: Per Platou. Masker: Ingfrid Vasset. Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg. Skuespillere: Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes.

Foto: Gisle Bjørneby

Man må akseptere en noe absurd omstendighet i denne forestillingen. Men selvom den kan være vanskelig å sette seg inn i, er det på ingen måte vanskelig å leve seg inn i karakterene og deres relasjon. Vi kjenner alle til den. Men også omstendigheten lar jeg være å stille for mye spørsmål ved, for jeg tror på dem og de spiller fletta av teksten!

Det er ikke noe hokus pokus i denne forestillingen, men den er litt magisk allikevel. Det er lite dill dall. Wilmann og Bygdnes får bære det alene, med sitt håndverk og sitt talent. Mer trengs egentlig ikke! Dette er en kvalitetsforestilling!

Den spilles bare 9 ganger til, så skaff deg en billett og se den før det er for sent!

Tittel: Vepsen
Av: Morgan Lloyd Malcom
Tid og sted: Oslo Nye, Centralteatret, 15. november 2017
Regi: Maren E. Bjørseth og Espen Klouman Høiner
Medvirkende: Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes
Kommende forestillinger: Spilles 9 ganger fram til 22. desember 2017
Anmelder: Mari Noodt
 

Brilliante

Etter en nokså lunken opplevelse sist vi så Nasjonalballetten UNG (hvor de serverte en Romeo og Julie i streetdance-ballett-fusion,) var vi spente på hva de ville komme med denne gang. Den sure novemberkvelden var ikke med på å gjøre stemningen noe bedre. Jeg var både skeptisk og hutrete... De hadde med andre ord en stor jobb å gjøre for å få meg med på laget.

Foto: Erik Berg

Tittel: Nasjonalballetten UNG - Brilliante
Av: Georg Balanchine, Ohad Naharin, Cina Espejord og Kristian Støvind
Tid og sted: Den Norske Opera og Ballett, Scene 2, 10. november 2017
Medvirkende: Nasjonalballetten UNG ved Den Norske Opera og Ballett
Kommende forestillinger: Spilles tre ganger i februar og mars

Forestillingen går høyt ut allerede i navnet. "Brilliante". Dette skal jo være bra. Navnet tilhører første av i alt fire akter. Hver akt er som en selvstendig forestilling og har ulike kvaliteter:
1. Akt: I denne første delen er det 13 minutter med klassisk ballett som gjelder. Verket er fra 1956 og inneholder den typiske ballerinaen med tyllskjørt, klassisk musikk og menn i thights. Det er stivt og stramt og veldig påtatt. Så er det pause.
2. Akt: Dette splitter nye verket har fått navnet «this thing called ballet» og er en mer nedstrippet og nær versjon av den klassiske balletten. Stegene er der fortsatt, men settingen er myk og ekte. Vi befinner oss bakenfor det staselige.
3. Akt: Denne akten gikk vi dessverre glipp av, på grunn av en skade en av danserne pådro seg under første akt... Derfor gikk vi rett til ny pause etter akt 2.
4. Akt: Kveldens siste dans er en karamell! Ohad Nahains verk «Minus 16» fra 1999 er noe helt annet enn balletten i de første aktene. Nå er det tid for tekno, mambo, humor, lekenhet og mer moderne dans. Her må også flere publikummere opp på beina...

Foto: Erik Berg 

Så hvordan funker dette? Er det vellykket eller sitter jeg like lunken som før?
Vel, etter siste akt er det absolutt ingen som hutrer og surmuler i sal 2 lengre. Det er komplett umulig, for dette er et fyrverkeri av en dans! Rytmene og de lekne bevegelsene skaper en deilig stemning i salen. Vi både ler og hoier. De er også modige og drar med seg publikummere inn i dansen, noe som skaper enda mer tilbakemelding og engasjement fra resten av salen. (Jeg puster også lettet ut for at de ikke tok med meg...)

Akten står som en kontrast til starten av forestillingen, som er stiv, pertentlig, og med et lydløst publikum. Akt 2 finner sin plass litt midt i mellom disse, noe som gjør "Brilliante" til en perfekt forestilling for en førstegangsseer! Du får en god smakebit på hva ballett er og kan være, både det klassiske og det mer moderne. Liker du ikke den første hardcore klassiske dansen, er det bare 13 minutter. Elsker du det, er det 13 dyrebare og vakre minutter! Det er utvilsomt god dans. Andre akt tar med seg det klassiske, for selve balletten er stadig on point, men mykner opp uttrykket. Den beveger seg mer organisk og ut fra kostymene og settingen får jeg nesten litt Fame!-assosiasjoner - og det er jo ikke feil!

Foto: Erik Berg 

Vi fikk nærmest bli med på en liten ballettreise denne kvelden. En flott reise, med det beste fra ballettens verden: Talentfulle unge dansere, med respekt for teknikk og tradisjon, som er klare for det nye og innovative! En perfekt forestilling å se hvis du ikke har sett en ballett før.

Old school

Hovedscenen på Dansens Hus er omgjort til oppholdsrommet på et pleiehjem hvor gamle møbler, lamper og selvfølgelig en bingokurv rammer inn dansegulvet. En eldre herremann vandrer omkring og tørker støv av både publikum og inventar i det benkeradene fylles med både store og små publikummere.


Foto: Jarle Hovda Moe

Fem menn entrer scenen kledd i ulike varianter og kombinasjoner av bomullsbukser, skjorter, gensere og tweedjakker. Hår og skjegg er sølvgrått, ansiktene dratt etter et langt liv og kroppene er ikke det de en gang var. Dagens høydepunkt er når det serveres kaffe, man spiller bingo eller instrueres i aerobic. Men disse gamle menneskene er ikke som alle andre, plutselig bryter de ut i imponerende breakdans og herlig akrobatikk..

Danserne har en utrolig kroppskontroll. I det ene øyeblikket har de stive ledd, kink i ryggen og parkinson, mens de i det neste slår salto, bruker hverandre som rekvisitter og danser på hendene. Disse hurtige skiftene er morsomme og underholdende. Man ler og koser seg samtidig som man reflekterer over livet. Dynamikken mellom det komiske og den alvorlige undertonen knyttet til alderdommen er selve ryggraden i forestillingen, noe som gir rom for ettertanke og refleksjon.


Foto: Jarle Hovda Moe

Musikken i forestillingen er en god blanding av klassiske perler fra Grieg og Tsjajkovskij via 20- og 30-tallets populærmusikk til moderne hiphop. De to førstnevnte sjangrene akkompagnerer alderdommens, mens den moderne hiphopen forsterker overgangen til den ungdommelige breakdansen på smidig vis.

Absence Dance Crew og forestillingen «Old School» er humoristisk og underholdende for folk i alle aldre. Forestillingen heter kanskje «Old School», men dette er mest av alt en hyllest til ungdommelig sans for humor og akrobatikk.


Foto: Jarle Hovda Moe

Tittel: Absence - «Old School»
Hvor/Når: Hovedscenen, Dansens hus, 16.november
Koreografi: Absence
Dansere: Piero Issa, Halvard Haldorsen, Ole Petter Knarvik, Daniel Grindeland, Andreas Roksvåg, Hans Kristian Andersen og Christopher Cardoso
Kommende forestillinger: 6 forestillinger i perioden 16.-19. november 2017
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Faens nisse!

Gud vil avlyse julen, den har blitt for kapitalistisk. Dessuten blir jo Jesus feiret alle andre dager. Jesus er ikke enig, bursdagen hans er viktig. Han blir derfor sendt til den vesle bygda Bangstad, for å bevise at julebudskapet om kjærlighet fortsatt står sterkt. Et oppdrag som viser seg å være vanskeligere enn først antatt, for den profittdrevne julenissen Nikko nekter å gi seg uten kamp.


Foto: Dag Jenssen

Settingen er absurd nok, men allikevel gjenkjennelig. Hva står egentlig julen for? Representerer julegaver overforbruk eller omsorg for hverandre? Hva er Jesus sin plass i den moderne julefeiringen? Og hvordan er egentlig bygdenorge? Er det klåfingra ordførere i hver bygd? Catrine Telles regi fortsetter i det samme elleville sporet som teksten. Den er absurd, humoristisk og leken. Her kan man le av alt. Skuespillerne jobber for harde livet med å holde tritt med historien. De kaster seg mellom nære samtaler og latterlige utbrudd. Sigve Bøe, som en dement bestefar i rullestol, blir et urkomisk tilskudd til en allerede sprø gjeng av guder, maktpersoner, prester, nisser og bygdefolk. 

