hits

1980 - Aker Brygge

For åtte år siden startet kompaniet Statsteatret sitt enorme prosjekt: De skal lage én forestilling til hvert tiår i norgeshistorien, fra 1900-2000. Med én forestilling i året, betyr det at de nå har kommet til det beryktede 80-tallet. 1980 - Aker Brygge sparer ikke på hverken hockeysveiser, overdådig pop, skinnsofaer, familiedrama eller skulderputer. Her får du alt du håper på, i en helstøpt og back-to-the-roots teateroppsetning!

De fire skuespillerne Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold utgjør hele maskineriet til 1980 - Aker Brygge. FOTO: Thomas Kvitvik

Tittel: 1980 - Aker Brygge
Av: Yngve Sundvor
Tid og sted: Oslo Nye Centralteatret, 20. april 2018
Regissør: Yngve Sundvor
Medvirkende: Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold
Kommende forestillinger: 22.-27. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

 

Statsteatret driver ikke med noe fiksfakserier. De er fire menn som lager teater. Her er det ingen lydmann, ingen lyskvinne, ikke noe stort maskineri bak det vi ser. På scenen står kun en beige skinnsofa. Det vi får se i kveld er enkelt og greit godt, gammaldags teater av den beste sorten! Statsteatret har truffet på alle de viktige parametrene, som skiller mindre gode forestillinger fra de aller, aller beste. For det første er Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold stødige skuespillere med en herlig tilstedeværelse, kjemi og timing. Sammen med regissør Yngve Sundvor har de funnet fram til noen solide karakterer som skaper mulighet for gjenkjennelse og - ikke minst - komikk. Disse to parametrene danner selve grunnlaget for en suksess. Syr du det hele sammen med en god dose 80-tallsmusikk, nostalgiske referanser og et lass av komiske situasjoner, har du en vinneroppskrift.

Brødrene Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er opphavet til mange av latterbølgene i salen. FOTO: Thomas Kvitvik

1980 - Aker Brygge er en av få forestillinger som har får meg til å le både ukontrollert og høyt, og det er jeg absolutt ikke alene om. Publikum ler lenge og vel i hver eneste scene. Det nedstrippa uttrykket får situasjonen og karakteren til å skinne. Det er ingen lag å fortolke og det treffer deg momentant. Både det humoristiske og det fine. Til tross for enkel kostymering og karikerte skikkelser, blir vi glad i Per Kjerstads "mor Agnes" og Gard Bjørnstjerne Eidsvolds "Einar med spesielle behov". Noe av genialiteten ligger i scenografiens nøkternhet og spillets intimitet. Vi er den fjerde veggen og titter inn i familiedramaet. Det er noe sitcom-aktig over det hele. Det oppleves nærmest som å sitte og se en skikkelig god episode av "Mot i brøstet".

Mor Agnes (Per Kjerstad) og eldste bror Einar (Gard Bjørnstjerne Eidsvold) gir forestillingen en ekstra varme. FOTO: Thomas Kvitvik

Statsteatret har mottatt lovord fra oss før, og det ser ikke ut til å stoppe med det første. Som et barn av 90- tallet, gleder jeg meg allerede til neste forestilling! I mellomtiden gir jeg 1980 - Aker Brygge mine varmeste anbefalinger.

Rosas danst Rosas

Rosas danst Rosas, koreografien som ble Anna Teresa de Keersmacker sitt store gjennombrudd i 1983, har nå inntatt Dansens hus og publikum strømmer inn for å få med seg premieren. På scenen står fire kvinnelig dansere, klare til å ta oss gjennom noe som skal vise seg å bli et skikkelig maraton av bevegelser.

Det er imponerende å se hvor synkrone danserne er. De har stålkontroll på hvor hverandre er i rommet til enhver tid. FOTO: Anne Van Aerschot

Tittel: Rosas danst Rosas
Hvor og når: Dansens Hus, hovedscenen. Fredag 20. april
Koreografi: Anne Teresa De Keersmaeker
Med:  Léa Dubois, Anika Edström Kawaji, Laura Maria Poletti og Soa Ratsifandrihana
Musikk: Thierry De Mey og Peter Vermeersch
Kostyme: Rosas
Lysdesign: Remon Fromont
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud og Stine Sørensen

Det starter rolig. Alt er helt stille og hostingen blant publikum blir lagt godt merke til uansett hvor godt man prøver å skjule det. Likevel har danserne sine tegn for å komme seg videre til neste bevegelse. Pust. Pusten blir brukt aktivt og er selve grunnlaget for bevegelsene. Lyden fra pusten og bevegelsene lager spennende rytmer, og vi blir nesten mer opptatt av rytmene enn det som faktisk skjer på scenen. Første del blir litt for treg for vår del. Det starter bra, men etter mange repetisjoner begynner vi å bli lei, så tankene flyr til en helt annen planet. Og sånn fortsetter det. Forestillingen består av mange deler, hvor hver del er et sett med bevegelser som gjentas til det litt kjedsommelige. Vi liker allikevel baktanken og lager vår egen historie om jentene som først sliter med å stå opp for å komme seg på skolen. De vokser gjennom stykket og utforsker kropp, seksualitet og vennskap.

Scenografien er sparsom, men det står helt i stil med forestillingen. Elleve stoler stå i venstre hjørnet når det starter, og disse blir brukt på ulike måter av danserne. Stolene står i sentrum når de er en aktiv del av dansen, og videre blir de plassert bakerst og bidrar til historiefortellingen. Nå en danser sitter bakerst alene, mens resten danser synkront på scenen, skapes det et sterkt bilde av utstøting og ensomhet. Kostymene følger den minimalistiske og synkrone trenden. De fire danserne er alle kledd identisk i grå skjorter og skjørt, over sorte tights. Når de tar på seg brune lærsko gir det enda større assosiasjoner til skolebenken og ungdommelighet. 

Bruken av lys setter alltid danserne og bevegelsene i fokus. FOTO: Anne Van Aerschot

Koreografien er spennende, og den delen hvor de danser sittende på stoler, likte vi spesielt godt. Vi blir fascinert over danserne som danser seg gjennom dette maratonet på ca 100 min eksplosiv dans uten pause. Det er først de siste 10-15 minuttene vi ser at danserne er ordentlig slitne, og da mister de maska fort. Det blir en kamp på liv og død, hvor målet er å komme seg gjennom den siste koreografien uten å besvime. Men kanskje er det en baktanke med dette? Vi tror likevel at både publikum og dansere kanskje hadde hatt en enda bedre opplevelse om forestillingen var 30 min kortere. 

Mot slutten stiger både dansen og musikken, og det føles som en naturlig avslutning. Når musikken og danserne brått slutter runger applausen i salen. Men det er ikke ferdig helt enda. Vi får se en stille epilog i dunkelt lys, hvor danserne repeterer et siste sett med bevegelser. Når det endelig avslutter er det et opphold før applausen starter på ny. Men når publikum skjønner at det er ferdig er det ingenting som kan dempe jublet. Begeistringen er stor og gulvet vibrerer i takt med klappingen og trampingen. Det er ingen tvil om at publikum elsket Rosas danst Rosas, men vi tror allikevel at denne forestillingen egner seg best for de som er spesielt interessert i dans, og da gjerne samtidsdans. For oss ble den som sagt, litt for lang. 

 

 

Gine Cornelia Pedersen om: Æteren

Dramatikkens Hus er ikke bare arena for nye scenetekster og konsepter, det er også en hus hvor de vil tenke høyt om teatret og livet. Gjennom sin foredragsserie får norske scenekunstnere dele sine tanker om nettopp dette. Denne tirsdagskvelden er det skuespiller Gine Cornelia Pedersen som sitter på barkrakken. Hun skal snakke om det hun selv betegner som "universets bibliotek" - Æteren.

Gine Cornelia Pedersen er vant til å stå på en scene, men var spent på mottakelsen av hennes foredrag om æteren. FOTO: Mari Noodt.

Tittel: Gine Cornelia Pedersen om: Æteren
Tid og sted: Dramatikkens Hus, Prøvesal, 17. april 2018
Av og med: Gine Cornelia Pedersen
Kurert av: Ole Johan Skjelbred og Morten Cranner
Kommende foredrag: 2. mai: Eivind Seljeseth om: Ingenting, 15. mai: Karmenlara Ely om: Jack Smith, 29. mai: Stéphane Braimschweig om: Arne Lygre
Anmeldelse av: Mari Noodt

I følge Dramatikkens Hus skal alle foredragsholderne velge seg en kunstner som utgangspunkt for samtalen. Gine Cornelia Pedersen har valgt seg Edvard Munch. Eller "Eddie" som hun gjentatte ganger benevner han som. Dette er en kunstner hun har brukt mye tid og energi på, og som hun selv innrømmer å ha fått et særdeles nært forhold til. Hun har lest i dagboknotater og bøker, på nett og på bibliotek. Men hun har også sett han, snakket med han og blitt personlig. I sitt indre. Og det er dette som er essensen i Pedersens foredrag: Hennes mulighet til å være åpen for sin egen underbevissthet, og dermed finne levende bilder.

Det virker kanskje litt søkt, og det er hun innforstått med, men hun ber oss være nysgjerrig og barnlig til sinns: våge å bli med på tanken hennes. Ved hjelp av automatskrift og automattegning, hvor man bare lar hånden gå av seg selv, hevder Pedersen at hun kan få materiale fra dette "universets bibliotek". Et bibliotek av erfaringer, tanker, ideer, mennesker. Skuespilleren beskriver energisk hvordan hun skrev begge sine romaner, kun ved å gå inn i denne underbevisstheten og notere med automatskrift.

 

Det er interessant å høre på henne, og det er noen ville teorier hun annonserer. Til tider oppleves det mer som å være på et vekkelsesmøte enn et foredrag, og beskrivelsen av denne tilstanden, gir sterke sammenkoblinger til spiritisme og åndelighet. Jeg undrer meg om mottakelsen hadde vært like varm og velvillig om foredraget ble holdt av en predikant eller en annen troende... Settingen, på Dramatikkens Hus sammen med kunstnerfeller, gjør Pedersens "preken" mindre ekstrem. Etter publikums spørsmål å regne, ser publikum på dette som en god kunstnerisk arbeidsmetode og skyver unna kritiske spørsmål om troen på det spirituelle.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål og tanker etter Pedersens foredrag, men det er spennende at Dramatikkens Hus åpner for det! Det er godt å se en institusjon som tør å spørre, grave, være åpen. På den måten tror jeg teaterkunsten også kan utvikle seg til å bli aktuell og viktig! Finner du et foredrag du kunne tenke deg i kalenderen deres? Forhåndsbestill billett - det er gratis og blir fort fullt! Men vit at du må tørre å tenke store og dype tanker om teatret og livet.

Alt er Nytt

Teaterungdom er nok en gang tilbake på Latter, og denne gangen er det showet Alt er Nytt som står på plakaten. Konseptet er enkelt; komikerne Martin Lepperød og Henrik Farley inviterer nye og gamle komikere til scenen, og de får presentere og teste ut sine nye tekster. Med andre ord, alt er nytt, og vi digger det!

Det er Henrik Farley og Martin Lepperød som står bak konseptet Alt er Nytt. FOTO: hentet fra Latter sin hjemmeside.

Tittel: Alt er Nytt
Av: Henrik Farley og Martin Lepperød
Hvor og når: Klubbscenen, Latter. Tirsdag 17.04.18
Med: Henrik Farley, Martin Lepperød, Henrik Fladseth, Marius Thorkildsen og Christer Torjussen
Kommende forestillinger: 22.05.2018
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Først og fremst er det bare å bøye seg i støvet for Martin Lepperød og Henrik Farley. Dette er gutter som kan faget sitt, og vi kan ikke gjøre annet enn å le høyt av alle deres påfunn. De er mestere i publikumsinvolvering, og de leverer den ene hysteriske kommentaren etter den andre. Det er nesten vanskelig å tro at de ikke har noe innøvd manus. Dynamikken dem imellom er glimrende, det er tydelig at disse gutta trives med både hverandre og jobben.

I tillegg til å fungere som konferansierer, trår også Lepperød og Fraley til med god gammaldags teatersport. Også her drar de med seg publikum på en ypperlig måte, og får også vist sine skuespilltalenter i tillegg til komikerrollen. Imponerende fysikk og mimikk sitter som støpt, og vi brøler av latter selv når de ikke sier noe. Når de etter pausen åpner med sketsj hvor Farley drar opp fire publikummere og kommenterer klærne deres, er det ingen i salen som ikke ler!


Klubbscenen var stappet med både unge, så vel som eldre, tirsdag kveld. FOTO: Sandra Lystad. 

Først ut av kveldens gjester var komiker Henrik Fladseth. Han prøver ut sitt nye materiale til både stor begeistring og klein latter. Han treffer spikeren på hodet når han prater om runkevaner og terrorisme, mens det slår mindre an når han spøker med noro-virus og Jesus. Nestemann ut er Marius Thorkildsen, som står på Latter for første gang. Han har en talefeil når han skal si bokstaven "r", noe han ikke nøler med å spøke med. Denne selvironien er helt klart han største styrke. Selv håper jeg å få se han på Latter igjen.

Sist, men ikke minst er veteran Christer Torjussen. For knappe tre uker siden var vi og så hans stand-up, Drittpappa (les anmeldelsen her), en forestilling som rullet inn en 6´er på terningen. Nå fikk vi en smakebit på hans neste show, Idiot, og Torjussen beviser nok en gang sin briljans på scenen. Han snakker om seg selv som en idiot, ekskona som en idiot, og verst av alt, idiotien av å ha lekser! Vi ler så vi griner, og jeg kan nesten allerede nå anbefale å se Idiot når den har premiere.

Alt er Nytt er den perfekte distraksjonen på en ellers travel og grå ny uke. Og med en ungdommelig prislapp på bare 100kr er det også mulig å dra uten å ruinere sin personlige økonomi. Så ta med vennegjengen på et show dere vil le av lenge etter dere går ut av salen, jeg kan garantere at dere ikke vil angre!

Helen og Jan Paul hopper fra tiern

Helen Vikstvedt og Jan Paul Brekker er mildt sagt kjente fjes på den norske improvisasjonsscenen, både på teater og i TV. I en årrekke har de skjenket oss festlige karakterer og situasjoner med sin øyeblikkskunst. Så det skulle bare mangle at nestorene viser ansikt på hele Norges improteater - Det Andre Teatret. Vi har sett Helen og Jan Paul hoppe fra tiern, så hvordan lander de?

Hos Det Andre Teatret hopper Helen Vikstvedt og Jan Paul brekke fra tiern, men lander ikke helt heldig. FOTO: DN

Tittel: Helen og Jan Paul hopper fra tiern
Av og med: Helen Vikstvedt og Jan Paul Brekke
Tid og sted: Det Andre Teatret, intimscenen, 12. april 2018
Kommende forestillinger: 26. april, 10. mai og 24. mai
Anmeldelse av: Mari Noodt

Mange av Det Andre Teatrets forestillinger har helt tydelige konsepter. Dette er forestillinger som Instant Broadway, Micetro og Nær sagt Ibsen. Improvisasjonen har en klar ramme med noen helt konkrete spilleregler. Som publikummer er dette lett å forholde seg til, og kan i tillegg gjøre skuespillernes prestasjoner enda mer imponerende. En utfordrende oppgave som løses på finurlig og vittig måte skaper jo begeistring! I denne forestillingen har Helen og Jan Paul nærmest ingen grenser for sin improvisasjon. Vi får ingen introduksjon av konseptet, utover det at de skal spille ting de ikke har planlagt på forhånd med innspill fra oss. Når innspillene våre begrenses til kun ett ord, er det ikke akkurat en utfordring for to av Norges store improvisatører. Ei heller blir resultatet særlig finurlig...

Jeg skal ikke ta fra dem at de er gode improvisatører. Det er de helt klart, og de serverer oss gode poenger og morsomme karakterer i en drøy time. Men lovnaden om at vi skal få være med etterkommes ikke helt som vi kanskje skulle ønske, og når vi heller ikke vet spillereglene de har blitt enige om sammen... Ja, da blir det ikke like gøy.

Helen og Jan Paul hopper kanskje fra tiern, men konseptet er ikke sterkt nok til å konkurrere med de andre yndlingene hos Det Andre Teatret. Jeg håper heller duoen stiller opp i en av disse, for der får vi nok se dem briljere!

Utafor

Hva betyr det egentlig å være utafor? For noen betyr det at de må holde en vesentlig del av hvem de er gjemt, av frykt for å bli fremmedgjort og hetset. For andre betyr det at valget de tok i livet ikke samsvarte med samfunnet, og derfor ble de dyttet ut. Å være utafor betyr så mye. Noen ganger går det bra, andre ganger får det alvorlige konsekvenser. Ekstremisme er en av disse. I Utafor på Det Norske Teatret blir vi invitert med i historiene til fire mennesker som på en eller annen måte har opplevd ekstremisme, og det å bli holdt utafor. Resultatet er en gripende forestilling som får deg til å tenke.

Faten har en sterk stemmer som hun ikke er redd for å bruke. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Utafor
Av: Svein Tindberg og Just Unity
Hvor og når: Det Norske Teatret, Hovudscenen. Fredag 13.04.
Regi: Svein Tindberg
Med: Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Bartho Al-nahi, Siri Marie Seim Sønstelie, Tor Itai Keilen, med flere.
Koreografi: Belinda Braza
Lysdesigner og scenograf: Torkel Skjærven
Kommende forestillinger: spilles frem til 13. april. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Hvis det er én forestilling som egner seg for ungdom akkurat nå, så er det denne! Det er ungdommer på scenen, ungdommer i salen, og tematikken begynner i skolegården. Vi møter Yousef, nordmannen fra Nøtterøy som konverterte til Islam i søken etter å bli et bedre menneske. Faten kom til Norge som liten, og som seksåring bestemte hun seg for å gå på skole i Irak. Der begynte hun å hate, og hatet fortsatte da hun kom tilbake til Norge igjen. Tor er skuespiller og Jøde, og som ung skjulte han sitt opphav. Siri Marie møtte ekstremisme 22. Juli 2011 på ungdomsleir for AUF.

Alle disse fire har sterke historier de deler med oss i publikum. De spiller ingen karakterer, men er dønn ærlige og åpne om sine egne opplevelser og følelser. De har alle møtt ekstremisme ansikt til ansikt på en eller annen måte, og de har alle blitt sterkere av erfaringen. Det er virkelig imponerende å se dem stå selvsikre på scenen og respekten for deres fortellinger griper oss fra første stund. De snakker til oss på et menneskelig nivå, og de inviterer til et slags vennskap ved å dele sorg, ensomhet, glede og humor. De brenner virkelig for temaet, og når vi går ut av salen gjør vi det samme.

Yousef (stående) forteller om dagen han ble kalt landsforræder på bussen, og alle som var der klappet. FOTO: Dag Jenssen

Ved siden av Yousef, Faten, Tor og Siri Marie, står et ensemble på ni ungdommer. De følger iscenesettelsen og blir nærmest en del av scenografien. De danser, snakker og illustrerer det som blir sagt av de fire hovedpersonene. De er mer enn statister og helt riktig brukt. De gir mat til scenebildet der det trengs og blir borte når historiene fortjener å stå for seg selv. Spesielt må Bård Elias Nystøyl nevnes, som med sin klokkeklare sangstemme suplerer både lydbildet og stemningen.

Som nevnt er dette en forestilling som passer perfekt for ungdom. Ikke bare fordi menneskene på scenen er unge, men fordi tematikken og budskapet er skreddersydd til denne målgruppen. Utafor handler i bunn og grunn om det å se menneskene rundt oss, og sørge for at ingen blir holdt utenfor. Dette er ungdommens store oppgave. Det er i skolegården vi er mest sårbare, usikre og lett påvirkelige. Hvis ingen ser oss der, så må vi kanskje finne andre steder å bli sett - steder som slett ikke er bra for oss.

Bruken av virkemidler er enkelt men sterk, slik som sand som faller fra taket. FOTO: Dag Jenssen

Utafor bryter stereotypene og inviterer til tilgivelse og forståelse for andre kulturer. Forestillingen setter fokus på mennesket og viktigheten av å holde sammen og akseptere hverandre. Med andre ord, dette er teater som ikke bare er bra, men også utrolig viktig! Utafor er en feiring av mennesket på både godt og vondt, og den fortjener å oppleves av så mange som mulig!

En kveld med Marianne Skovli Aamodt og musikkteaterprisen

Om du ikke har satt deg godt inn i norsk musikkteater, er nok Musikkteaterforum helt ukjent for deg. Denne lille organisasjonen drives på frivillig basis, med Henriette Myhre som daglig leder. De arrangerer workshops, danseklasser og mye mer for musikalartister, og en gang i året går En kveld med. (..) og musikkteaterprisen av stabelen. Denne kvelden var i år 9. april, og vi var så heldige å få være med på å feire musikkteater i Norge.

Denne kvelden samler det beste Norge har å vise av musikkteaterbransjen! FOTO: Hentet fra Musikkteaterforum sin Facebookside

Tittel: En kveld med Marianne Skovli Aamodt og musikkteaterprisen
Hvor og når: Chat Noir, mandag 9. april. 
Arrangert av: Musikkteaterforum.
Med: Marianne Skovli Aamodt, Johan Osuldsen, Bjarte Hjelmeland, Henriette Myhre m. fler. 
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud

Sjelden er foajeen på Chat Noir så til de grader smekkfull som den var i dag. Her har du hele skalaen av bransjefolk - alt fra førsteårs studenter på Musikkteaterhøyskolen og Bårdar, til de eldre stjernene som Runar Borge og Britt Langlie, og alt i mellom, både kjente og ukjente. Det Henriette Myhre og resten av gjengen i Musikkteaterforum jobber med er så betydningsfullt for hele bransjen, så det er rørende å se at så mange har funnet veien til Chat Noir denne kvelden. Musikkteater er en relativt ny kunstform i Norge, og det er ikke mer enn overkant av 20 år siden de første musikalartistene ble utdannet på Bårdar. Likevel ble det satt opp musikaler en god stund før utdanningene var på plass, og dette får vi høre en god del om videre i kveldens festforestilling.

For å fullføre tittelen; En kveld med Marianne Skovli Aamodt og musikkteaterprisen. For meg er hun koreografen som har gjort flere av de store musikalene på Oslo Nye teater de siste årene, men jeg skjønner fort at Skovli Aamodt først og fremst er kjent for å være kanskje tidenes beste norske danser. Regissør og koreograf, Johan Osuldsen, leder an praten, og for oss som er født på 90-tallet og senere, skjønner vi at det er mye vi har gått glipp av innen norsk dans- og musikkteater. Vi får se filmklipp fra da Marianne Skovli Aamodt var aktiv som danser, og selv om en del av pratingen blir litt vel intern, er det gøy å få høre hvordan bransjen har utviklet seg gjennom årene. Første akt avsluttes med et musikalnummer om hovedgjesten sin karriere, fremført av et knippe musikalartister som alle har vært med i en av hennes produksjoner de siste årene.

Vi i Teaterungdom storkoste oss på denne festforestillingen! FOTO: Stine Sørensen

I andre akt skal vi over til noe helt annet, her skal nemlig Musikkteaterprisen deles ut. Det er pris for årets forestilling, årets musikalartist og selve æresprisen! Denne akten åpnes av et nyskrevet utrolig morsomt nummer om en gutt som skal søke lykken som musikalartist etter endt utdannelse på Bårdar. Dette viser seg vanskelig fordi det ene ensemblet er fylt opp av studenter som jobber gratis, mens det andre tar bare inn kjendiser. En brutal sannhet om en upopulær trend bransjen har vært vitne til de siste årene. Bjarte Hjelmeland har rollen som den nyutdannede og vi får erfare at det å være musikalartist krever så mye mer enn å kunne synge bra. Men det er vel nettopp derfor vi idag utdanner egne artister som får undervisning i sang, dans og teater. Man må kunne mer enn et fag for å overleve som musikalartist, og kvelden avsluttes med å feire de som har knekt denne koden.

 

Vinneren av årets forestilling er selveste The book of mormon på Det norske teatret. Dette er forestillingen som vant Teaterungdom sin kåring av årets forestilling tidligere i år, og vi kunne ikke vært mer enige i at denne hysteriske forestillingen fortjente nok en pris! Men ikke nok med det, årets musikalartist ble Christoffer Olsen i rollen som Elder Cunningham i The book of mormon. Æresprisen gikk til Britt Langlie for hennes brede arbeid innenfor musikkteater i mange år. 

Chat Noir var fylt opp til randen når musikkteater-Norge skulle feires! FOTO: Stine Sørensen

Dette er helt klart kvelden for deg som er opptatt av musikkteater, enten du er interessert i selve bransjen eller du ganske enkelt elsker kunstformen. Her får du møte kremen av den norske musikkteaterbransjen på et samlet sted, og opplevelsen er unik til denne ene kvelden i året. Så hvis dette høres ut som arenaen for deg, så anbefaler vi helt klart å holde øynene oppe for neste års festforestilling og Musikkteaterforum!

 

Skjønnhet I-X

Det er ofte sagt at kunstnere som har tatt frem skjønnhetsbegrepet fra urtiden av kultur blir glemt eller får liten oppmerksomhet. Det er fordi kunstnere forventes å være gravende og provokative. Skjønnhet er ikke provoserende, den er velbehag, og flere ganger gjennom forestillingen fikk jeg disse små dryppene av nettopp det ? velbehag.

I forestillingen har danserne måtte interpretere Lysters egne dikt og skape koreografi fra det. FOTO: Marte Vold

Tittel: Skjønnhet I-X
Tid og sted: Dansens Hus, hovedscenen, 12. april 2018
Koreografisk partitur og kunstnerisk ansvarlig: Janne-Camilla Lyster
Interpretasjon og klaver: Ellen Ugelvik
Interpretasjon og dans: Cecilie Lindeman Steen, Catharina Vehre Gresslien, Karen Lynne Bjerknesli, Ingrid Haakstad, Julie Moviken, Torunn Robstad, Anne Oortwijn
Kommende forestillinger: 14. og 15. april
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

Skjønnheten I-X er altså ikke av den provoserende sorten, men den er «skjønn», stillferdig og yndig gjennomført. Det naturlige sollyset som treffer danserne og musikeren gjennom de høye utildekte vinduene, går fra sen ettermiddagssol til varm kveldsol gjennom forestillingen. Den følger oss og setter stemningen for hele dansebonanzaen. Forestillingen er gjennomført som små danseinnslag, og jeg mener alle kan finne noe de liker blant de forskjellige numrene.

Introduksjonen er noe søvndyssende og en solo uten musikk som varer i 20 minutter eller mer gjør det vanskelig å holde fokus for noen, men jeg forstår nødvendigheten av scenen i forestillingens helhet. Selv om uttrykket er rensket for støy, plutselige bevegelser og alt over 50 desibel - og spesielt derfor - får man tid til bli vende seg til, og plutselig bli overrasket over noen av momentene. Derfor må man bare holde ut og se alt som én helhet.

Pianist Ellen Ugelvik bruker klaveret på en noe alternativ måte. FOTO: Marte Vold

Samtidspianist Ellen Uglevik legges ikke så godt merke til bak det store pianoet sitt. Hun setter en nærmest selvfølgelig tone til forestillingen, med sine alternative måter å bruke strengene ved pianoet på. Vi får sand på streng, vann på streng, hestelyder og skumlelyder. Alt sammen, dansere, lys, lyd og enkle kostymer skaper en aldri så liten diktsamling. Og det er akkurat det dette er. Janne-Camilla Lyster har selv skrevet en rekke dikt, som hver og en har dannet grunntanken til en sekvens i forestillingen. Hun ønsker å samle spesielt unge publikum. «I denne forestillinga har jeg skrevet dikt til utøverne i stedet for å vise hva de skal gjøre. På Dansens Hus kan du se hva disse diktene har blitt ? i bevegelse og musikk!»