Forestillingen er utvilsomt moderne og ungdommelig. På en eller annen underlig måte gir den meg til og med julestemning. Å si at den setter igang de helt store følelsene er vel kanskje å overdrive, men den klarer å berøre noe i meg. Igjen, på en merkelig uforklarlig måte. Jeg tror ganske enkelt at "Faens nisse!" er en mye bedre teaterforestilling enn jeg hadde regnet med. At den passer for ungdom er det heller ingen tvil om.


Foto: Dag Jenssen

For å oppsummere er dette en forestilling av det underlige, latterlige og elleville slaget. Her er et slags julebudskap pakket inn i tøys og fjas, og en god dose selvironi. Varigheten på 1 time og 10 minutt er dessuten helt perfekt. Budskapet blir levert og historien presentert uten at den dveler for lenge ved noe som helst. Jeg ler godt, koser meg og får en slags julestemning. Turen til scene 3 på Det Norske Teatret er derfor vel verdt pengene. 

Tittel: Faens Nisse!
Hvor/Når: Det Norske Teatret scene 3. Lørdag 11.november
Av: Gunnar Germundson                Oversatt til nynorsk av: Maria Tryti Vennerød
Regi: Catrine telle                            Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Medvirkende: Joachim Rafaelsen, Eivin Nilsen Salthe, Jon Bleiklie Devik, Hilde Olausson, Ola G. Furuseth, Sigve Bøe, Tiril Heide-Steen
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 30.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Våren 2018 på Nationaltheatret

Teaterungdom.no satt på 1.rad da Nationaltheatret presenterte sitt repertoar for våren 2018. Her var store produksjoner, sterke kvinnelige regissører, og flere forestillinger med god ungdomappell. Vi gleder oss til våren, hvorfor kan du lese her.

Anne Grosvold ledet oss igjennom presentasjonen hvor vårens stykker ble presentert etter tur. Teatersjef Hanne Tømta kunne røpe at hun ikke kom til å sitte i registolen denne høsten, men heller konsentrere seg om å følge opp andres produksjoner (kanskje "Double Features" kritikken har gitt henne et støkk, selv om vi i Teaterungdom elsket "Kirsebærhagen" som har spilt for fulle hus denne høsten). 

Mest spennende fra et ungdomsperspektiv er kanskje "Engler i America" som har premiere 10.mars. Tony Kushners prisvinnende stykke settes opp på Hovedscenen i to deler og kan både sees sammenhengende eller som to ulike stykker. Det er Marit Moum Aune  som inntar registolen og skal lede forestillingen som handler om America og New York på midten av 80-tallet. Aids sprer seg i det homofile miljøet og tusenårsskiftet nærmer seg med stormskritt. Stykket blir nå satt opp over hele verden, som et slags bakteppe til det USA man ser i dag under Trumps ledelse. 


"Engler i America" har premiere 10. mars. Foto: Øyvind Eide

Else Kåss Furuseths tilbakekomst til Nationaltheatret kan vel også sees på som et ungdommelig frieri. Den frittalende komikeren følger opp den bejublede "Kondolerer" og har premiere på "Gratulerer" 12.januar på Amfiscenen. Else sier selv at "Livet blir lettere om man snakker om det" og Hanne Tømta presiserer at Nationaltheatret skal være et teater som rommer mye. Else forteller historier som rommer virkelighet, og det skal Nationaltheatret romme. "Dette skal være et teater som søker å være en arena for diskusjon" som teatersjefen så lekkert kaller det.

"Gratulerer" har premiere 12. januar. Foto: Øyvind Eide

Det er en rekke andre forestillinger som kommer denne våren. "Personer, steder og ting" settes opp med islandske Gisli Ørn Gardarsson som regissør, og Trond Espen Seim får sin regidebut med "En handelsreisendes død" på Hovedscenen (med blant annet Atle Antonsen på rollelisten). Torshovgruppa fortsettet med sci-fi sjangere på Torshovteatret, og setter opp "UFO-Bygda" og "Aniara". 

Personlig gleder jeg meg veldig til "Tarjei" som fantastiske Tyra Tønnesen setter opp på Amfiscenen. Tyras helt egne registil, hvor hun både skriver stykkene og regisserer, har kulminert i en rekke strålende forestillinger (Julemiddag, Overføring, Påfuglen for å nevne noen). Denne gangen tar hun utgangspunkt i boktriologien "Bli hvis du kan" av Helga Flatland, og forestillingen har urpremiere 17.mars. Min favorittdramatiker Eugene O'Neill er også representert den kommende våren med "Begjær under almene" med premiere 5.mai.

Teaterhøsten 2017 har vært innholdsrik og imponerende. En rekke strålende forestillinger har gitt rekordmange anmeldelser her på Teaterungdom.no. Nationaltheatrets vårprogram fremstår ambisiøst og solid. Her er store dramatikere og kjente regissører. Kanskje savner vi en skikkelig barneteater-satsing? Det er uansett en vår vi gleder oss til.

- Helge 

Musikal-i-teten og «Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu»

I fjor gikk Musikkteaterhøgskolens festival "Musikal-i-teten" av stabelen for første gang. Vi var selvfølgelig på besøk dengang og lot oss begeistre av det å se en ny scenekunstfestival spire. Nå, den 13.-16. november 2017, arrangeres festivalen på nytt., og vi var tilstede under selve åpningsforestillingen; «Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu».

Musikal-i-teten er i hovedsak et skoleprosjekt. Det er sisteårselever ved Musikkteaerhøgskolen som drifter festivalen, og flere av forestillingene er hentet fra utlandet. Dette er ikke storskala-produksjoner, men mindre kompanier og grupper som setter opp musikaler på en mer nøktern måte. Forestillingene varer heller ikke like lenge som de klassiske broadwaymusikalene. Dette er lavterskel, men dermed også en flott arena hvor ny dramatikk og nye kompanier kan få vise seg fram! At festivalen i år har inngått et samarbeid med døveteatret Teater Manu (som vi har sett flere flotte forestillinger hos!), for å understreke slagordet «Musikkteater for alle», applauderer vi! Musikalen kan ha flere former enn den man tradisjonelt kjenner til, og derfor er nye arenaer som "Musikal-i-teten" så viktige.

Design av Siri Løvlien.

Anmeldelse av åpningsforestillingen «Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu»:

Vi gledet oss til åpningsforestillingen "Inte ens doften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu". Musikalen, som jeg for enkelhetens skyld videre vil kalle «Inte ens doften», er ukjent, intim og modig. Den passer perfekt inn i festivalens profil! Forestillingen tar opp det tabubelagte temaet, mental helse, og forteller oss historien om en bipolar jente og hennes pårørende søster.

Historien er god nok, dessverre blir "Inte ens doften" en musikalversjon av alle oppbrukte klisjeer du kan komme på.

Tittel: Inte ens duften av fuktig asfalt skulla kunna få mig at känna nogot nu
Av: Lina Persson, Susanna Petersdotter og Annie Nilsson
Piano: Viktor Stener
Medvirkende: Lina Persson og Annie Nilsson
Tid og sted: Mandag 13.november
Anmelder: Mari Noodt

La meg forklare det litt nærmere'; inn på scnenen kommer to jenter, begge kledd i sort og hvitt. Den ene med kneppet skjorte og press i buksen, den andre med slaskete yogapants, T-skjorte, og store sortmalte ringer under øynene. Hun er åpenbart den med mental «uhelse», som det så fint står i programmet. Etterhvert blir denne søsteren ikledd en sykehustrøye og ligger kun i senga ? sånn bortsett fra nå hun har sitt maniske «anfall», hvor hun løper rundt på scenen og snakker ustoppelig om all energien hun har. Bare for å understreke det enda litt til: hun er den syke. Søster nummer to har fortsatt press i buksa og følger karrieren. Eller, hun forsøker i alle fall å følge den, men med en søster som er bipolar viser det seg å være nærmest umulig å ha et fint liv. Hun som sitter med selve diagnosen har selvfølgelig heller ikke et fint liv.

Virkemidlene de bruker for å vise fram dette noe sortmalte bildet, er blant annet en bevegelsessekvens hvor den pårørende søsteren tar i mot den syke når hun faller. En deilig oppbrukt metafor, spilt bokstavelig ut for oss. De bruker også sang (det er jo en musikal), selv om det er ikke er så mange av dem. Her kommer det fram at de savner tiden hvor alt var så lett, og de lekte sammen bekymringsfritt. I mellomspillet tar de hverandre i hendene og snurrer rundt som små barn. Dette repeteres i den avsluttende (og eneste) dansen, som også inneholder et par fall-og-løft-sekvenser. Det blir rett og slett for banalt.

Bildet hentet fra Lina Persson sitt Facebook arrangement

Jeg tror ikke på dette bildet de maler for oss, for jeg vet bedre. Det er ikke så sort-hvitt. Det irriterer meg at de ikke utfordrer vår stereotypiske oppfatning av mental helse, og bare spiller videre på de fordommene vi har fra før. Jeg får bekreftet dem alle! De som har en bipolar lidelse er syke og kan aldri bli frisk eller ha det bra. De skriver selvmordsbrev og gjemmer seg under senga. En gang i blant kler de av seg alle klærne og lar være å sove fordi de er full av pepp. Er du pårørende til en med psykisk lidelse, vil det også være din lidelse. De pårørende er selvoppofrende, og tar alltid tar vare på den syke. De later som det er greit, til det en dag eksploderer.

For noen er det kanskje sånn, men det er generaliserende og nærmest uten håp. Det vil jeg ikke se, ikke i en tid hvor så mange unge sliter med sin mentale helse. Jeg vil se et ekte og nyansert bilde! Jeg vil se et bilde jeg kan tro på.

1950 Spionen "Overvåkning under kontroll"

50-tallet i Norge var en tid preget av overfladisk harmoni, men hvem overvåket egentlig hvem? Og var det egentlig slik at den som ikke hadde noe å skjule, heller ikke hadde noe å frykte? Statsteatret har kommet til episode 7/10 og 1950-tallet i sitt prosjekt med å presentere 1000 år av Norges historie over en periode på 10 år.


Plakat: Stig Håvard Dirdal

Tittel: 1950 Spionen "Overvåkning under kontroll"
Av: Yngve Sundvor og Statsteatret
Hvor/Når: Oslo Nye Teater, Trikkestallen. Tirsdag 14.november
Regi: Yngve Sundvor                                     Lysdesigner og dramaturg: Morten Kjerstad
Medvirkende: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Gard Bjørnstjerne Eidsvold og Karoline Krüger
Kommende forestillinger: 16. og 17.november
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Trikkestallen er en relativt intim scene, noe som forsterkes av at skuespillerne personlig ønsker oss velkommen i det vi beveger oss oppover i benkeradene en tirsdag i november. Stemningen blant publikum er spent og forventningsfull i det forestillingen starter.

Klokken er 1959 og vi er på landsmøtet til Arbeiderpartiet. Frank Øye taler oppildnet til forsamlingen, som i dette tilfellet er publikumsmassen i Trikkestallen, men blir innstendig bedt om å holde seg til tema. Han protesterer og blir til slutt fjernet med makt. Lyset i salen senker seg og forestillingen starter.


Foto: Stig Håvard Dirdal

Klokken er 1950 og den jusutdannede støvsugerselgeren Frank Øye har akkurat ringt på døren hos pianolærerinne Astrid Høyer. Døren åpnes og forviklingene er et faktum. Astrid Høyers lege, Carl Jacobsen, evner ikke å se konsekvensen av det tilsynelatende tilfeldige møtet, og Roland Olsen, som jobber i politiets overvåkningstjeneste, settes i en kinkig situasjon når hans tidligere skolekamerat Frank Øye skal overvåkes.

1950-tallets frykt for CIA, KGB, kald krig og kommunisme veves sammen i 4 individers tilsynelatende tilfeldige tilknytning til hverandre. Med en mesterlig blanding av humor og alvor retter de 4 skuespillerne fokus mot et tema som er mer aktuelt i vår samtid enn det man kanskje umiddelbart skulle tro. 50-tallets paranoia og frykt for overvåkning trekker paralleller til egen vår samtid hvor ingenting lenger er privat. Hvordan vet man at noen ikke vet det man selv vet eller kanskje prøver å skjule?


Foto: Stig Håvard Dirdal

Skuespillerne står selv for både lyd og lys i en enkel, men genial scenografi ispedd strålende skuespill som fengsler publikum gjennom hele forestillingen. Jeg vil anbefale alle og enhver å ta en tur til Trikkestallen for å få med seg denne oppsetningen. Og når du sitter der, tenk gjerne over om samfunnet egentlig har forandret seg så mye siden 50-tallet? Blir man overvåket i 2017, eller er det bare jeg som er paranoid?

Jeg vil høre havet

"Hva skjer når en gruppe ungdommer og seniorer møtes for å diskutere vår felles fremtid?" Dette spør teatersjef Hanne Tømta i programmet for forestillingen Jeg vil høre havet. Teaterungdom har satt seg til rette i Malersalen og vi er spente på hva svaret blir.


Foto: NT

Tittel: Jeg vil høre havet
Regi: Camilla Eeg-Tverbakk og Saila Hyttingen
Konsept: Camilla Eeg-Tevrbakk og Toril Solvang
Hvor og når: Nationalteatret, Malersalen torsdag 7. nov.
Medvirkende: Birgitte Grimstad, Gina Gylver, Ole Magnus Hegge, Rauand Ismail, Gina Sofie Mugaas, Liv T. Skaare, Mikkel Mørch Sollie og Håkon Mathias Vassvik. 
Spiller: 15.11 og 18.11.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Jeg vil høre havet er et gjestespill i regi av Camilla Eeg-Tverbakk og Saila Hyttinen. Sammen med Eeg-Tverbakk står også regissør og dramatiker Toril Solvang bak konseptet. På scenen møter vi fem ungdommer og to seniorer. Sammen har de diskutert problemstillingene rundt klima og miljø, og resultatet er en timeslang forestilling til ettertanke.

Dette er ikke en tradisjonell teaterforestilling. I programmet skriver Eeg-Tverbakk om ideen "teater-ting": Et rom hvor fakta og kunst møtes. Det er nettopp dette publikum blir vitne til på scenen. Det utveksles egne tanker og meninger om temaet, men det blir gjort både ved bruk av ord, fysiske bevegelser og sang. Det er ingen som spiller en karakter - her er alle seg selv som belyser et aktuelt tema ved hjelp av teatrets virkemidler.


Foto: Øyvind Eide

Det er mye som gjør inntrykk i Jeg vil høre havet. Spesielt vil jeg trekke frem brev adressert 50 år frem i tid, som aktørene selv skriver og leser høyt. Dette er flotte og gjennomtenkte tekster som poengterer at klimaproblemet ikke bare angår oss, men også generasjonene som kommer etter.

Etter forestillingen inviteres publikum til å ta del i refleksjon og diskusjon rundt temaet. Jeg synes overraskende mange deltok, og nettopp derfor er dette en forestilling som burde ses. Ikke bare fordi den er god, men kanskje først og fremst fordi den er viktig. Enten man er ungdom, voksen eller senior er klima og miljø noe av det viktigste man kan engasjere seg i, så om har du mulighet til å se Jeg vil høre havet, oppfordrer jeg deg til å gjøre det. Hvem vet, kanskje du lærer noe nytt av det?

Julelatter 2017

«Ingen førjulstid uten en god Julelatter».

Jeg har vært på klubbscenen på Latter for å se årets Julelatter. Det er 11. året dette showet settes opp, billettene rives bort, så det er tydelig noe publikum koser seg med. Det var pyntet til jul inne i den lille salen, og jeg kjente hvordan julestemningen steg i meg! Jeg forventet ikke annet enn en god latter. Årets komikere er Halvor Johansson, Vidar Hodnekvam og Bjørn-Henning Ødegaard. Tre menn som virkelig får deg til å le, men som du kanskje ikke hadde kjent igjen på gata.

Halvor Johansson sto for oppvarmingen av publikum. Den gikk for det meste ut på å bli kjent med oss, og få latteren i gang. Det ble mye fokus på publikum, og gikk kanskje litt tregt, men det er jo en oppvarming... Jeg er glad for at jeg ikke satt på første rad, men veldig glad for at noen gjorde det...

Etter oppvarmingen har hver av de tre sin stund på scenen. Her forteller de om eget liv, nå og før. De gir oss hverdagskomikk og også humor knyttet til jul og tradisjoner. Man får også se improvisasjon med tema valgt av oss i publikum, trylling på høyeste komiker-nivå og ikke minst en julesang som har reist jorden rundt!