Både før og etter forestillingen kan man lese diktene i foajeen. De er trykket opp på gjennomsiktige glassplater, og legger en ekstra dimensjon til hele opplevelsen. Jeg ber dere spesielt om å glede dere til diktet og dansenummeret «Hemmelig Hest». Sammen med denne lille utstillingen, skaper «Skjønnhet I-X» et lite subtilt univers, som legger seg som nysnø over oss som publikummere, uten å tvinge noe igjennom. Du kan dra på Dansens Hus om du vil fylles av små velbehagsdrypp og stille vakre ord. Jeg kan anbefale forestillingen, men da må du ta deg tid til den og ha tålmodighet ovenfor den.

Engler i Amerika

Vi er i New York i 1985. Konservative krefter styrer og Ronald Reagan sitter bak pulten på det ovale kontor. Samtidig herjer pesten. Denne pesten ingen vil snakke om, som sprer seg raskt og dreper store deler av en generasjon unge menn. Sykdom, seksualitet, maktmisbruk og kjærlighet er stikkord for Tony Kushners mesterverk Engler i Amerika. Teaterungdom har vært 9 timer på Nationaltheatret. 9 timer bestående av - teatersalong, Tusenårsriket nærmer seg, fem pauser, Perestrojka, en enorm prestasjon. Hvert minutt var verdt det!


Engelen (Trine Wiggen) åpenbarer seg for Prior Walter (Hermann Sabado). FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Engler i Amerika
Av: Tony Kushner                              Oversatt av: Svein Sturla Hungnes
Regi: Marit Moum Aune                     Komponist: Nils Petter Molvær                          Scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Thorbjørnsen. 
Medvirkende: Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Modou Bah, Hermann Sabado, Trine Wiggen og Ågot Sendstad
Kommende forestillinger: 14. og 28. april, 5., 12. og 26. mai. 2. og 16. juni
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Denne storsatsingen på Hovedscenen på Nationaltheatret er en stor teateropplevelse. Engler i Amerika består av to deler, del 1: Tusenårsriket nærmer seg og del 2: Perestrojka. Delene kan sees samlet eller hver for seg. Etter å ha tilbrakt en lørdag og sett disse direkte etter hverandre er min klare anbefaling å gjøre nettopp det, for forestillingen er fantastisk.

Marit Moum Aune har våget å gå for en stillferdig og effektiv regi, hvor scenene glir over i hverandre på lik linje som den roterende stramme scenografien. Her står teksten og skuespillerprestasjonene i fokus. Teksten er så god at jeg blir gira bare jeg tenker på den. For en fremdrift, for en handlekraft, for en knyttneve midt i mitt homofile mellomgulv! Det er komponert musikk av Nils Petter Molvær, musikk som skaper et intenst og vakkert lydbilde. Kostymer og scenografi, av Bård Lie Thorbjørnsen, har et fast og helhetlig uttrykk som begeistrer. Nationaltheatret har satset og vunnet med Engler i Amerika.


Terje Strømdahl spiller homofobe og homoseksuelle Roy Cohn, Donald Trump sin tidligere advokat. FOTO: Øyvind Eide

Del 1: Tusenårsriket nærmer seg 

Man kan se Engler i Amerika del 1: Tusenårsriket nærmer seg, følgende datoer: 12., 18., 24. og 25.april. 2., 8., 9., 22. og 30. mai. 7. og 9. juni

I 1985 er den republikanske advokaten Roy Cohn (Terje Strømdahl) på toppen av sin karriere, med telefonlinjer til alle høyere instanser. Han er skremmende, mektig, uoppdragen og effektiv. Et mareritt å havne på kanten med, en noe ubehagelig drøm å bli hjulpet av. Han vil ha mormoneren Joe (Nils Golberg Murvik) som er ulykkelig gift med den angstfylte og valiumavhengige Harper (Hanne Skille Reitan), til Washington. Han trenger enda venn på innsiden av politikken. Samtidig finner Prior Walter (Hermann Sabado) ut at han er smittet av pesten. Aids, HIV, døden. Når han forteller dette til sin jødiske kjæreste Louis (Bartek Kaminski) faller begges virkelighet sammen. Hvem skal leve? Hvem skal dø? Kan man elske noen og fortsatt forlate de? Tusenårsriket nærmer seg handler om å gi slipp, men også om hvordan man kan bli værende. Kjærlighet, religion, seksualitet og makt er vanskelig å balansere. Og snart kommer det også engler til Amerika.

Tusenårsriket nærmer seg er strålende løst. Man blir godt kjent med karakterene som portretteres på en strålende måte av samtlige i ensemblet. Terje Strømdahls Roy Cohn er en spyttklyse av ondskap, kastet inn i et plaget sinn. Det tar ca. ti sekunder før man forstår to ting: 1) denne mannen er homofil, og 2) denne mannen er homofob. Drysser man på en dose selvtillit, hatprat, spydigheter og en tid som er så langt unna #metoo som man kan komme, sitter man igjen med dyret Roy Cohn (mest kjent som president Donald Trumps tidligere advokat og læremester). Men selv Strømdahls eminente rolletolkning kan ikke ta fokus vekk fra stykkets egentlige hovedkarakter: Prior Walter. I Hermann Sabados skikkelse er han publikums første møte med både pesten og kjærligheten mellom to menn. Sabado spiller Prior med hele sitt vesen. Sorgen, skrekken og også kjærligheten, som etterhvert ender opp i en redsel for å være alene. 


Kan man elske og fortsatt svikte når det gjelder som mest? Hermann Sabado som Prior Walter og Bartek Kaminski (bak) som Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide

Skrekken for pesten vaker som en mørk skikkelse i New Yorks mange bakgater. I Nationaltheatrets Tusenårsriket nærmer seg er skrekken og håpet blandet sammen. Man kan nærmest høre Prior tenke: "Dersom Louis blir hos meg nå, så elsker han meg virkelig". Marit Moum Aune balanserer de ulike historiene og rollene strålende i sin regi og gir alle den tiden og plassen de fortjener. Samtidig som hun ikke dveler ved uvesentligheter. Del 1 av Engler i Amerika varer i 3,5 timer med to pauser, men når engelen kommer gjennom taket og det er tid for en times venting på del 2, er jeg mest av alt ivrig etter å komme tilbake til teatersalen.


Roy Cohn (Terje Strømdahl)  syk, døende, men like full av hat som før. FOTO: Øyvind Eide

Del 2: Perestrojka

Man kan se Engler i Amerika del 2: Perestrojka, følgende datoer: 13., 19. og 26.april. 2., 23. og 31. mai. 8. og 15. juni

Det har kommet en engel til Amerika. Kjærlighet har oppstått mellom de som sliter med å kunne elske seg selv, og udødelige Roy Cohn er dødende. Nå er det tid for kamp. Kamp for å elske, kamp mot himmelske makter og kamp for å aldri avsløre hvem eller hva man er. Perestrojka fortsetter der Tusenårsriket nærmer seg slapp. Publikum kjenner allerede karakterene, terningene er kastet, det er tid for å gjøre opp. Kan man tilgi? Kan man komme tilbake? Kan man elske og gi slipp? Kan man slippe unna profetier?

Perestrojka varer i 4 timer, også denne delen har to pauser. Om jeg skal være kritisk kan jeg si at delen før første pause er forestillingens svakeste. Engelen (spilt av Trine Wiggen) er en slags metakarakter som jeg ikke helt forstår. Hun er en klassisk engel, med en ironisk distanse, som selv ser ironisk på at hun er en klassisk engel med ironisk distanse til den hun er og utgir seg for å være. Komplisert og morsomt, men kanskje litt (i mangel på et bedre ord) teit? Når første pause er unnagjort står man framfor to timer ren teatermagi. Det er her tårene kommer. Man føler med (nesten) samtlige karakterer og vil de godt. Samtidig vet man at her kan ikke alle skjebner ende lykkelige. Epilogen blir som et bilde på forestillingen: enkel, vakker, velskrevet, velspilt. Med andre ord et nydelig stykke teater. 


Hanne Skille Reitan spiller Harper Amaty Pitt. Psykisk syk, valium-misbruker, mormoner og gift med en homofil mann. FOTO: Øyvind Eide

Engler i Amerika

Engler i Amerika er noe av det vakreste jeg har sett på en teaterscene. Teksten griper tak i deg på en helt spesiell måte. Skuespillere imponerer stort i sine roller, og bakteppet, vår samtid med sterke politiske krefter langt på høyresiden i politikken, gir stykket en aktualitet som løfter det ytterligere. På vei ut av salen sier en venninne "Jeg skal rett hjem å bestille billetter for å se den en gang til". Det var hennes umiddelbare ønske etter 9 timer på Nationaltheatret. Teaterungdom.no bøyer seg i støvet og gir Engler i Amerika terningkast 6!


Nils Golberg Mulvik som mormoneren Joseph Porter Pitt og Bartek Kaminski som jødiske Louis Ironson. FOTO: Øyvind Eide

Kafka på stranda

Når teateret ringer deg for å dobbeltsjekke at du faktisk kommer på forestillingen, ja da er det en populær forestilling du skal se! I følge nettsiden til Det Norske Teatret, er dette en historie om 15 år gamle Kafka Tamura som rømmer hjemmefra etter å ha fått en spådom om at han kommer til å drepe faren sin, og ligge med sin bortkomne mor og søster. Den verdensberømte forfatteren Haruki Murakami har med andre ord skrevet en moderne versjon av Ødipus. 


Morten Svartveit er en overbevisende 15-åring . FOTO: Erik Berg

Tittel: Kafka på stranda
Hvor og når: Scene 2 på Det Norske Teateret, 6. april kl 19:30
Regi: Carl Jørgen Kiønig
Medvirkende: Morten Svartveit, Ane Dahl Torp, Lasse Kolsrud, Agnes Kittelsen, Audun Sandem, Joachim Rafaelsen, Gard Skagestad, Marianne Krogh, Øyvin Berven
Kommende forestillinger: 10. og 24. april, 2., 11. og 22. mai, 2., og 5. juni
Anmelder: Kamilla Skallerud 

Kafka på stranda ser i utgangspunktet ut til å være en perfekt forestilling for teaterungdom! En spennende historie, en 15 åring som hovedrolle og sterke røtter godt plantet i teaterhistorien. Det som venter oss derimot, er ikke helt som vi hadde sett for oss. Spådommen, som jeg nevnte innledningsvis, får vi ikke med oss, så med mindre man har "lest bakpå boka" gir stykket liten mening. For oss som har prøvd å lese oss litt opp på forhånd, er det meste likevel ganske forvirrende. 

Det veksles mellom to ulike historien, hvor fortellingen om Kafka Tamura spilles i nåtid. I tillegg spilles historien om Nakata (Lasse Kolsrud). Han sliter med hukommelsen og kan snakke med katter. I Nakata sin del av forestillingen  (som først foregår under krigen)  møter vi både Johnny Walker fra whiskey flaska, og mannen bak KFC (Kentucky Fried Chicken), uten noen som helst forklaring på hvorfor nettopp de to. Etter å ha reddet en spesiell katt, legger Nakata ut på en reise, og på denne reisen flettes historien hans på mystisk vis inn i historien til Kafka Tamura. 


Kattemorderen Johnny Walker, som egentlig bare ønsker å dø selv. FOTO: Erik Berg

Kafka Tamura på sin side blir spilt svært overbevisende av Morten Svartveit. Han er en troverdig 15 åring, som ikke vet hva han vil med livet. Han rømmer til en by langt unna faren sin, og ender opp med å bo på et bibliotek med to tilsynelatende normale bibliotekarer - etterhvert får vi vite både det ene og det andre om disse to, og som det meste i dette stykket, er det lite som gir mening. 

Jeg sitter hele tiden med et håp om at jeg snart kommer til å forstå hele sammenhengen, men den oppklarende setningen kommer aldri. Minnene fra dramalinja på videregående kommer tilbake til meg - alle de abstrakte forestillingene vi måtte analysere og så gjerne vil forstå. Du skjønner at det er en dypere mening bak det, men den er vanskelig å finne. Kafka på stranda er akkurat en sånn forestilling. Jeg føler den prøver å fortelle meg noe, men jeg skjønner virkelig ikke hva det er, noe som gjør meg ganske frustrert. Forestillingen er spennende fordi jeg hele tiden sitter og venter på oppklaringen, så skuffelsen ble desto større da forestillingen var ferdig, og jeg satt igjen som et stort spørsmålstegn. 

Selv etter en del research har jeg ikke blitt noe klokere, og må ærlig innrømme at dette var en forestilling som ikke traff meg noe særlig. Det er en gjeng med veldig dyktige skuespillere, men historien blir for diffus, i tillegg til at en del av regigrepene bare er med på å forvirre enda mer. Jeg vil tro det er en fordel å ha lest boken for å forstå noe av dette stykket,  selv sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.

Manifest United

Verk produksjoner har i 20 år servert teaternorge spektakulære og nyskapende forestillinger. Hele to ganger har de vunnet Heddapris for årets forestilling, og premieren på deres nyeste produksjon «Manifest United» har venteliste i billettluka. Det er høye forventninger, men for en som ikke har sett noe av Verk før, er det vanskelig å forestille seg akkurat hvordan de drøye to timene kommer til å bli. Det blir mildt sagt noe å bryne seg på.

Forestillingen tar i bruk et hav av rekvisitter og scenografi i forestillingen, blant annet bøtter med fargerik maling. FOTO: Alette Schei Rørvik

Tittel: Manifest United
Av: Verk Produksjoner
Tid og sted:  Black Box Teater, 6. april 2018
Medvirkende: Av og med: Saila Hyttinen, Fredrik Hannestad, Anders Mossling, Signe Becker, Per Platou, Tilo Hahn, Solveig Laland Mohn, Espen Klouman Høiner, Håkon Mathias Vassvik, Lea Basch, Kjersti Alm Eriksen, Jon Refsdal Moe, Pernille Mogensen
Kommende forestillinger: 11.-15. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

Utgangspunktet for forestillingen er en rekke kunstmanifest fra de siste 100 år. Verk produksjoner ønsker å vise oss mangfoldet i kunst- og teaterteori, og bombarderer oss med sitater, stiler og elementer. Det er mildt sagt mye å ta tak i. Scenografien har en grunnstruktur, nemlig tre rom som strekker seg horisontalt over scenen. Hvert rom er innredet i hver sin stil, fra det minimalistiske, hvite rommet, til den hverdagslige stuen og til slutt et rom med organiske elementer som trær og bål. Det hele med et gjennomgående kaotisk og tilfeldig uttrykk. I likhet med scenografien strekker også lydbildet seg over et vidt spenn. Her får vi både filmmusikk, støy, stev, amerikansk folkemusikk og pop. Når vi attpåtil blir servert små tekstutdrag fra manifestene, noe moderne dans, live videoprojeksjoner og slap stick humor... Da maksimeres hjernekapasiteten.