Foto: Bilde er hentet fra Latter.no

Jeg anbefaler alle som trenger, eller ønsker seg, en god Julelatter å se showet deres. Det er 1 time og 15 minutter hvor du bare kan lene deg tilbake og le. Et tips er å se showet når det nærmer seg helg. Publikum har ganske mye å si i denne forestillingen, og denne kvelden var nok publikum litt preget av at det var onsdag.

Husk at en god latter forlenger livet!

Tittel: Julelatter 2017
Hvor/Når: Latter, Klubbscenen. Onsdag 8.november         *forestillingen har 20 års aldersgrense
Medvirkende: Halvor Johansson, Vidar Hodnekvam og Bjørn-Henning Ødegaard
Kommende forestillinger: Forestillingen spilles frem til og med 16.desember (den er meget populær, så det er allerede få plasser igjen)
Anmeldelse av: Eline Otterstad

Tyrannen

Tyrannen, i Kristin Jess Rodin sin skikkelse, har utslettet sitt eget folk. Alle som en. Hun er den eneste igjen, noe som frigir tid. Dagene brukes blant annet på interiør, rydding, og skriving. Tyrannen er kanskje en massemorder, men hun er jo så mye mer enn det. Tiden fremover vil hun bruke på å bli forfatter. Tyrannen er "Den sjarmerende historien om hvordan jeg utslettet mitt eget folk".


Foto: Tor Orset, Illustrasjon: Mona Huang Høivik

Kristin Jess Rodin har selv skrevet denne soloforestillingen som spilles på intimscenen på Det Andre Teatret (hvor hun er en del av ensemblet). Forestillingen er enkel, og Kristin er den eneste på scenen. Det ekstremt intime rommet gir en helt egen nærhet som utnyttes på en spennende måte. Et par enkle regitekniske grep gjør allikevel at forestillingen klarer å veksle mellom det helt nære og det distanserte. Noe som tilfører forestillingen en ekstra dimensjon.

Kristin spiller Tyrannen med stor overbevisning. Denne litt rare, underlige skikkelsen som handler før hun tenker, danser ironisk (aldri alvorlig) og spiser "rett i koppen". Det er lett å se at Tyrannen er litt rar. Karakteren er også grusom, og har, med helt egoistiske motiver, tatt livet av alle rundt seg. Hun har kost seg med å drepe barn, noe som burde gjøre at man mister all sympati med henne. Det gjør man forøvrig ikke, og nettopp her ligger forestillingens styrke.

Slik jeg opplever Tyrannen er hun rett og slett litt dum, eller uintelligent om du vil. Hun har ikke helt innsett hva hun har gjort, noe som gjør det mye lettere for publikum å akseptere den underlige holdningen hun har til egne handlinger. Det er lett å si seg enig i at diverse personer kan være "irriterende". Tyrannen har også følelsene utenpå kroppen. Som publikum skjønner man tidlig at denne personen aldri handler etter fornuft, her får følelsene fritt spillerom og total kontroll. Noe som selvfølgelig er farlig når man er en Tyrann.

Så gjenstår spørsmålet: er forestillingen en sjarmerende historie? Jeg vil absolutt si JA! Tyrannen er kanskje grusom, men hun er jo så mye mer. Hun er et følelsesmenneske som ikke makter å se konsekvensene av egne handlinger. Hun er som et barn i en altfor stor og mektig posisjon. Det tar ca 5 minutter før jeg skjønner Tyrannens egentlige motiv til massemord. Her må jo den sterkeste av alle følelser ligge bak, og størst av alt er ............ En følelse denne Tyrannen selvfølgelig ikke klarte å takle.

Tyrannen er en nydelig liten forestillingen som beviser at det enkle ofte er det beste. En nydelig skuespiller, et par lekne regigrep og en intim scene. Det Andre Teatret leverer så mye mer enn bare morsom improvisasjon, og Kristin Jess Rodin leverer en sjarmerende historie om en ensom Tyrann.  

Tittel: Tyrannen
Hvor/Når: Det Andre Teatret, intimscenen. Torsdag 9.november
Av og med: Kristin Jess Rodin
Regi: Caroline Johansen           Produsent: Mari O. Thingelstad            Teknikk: Kjetil Aavik           Scenografi: Monica Nestvold
Kommende forestillinger: 10., 16., og 17.november
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

A Christmas Carol

Jeg står i foajeen i Kolben, kulturhuset på Kolbotn, og venter på at dørene skal åpne. Jeg gleder meg til å se Charles Dickens klassiske julefortelling "A Christmas Carol" i musikaldrakt. Blir det interessant å se en historie vi allerede kjenner så godt fra både film og scene? Og ikke minst: Klarer de å skape julestemning allerede i starten av november?


Foto: Scenario

Tittel: A Christmas Carol
Hvor og når: Kolben Kulturhus, torsdag 2. nov.
Bok av: Charkes Dicken                        Libretto av: Lyhn Arens 
Musikk: Alan Menken                           
Regi: Liv Ragnhild Torneberg
Skuespillere: Tom-Erik Falla, Tiny Moland, Heidi Melby Lyseggen, Anders Lyseggen, Lilja Neergaard, Tobias Løyning, Oscar Johan Madsen, Camilla Bern, Kari Løkkevik Haugom, Kjersti Sørlie Rimer, Frank Engelsvoll, Gro Elisabeth Sille m.fler. 
Spiller frem til 19. november.
Anmeldelse av: Sandra Carina Lystad

Handlingen foregår i London i 1843, og vi møter den bitre gnieren Ebenezer Scrooge, som absolutt ikke gleder seg til jul og synes at det hele er bortkastet penger og tid. I løpet av forestillingen møter han tre ånder som viser ham ulike deler av hans liv. Her får Ebenezer se hvordan hans holdninger og valg påvirker andre... og han selv.

Det store ensemblet på rundt 60 skuespillere består av både voksne og barn, med en god blanding av proffe artister og amatører. De holder et høyt nivå gjennom hele forestillingen, og både koreografien og sang sitter. Det er utrolig morsomt å se! Det blir dessverre litt ødelagt av opptil flere tekniske problemer med mikrofonene, noe som blir et ganske forstyrrende element under sangene og dialogene. Men igjen, aktørene er det ingenting å si på!


Foto: Scenario

Det er en voldsom energi på scenen som smitter over på oss som sitter i salen. Energien holder publikum, voksne som barn, engasjerte fra start til slutt. Scenen er pyntet med detaljerte og håndlagde kulisser. Kostymene til ensemblet er også fulle av detaljer og i tillegg helt tidsriktige. Man kan se at det er lagt mye tid i de skreddersydde kjolene og dressene, og de er med på å lage et flott bilde på scenen. I tillegg er de mange kostymeskiftene i løpet av forestillingen veldig imponerende!

A Chrismas Carol fungerer alt i alt godt som musikal. Musikken tilfører den gamle historien noe nytt og er med på å skape en deilig, deilig julestemning! Til og med i november. Jeg mener musikalen passer for alle aldre, så det er bare å ta med hele familien på herlig førjulsunderholdning i Kolben!

Radioscopies

"Radioscopies" av Compagnie Michele Noiret, ble vist på Dansens hus i forbindelse med CODA, Oslo international dance festival. Jeg møtte opp med et åpent sinn, og var klar for å ta inn over meg en ny historie. En historie som skulle sette i gang en tankeprosess om noen av livets store spørsmål.
 

Foto: Sergine Laloux

I handlingen dukker en fremmed mann opp på døren hos en kvinne. Plutselig er mannen innenfor, tilsynelatende gjennom en sprekk i veggen. Videre utvikler mannen og kvinnen en relasjon, men akkurat hva denne relasjonen er, vet vi ikke. Er i det hele tatt mannen og forholdet dem imellom virkelig?

Forestillingen er vevd sammen av film, dans og teater. I det ene øyeblikket foregår handlingen på et lerret over scenen, og i det neste på scenegulvet. Filmene er både direktesendte og tatt opp på forhånd. Hver overgang mellom film og scene er svært synkronisert og godt gjennomført. Dette gjør forestillingen både mystisk, flytende og elegant.

Selve scenerommet er minimalistisk. Det består av et klesstativ, et spisebord med to stoler, og et flyttbart sceneelement som bl.a. har en vask, noen vinuer og en dør. Dette utgjør kvinnens leilighet. Disse blir aktivt brukt av danserne, ofte på abstrakte måter, med rom for å tolke fritt. Lydbildet er tilstede mer eller mindre hele tiden. Musikk og diverse lydeffekter fyller salen med dype, buldrende toner og skaper en urovekkende følelse, mens lyset leker seg med fargene rødt og blått.