Den direktesendte videoproeksjonen er kun et av flerfoldige kunstuttrykk vi finner i Manifest:United...FOTO: Alette Schei Rørvik

Her er det opp til tilskueren å finne meningsbærerne. Eller rettere sagt, velge ut meningsbærere. Det er ikke mulig å kunne ta inn over seg det hele, finne en mening med alt, et budskap, en grunn. Noe må bare få være. Selv om jeg gjør dette, velger ut noen elementer og fokuserer på dem, er det fortsatt vanskelig å gi det hele betydning. Tekstene blir for svevende og intellektuelle, det sceniske for overveldende. For å gjøre det mer håndgripelig, forsøker jeg å finne en kobling mellom det verbale og det nonverbale. Kanskje kan samspillet gi meg en pekepinn, men jeg finner ikke denne koblingen heller. Det oppleves som at forestillingens genialitet går over hodet på meg. Jeg forstår det rett og slett ikke. For noen er det kanskje lett å la mening og logikk fare, og heller absorbere det kunstneriske for det det er. Det makter jeg ikke denne gangen, og forestillingen gir meg ikke mer enn kunstnerisk inspirasjon. Her skjer jo mye, så det er mange ideer å plukke opp! Sammen blir det for påtrengende.

En slik forestilling krever nok en type forberedelse. Man tjener på å ha satt seg godt inn i konseptet for forestillingen, og man burde helt klart lese seg opp på kompaniets visjoner og metode. Det kan allikevel hende at du, som meg, ender opp med å bli så overveldet av inntrykk at du rett og slett kobler ut. Da kan de to timene bli ganske lange...

Mesteraften: Kylián, Forsythe, Øyen

Hovedscenen på Den Norske Opera og ballett. Tre forestillinger på rekke og rad. Nasjonalballetten i full utfoldelse. Det er torsdag kveld, premiere, og Operaen inviterer til Mesteraften. Iskaldt lys, gjentagende rytmer, tid og nostalgi utspiller seg. Drøyt tre timer senere forlater vi Operahuset, snakkende, diskuterende og nysgjerrige.


Mesteraften avsluttes med huskoreograf Alan Lucien Øyens Timelapse. FOTO: Erik Berg

Tittel: Mesteraften: Kylian, Forsythe og Øyen
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen 15.mars
Koreografi: Jiří Kylián, William Forsythe, Alan Lucien Øyen
Medvirkende: Nasjonalballetten, strykekvartett fra Operaorkestret
Kommende forestillinger: 17., 21. og 23. mars. 4., 5., 7., 9., 11. og 12. april 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Koreograf Jiří Kylián starter showet. Han har med seg en strykekvartett fra Operaorkesteret, dansere fra Nasjonalballetten og et fargespekter i sort-hvitt. Resultatet er Tiger Lily. En følelsesladet ballett med rene trekk. Danserne viser desperasjon, frustrasjon og mye smerte. Jeg skvetter flere ganger underveis av høye skrik eller lyder. Forestillingen oppleves som en moderne ballett hvor vakre rene linjer står i fokus. 

Fargepaletten gir Tiger Lily et hardt ytre, men det er tydelig at den tar for seg noe følsomt og inderlig, selv om jeg synes det er vanskelig å sette fokus på akkurat hva dette inderlige er. Allerede i første pause har vi i Teaterungdom masse å snakke om. Praten varer helt til det ringes inn til andre del av kveldens Mesteraften. 


Tiger Lily danses med en strykekvartett på scenen og er en ballett i sort og hvitt. FOTO: Erik Berg

Denne gangen er det William Forsythe som har koreografert. Kostymene er blå-grønne og scenerommet nakent, med unntak av en gullgjenstand som henger ned fra taket. Musikken settes igang. Den er rytmisk, moderne og gjentagende. Danserne danser denne heftige koreografien med alt de har. Her må de bruke alt de har av spenst og rytme, timing og samspill. Koreografien er kort og godt helt rå. Pulsen gjennom det hele er altoppslukende og det er umulig å se bort. Som et tog i full fart turer forestillingen seg frem med den største selvfølgelighet, rytmisk helt til fingerspissene. Når det hele stanser, tenker jeg "jeg vil gjerne se In the middle, somewhat elevated en gang til".


In the middle, somewhat elevated bygger på det spektakulære, rytmiske, heftige. En fantastisk ballett som man gjerne vil se om og om igjen. FOTO: Erik Berg

Men det skal vi ikke, for Mesteraften avsluttes med Operaens egne huskoreograf Alan Lucien Øyen, som for anledningen selv sitter på scenen og fremfører teksten. Ja, Timelapse er en ballett med tekst. Forestillingen handler om tid, om det forgjengelige og det uendelige. Begrepet "tid" får gjennomgå. Her tas det tak i de helt konkrete tingene og det ekstremt abstrakte. Scenografien roterer som store klokker, noe som sender lys i ulike bevegelige retninger. Øyen har som alltid stålkontroll på det visuelle uttrykket, noe som gjør at det er lett å glemme dansen et sekund eller to. Det gjør ikke noe, her er så mye å se på at det er umulig å kjede seg. Timelapse slutter med en nydelig sekvens hvor scenerommet er fylt av dansere, og med det er kveldens premiere fullført.

Mesteraften er et spennende konsept hvor man får mye for pengene. Her er tre enkeltstående verker slått sammen til en stor forestilling i ballettens navn. Dette gjør naturlig nok at det er mye å ta tak i, analysere, tolke og snakke om. Mesteraften: Kylián, Forsythe, Øyen er intet unntak. 

UngTEKSTakershus - søk nå!

Siden pilotposjektet i 2016 har Teaterungdom fulgt Akershus Teaters kunstprosjekt «ungTEKST». Vi har hele tiden lovprist engasjementet teatret har for unge dramatikere, og har allerede fått se flotte visninger av tekstene deres. Et utdypende innlegg om konseptet finner du her. En anmeldelse av visningen deres på Sentralen i 2017 kan du lese i dette innlegget.

 Evelyn R. Osazuwa og Peder Opstad i Produksjonen i 2017 basert på manus skrevet av vinnerne av ungTEKST manuskonkurranse. FOTO: Øystein U. Brager

UngTEKST har siden oppstarten hatt fire skriveopphold på prosjektet, og åpner nå døra for neste periode! For unge, uetablerte scenetekstforfattere er det vanskelig å komme seg opp fra startgropa, og gjennom dette prosjektet kan du få hjelp til nettopp det. Teaterungdom anbefaler alle dramatikerspirer om å sende inn sitt bidrag! Vi vil veldig gjerne se mer ung tekst på scenen!

Benjamin Lønne Røsler og Sofie Frost er vårens to dramatikere med skriveopphold. FOTO: Øystein U. Brager

Mer informasjon om ungTEKST og søknaden finner du på denne siden. Vi vil oppfordre skribenter til å klikke seg inn og ta sjansen!

Drittpappa

"Hvordan skal en mann være? Hvorfor anskaffer seg man barn? Hvor dum kan man bli av å drikke for mye, og var ting egentlig bedre før?". Disse spørsmålene og mye mer blir tatt opp av komiker Christer Torjussen. Drittpappa er standup i sin reneste form, og gjett om det var morsomt!

Torjussen sjarmer publikum i senk med sin skuddsikre humor og ærlige historier. FOTO: Latter sin hjemmeside
Tittel: Drittpappa
Hvor og når: Latter, klubbscenen. Fredag 23. mars. 
Av og med: Christer Torjussen
Regi: Hans Morten Hansen
Kommende forestillinger: 24. mars kl 18:30
Anmeldelse av: Stine Sørensen


Christer Torjussen briljerer virkelig på scenen. Med kun sin egen personlighet og treffsikre humor, tar han publikum med storm. Det er ingen kostymer eller props med i showet, kun Torjussen og en mikrofon. Dette er en komiker som uten tvil kan faget sitt godt, og i 75 minutter tar han publikum med på en reise inn i egen farsrolle. Det er ikke kjedelig i et sekund, og publikum brøler av latter stort sett hele tiden.

Det er gjenkjennbare historier Torjussen deler med oss, og vi blir sjarmert av hans selvironi og ærlighet. Han lar alle ord og setninger få akkurat den tiden de trenger, enten de er lynkjappe eller dratt ut til det pinlige. Den komiske timingen sitter så godt integrert at ingen vitser eller punchlines blir kleine, og Torjussen beviser virkelig sin beherskelse over standup som kunstform. Flyten i fortellingen er naturlig og behagelig, og hans jevne publikumsdialog passer godt inn i historien.  
 


Noe av det morsomste er når Torjussen spiller sint på alt og alle. FOTO: Pressefoto fra christertorjussen.com


Torjussen har klart å balansere de hverdagslige temaene med de mer alvorlige på en ypperlig måte. Han snakker om sin frustrasjon over barna som lyver, spør om alt mulig og som hele tiden vil at han skal se på dem. Han snakker også om faren som var alkoholiker og som kuttet all kontakt med familien før han døde. Det er såre historier som blir tatt opp, men Torjussen har en unik evne til å fortelle dem med en genuin humor som verken blir påtatt eller upassende. Vi ler av det triste, så vel som det morsomme.

Drittpappa passer for alle som ønsker seg en kveld med kvalitetshumor og ubegrenset latter. Hva mer kan man egentlig ønske seg? Gjør som oss og se Drittpappa, du vil garantert ikke angre. Terningkast 6!

Tarjei

På amfiscenen står det seks grå kasser, tre av dem er fylt med jord. I midten av gulvet er et rektangulært hull i gulvet fylt av den samme massen. Det minner først om kister og gravplasser... Men i løpet av forestillingen får vi også framkalt de gode minnene om pløyd mark og kyr, om våronn og om liv. Det er allikevel døden Tarjei, hardt og nært, minner oss mest om.

Med en minimalistisk scenografi og spillestil ligger mye av ansvaret på skuespillerne selv. På bildet: John Emil Jørgensen som Tarjei. FOTO: Øyvind Berg

Tittel: Tarjei
Etter Helga Flatlands Bli hvis du kan-trilogi, dramatisert av Tyra Tønnesen
Regi: Tyra Tønnesen
Komponist: Andreas Utnem. Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya.
Lysdesigner: Øyvind Wangensteen. Maskør: Marianne Hommo. Dramaturg: Njål Helge Mjøs.
Medvirkende: Liv Benhoft Osa, Nils Johnson, Kjersti Tveterås, John Emil Jørgensrud, Mikkel Bratt Silset, Tone Danielsen, Olaves Frostad Udbye
Kommende forestillinger: I repertoar til 13. juni
Anmeldelse av: Mari Noodt

 

Tarjei har urpremiere på Nationaltheatret denne våren. Forestillingen er basert på Helga Flatlands romantriologi, og har blitt til teater gjennom Tyra Tønnensens dramatisering og regi. Forestillingen omhandler Tarjei og hans familie, gården deres, familievenner og etterspillet av Tarjeis bråe bortgang som soldat i Afghanistan. Tønnesen er kjent for å framstille vanskelige følelser og relasjoner veldig finurlig og smart, og Tarjei føyer seg på nydelig vis inn i denne praksisen.

Premisset for forestillingen, er at rollene kan henvende seg til publikum og fortelle oss sin historie og sine tanker. Det oppleves nærmest som en strøm av monologer, ispedd små dialogspill. Mesteparten av forestillingen omhandler tiden etter Tarjeis død, og karakterene forteller oss om sorgen, tapet og situasjonene de befinner seg i i etterkant. I neste øyeblikk er de midt i en dialog. På den ene siden gir premisset oss en distanse til det som skjer. Vi får det fortalt, istedenfor å se det ekte og brutalt spilt ut foran oss. På en annen side blir det nærere. Vi kommer tettere på karakterenes indre liv og deres konfliktfylte og komplekse følelser og tanker.

Å bringe inn et naturlig element som jord, gir forestillingen en ekstra røffhet. På bildet: Nils Johnson. FOTO: Øyvind Berg

Forestillingen makter virkelig å vise en stor bredde av sorg og sorgprosess, og det hele formidles av et sterkt og varmt ensemble. De gjør en formidabel jobb i å portrettere menneskene fra Flatlands univers. De er troverdige og komplekse. Aktørene hopper lekende lett mellom monolog og dialog, mellom fortid og nåtid, det skjøre, såre, sinte og muntre. Karakterene gjennomgår bølgedaler av emosjoner og ensemblet klarer på mesterlig vis å gi dem både dybde og myndighet. Dette kjennes ekte. Jeg blir rørt av å føle at jeg kommer så tett på menneskers brutale tap og sorg.

Det er dog ikke alle historiene som engasjerer meg like mye. Dette gjelder blant annet familievenn Ragnhilds personlige monolog. Det er godt at noen mennesker bare er støttespillere, og når hennes indre liv også skal blottlegges, blir det i lengste laget. Det kan bli litt for mye av det vonde i en tragedie også.

Det er få lysglimt i historien, og om du ønsker å se lettbeint teater med humor og glede, er ikke Tarjei noe for deg. Men teater er også arenaen for de vonde følelsene og den tunge sorgen, og Tarjei framstiller dette på en fantastisk måte! Det er en tøff forestilling som viser sorgens mange sider. Vi får kjenne oss igjen og vi får føle med. En ordentlig katarsisopplevelse, om du vil! Noen ganger er det faktisk godt å se noe som gjør vondt.

A tribute to Trisha Brown

Det er en lun og god stemning i publikumsfoajeen hos Dansens Hus denne fredagen. Helgen er mer eller mindre forbeholdt legendekoreografen Trisha Brown (1936-2017). Med tre visninger av denne hyllestforestillingen, er det også lagt til rette for å fordype seg grundigere med både forestillingsintroduksjon, workshop med kompaniet, filmvisning om koreografen og kunstnersamtale etter forestilling. Trisha Brown har helt tydelig vært en viktig dame!

Trisha Brown Dance Company performs three dances at the Joyce Theatre on December 12, 2017.
These dances illuminate Brown?s connection to music: Salvatore Sciarrino?s flute in Geometry of Quiet; Dave Douglas's jazz sounds in Groove and Countermove; and Jean-Phillippe Rameau?s baroque opera in L?Amour au théâtre.
Photo Credit: Stephanie Berger.

Dansernes samhandling er en sentral del i Trisha Browns verker. FOTO: Stephanie Berger

Tittel: A tribute to Trisha Brown
Av: Trisha Brown Dance Company
Tid og Sted: Dansens Hus, hovedscenen, 9. mars 2018
Medvirkende: Trisha Brown Dance Company med Oluwadamilare Ayorinde, Cecily Campbell, Marc Croussilat, Kimberly Fulmer, Leah Ives, Amanda Kmett?Pendry, Kyle Marshall, Patrick McGrath, Jacob Storer
Kommende forestillinger: Ferdigspilt
Anmeldelse av: Mari Noodt

Forestillingen består av fem individuelle koreografier av den anerkjente koreografen. Det er Trisha Brown Dance Company som presenterer den omlag 2 timer lange "kompotten", på Dansens Hus sin hovedscene. Det er ikke ofte vi kommer inn til et lukket sceneteppe. Det gjør vi i kveld. Teppet lukkes mellom hver dans, og er med på å avgrense de fem ulike koreografiene. Dette er ikke en sammenhengende forestilling, men en visning av fem selvstendige verk. Formen er uvant, men det summer godt i publikum mellom hvert innslag.

The Trisha Brown Dance Company performs three dances at Jacob's Pillow on August 16, 2017.
Opal Loop (1980)
Guest Dancers: featuring four generations of TBDC dancers and alumni.
Shelley Senter, Lance Gries, Eva Karczag, and Keith Thompson
Groove and Countermove (2000)
Music by Dave Douglas:
Oluwadamilare Ayonrinde
Cecil Campbell
Kimberly Fulmer
Lean Ives.
Amanda Kmett'Pendry
Patrick McGrath
Leah Morrison
Kyle Marshall
Jacob Storer
L

"Groove and countermove" er en fargerik og energisk dans med mye humor. FOTO: Stephanie Berger

Bevegelsesmaterialet som presenteres i kveld karakteriseres av uforutsigbare bevegelser, nøytrale ansiktsuttrykk, overraskende vendinger og twister på kjente trinn og et eget indre tempo. Musikken er for det meste et selvstendig element, som ikke manifesterer seg i dansen. Det er som om både bevegelsene, musikken og mimikken står hver for seg. Det er ikke samspill mellom elementene. Når man så opplever dem på samme tid, blir det et annerledes og nesten humoristisk resultat. Den andre dansen, "Groove and countermove" fra 2000, høster mye latter i salen, og er helt klart min favoritt i første akt. Her er det tempo, morsomme vendinger og masse farger!

The Trisha Brown Dance Company performs three dances at Jacob's Pillow on August 16, 2017.
Opal Loop (1980)
Guest Dancers: featuring four generations of TBDC dancers and alumni.
Shelley Senter, Lance Gries, Eva Karczag, and Keith Thompson
Groove and Countermove (2000)
Music by Dave Douglas:
Oluwadamilare Ayonrinde
Cecil Campbell
Kimberly Fulmer
Lean Ives.
Amanda Kmett'Pendry
Patrick McGrath
Leah Morrison
Kyle Marshall
Jacob Storer
L

Forestillingen er på sitt beste når det er høyt tempo og spennende løft. FOTO: Stephanie Berger

Den store utfordringen jeg får i møte med Trisha Brown sin dansestil, er følelsene. En stor del av dans er for meg følelser. Med de anonyme ansiktsuttrykkene og det fraværende samspillet med musikken, blir det rett og slett litt følelsesløst. Det blir bare bevegelser. De forteller meg ikke noe, og etter fire danser er jeg lei. Jeg kan forstå at Browns koreografier har vært nyskapende og viktige, men når de presenteres på rad og rekke blir det for repetitivt og dessverre litt kjedelig. Heldigvis avsluttes forestillingen med "L'amour au théâtre" (2009) som inneholder flere nydelige parkoreografier! Her beveger danserne seg nesten som dukker, og er mer eller mindre avhengig av hverandre for å endre retning. Det er i denne samhandlingen, med mange løft og høyere tempo at dansen er på sitt beste.

Er du veldig interessert i Trisha Brown og det historiske aspektet av hennes arbeid, ville du kanskje ha vært der. Hvis ikke, gjør det ikke noe at du kan sparer deg til en litt mer fortellende og moderne forestilling.

Cally

Cally Monrad var en sånn dame som man ikke kan ta øynene vekk fra. Hun var viljesterk, hadde pågangsmot og en sjarmerende evne til å se bort fra egne begrensninger og heller se muligheter. Hun sang, skrev bøker og dikt. I femti år var hun en stor stjerne i norsk kulturliv og i 1942 velger NS henne til å bli Det Norske Teatrets første (og så langt eneste) kvinnelige teatersjef. I dag er hun glemt. Bildet hennes henger ikke noe sted på teatret, og få, om noen, vet hvem hun var.


Ingeborg Sundrehagen Raustøl spiller Cally Monrad. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Cally
Av: Ruth Lillegraven, i samarbeid med Dramatikkens hus
Hvor/Når: Det Norske Teatret, scene 3. Torsdag 8.mars (Urpremiere)
Regi: Maren E. Bjørseth
Medvirkende: Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Espen Reboli Bjerke, Petter Winther og Eivin Nilsen Salthe
Kommende forestillinger: på spilleplanen frem til og med 27.april 2018
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Forestillingen forsøker å vise en hel kvinne, med både mangler og evner. Ingeborg Sundrehagen Raustøl spiller Cally med stor innlevelse, dessverre har hun blitt tildelt en nærmest stillestående regi hvor hun står stille/kler av og på seg store deler av forestillingen. Hun mestrer Callys flørtende og naive sider (Cally ble gift og skilt fire ganger) til det fulle, men sorgene og nederlagene oppleves konstruerte og lite engasjerende. Jeg bryr meg egentlig ikke så veldig mye om hvordan det går med Cally, og siden dette i stor grad er en personskildring blir det vanskelig å falle for forestillingen.


Som sangerinne var Cally omgitt av både beundrere og kritikere. På bildet f.v. Petter Winther, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Espen Reboli Bjerke og Eivin Nilsen Salthe. FOTO: Dag Jenssen 

Det er så synd, for skuespillerne er utvilsomt dyktige. Den intime scene 3 innbyr dessuten til nøye granskning av individet, og Cally sin historie er lett å fortelle med en rekke vinklinger. Kanskje er det tatt litt for forsiktige valg? Cally er hverken dum, smart, mektig, svak, uredd eller redd. Jakten på "det hele mennesket" Cally Monrad går kanskje på bekostning av teaterforestillingen Cally.

Når det er sagt kjeder jeg meg aldri. Etter forestillingens slutt fortsetter jeg å google Cally Monrad. En utvilsomt spennende skikkelse med masse dramatisk potensiale for scenen. Dessverre blir Cally på Det Norske Teatret først og fremst et forsøk på å forklare en kvinneskikkelse i stedet for å lage en teaterforestilling om en. Et kompromiss jeg tviler på at Cally Monrad selv hadde ønsket at noen skulle gjøre.

Skipet vol.3

Det er en fullstappet foaje som venter på Black Box teater søndag kveld. Mange venter foran sceneinngangen, ivrige etter å sette seg. Andre tar det med ro foran baren, og enda flere står i billettkøen. Forestillingen har vært utsolgt lenge, men fortsatt har noen møtt opp i håpet om å sikre seg uavhentete billetter. Jeg hadde aldri før hørt om kompaniet De Utvalgte eller deres forestilling, Skipet vol.3, men det voldsomme oppmøte pirret fort oppmerksomheten. Spent fulgte jeg folkemassen inn i salen for en forestilling jeg sent vil glemme.

Skipet vol. 3 er en vakker reise inn i scenekunstens verden. FOTO: De Utvalgte sitt arkiv

Tittel: Skipet vol.3
Hvor og når: Black Box Teater, søndag 4. mars. 
Av og med: Kari Holtan, Boya Bøckman, Torbjørn Davidsen, Anne Holtan, Morten Kippe, Eirik Raude, Juliana Venter, Bjarne Larsen, Pelle Ask, Marius Kolbenstvedt, Zett Davidsen, Stein Davidsen, Hans Wedvik, Eva Berit Bøe Moen, Kari Vik Knutsen, Øyvind Wangensten, Gjøril Bjercke Sæther, Ida Holthe Lid og medvirkende i koret.
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Første scenebilde inneholder mye og lite på samme tid. En mann ligger på siden med ryggen vendt mot publikum. En kvinne i hvit kjole sitter lent mot en stolpe. Hun er dekket av blod. Ved siden av henne ligger en felt hjort. Til venstre står det to rungende trapper, og plassert til høyre er musikerne som spiller live gjennom hele forestillingen. På en så stor scene dekker disse elementene en liten del av plassen, men allikevel fyller de rommet med bildene som lages. Min nysgjerrighet øker ytterligere.

 

Det skapes mange ulike tablåer på scenen i løpet av de neste nitti minuttene. Fire eldre mennesker reiser rundt på scenen i en slags flyttbar dreiescene. De diskuterer alt fra familierelasjoner til grunnstoffer. Sammen med den bloddekkede kvinnen, er de det konstante elementet i forestillingen. Fra å sitte på gulvet med den døde hjorten, står kvinnen etterhvert på midten av scenen med en voldsom monolog om å miste kontroll. Senere sitter hun på toppen av trappen og hører på historiene til flyktninger som har reist dit med båt. Mannen som går rundt på scenen med en røykmaskin lukker plutselig sceneteppe og forteller oss om en drøm han hadde. En hund kommer og går på scenen, tilsynelatende som den vil.

 

Jeg vil beskrive denne forestillingen som en samling av ulike uttrykk. Det er en kunstform bestående av skuespill, performance, musikk, lysbilder og røyk. Dette er ikke en fortelling, men en slags reise. En reise hvor du, gjennom kunstuttrykkene, får glimt av små og store øyeblikk. Noen konkrete og noen abstrakte. Det er ingen tydelig tematikk (i hvert fall ikke som jeg oppfattet), men det oppleves ikke som en mangel. Jeg kjedet meg ikke et sekund. Jeg ble fascinert, rørt og engasjert om hverandre, selv om jeg halvparten av tiden ikke skjønte meningen av det som skjedde på scenen.

 

Skipet vol.3 seilte i havn på søndag, så det er dessverre ingen flere forestillinger på plakaten. Men om den skulle settes opp igjen anbefaler jeg alle å ta turen. Dette er teater jeg mener det er viktig å se. Teater som bryter med sjangre og forventinger, og som tør å forske og leke med hva kunsten kan tilby. Jeg råder alle til å holde et øye åpent for De Utvalgte, det skal i alle fall jeg gjøre.

Gråtende hender

Så lenge man stod på innsiden var livet flott, men i det øyeblikk man havnet på utsiden, var livet over. I alle fall for de fleste. Teater Manu tar oss med på en reise som viser oss hvordan Hitlers Tyskland kunne snu tillit, stolthet og tilhørighet til frykt, mistenksomhet og paranoia.


Forestillingen er rå og direkte, scenografien like så. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Gråtende hender - om døve i Hitlers Tyskland
Tid/sted: Teater Manu 3.mars 2018
Manus og regi: Bentein Baardson
Medvirkende: Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, Eitan Zuckermann og Kjersti Fjeldstad (stemmeskuespiller)
Scenografi og kostymedesign: Ingeborg Kvamme               Manus og språkkonsulent: Sølvi R. Zuckermann
Lyddesign: Erik Hedin               Lysdesigm: Torkel Skjærven                   Videodesign: Simon Valentine
Kommende forestillinger: 8., 9., 10., og 15.mars. (Forestillingen skal også på turne i inn og utland gjennom 2018 og 2019)
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Den intime salen er så og si fullsatt i det dørene lukkes. Fire skikkelser entrer scenen, lyset senkes. I løpet av de neste 90 minuttene fortelles en sterk historie som er skrevet på bakgrunn av intervjuer med 9 døve som overlevde 2. verdenskrig.

Hans og Gertrud vokser opp i Tyskland i tiden før Hitlers maktovertagelse i 1933. Hans er født døv og interesserer seg for sport og motorsykler. Gertrud studerer medisin og blir tidlig opptatt av biologiens muligheter til å utrydde menneskets fysiske og psykiske sykdommer. Vi følger dem begge gjennom deres jag etter anerkjennelse, engasjement i Sturmabteilung (SA), på flukt fra myndighetene og til slutt som fanger i Auschwitz.


De tre skuespillerne gjør en solid jobb. F.v. Eitan Zuckermann, Ronny Patrick Jacobsen, Ipek D. Mehlum, FOTO: Dag Jenssen

Som eneste profesjonelle teater med tegnspråk som scenespråk, står Teater Manu i en særstilling. Som forestilling gjør Gråtende hender det samme. Formidlingen på scenen er rå og direkte, og følelsene til å ta og føle på. Historiens mange nyanser speiles i skuespillernes ansikter og vår histories grusomhet treffer meg som et slag i magen. Forestillingen er på mesterlig vis tilrettelagt for hørende ved stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad. For øvrig akkompagneres skuespillet av subtil, men virkningsfullt lysdesign, og lydeffektene praktisk talt føler man. Benkeradene vibrerer når det fortelles om marsjerende soldater, et grep som ytterligere forsterker det allerede kraftfulle uttrykket. Forestillingen tilføres nok en dimensjon ved at bilder og animasjoner prosjekteres på scenens bakvegg.