Det som treffer meg mest med "Radioscopies", er spørsmålene som stilles om virkelighet. Hva er virkelig og ikke? Hvordan vet man det? Er det mulig å definere? Forestillingen gir publikum muligheten til å se det de ønsker å se, og hente ut det de ønsker å hente. For meg, fungerte dette godt.

«Radioscopies» anbefales fordi Michele Noiret lykkes med å kombinere film, dans og teater. Forestillingen gir publikum rom til å tolke fritt og hente ut det de ønsker, noe som kan åpne opp for både diskusjon og ettertanke.

RADIOSCOPIES - Compagnie Michèle Noiret
Création au Théatre Le Manège - Mons - Belgique
Mars 2015
Foto: Sergine Laloux
 
Tittel: Radioscopies
Manus, regi, koreografi, dans: Michèle Noiret
Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen lørdag 28.oktober
Forestillingen var en del av Coda Oslo International Dance Festival 
Anmeldelse av: Maren Eikli Hiorth

Nadia

"Nadia" var en forestilling vi i Teaterungdom tidlig planla at vi skulle se. Den har en tydelig ungdomsappell og en spennende tematikk. Hva får en ung nederlandsk jente til å reise til Syria? Hvor starter radikalisering? Gjestespillet "Nadia" fra teateret Toneelmakerij i Nederland ble spilt i Teatersalen hos Det Norske Teatret og forsøker å gi noen svar. Svar som gis i form av nye spørsmål. 

Stikkord for forestillingen er vennskap, utenforskap, krig, terror og manipulasjon. To unge jenter er bestevenner. Begge har et liv i hverdagen i Nederland, og et liv på internett. Der er det lett å la seg rive med. Kanskje publiserer man et lettkledd bilde, kanskje blir man kjent med noen man ikke burde bli kjent med. Den ene jenta, Nadia, er muslim og opplever at hun ikke blir forstått av sin beste venninne. Løsningen hennes blir å snakke med "noen som forstår" på nettet. Noen hun føler hun kan stole på henne. Hun blir bedt om å komme dit. Til sine venner, til venner som forstår. Gjennom Tyrkia kan hun komme, til krigssonen i Syria.

Forestillingen er enkel. To skjermer viser den elektroniske dialogen via skype, blogg og meldinger. De to skuespillerne styrer alt, og spiller glimrende. Vennskapet settes på prøve og både ulikhetene og likhetene mellom de to kommer tydelig frem. Man får sympati for begge.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål og tanker. Hvordan er det å tilhøre en religiøs minoritet i hjemlandet sitt? Hvordan kan man hjelpe venner som faller utenfor? Hva skal man gjøre dersom noen man kjenner får ekstreme tanker? "Nadia" er en enkel forestilling som setter igang tankene. Et strålende innspill før en debatt om radikalisering, vennskap og utenforskap. Perfekt for ungdom. 

Tittel: Nadia
Hvor/Når: Gjestespill i Teatersalen, Rosenkrantzgate 8. onsdag 1.november
Informasjon om forestillingen (hentet fra Det Norske Teatrets hjemmesider): Nadia er eit gjestespel frå teateret Toneelmakerij i Nederland og er ein del av samarbeidet i nettverket European Theatre Convention. Teater i Parma, Liege, Karlsruhe og Amsterdam har denne framsyninga på repertoaret i løpet av 2017. Ved Det Norske Teatret er framsyninga "det har visst vore ein episode" del av prosjektet. I tillegg utviklar prosjektet eit pedagogisk opplegg for rundt 1500 skoleelevar. Elevane arbeider på Facebook med spørsmål knytt opp til tema relevante for framsyninga. Hausten 2017 skal skoleelevar frå Akershus samarbeide med elevar frå Belgia, Italia og Nederland.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Barberen i Sevilla

Jeg var en av de yngste i Hovedsalen på fredag kveld i Operaen. Ikke overraskende, men det kommer nok ikke til å bli sånn fremover (håper jeg). For med en sal fylt av eldre kvinner og menn, ser og hører vi sangere på scenen som spiller ut ungdommelig nostalgi. Forestillingen er en kjærlighetserklæring til min generasjons interesser og problemstillinger i operaformat. Derfor bør det sitte flere ungdom i salen her etterhvert, for denne "Barberen i Sevilla" kan jevnaldrende speile seg i.


Foto: Joerg Wiesner

Musikken stillestarter. Musikalsk leder Manlio Benzi ser ut som alle andre dirigenter, har krøllete grått hår, og er veldig presis. Vi får forventninger. Det starter for alvor og første scene er en svakt kaotisk nattescene med et knippe loffende gatetrompetister og en pubertal Romeofigur sørgesyngende mot et tomt balkongvindu. Det er som å se utover et silent disco dansegulv. Ikke alle er på bølgelengde og det danses i ulik takt. Men så kommer det seg fort etter denne korte oppvarmingen, og vi blir introdusert for selveste Figaro. Barberen. Og for et fyrverkeri han er! Langt, rufsete hår og syklende forbi på sin portable frisørsalong. Han minner om en hippietass med karisma og hjerteplass. Publikum faller pladask for denne lille italienske Charlie Chaplin-en der nede på scenen som klarer å sjonglere både slapstick, baryton-toner og kjekkas-replikker samtidig. Han synger at han kan hjelpe med alt, mekker både frisøryrket, kirurgemnet og hjelper enhver enke å finne ny mann. Barberen er ikke bare en Barberer. Barberen er en altmuligmann. Både Barberen og skuespilleren som spiller Barberen er altmuligmenn. Det vises fra square one.

Et annet altmuligmenneske i Sevilla er Grev Almaviva spilt av Levy Strauss. Greven representerer den moderne mannen i kontakt med sin feminine side, samt meget mann og meget dyktig til å være den man vil han skal være. Med list og lureri stjeler han hjertet til sin forelskelse Rosina, under nesen på hennes vokter og arvegodstyv Dr Bartolo spilt av Luciano Di Pasquale. Til tross for hennes punkdronninginspirerte stil får Samantha Hankey i rollen som Rosina virkelig kjørt seg, som slengedukke mellom mannfolka. Ikke helt oppdatert om man skal se den i lys av moderne kjønnsroller, noe som gir stykket en amerikansk GUNS AND GIRLS atittyde. Pass opp, alle våte operaguttedrømmer der ute.


Foto: Joerg Wiesner

Slutten av første akt er veldig kaotisk igjen, og jeg må lene meg fram for å føle at jeg skjønner noe. Andre akt tar seg opp og er tydeligere, bedre koreografert og med en skarpere humor som gjør hele akten til et behageligere stykke opera. Det er en teaser av en akt. Vi er hele tiden nervøse for at de to unge turtelduene skal bli oppdaget mens de flørter og har kledd seg så ingen skal oppdage dem. Greven kler seg blant annet ut som en munk og gjør en del ting som munker ofte ikke gjør. Da ler gamlingene i salen så de nesten detter av de røde satengsetene sine. Det er deilig, deilig dynamikk på scenen, og man føler seg bydd inn i dette galehuset.

Det er så veldig, veldig mye regissøren Francois de Carpentries vil vise i sin tolkning av stykket. Han prøver å ta oss med inn i komplekse tematikker som globalisering, krig, religion og statsmakt, i tillegg til den originale fortellingen om grenseløs kjærlighet mellom to mennesker. Mot slutten av første akt får jeg att på til en assosiasjon til mentale lidelser og helseindustrien, og alle disse gapende, åpenbart viktige spørsmålene havner litt på siden av dramaet. Det er et vidt spekter "Barberen i Sevilla" skal innom, og forestillingen klarer ikke helt å lande alle moderniseringene. Det er i disse forsøkene man føler seg distansert fra historien, som er flink med de varme relasjoner mellom karakterene, og ikke så flink med de store verdensproblemene. Det er hverken tradisjonelt fortalt eller helt nytt og lander noe lavmælt et sted i mellom. De individuelle skuespiller- og sangprestasjonene trekker allikevel opp opplevelsen, og er nok til å gi forestillingen en sterk 4-er på operaterningen min.