Stemmeskuespiller Kjersti Fjeldstad gjør historien tilgjengelig for hørende så vel som døve. FOTO: Dag Jenssen

Gråtende hender retter fokus mot de fatale konsekvenser som kan etterfølge likegyldighet. Gertrud tenkte, som så mange andre i sin samtid, at «Alles geht forbei» - «alt går over». Men det gjør ikke nødvendigvis det.

Vi nærmer oss en tid hvor de som opplevde grusomhetene under 2. verdenskrig ikke lenger er i live, og det er da historien står i fare for å gjenta seg. Nettopp derfor er det viktig å fortelle denne historien, akkurat nå, og jeg vil anbefale alle som har mulighet til å få med seg forestillingen hos Teater Manu. Til slutt vil jeg si som Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv».

Ved arken klokken åtte

Vi har tatt plass Ved arken klokken åtte, selvom klokken bare er seks. Vi vet ikke helt hva vi skal forvente, men ut fra publikum å dømme ser dette helt klart ut som en barneforestilling. Inspisienten entrer scenen og ber oss knitre forsiktig med godteposene for ikke å forstyrre resten av salen, så det er en musestille forsamling som lurer spent på hva de har i vente. 

Ved arken klokken åtte, Centralteatret, Oslo Nye Teater, 2018. Av Ulrich Hub. Oversatt av Erlend Loe. Regi: Petter Næss. Scenografi og kostymedesign:
Dagny Drage Kleiva. Musikk: Lars Lillo-Stenberg. Animasjon og bakgrunnsillustrasjon: Mikrofilm AS ved designer/animatør Robin Jensen, produsent Lise Fearnley. Lysdesign: Rolf Christian Egseth. Lyddesign: Audun Melbye. Masker: Julie A. Clark. Rekvisitter: Karina Buchanan. Koreografisk assistanse og suffli:
Renate Rygh Pedersen. Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg / Marianne Sævig. Med: Helle Haugen, Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen og Ine Marie Wilmann.
Alle kostymene har særegne detaljer som viser at dette er pingviner med forskjellige personligheter. Fra v. Victoria Birgitte Svendsen, Ine Marie Wilmann og Johannes Joner. FOTO: Gisle Bjørneby

Tittel: Ved arken klokken åtte
Hvor og når: Centralteatret, 2. mars kl 18
Medvirkende: Johannes Joner, Victoria Birgitte Svendsen, Ine Marie Wilmann og Helle Haugen
Regi: Petter Næss  Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva
Musikk: Lars Lillo Stenberg
Kommende forestilinger: Spilles t.o.m. 14. april.
Anmelder: Kamilla Skallerud

 

På scenen står det en stor hvit klump med noen mindre klumper rundt. Ganske enkelt egentlig, helt til scenelysene kommer på. Da blir det magisk. De hvite klumpene er forvandlet til et vinterlandskap, og plutselig står det tre pingviner på scenen. De viser oss mange forskjellige scenarioer om vennskap og mobbing. De sloss og krangler, men viser oss også hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Gud er sentralt tema, og det diskuteres hvor vidt Gud finnes eller ikke. 
 

Ved arken klokken åtte, Centralteatret, Oslo Nye Teater, 2018. Av Ulrich Hub. Oversatt av Erlend Loe. Regi: Petter Næss. Scenografi og kostymedesign:
Dagny Drage Kleiva. Musikk: Lars Lillo-Stenberg. Animasjon og bakgrunnsillustrasjon: Mikrofilm AS ved designer/animatør Robin Jensen, produsent Lise Fearnley. Lysdesign: Rolf Christian Egseth. Lyddesign: Audun Melbye. Masker: Julie A. Clark. Rekvisitter: Karina Buchanan. Koreografisk assistanse og suffli:
Renate Rygh Pedersen. Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg / Marianne Sævig. Med: Helle Haugen, Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen og Ine Marie Wilmann.
Enkel, men virkningsfull projisering gir liv til syndefloden. Fra v. Johannes Joner, Victoria Birgitte Svendsen og Helle Haugen. FOTO: Gisle Bjørneby

 

Som tittelen tilsier har dette noe med arken å gjøre. Rettere sagt Noas ark. Når syndefloden kommer, samles to dyr av hver art på arken til Noa. Problemet er bare at de er tre pingviner. På tross av all kranglingen er de enige om at ingen skal bli forlatt, og pingvin nummer 3 blir smuglet med på båten. Det blir en evig kamp om å ikke bli oppdaget av duen som holder vakt, og hvorvidt de skal tro på Gud eller ikke, fortesetter å være et viktig tema. 
 

Ved arken klokken åtte, Centralteatret, Oslo Nye Teater, 2018. Av Ulrich Hub. Oversatt av Erlend Loe. Regi: Petter Næss. Scenografi og kostymedesign:
Dagny Drage Kleiva. Musikk: Lars Lillo-Stenberg. Animasjon og bakgrunnsillustrasjon: Mikrofilm AS ved designer/animatør Robin Jensen, produsent Lise Fearnley. Lysdesign: Rolf Christian Egseth. Lyddesign: Audun Melbye. Masker: Julie A. Clark. Rekvisitter: Karina Buchanan. Koreografisk assistanse og suffli:
Renate Rygh Pedersen. Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg / Marianne Sævig. Med: Helle Haugen, Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen og Ine Marie Wilmann.
Helle Haugen briljerer som den stressede duen som har fått ansvaret for å holde orden på arken. FOTO: Gisle Bjørneby
 

Pingvinenne, spilt av Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen og Ine Marie Wilmann, er alle kjempe sjarmerende. Duen, spilt av Helle Haugen, er også en superkul karakter og blir en bra kontrast til pingvinene. Det høres kanskje tungt og dramatisk ut, men det er det overhodet ikke. Selvom tematikken er alvorlig, er replikkene så godt skrevet at vi ikke klarer annet enn å kose oss fra start til slutt! Det blir solgt inn som en barne- og familieforestilling, men det trenger det overhodet ikke å være. Noen ganger føler man seg litt flau når man går på barneteater uten barn, men dette stykket var perfekt for oss. Språket var ungdommelig, og tematikken vil alltid være aktuell. Vi likte dette skikkelig godt, og håper pingvinene kommer seg trygt på land. 

Antigone

De fleste er kanskje kjent med historien om Ødipus, mannen som drepte sin egen far og giftet seg med sin mor uten å vite at det var hans egne foreldre. På Det Norske Teatret møter vi Ødipus' datter Antigone, som er hovedrollen i sin egen tragedie. Det er en sterk historie som blir presentert på Hovudscenen, som sitter i deg lenge etter du har forlatt salen. 

Alene på hovudscenen er Sara Khorami en sterk skikkelse som forlanger fokus. FOTO: Erika Hebbert

Tittel: Antigone
Av: Sofokles.  
Tid og sted: Det Norske Teatret, Hovudscenen. Tirsdag 27.02.18.
Regi: Johannes Holmen Dahl
Med: Sara Khorami, Jon Bleiklie Devik, Renate Reinsve, Gjertrud Jynge, Kyrre Hellum, Nina Woxholtt, Christian Ruud Kallum og Elisabeth Nesset (slagverk)
Scenograf og kostymedesignar: Nia Damerell
Lysdesignar: Norunn Standal
Komponist og musikalsk ansvarleg: Alf Lund Godbolt
Kommende forestillinger: Spiller frem til 26. april. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

 

Hovudscenen er blottet for scenografi. Det er nesten litt overveldende å se på det store tomme rommet, med det sorte gulvet som ender i et mektig jernteppe på bakveggen. En tåke av teaterrøyk fyller rommet, og først når øynene har vent seg til scenen får man øye på trommesettet som er plassert bakerst. Musiker Elisabeth Nesset setter seg ved trommene og innleder forestillingen med myke slag. Gjertrud Jynge følger like på og begynner prologen med sterk stemme og drivende innlevelse. To brødre har drept hverandre i krig, den ene i forsvar av byen Tebe, den andre i angrep på den. Eteokles skal hedres som krigshelt med seremoni og begravelse. Polyneikes skal ligge utenfor byen som åtsel for dyrene, til spott og spe. Mens Jynge bygger opp fortellingen blir trommelsagene sterkere og hyppigere. Dramatikken lades opp og stemningene er satt.

 

Atigone er søsteren til de døde brødrene. Hun vil begrave sin bror selv om den nye kongen i Tebe, Kreon, har forbudt det. Når Kreon oppdager dette blir han rasende. Ingen får gå i mot hans makt, selv ikke en prinsesse som attpåtil er forlovet med hans egen sønn. Antigone skal dø for sin forbrytelse, og selv ikke folkets protester kan stoppe han.

 

Avstanden mellom skuespillerne forsterker fokuset på teksten. Fra v. Gjertrud Jynge. FOTO: Erik Hebbert

Her møter vi karakterer med mange lag og dyktige skuespillere som makter å bære dem frem. Sara Khorami er ærlig og overbevisende i sin tolkning av Antigone. Hun er klar over brorens svik ved å ha kjempet mot deres fødeby, men hun fortviler over straffen han har fått. Hun trosser makten med livet som innsats, og hennes lidenskap smitter over på publikum. Jon Bleiklie Devik spiller en Kreon som både er maktsykt og fortvilende på samme tid. Skal han stå for sine egne avgjørelser, eller skal han høre på folkets protester? Jynge har fått funksjonen som både kor og spåmannen Teiresias. Hun følger handlingen med skarpe øyne og skuddsikre replikker. Det synes at dette ikke er Jynges første dans med det poetiske språket fra gresk dramatikk, og hennes utførelse av teksten er uten tvil den sterkeste.

 

Den store tomme scenen vedvarer nesten gjennom hele stykket. Kun ved to anledninger oppstår det brudd, men av den grunn fremstår de også sterkere for oss. Høyttalere blir heist ned fra taket og blir et bilde på bymuren og folket som Antigone taler til. Når hun blir ført bort til sin død blir spaden hennes liggende igjen på scenen. Et enslig og vondt element som ikke lar oss glemme konfliktens kjerne; den åpne graven hvor broren ligger. Den sparsomme scenen er kanskje et av stykkets viktigste virkemiddel. Det er hele tiden teksten som er i fokus, og ved å fjerne alt annet lar de ordene få den oppmerksomheten den trenger.

 Spaden er den eneste rekvisitten brukt i forestillingen. Fra v. Sara Khorami og Jon Bleiklie Devvik. FOTO: Erika Hebbert

Selv om språket og tiden er langt fra vår moderne verden, er tematikken brennende dagsaktuell. Skal man tørre å stå for egne meninger, eller skal man bøye seg etter styresmaktene og tie både ord og handling? Er livet egentlig verdt å leve hvis alt som har gjort deg lykkelig har blitt revet vekk? Kostymene visualiserer den aktuelle konteksten i form og farger. Klærne er moderne og fargene dystre. Alle valg er bevisste og understreker tragediens uunngåelige ende.

Dette er ikke teater med lett tematikk og en lykkelig slutt, men ønsker du å se teater av kvalitet i særklasse, har Antigone absolutt min varmeste anbefaling. Terningkast seks!

Songs of entanglement

Vinterferien nærmer seg slutten og Oslo kryr av småjenter som skal på Marcus og Martinus konsert i Oslo Spektrum. Jeg derimot er på vei til Black box for å se et annet tvillingpar opptre. Julie og Cecilie Solberg er begge utdannet skuespillere, og står nå sammen på scenen i sitt første samarbeidsprosjekt. De vil, ifølge programmet, iscenesette sitt eget tvillingforhold og leke med publikums forventninger, men klarer de det? 

Julie Solberg og Cecilie Solberg har begge skuespillerutdannelser, men fra forskjellige skoler. FOTO: Black Box teater
Tittel: Songs of entanglement
Tid og sted: 22. februar, Black box teater 
Idé, konsept og utvøelse: Julie Solberg og Cecilie Solberg
Kommende forestillinger: 23.-25. februar
Anmelder: Kamilla Skallerud 

 

Det hele starter med en tom scene. En jente går inn. Hun stiller seg litt ut til venstre, og blir stående og stirre på publikum lenge. Kanskje litt for lenge. Hun har på seg joggesko, joggebukse og en stor pels slengt over skuldrene. Etter en stund kommer det enda jente. Hun er prikk lik den første, bare at buksen har en annen farge. Buksene er forsåvidt det eneste som gjør at jeg klarer å skille de ved første blikk. Jente nummer to gjør nøyaktig det samme - stiller seg opp og stirrer på publikum. Sånn blir de stående i 5, kanskje 10 minutter. Forestillingen hørtes så kul ut da jeg leste om den, men allerede her begynner jeg å kjede meg. Etter intens stirring, brytes plutselig stillheten av at tvillingene roper ut noen lyder. Det minner om hunder som bjeffer og jeg sliter virkelig med å forstå hva de prøver å formidle. 

Bjeffingen utvikler seg til et bevegelsesmønster som gjentas til det kjedsommelige. Flere i salen ler hver gang det kommer noe nytt, men det at alle nye tanker repeteres i minst 10 minutter, er noe jeg ikke kan forsvare som spennende. Det gjør derimot at jeg blir fort lei. På et punkt står de ansikt til ansikt og skriker inn i munnen på hverandre. Det er på en måte spennende å høre hvordan klangrommene fungerer når man står så nært, samtidig er det ganske udelikat å se på at tvillingene nesten spiser opp leppene på hverandre. 

For min del føler jeg at det magler et handlingsforløp. Det er en slagt utvikling i bevegelsesmønsteret, og det at de kler av og på seg gjør at man skjønner når slutten nærmer seg. Det skjer mye rart i løpet av forestillingen, men det merkeligste må være når begge to ligger under hver sin store pelskåpe og beveger seg sakte rundt på scenen mens de lager lyder som etterhvert utvikler seg til å bli en melodi.  


Jeg sliter med å finne noe jeg liker ved forestillingen. Det er ikke det at det er en dårlig forestilling, men det er en stil som virkelig ikke treffer meg. Å utforske livet som tvillinger er i utgangspunktet en god idé, men jeg skjønner rett og slett ikke hva de vil fram til med denne forestillingen. De skaper mange kule bilder og lyder underveis, men for min del blir det for mye av alt. Jeg blir sliten av å høre på all skrikingen og de dissonerende tonene som dukker opp mot slutten. Det er likevel tydelig at det var mange i salen som koste seg, samtidig som mange virket like forvirret som meg etterpå. Denne forestillingen treffer nok et veldig spesifikt publikum, og er du av typen som liker det abstrakte, kan denne forestillingen absolutt være noe. For min del traff den ikke, og det var nesten så jeg heller skulle ønske jeg var på konserten i Spektrum. 

 

 

Lament II

I 2015 presenterte Lars Øyno og Grusomhetens Teater urpremieren av Lament. I år viderefører de forestillingen med Lament II. Lament betyr å sørge eller gråte, og i en time blir vi med tre kvinner som gjør akkurat dette. De sørger og gråter, men over hva får vi ikke vite. Opplevelsen tilhører den enkelte publikummer, og her er det ingen fasit på hva man skal føle.

Ofte blir hender presset sammen i en bønn, men hvem de ber til får vi ikke vite. Fra v. Sara Fellman og Mika Hibiki. FOTO: Claudia Lucacel

Tittel: Lament II
Hvor og når: Grusomhetens Teater onsdag 20.02.18
Idé og regi: Lars Øyno
Med: Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki
Lysdesign: Lars Skomakerstuen
Spiller: 21., 22., 23. og 24. februar. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

 

Når publikum setter seg ned er det en naken scene som blir presentert. Tre kvinner kommer inn og legger seg ned på høyre side av scenen. De er kledd i lange, sorte kjoler og de har alle langt hår som skjuler både ansikt og uttrykk. Premisset er satt fra første stund; her er det kropp og stemme som er i fokus. Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki er en imponerende trio og dette er kvinner som vet hvordan man beveger seg på en scene! De er hyperbevisste på hvor i rommer de andre er til en hver tid, og deres tilstedeværelse er til å ta og føle på.

 

Det høres kanskje skremmende ut å skulle sitte i en time å se tre skuespillere som sørger. Og litt skremmende er det faktisk også, fordi du som publikummer blir utfordret på alle plan. Det er til tider vondt å se på disse kvinnene som stønner og klynker og vrir seg om på gulvet, og utenom noen få øyeblikk med stillhet er det lite pauser å få. Man aner innimellom noen ord i den felles klagesangen, men det er vanskelig å oppfatte hva det er. I programmet står det at det er stereofonisk dialog mellom skuespillerne, som best forklart betyr forskjellige lydkanaler som spilles av samtidig. Det er en passende beskrivelse da alle de tre kvinnene har en særegen stemme som fyller hverandre ut på ypperlig vis.
 

Kontakten disse skuespillerne har med egen kropp og stemme er en kunst i seg selv. Fra v. Mika Hibiki, Hanne Dieserud og Sara Fellman. FOTO: Claudia Lucacel.

 

Det fysiske uttrykket er virkelig imponerende å se på. Her snakker vi presisjon helt ut til fingertuppene, og det er en nerve i bevegelsene som holder spenningen ved like. Hva er det som er improvisasjon og hva er det som er regissert? Svaret er vanskelig å finne, men resultatet er at man fint kan sitte i en time å se på tre kvinner som sørger på en naken scene.

Hatten av til Grusomhetens Teater og Lament II!

Kva nashornet såg

I framsyninga Kva nashornet såg blir ein mørk periode frå verdshistoria til røyndom, ved hjelp av pedagogisk plakatar, munnleg forteljing og fabeldyr. Handlinga er lagt til ein dyrehage under andre verdskrig, som låg i nærleiken av konsentrasjonsleiren Buchenwald, kor fleire dyr blei haldt under krigsåra. Og nett som denne dyrehagen var eit populært helgetilbud for borgarane i Weimar under den andre verdskrigen, er denne framsyninga eit godt helgetilbud for Oslo-borgarar. Store, så vel som små.


Paul-Ottar Haga og Charlotte Frogner gjer liv til både dokker og dyr i framsyninga Kva nashornet såg. FOTO: Dag Jenssen

Tittel: Kva nashornet såg
Tid og sted: Det Norske Teatret, Scene 3, 19. februar 2018
Av: Jens Raschke                        Omsetjing: Carl Morten Amundsen
Regissør: Ivar Tindberg               Visuell designar: Stian Hole
Medvirkande: Ellen Birgitte Winther, Charlotte Frogner, Paul-Ottar Haga og Jonas F. Urstad
Komande framsyningar: I speleplan til 7. april 2018
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

 

Det er ein fabelaktig historie med intense karakterar. Du får helse på Charlotte Frogner som Murmeldyrjenta. Ho skrik dei harde vestlandske replikkane sine som eit småbarn, naiv og lite vitande om kva som går føre seg på andre siden av gjerde deira. Paul-Ottar Haga spel den nyankomne bjørnungen, og stiller spørsmål på trøndersk om kvifor tusenvis av sebra-stripede tynne skikkelsar kjem med tog og forsvinn og kjem med tog igjen. Og kvifor fyrer dei eigentleg i skorsteinen no på vårparten? Ellen Birgitte Winther møter vi som ein tilbakelent og nordnorsk Pappa Muflon og Jonas F. Usrstad som en manisk Pappa Bavian. Han likar ikkje at den nyankomne rikker med status quo. For dei andre dyra har det vorte ein vane å se dei titusenvis av sebra-stripede slepe vogner i ny og ne, arbeie fleire dagar i strekk frå tid til anna, og bli skote no og da av dei påstøvla. Framsyninga er tidvis noko underdramatisk, som er forståeleg med aldersgrensa på 11 år. Scener som kunne vore valdsame og for hjartelause å syne for barn, gjerast om til små leikeopptrinn med teddybjørnar og forteljerstemme. Det kan fort verte kvitmålande, men svelgjer ein kontrakten kan det bli ein like valdsam opplevning å se teddybjørnen ein har blitt glad i, miste systra og mora si og varte fanga av ein skinnhanske - symboliserande eit spann med jakthundar. Slik byrjar eit crescendo, som toppar seg med overdøvende skriking mellom bjørnar, bavianar og svanar mot enden. Dramatikar Jens Raschke har dikta inn dyras blikk og tankar i eit alvorsamt tema, noko som ironisk nok gjer framsyninga dess meir menneskeleg.

Charlotte Frogner serverer ein herleg karakter i Murmeldyrjenta. FOTO: Dag Jenssen

For dette er eit mørkt drama. Ein skrupellaus del av umenneskjeleg åtferd og historia. Korleis har dette vorte barneteater? Framsyninga er ein reise i humanisme og kritiske spørsmål, og stiller heile tida spørjeteikn ved korleis og når ein skal utsetja barn og unge for vanskelege historier. Det som gjer det til ein noko annleis og kreativ versjon er humoren, det lekne språket og den naive vinklinga som gir farge til ein forteljing som annars blir fortel i sort-kvitt. Ikkje berre er skodespelarane gode på å visualisera med figurar, gjennomførte karakterar og plakatar... Dei bykser nærmast lydlaust mellom karakter og forteljar, som pedagogisk førar oss gjennom historia. Til dømes er den framståande forteljarkunstnaren Dario Fo kjend for å frå sekund til anna både spele tigeren og mannen som blir jaga av tigeren. På same vis sjonglerer dei berre fire skodespelerane ein heil dyrehage av dyr. Og vi vil ikkje gå fra denne sort-kvit zoo-en, sjølv når vi kjem til slutten av hendingsforlaupet.

Splendour

Kan bevegelse være utgangspunktet for lyd? Stina Nyberg har dette som utgangspunkt i sin nye forestilling Splendour. Resultatet er enkle bevegelser, ganske selvfølgelige som sådan. Syv utøvere danser uavhengig av hverandre. De skal "gjøre" musikken, men er egentlig dette en god ide?


Danserne danser uavhengig av hverandre. FOTO: Casper Hedberg

Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen, fredag 16.februar
Koreografi: Stina Nyberg
Utøvere: Ilse Ghekiere, Nadja Hjorton, Lisa Janbell, Sidney Leoni, Stine Nyberg, Zoë Poluch, Rebecka Stillmann
Lysdesign: Chrisander Brun        Lys - lydtekniker: Peter Widell         Musikk: Dave Clarke - Archive One
Kommende forestillinger: Lørdag 17. og søndag 18.februar (20:30 begge dager)
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er vanskelig å skulle forklare hvordan denne forestillingen ser ut. Det er gråkledde dansere, svarte og hvite sko, ribbet scene. Bevegelsene er redusert til det åpenbare. Man imiterer trommeslag når det er trommelyd. Overraskelsesmomenter er totalt fraværende. Etter ca 5 minutter har jeg full oversikt over formspråket og da slutter det egentlig å engasjere. Forestillingen holder på i ytterligere 50 minutter, dette er 50 minutter jeg gjerne skulle ha tilbrakt annerledes.

Splendour får en skremmende kort applaus. Danserne svetter og jobber hardt, så innsatsen er det ingenting å si på. Kanskje er problemet deres totale mangel på samspill, eller det at koreografien virker så utrolig lite finurlig. Jeg blir ikke nysgjerrig underveis. Ironisk nok blir musikken det eneste fokuset, og jeg legger merke til at flere i salen lukker øynene og kun lytter.

Splendour
Forestillingen spiller på det samme, om og om igjen. FOTO: Casper Hedberg

Man skal være forsiktig med merkelapper. Å kalle Splendour dårlig vil være en forenkling. Det er nok bare en idé som blir løst på en altfor enkel måte. Som publikummer opplever jeg at jeg undervurderes. Danserne får heller ikke vist frem sine egne kvaliteter. Jeg går ut av salen en time fattigere, uten å føle at jeg har fått noe igjen for den.

Kasimir og Karoline

I 1931 i Tyskland skrev Ödön Von Horvath folkestykket Kasimir og Karoline, men på Det Norske Teatret i 2018 er det ingenting som tyder på gamledager. Innenfor oktoberfestens rammer får vi servert en herlig blanding av samfunnskritikk og kjærlighet, krydret med popmusikk, farger, dans og spetakkel! Dette er en moderne kjærlighetshistorie full av satire og fest.


Petter Winther får skinne som utroparen i Kasimir og Karoline. FOTO: Erik Berg

Tittel: Kasimir og Karoline
Av: Ödön Von Horvath
Bearbeiding: Anders Hasmo og Peer Perez Øian                    Oversettelse: Runa Kvalsund
Regi: Peer Perez Øian                                                               Scenograf og kostymedesigner: Etienne Pluss
Medvirkende: Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Eivin Nilsen Salthe, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Petter Winther, Paul Åge Johannessen, Ståle Sletner, elever ved Bårdar Akademiet
Kommende forestillinger: 28. februar, 15. mars
Anmeldelse av: Mari Noodt

Selv om de henger tett, tett sammen, er det to lag i denne forestillingens fabel. Vi følger paret Kasimir og Karoline, og deres noe skjebnesvangre dag på oktoberfest, samtidig følger vi statuskampen mellom ulike samfunnslag. Karoline er fra en pengesterk familie og har en trygg, fast jobb. Kasimir er akkurat sparket som sjåfør og har innvandrerbakgrunn. På oktoberfest vil Karoline ha det gøy, tross i Kasimirs nye og kjipe jobbsituasjon. Det faller ikke i god jord, og det ender som det må. I rop og skrik og harde ord. Karoline takler det med fest og menn, Kasimir blir deppa og henger med dårlige venner.


Eivin Nilsen Salthe som Franz Merkel sender latterbølge på latterbølge gjennom salen. FOTO: Erik Berg

Kasimirs dårlige venn, Franz Merkel, spilles mesterlig av Eivin Nilsen Salthe. Med en brilliant komisk timing og mimikk, skaper han en karakter som er verdt turen i seg selv. Franz Merkel er en stereotypisk rogalending, av den sorten som ikke satset på oljen. Det er gjennom han de hardeste samfunnskritiske slagene kommer, men også de største latterbrølene. Mange av karakterene, som Salthes, er lett gjenkjennelig for oss. De gjenspeiler ikke Tysklands 1931, men Norge i 2018. Hvite menn som pusher femti, med alt for mye penger og for grådige hender, innvandreren som mister jobben og skylder på staten, og den flørtende og manipulerende jenta som vil ha gratis drikke. Det treffer oss, dette!

Mye av suksessen ligger i det veldig gode manuset. Anders Hasmo og Peer Perez Øian har gjort en formidabel jobb i å bearbeide Horvaths stykke, og skapt et språk og en sjargong som passer dagens unge. At man får følge denne dobbelte fabelen, er også med på å styrke forestillingen. Det gir den en dybde og et ekstra lag til kjærlighetshistorien... Eller et ekstra lag til satiren, om du vil. De spiller hverandre gode. Ved å ramme det hele inn i en fargerik og levende scenografi, er det aldri et kjedelig øyeblikk. Apropos! Man kan fint hvile øynene på Petter Winthers draginspirerte fortellerkarakter, som alltid er tilstede på scenen og får briljere med sine musikalske talenter. Han minner skummelt mye om Mercutios rolle i Romeo og Juliet på samme teater, men er et friskt pust i en forestilling som egentlig er et friskt pust i seg selv.


Hvite menn som pusher femti skaper både morsomme og ubehagelige øyeblikk i forestillingen. FOTO: Erik Berg

Med farger, fest og musikk, er det mye som skjer på scenen. Som sagt - aldri et kjedelig øyeblikk. Det blir faktisk litt i meste laget når hele danselinja til Bårdar bryter ut i felles koreografi. Dansen oppleves som påtatt og det blir egentlig ganske kleint. De kunne godt spart seg for et par av disse massescenene, for hovedrollene og scenografien bærer dette fint på egenhånd. 