Tittel: Barberen i Sevilla
Hvor/Når: Operaen Hovedscenen 27.oktober
Musikk: Gioachino Rossini                Libretto: Cesare Sterbini                   Musikalsk ledelse: Manlio Benzi                Regi: François de Carpentries
Medvirkende: Operaorkesteret, Operakoret, Joshua Hopkins, Samantha Hankey, Luciano Di Pasquale, Levy Strauss Sekgapane, Jens-Erik Aasbø, Torben Grue, Øystein skre, Caroline Wettergreen, Petteri Lehikoinen, Martin Hatlo, Natanael Vasile Uifalean.
Kommende forestillinger: 5.november, 29. og 31. desember. 4., 10. og 13. januar
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Haunted the musical

Mens mange er ute og feirer Halloween, har noen hundre mennesker samlet seg i Ås kulturhus for å se urpremieren på Haunted the musical. Vi sitter blant publikum og er veldig spente på hva dette egentlig er. 

Hva og når: Haunted the musical, Ås Kulturhus, 28. oktober
Medvirkende: Harriet Müller-Tyl, Ingrid Brenli, Filip Ihrsen, Karl-Otto Aalerud, Anette Buene, Jeanette Krantz Adner, Trond Nielsen, Myfanwy K. Moore, korene The Broadway Singers og Le Coeur
Komponist: Harriet Müller-Tyl
Anmelder: Kamilla Skallerud


Foto: Gisle Bjørney

Harriet Müller-Tyl er forestillingens store stjerne. I tillegg til fantastiske sceneprestasjoner, er hun også komponisten bak forestillingen, en jobb hun like gjerne kunne hatt på fulltid. Musikken er rett og slett sinnsykt bra og alle skuespillerne har fått sanger som passer til deres stemme. Det er flere ganger jeg tenker at dette like gjerne kunne vært på Folketeatret. Det er i vinden å skrive egne musikaler nå om dagen, og Harriet Müller-Tyl er blant dem som virkelig får det til. Ut fra navnet "Haunted" skjønner jeg fort at dette har noe med gjenferd å gjøre, men resten av historien overrasker meg positivt, da dette fort kunne blitt en klisjé. 

Et ungt par har nettopp kjøpt seg hus, og er strålende fornøyde. Naboene derimot skulle gjerne ha kjøpt huset selv, og finner på flere historier om ting som har skjedd i huset, for å skremme bort de nyinnflyttede. Utroskap er et sentralt tema i forestillingen, og det var sjalusi og utroskap som endte med at ekteparet Lady Anne og Lord Lucas ble drept for over 100 år siden. De kommer her igjen som gjenferd, sammen med den surrete tjenestepiken, som også var en del av dramaet. Ingrid Brenli (les intervju her) spiller Izabella, elskeren til gutten. Hun har en enorm kraft i stemmen, og selv med mikrofonproblemer klarer hun å gjennomtrenge musikken og får virkelig vist sine dypeste følelser. 


Foto: Gisle Bjørneby

To av rollene blir spilt av svenskene Jeanette Krantz Adner og Filip Ihrsen. Jeg liker ekstra godt at de har lagt inn replikker som tilsier at de er fra Sverige, for da gir det mening at de snakker svensk. Begge to leverer solide prestasjoner, og jeg vil påstå at Krantz Adner er en av de beste sangerne jeg hørt på en norsk scene. 

Dialogene og monologene mellom sangene tilfører forestillingen noen komiske øyeblikk, og de slue naboene får oss til å le gjentatte ganger. Tekstene er gode, men blir ofte veldig korte. De kunne med fordel vært enda lenger for å få et mer nyansert spill og litt mer bakgrunnsinformasjon om historien, for det er noen steder det skurrer litt. 


Foto: Gisle Bjørneby

Det er først når koret kommer inn på scenen jeg husker at dette egentlig er en amatørforestilling. De er sjarmerende og synger fint, og er akkurat det jeg forventer i en amatøroppsetning. Resten av castet er har et helt annet nivå og fremstår som profesjonelle (mange av dem er jo også nettopp det). 

Det var i utgangspunktet bare satt opp en forestilling, men etter helgens suksess er det allerede nå lagt ut billetter til en ny visning rundt neste Halloween. Musikken i seg selv gjør denne forestillingen verdt å se, og jeg håper jeg en gang får se Haunted som en profesjonell oppsetning på en større scene! 

Julemiddag

Tyra Tønnesen inviterer til "Julemiddag" på Nationaltheatret nok en gang. I likhet med "Lille Eyolf" er dette en forestilling som settes opp år etter år, og spiller sine utsolgte forestillinger til stående applaus. For oss i Teaterungdom.no betyr det høye forventninger og spisset penn. Vi gleder oss i det vi tar plass på Amfiscenen.


Foto: Erika Hebbert

Scenografien er et stort bord med sjefsstol i enden, en stor dobbeltdør, to åpninger i bakveggen og et piano pyntet med brennende lys. Enkelt og effektfullt. Tyra Tønnesens forestillinger tar utgangspunkt i det nære og gjenkjennelige. "Påfuglen" og "Overføring" er forestillinger vi i Teaterungdom tidligere har sett av henne. Det fremtredende i disse forestillingene er Tønnesens helt egne evne til å sette fingeren på enkle situasjoner for å skape rørende øyeblikk. Tårene kommer bare, man kan ikke kjempe imot. Dette gjentar seg i "Julemiddag".

Man følger en familie i Stavanger gjennom dens mange generasjoner. De samles rundt bordet til julemiddag, og det er her vi får innblikk i livene deres.  Underveis i livet kommer og går folk gjennom dørene i bakveggene. Det gir oss et sterkt bilde på fødsel og død. Bordet i midten er stort og flott, her følger vi en rik familie, men alle har sine problemer. Publikum får oppleve oppturer og nedturer. Krig og fred. Forestillingen dveler ikke ved noe, og det skifter raskt mellom komikk og alvor. De to går hånd i hånd under julemiddagen.


Foto: Erika Hebbert

Tempoet til tross, her slurves det ikke. Skuespillerne ser ut til å stortrives i formen og leverer glimrende samspill. Avslutningsscenen blir en slags kontrast til alt det foregående. Her tas tempoet helt ned og det settes fokus på hva forestillingen virkelig har handlet om: De nære relasjonene i en familie. Om vemodet ved døden. Og om julemiddag, som et symbol på det evinnelige, det som aldri forsvinner, uansett. Om kjærligheten mellom en tante og en nevø. Blod er tross alt tykkere enn vann, og tårene kommer.

"Julemiddag" er et eksempel på hvor enkelt man kan lokke frem sterke følelser, bare man leverer godt nok. En forestilling det virkelig er verdt å se.   


Foto: Erika Hebbert

Tittel: Julemiddag
Nedskrevet av: Tyra Tønnessen            Oversatt til stavangersk av: Rolf Kristian Larsen.
Hvor/Når: Nationaltheatret, Amfiscenen 28.oktober 
Regi: Tyra Tønnessen                             Dramaturg: Kristian Lykkeslet Strømskag. 
Medvirkende: Ågot Sendstad, Per Frisch, John Emil Jørgensrud, Anneke Von Der Lippe, Kjersti Tveterås, Marte Engebrigtsen, Rolf Kristian Larsen, Hermann Sabado, Nils Golberg Mulvik, Thorbjørn Harr
Koreograf: Tor Ivar Hagen.                      Scenograf og kostymedesigner: Dagny Drage Kleiva. 
Lysdesigner: Øyvind Wangensteen.        Maskedesigner: Ruth Haraldsdottir Norvik. 
Kommende forestillinger: Spiller frem til og med 30.desember
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Frozen songs

Den kritikerroste forestillingen "Frozen songs" inntok Dansens hus under CODA festivalen. Ina Christel Johannessen har laget 90 minutter med dansemagi med utgangspunkt i et hav av plast og et hvelv av frø. Jorden er ikke hva den engang var. Tempo er et nøkkelord og variasjonene er mange. Et strålende ensemble er med på å løfte opplevelsen ytterligere, men hvordan passer dette for ungdommer?


Foto: Antero Hein

Frozen songs starter langsomt. Scenen er dekket av plast og danserne bruker tid på å formidle. Det er få på scenen samtidig noe som gjør at forestillingen tematikk - overlevelse - kanskje virker litt søkt. De to/tre på scenen har ikke mange nok å kjempe mot til at det virker reelt nok. Så raser scenografien, frø hvelver ned fra taket, projeksjoner blir vist og scenen vrimler av dansere. Da starter moroa.