Kasimir og Karoline gir fingeren til samfunnet vårt. Den viser status- og maktkamp mellom mennesker som oss. Mellom kvinner og menn. Forestillingen våger å være komisk, selv om det den forteller er både hardt og ekte, om kjærlighet og om verden. Den mestrer balansen mellom det humoristiske og alvorlige, og vi ler fordi vi kjenner det igjen. Med sitt friske uttrykk frir Det Norske Teater helt klart til ungdommen med denne forestillingen, og det er bare å takke ja! Kasimir og Karoline spiller kun to ganger til, og jeg håper ensemblet får se mange unge fjes i salen.

Dark Field Analysis

"Dark Field Analysis er en retning i alternativ medisin som diagnostiserer systematiske kroppslige tilstander gjennom blodet". Slik forklares tittelen i programteksten til forestillingen på Dansens hus. Jefta van Dinther er koreografen og nakne menn er på scenen. Blodet er gjennomgangstema i en forestilling hvor det menneskelige, mekaniske, dyriske og utenomjordiske smelter sammen. Enkelt, nakent og intenst.


Sittende, snakkende, dansende, de to danserne Roger Sala Reyner og Juan Pablo Càmara gjør begge en strålende jobb under Dark Fields Analysis. FOTO: Ben Mergelsberg

Hvor/Når: Dansens hus, Studioscenen, fredag 16.februar
Koreografi og regi: Jefta van Dinther
Skapt i samarbeid med og fremført av: Juan Pablo Càmara og Roger Sala Reyner
Lysdesign: Minna Tiikainen            Lyddesign: David Kiers             Scenografi: Christina Nyeffeler
Kommende forestillinger: Lørdag 17. og søndag 18.februar (19:00 begge dager)
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

To nakne menn sitter på scenen. Publikum er plassert på alle fire sidene av scenen, med en firkantet remse av lys i taket og et firkantet grønt teppe i midten. Dette rommet opphører etterhvert. Skillet mellom lys og mørke, lyd og stillhet blir dernest drivende faktorer. Det er kun de to mennene på scenen, men langt ifra noen ensformig forestilling. De to synger, snakker, og danser, hele tiden akkompagnert av et mektig lydbilde. Det er også en fantastisk sekvens hvor danserne er mer dyr enn mennesker. Dark Fields Analysis avsluttes med at de to klatrer på hverandre og ender i et magisk sluttbilde.

Det er fristende å kaste en aldri så liten brannfakkel: Er ikke nakne dansere litt 2015? Kropp er flott, men altfor ofte virker nakenhet umotivert og underlig. Nærmest som om det har blitt et krav at noen må være nakne for at det skal kalles samtidskunst. I Dark Field Analysis er virkeligheten heldigvis en annen. Her vises små bevegelser, rykninger, stive blikk - ting man ikke vil legge merke til under klær. De dyriske sekvensene vil også miste en viktig dimensjon dersom danserne ble gitt kostymer. Nakenheten blir i stor grad et kostyme i seg selv, hvor spenning av nye muskler fungerer som kostymeskift. At danserne tar på seg shorts under applausen understreker egentlig dette ganske godt. Forestillingen lar seg ikke gjøre med klær. Kostymevalget, eller fraværet av det, er dermed selvsagt.


Det grønne teppet er fjernet og lysfirkanten avgrenser rommet. Nydelig løst. FOTO: Ben Mergelsberg

Starten er kanskje litt lang. Jeg ser at noen publikummere ser mer på hverandre enn på de stillesittende danserne i starten. Musikken og også så høy at mange holder seg for ørene. Selv synes jeg dette er spennende virkemidler. Forestillingen våger å tyne publikum for å oppnå ønsket effekt. Noe jeg instinktivt liker. 

Jeg har aldri før opplevd en så lang applaus på Dansens Hus, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Dette treffer. Det hele er laget på en finurlig rolig måte som allikevel oppleves som intens. Dark Field Analysis er rett og slett en ekstremt vellaget forestilling. Dersom du har tenkt deg på teater denne helgen er dette forestillingen å se.

21 pornographies

Mette Ingvartsen utforsker det moderne samfunnet ved hjelp av spekulativ koreografi. Porno har blitt en integrert del av samfunnet vårt. Ikke nødvendigvis som eksplisitt sex, men gjennom uttrykk av vold, smerte, nytelse og spenning. Dette er utgangspunktet for 21 pornographies, en forestilling der bevegelser og fortellinger er likestilte. Resultatet får frem mange følelser i sitt publikum. Teaterungdom gjør omsider "comeback" på Black Box teater.


Mette Ingvartsen er eneste på scenen under 21 pornographies. FOTO: Marc Domage

Hvor/Når: Black Box teater, Store scene onsdag 14.februar
Konsept, koreografi og performance: Mette Ingvartsen
Lys: Minna Tiikkainen            Lyddesign: Peter Lenaerts     Rom: Mette Ingvartsen og Minna Tiikkainen
Kommende forestillinger: Ingen oppsatte forestillinger videre
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er en ensom kvinne på scenen. Hun forteller om et flott slott. Om høye herrer i viktige posisjone. Om små barn og om å spise avføring. Det hele fortelles lett og malende. Scenerommet er nakent, og lyset blir brukt som et drivende scenisk virkemiddel. Det er Mette selv som fyller scenerommet. Etterhvert kler hun av seg. Hun danser og forteller. Vi spiser sjokolade som er gjemt under setene våre. Lukten av sjokolade og røyk, fortellinger om avføring, gamle menn, unge jenter og gutter fyller rommet. Den iskalde roen og det nakne uttrykket skaper en ekstremt trykkende atmosfære. Når lyset slukkes er jeg redd, jeg gruer meg til å åpne øynene igjen.


Den stille stemningen og de intense historiene skaper en trykkende stemning, FOTO: Marc Domage

Det skapes en intens forestilling på Store Scene på Black Box teater. Mette Ingvartsen er nøyaktig og akkurat passe rolig. Bruken av lys fungerer utmerket. Man føler masse. Disse grusomme fortellingene med den trykkende, ubehagelige, seksuelle undertonen. Det er ingen tvil om at 21 pornographies lykkes i å engasjere. Tematikken er både tydelig og godt formidlet. Så hva gjør dette med meg som publikummer.

Sannheten er at jeg blir kvalm. Det føles ubehagelig å sitte i amfiet. Faktisk blir jeg trøtt også, forestillingen er meget monoton. Dette er ikke en verden eller virkelighet jeg har lyst til å være en del av, og jeg har overhodet ikke lyst til å se forestillingen en gang til. Det her er så beinhardt og rått at man må tåle det. Ubehag er definitivt et stikkord. Men som sagt, jeg føler masse.


Intenst, nakent og ubehagelig. FOTO: Marc Domage

For å oppsummere kan jeg si at 21 pornographies fremstår som vellaget og tydelig. Som publikum føler du masse, ved hjelp av lite. Forestillingen er ubehagelig, og jeg blir både kvalm og uvel av å se den. Uten at jeg skal påstå at den er verken god eller dårlig.  

Personer, steder og ting

I Nationaltheatrets oppsetning Personer, steder og ting er det rusavhenighet som står i sentrum, sammen med en knallsterk Ine Jansen. Forestillingen bygger oppunder mange myter og klisjeer om rus og avrusning, men det er også en forestilling om en kvinne som bare leter etter seg selv.

Ine Jansen gir en levende og kompleks rolletolkning av skuespillerinnen Emma. FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Personer, steder og ting
Av: Duncan Macmillan
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 10. februar 2018
Regi: Gísli Örn Garðarsson
Medvirkende: Ine Jansen, Anneke von der Lippe, Per Egil Aske, Erland Bakker, Eindride Eidsvold, Mattis Herman Nyquist, Selome Emnetu, Bernhard Arnø, Anne Krigsvoll
Kommende forestillinger: I spilleplan fram til 11. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

På Amfiscenen er det premiere på Duncan Macmillans forestilling Personer, steder og ting.  Det er satt ut 7 rader til publikum rett overfor det vante amfiet. Vi ser hverandre, og vi omringer det lille spillerommet i midten. Som et klinisk observasjonsrom. Inn kommer Ine Jansen som skuespillerinnen Emma. Full og jævlig. Hun velger å legge seg inn på avrusning, og vi blir kjent med flere av de innlagte og ansatte ved institusjonen. Inne på behandlingssenteret ser vi Emmas mange kamper. Mot rusen, mot de 12 stegene, mot personalet, gruppen og mot seg selv. Det er vondt og intenst og Jansen må utlevere hele seg.

Publikum observerer Emmas kamp fra begge sider av den smale scenen. FOTO: Øyvind Eide

Det er allikevel noe som distanserer meg fra fiksjonen. For det første er det en utholdenhetsprøve å sitte 1,5 timer til pause, med blodalvor og tunge dialoger. At hovedkarakteren i tillegg er i opposisjon hele akten, og ikke slipper oss inn på henne, gjør det ikke lettere. Jeg går ut til pause med en noe uforløst følelse. De mister oss ikke helt, men dette krever mye av publikum. I andre akt tar det seg (naturlig nok) opp. Jansen får tatt i bruk et større følelsesregister, og vår relasjon til karakteren blir sterkere. Men det er utfordrende å bygge opp medfølelse, når karakteren skal være grunnleggende identitetsløs. Emma er en skuespiller, og det metafiksjonelle er gjennomgående. Hun spiller roller, lyver og skaper virkeligheter som ikke eksisterer. På samme måte som hennes medpasienter, har vi også vanskelig for å tro på henne.

Med et stjernelag på scenen, får Jansen gode motspillere gjennom hele forestillingen. FOTO: Øyvind Eide

Forestillingen spiller på mange klisjeer om rusavhengighet og -behandling. Han som får en åndelig oppvåkning og vil følge Jesus, børsmannen som tar kokain for å jobbe litt hardere, voldsofferet, medfødt avhengighet, og vår hovedkvinne; skuespillerinnen som flykter fra virkeligheten ved å spille noen andre eller å ruse seg. Hun har knekk i knærne og krum rygg. Innledningsvis virker dette som kjedelige valg. Det er åpenbart, og virker nesten litt overdramatisk. Skal jeg tro på dette? Men så ser jeg dem for meg... De vi går forbi på gata, som sover på bussen, som samler flasker i parken. Klisjeene kommer fra et sted. De er basert på sannheter. Når man har godtatt dette er det lettere å leve seg inn i handlingen, og mot slutten tørker jeg en tåre.

Selv om dette ikke er noen nyskapende forestilling, er det en god en. Ine Jansen skaper en ekte kvinneskikkelse som er både sint, tøff, sårbar, ekkel, klok og redd. De er det ikke flust av. Jeg vil anbefale deg å se Personer, steder og ting, men du må godta noen klisjeer, og du må holde ut en heftig første akt. Allikevel, avsluttes det hele med rungende applaus.

Carte Blanche: Get lost

«Not until we are lost do we begin to understand ourselves». Henry David Thoreau siteres i programmet til Carte Blanches forestilling Get Lost, og speiler på mesterlig vis reisen både blant danserne på scenen og publikum i salen. Hvem er vi egentlig? Hvilket samfunn lever vi i? Hva forventes det av oss? Og hvordan skal vi få det til?


«Not until we are lost do we begin to understand ourselves» FOTO: Erik Berg

Tittel: Get lost
Hvor/Når: Scene 2, Den Norske Opera & Ballett fredag 9.februar
Koreografi: Pieter Ampe            Scenedesign: Jelle Clarisse                Kostymedesign: Moni Wespi
Videodesign: Miwa Matreyek     Musikk: Jakob Ampe                           Lysdesign: Robert Roespel
Dansere: Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Noam Eidelman Shatil, Olha Stetsyuk, Irene Vesterhus Theisen, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Timothy Bartlett, Daniel Mariblanca, Dawid Lorenc, Adrian Bartczak, Harald Beharie, Jack Lorentzen, Yousef Sbieh
Kommende forestillinger: 10. og 11. februar
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Salslyset er fremdeles på når Tim entrer scenen. Han titter underfundig ut mot oss og deler sine tanker om alle de dagligdagse valgene vi stilles overfor. Monologen hans avbrytes av en kollega som er mer opptatt av mote og det faktum at antrekket hennes har et ansikt i skrittet. Det hele kulminerer i en sensuell, nærmest seksuell, duett hvor de to danser sammen, og kun en av dem til enhver tid berører gulvet. Duetter avløses av nye duetter som sammen nærmest hypnotiserer publikum.

De 14 danserne viser oss en grenseløs følelsesverden i sin kollektive søken etter identitet. I et samfunn preget av falsk åpenhet og aksept for annerledestenkende presenterer Carte Blanche en forestilling som tar sikte på å provosere, fornærme og ryste. På et tidspunkt beveger alle danserne seg sammen som én organisme. Lignende en hamskiftende slange, forsvinner plagg for plagg samtidig som de lar seg forføre av en lysstripe i gulvet. Til slutt er det ikke lenger er mulig å skille individet fra organismen.


Individet og organismen smelter sammen i Get lost. FOTO: Erik Berg

Carte Blanche ble etablert i 1989, og er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Kompaniet samarbeider med kunstnere som kaster et kritisk blikk på samfunnet og evner å uttrykke det gjennom dans. De har som mål å være en pioner innen nyskapning, presentasjon og utvikling av samtidsdans i Norge og utlandet, noe de virkelig har lyktes med i denne forestillingen. Get lost er ikke bare en danseforestilling. Det er en konseptuell multikunstforestilling som stiller enorme krav til utøverne som gjør bruk av alt fra dans og bevegelse, til sang og lyder. Kroppskontrollen danserne utviser er ekstrem, og de synger overraskende bra. Lys- og bildeprojeksjon brukes på mesterlig vis sammen med lydkulisser for å underbygge forestillingens budskap. Det hele er fengslende fra start til slutt.

Jeg forventet meg en danseforestilling, men fikk en sterk samfunnskritikk i form av konseptkunst. Denne drøye timen på Scene 2 i Operaen maktet helt enkelt å berike livet mitt. Dette er noe alle bør la seg forføre, provosere, fornærme og ryste av.

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018