Danserne er strålende. Alle med sine egne særegenheter. Her er ikke målet at de skal ligne hverandre eller gjøre bevegelsene helt likt. Hver og en har sitt dansespråk og får bruke det. De kjemper en slags kamp mot hverandre og mot omverdenen. En sangsekvens midtveis overrasker og imponerer. Her synes jeg forestillingen er på sitt beste. Når brutaliteten og kulden spiller hovedrollen. Når kulden og sangen skaper en virkelig frozen song.

Det skjer ekstremt mye i løpet av disse 90 minuttene. Jeg hører flere kommentere at de er slitne og utmattede etter forestillingen. Det skjønner jeg godt. Fokus skiftes raskt og det er mange virkemidler som tas i bruk. Musikken er tidvis mektig og høy og dansestilen ekspressiv. Alt dette gjør Frozen songs til en forestilling som vil og gjør mye.


Foto: Antero Hein

Hvordan passer dette for ungdom? Meget godt er det korte svaret! Johannessens koreografi har en ungdommelig råskap over seg, og det noen vil oppleve som utmattende tror jeg mange ungdommer vil synes er forfriskende. Man kjeder seg ikke under Frozen songs, og de 10 første minuttene er de dårligste, så det er man ferdig med raskt. Dansens hus, CODA og Ina Christel Johannessen leverer varene. Gratulerer!

Tittel: Frozen Songs
Koreograf: Ina Christel Johannessen
Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen 25.oktober 2017        
Dansere: Line Tørmoen, Pia Elton Hammer, Ole Kristian Tangen, Valtteri Raekallio, Daniel Whiley, Fan Luo og Anton Borgstrøm.
Produsert av: Zero Visibility Corp., Hålogaland Teater og Ibsen International.  Samproduksjon: Dansens Hus, Oslo, La Briqueterie, Paris, Arts Printing House, Vilnius.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dramatikkens hus - foredragsserien: Alan Lucien Øyen om TANZTHEATER

Dramatikkens hus i Oslo har sin egen foredragsserie denne høsten. Så vi i Teaterungdom.no tok turen for å la Alan Lucien Øyen fortelle oss om Tanztheater, og hvilke spennende planer han har i 2018. Klar for å lytte til en av Norges (for ikke å si verdens) mest spennende regissører/koreografer/dramatikere gikk jeg inn med utrolig mange tanker og spørsmål, og kom ut igjen med omtrent like mange!


Alan Lucien Øien er utdannet danser fra Kunsthøgskolen i Oslo. Etter at han gikk ut fra skolen i 2001 har han blant annet vært tilknyttet Carte Blanche, og Amanda Millers kompani Pretty Ugly Dance Company i Köln. Etter dette har han skrevet tekster og koreografert. I 2006 startet han sitt eget kompani: Winter Guests. Han har skapt 20 sceneverk, i både inn- og utland. Nå er han hyret som koreograf for Tanztheater Wuppertal Pina Bausch.

Men hvorfor Tanztheater?
Alan begynner med å fortelle om første gang han så ett klipp fra Tanztheater og hvordan han syntes dette var tåpelig. Han unngikk Tanztheater lenge, men har i senere tid fått det som merkelapp på sine verk. Det er umulig å si om denne merkelappen er feilplassert, men som oftest blir merkelapper til sannhet! På grunn av veldig mange digresjoner (innenfor kunstens fire store vegger) sliter jeg med å samle tankene etter dette foredraget, jeg vet iallefall at Pina Bauch elsket cheeseburgeren til McDonalds!

Men noe jeg gleder meg veldig til er Alans oppsetning som får verdenspremiere 2.juni i 2018. Det blir en helaftens koreografi med Tanztheater Wuppertal Pina Bauch. For Alans arbeidsmetoder virker utrolig spennende. Han forklarer at han pleier å komme tomhendt inn på første prøve med skuespillerne/danserne og hvordan han bruker erfaringen deres istedenfor å ha forventninger fra før. Han mener at tekst er veldig viktig!! Men at det fysiske også er viktig og passer best for underteksten. Prosessen rundt forestillingen som kommer er påbegynt, historien skal utvikles og manuset vil oppstå. Det blir utrolig spennende å se og høre mer om dette senere!

Dramatikkens hus har flere foredrag fremover:
* 31.10 Tatu Hämäläinen om: bell hooks
* 14.11 Torbjørn Eriksen om: Christopher Marlowe
* 28.11 Øyvind Berg om: Heiner Müller
* 12.12 Janne- Camilla Lyster om: Deborah Hay
Foredragsserien kurateres av Ole Johan Skjelbred og Morten Cranner for Dramatikkens hus.

Ønsker dere å høre foredragene, så kan dere finne podcast av de HER!

- Eline Otterstad

Haunted

På lørdag er det urpremiere på Haunted - The musical, og vi tok en rask prat med skuespiller Ingrid Brenli midt i oppkjøringen.

Ingrid Brenli (24) er fra Hadeland og har holdt på med sang, dans og teater så lenge hun kan huske. Hun skjønte fort at det var dette hun ville satse på, og etter et år på Romerike folkehøyskole, startet hun på Musikkteaterhøyskolen. Der gikk hun ut med bachelor i 2016. Det var også i 2016 at hun ble kjent med skaperen av forestillingen Haunted, nemlig Harriet Müller-Tyl. Müller-Tyl har jobbet som musikalartist i Wien i over 20 år, men har nå slått seg ned i Ås hvor hun underviser i sang, samtidig som hun skriver og setter opp egne musikaler. Brenli forteller at hun ikke på noen måte var i tvil da kollegaen spurte om hun ville bli med på det nye prosjektet Haunted.


Foto: Harriet Müller-Tyl

"Jeg syntes historien virket veldig spennende, og det å få være med å forme sin egen karakter fra starten er jo helt gull", sier Ingrid, og legger til at forestillingens humor og dens såre punkter også gjorde at hun falt for den. Forestillingen handler om Lord Lucas, Lady Anne og deres tjenestepike som alle ble myrdet for 100 år siden, og nå hjemsøker huset hvor det nyforelskede paret Lily og Martin flytter inn i. I følge musikalens hjemmeside er forestillingen "meget løst basert på en mulig sann historie". 

I castet finner vi både amatører og profesjonelle, og Ingrid trekker fram det gode miljøet blant skuespillerne som noe av det beste med produksjonen. Det å ha gode medspillere og scenearbeidere har gjort prosessen mye lettere. De har kost seg med utvikle denne forestillingen, som i helgen settes opp for aller første gang! 


Vi i Teaterungdom syns det er kjempe gøy med urpremierer og gleder oss til å se Haunted - The musical i Ås på lørdag! Bli med du også!

- Kamilla

Revolusjon

For et par uker siden gikk vi opp til Malersalen på Nationaltheatret for å se Christian Lollikes Revolusjon. Etter 15 minutter gikk vi skuffet ned trappene igjen... En av skuespillerne hadde skadet seg under prologen så de måtte avbryte forestillingen. Vi fikk kun en liten (og utrolig fengende!) smakebit av hva som skulle komme, og hver dag steg spenningen. Da jeg endelig gikk opp de samme trappene, var det med skyhøye forventninger.


Foto: Øyvind Eide

Denne anmeldelsen starter ikke med en beskrivelse av hva som møter deg på scenen, en forklaring av scenografien eller grundig analyse av skuespillerprestasjoner. Denne gangen vil jeg fortelle om hva forestillingen gjør. Det er ikke det overnevnte som sitter igjen hos meg. Det er ikke derfor du skal se forestillingen. Du skal se den fordi det den gjør er å si noe sant om deg og meg, om vår verden og framtiden. Som den unge mannen bak meg sa etter applausen: "Jeg er ikke den samme som da jeg gikk inn".​


Foto: Øyvind Eide

Virkemidlene er ikke uviktige - det er ikke det jeg sier - for de fungerer strålende og det er en levende forestilling full av teatrale elementer og enestående skuespill. Eksplosjonen av virkemidler - alt fra slowmotion-sekvenser, sang og band-innslag, brutale påstander, putekrig med publikum, popkulturelle kostymer og fysisk komikk - drar deg inn i en verden hvor alvor og komedie går hånd i hånd, hvor jeg i det ene øyeblikket ler hjertelig og i det neste kjenner en klump i magen. Det er morsomt fordi karakterene er gjenkjennelige og virkemidlene fulle av ironi. Klumpen i magen vokser fordi det de sier faktisk angår oss. For forestillingen er gjennomgående metafiksjonell, og peker stadig på seg selv, publikum og verden utenfor. "Så dere synes det er morsomt?" sier Eindride Eidsvoll. De gjør oss bevisste våre egne reaksjoner, og det er viktig! For dette handler om oss. Det handler om her og nå og hva i helsikken vi skal gjøre for å redde denne verdenen.


Foto: Øyvind Eide

Forestillingens hårfine balanse mellom det lette og tunge, lokker oss inn i det blodalvorlige, uten å peke finger. Og dette er noe av det geniale med Lollikes tekst og regi. Den er ikke moraliserende! Jeg går ikke ut med en utelukkende dårlig følelse, men med en flom av spørsmål og tanker. Det eneste jeg vil er at alle andre også ser den, så vi kan snakke om det! Forestillingen blir på ett vis en egen liten revolusjon for meg.

Tittel: Revolusjon
Idé og regi: Christian Lollike
Scenografi og kostyme: Franciska Zahle
Med: Olav Waastad, Ole Johan Skjelbred, Trine Wiggen, Eindride Eidsvold, Mikkel Weum og Are Skare-Zachariassen.
Kommende forestillinger: Spiller til 5. desember
Anmelder: Mari Noodt

Svanhild

Det er kanskje få som har hørt om Svanhild av Hnerik Ibsen. Ikke så rart ettersom han kun skrev 1. akt og aldri publiserte stykket i sin helhet. Grusomhetens Teater hadde urpremiere på Svanhild i 2014, og nå settes forestillingen opp på nytt. De er fortsatt de eneste i verden som har iscenesatt dette stykket, og forestillingen er litt av en opplevelse!

Tittel: Svanhild
Av: Henrik Ibsen                                  Regissør: Lars Øyno
Tid og sted: Grusomhetens teater, tirsdag 17. oktober
Scenografi: Tormod Lindgren             Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther                    Musikk: Espen Wensaas og Filip Sande. 
Skuespillere: Kirsti Sørlie Hansen, Miguel Steinsland, Hanne Dieserud, Odille Heftye Blehr, Sara Fellman, Filip Amundsen Stav, Lars Brunborg og Gisle Hass.
Spiller til og med lørdag 28.10.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Handlingen i Svanhild foregår i en liten hage ved fjorden. Her møter vi et vidt persongalleri av karakterer som tilbringer en ettermiddag sammen. I sentrum står dikteren Falk og den unge kvinnen Svanhild. Falk ønsker at Svanhild skal fylle en spesiell rolle i hans liv, eller nærmere bestemt, hans kunst. For Falk er ikke forelsket i Svanhild, men han er betatt av hennes personlighet som skiller seg ut fra mengden. Han ber henne om å bli sin inspirasjon, om å ofre seg fullstendig til han og kunsten hans.

Grusomhetens teater jobber med franske Antonin Artauds visjon om et fysisk teater. I Svanhild viderefører Lars Øyno denne spillestilen. Alle gester og replikker tar utgangspunkt i det ekspressive og fysiske, noe som gir stykket og karakterene en komisk dimensjon. Man kan le av samfunnet de lever i, samtidig som man blir kritisk til det. Ved å bruke manuset akkurat slik det var skrevet i 1860, klarer også Øyno å sette teksten i sentrum. Det er Ibsens budskap som blir spilt ut, klart og tydelig. Det er langt unna den realistiske spillestilen Ibsen var kjent for, men resultatet er en fornøyelig forestilling, utenom det vanlige.


FOTO: Webverket og Vera Krohn-Svaleng

Kostymene og scenografien står i sterk kontrast til den distanserte spillestillen. Her er alt historisk riktig og veldig typisk perioden. Kvinnene er iført store, flotte kjoler og mennene i raffinerte dresser og hatter. Unntaket er Svanhild, som er iført en enkel og hvit kjole. På den måten understreker kostymene karakterens natur. Kvinnene er opptatt av å være grasiøse og feminine, mens mennene kan diskutere politikk og more seg. Åpningscenen setter klart lys på denne problematikken. Mennene står rundt et punch-bord og drikker og ler, mens kvinnene sitter å strikker, leser og broderer. Kun Svanhild sitter for seg selv og betrakter utsikten ved fjorden, et tydelig bilde på at hun tar avstand fra normen. 


FOTO: Webverket og Vera Krohn-Svaleng

Svanhild handler mye om å ta et oppgjør med samfunnet, om å stå i mot strømmen og tenke for seg selv. Det er en forestilling som er hyperaktuell, spesielt i dagens samfunn hvor færre og færre tør å skille seg ut. Jeg vil anbefale denne forestillingen til alle, og da spesielt til ungdom. Ikke bare viser Svanhild at det er viktig å stå opp for egne meninger, men det viser også at et teater ikke trenger å være tradisjonelt for å vise Ibsen. Dette er rett og slett viktig å se! Som teaterungdomleser får du til og med billetten for kun 100kr, så hva venter du på? 

Complete Works: Table Top Shakespeare

For første gang har Teaterungdom.no tatt turen til Bergen. Vi har besøkt scenekunstfestivalen METEOR som arrangeres av BIT Teatergarasjen.  Festivalen har blitt en anerkjent internasjonal teaterfestival, og arrangeres annet hvert år, med fokus på  internasjonale impulser og strømninger. I år er det flere store navn på plakaten, blant annet fjorårets Ibsenpris vinner, Forced Entertainment. Vi har sett deres forestilling "Table Top". 

Tittel: Complete Works: Table Top Shakespeare
Hvor og når: METEOR Internasjonale Teaterfestival i Bergen, 19. oktober
Kommende forestillinger: 24.-28. oktober
Medvirkende: Forced Entertainment
Anmeldelsen er basert på forestillingene Taming of the Shrew, Richard II, Coriolanus og As You Like It
Anmelder: Anita Høyer Wester

I løpet av festivalen jobber den britiske teatergruppen Forced Entertainment seg gjennom alle de 34 stykkene av Shakespeare, 4 stykker hver dag. Hvert stykke varer 45 minutter og spilles ut ved hjelp av hverdagslige gjenstander man kan finne i ethvert hjem. Hver av de fire forestillingene spilles av én skuespiller som sitter ved et bord og forteller. Karakterene er dagligdagse småting; som flasker, kopper og pyntegjenstander. Premisset er enkelt, og vellykket.


Foto: Hugo Glendinning

"Table Top Shakespeare" utfordrer fantasien. Noen av gjenstandene er av en slik estetisk karakter at jeg enkelt kan relatere dem til personene de skal «spille». Andre gjenstander oppfatter er mer tilfeldig valgt. Hvorfor skal for eksempel Bianca Minola, som beskrives som myk og vakker, spilles av en liten blikkboks? Her gjelder det å bare akseptere karakterene slik de er, og fokusere på å huske hvilken flaske eller lighter som representerer hvilke karakter. Det er ingen hemmelighet at Shakespeares stykker gjerne har store persongallerier. Dette løser skuespilleren imidlertid glimrende ved å alltid gjenta navnene på karakterene hver gang de dukker opp på «scenen», mens hun eller han peker på, eller beveger den aktuelle gjenstanden. Jeg hadde dermed ingen problemer med å henge med.


Foto: Hugo Glendinning

Jeg synes det varierer hvor godt skuespillerne klarer å gjøre gjenstandene til sentrum av fortellingen. "Richard II" fremstår hakket mer som en monolog for skuespilleren selv, mens skuespilleren i "Taming of the Shrew" klarer å få forestillingen til å handle om det som skjer på bordet foran henne. I "As You Like It" tar jeg meg selv i å nesten ikke se på skuespilleren i det hele tatt, fordi jeg er helt oppslukt av det som skjer på bordet. Jeg opplever dermed at komediene fungerer best. Her får skuespillerne virkelig brukt timingen sin og utfoldet egen fortellerevne. De har god komisk timing og publikum lar seg sjarmere.


Foto: Hugo Glendinning

"Table Top Shakespeare" er ikke storslagne forestillinger, men heller sjarmerende påminnelser om at man kan skape scenemagi med relativt enkle virkemidler. Er du usikker på om dette er noe for deg, kan du helgardere og velge å se en av komediene. Jeg vil likevel anbefale deg å se fire forestillinger på rappen, slik som jeg gjorde. Jeg garanterer at det blir en hyggelig kveld.

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017