hits

Splendour

Kan bevegelse være utgangspunktet for lyd? Stina Nyberg har dette som utgangspunkt i sin nye forestilling Splendour. Resultatet er enkle bevegelser, ganske selvfølgelige som sådan. Syv utøvere danser uavhengig av hverandre. De skal "gjøre" musikken, men er egentlig dette en god ide?


Danserne danser uavhengig av hverandre. FOTO: Casper Hedberg

Hvor/Når: Dansens hus, Hovedscenen, fredag 16.februar
Koreografi: Stina Nyberg
Utøvere: Ilse Ghekiere, Nadja Hjorton, Lisa Janbell, Sidney Leoni, Stine Nyberg, Zoë Poluch, Rebecka Stillmann
Lysdesign: Chrisander Brun        Lys - lydtekniker: Peter Widell         Musikk: Dave Clarke - Archive One
Kommende forestillinger: Lørdag 17. og søndag 18.februar (20:30 begge dager)
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er vanskelig å skulle forklare hvordan denne forestillingen ser ut. Det er gråkledde dansere, svarte og hvite sko, ribbet scene. Bevegelsene er redusert til det åpenbare. Man imiterer trommeslag når det er trommelyd. Overraskelsesmomenter er totalt fraværende. Etter ca 5 minutter har jeg full oversikt over formspråket og da slutter det egentlig å engasjere. Forestillingen holder på i ytterligere 50 minutter, dette er 50 minutter jeg gjerne skulle ha tilbrakt annerledes.

Splendour får en skremmende kort applaus. Danserne svetter og jobber hardt, så innsatsen er det ingenting å si på. Kanskje er problemet deres totale mangel på samspill, eller det at koreografien virker så utrolig lite finurlig. Jeg blir ikke nysgjerrig underveis. Ironisk nok blir musikken det eneste fokuset, og jeg legger merke til at flere i salen lukker øynene og kun lytter.

Splendour
Forestillingen spiller på det samme, om og om igjen. FOTO: Casper Hedberg

Man skal være forsiktig med merkelapper. Å kalle Splendour dårlig vil være en forenkling. Det er nok bare en idé som blir løst på en altfor enkel måte. Som publikummer opplever jeg at jeg undervurderes. Danserne får heller ikke vist frem sine egne kvaliteter. Jeg går ut av salen en time fattigere, uten å føle at jeg har fått noe igjen for den.

Kasimir og Karoline

I 1931 i Tyskland skrev Ödön Von Horvath folkestykket Kasimir og Karoline, men på Det Norske Teatret i 2018 er det ingenting som tyder på gamledager. Innenfor oktoberfestens rammer får vi servert en herlig blanding av samfunnskritikk og kjærlighet, krydret med popmusikk, farger, dans og spetakkel! Dette er en moderne kjærlighetshistorie full av satire og fest.


Petter Winther får skinne som utroparen i Kasimir og Karoline. FOTO: Erik Berg

Tittel: Kasimir og Karoline
Av: Ödön Von Horvath
Bearbeiding: Anders Hasmo og Peer Perez Øian                    Oversettelse: Runa Kvalsund
Regi: Peer Perez Øian                                                               Scenograf og kostymedesigner: Etienne Pluss
Medvirkende: Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Eivin Nilsen Salthe, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Petter Winther, Paul Åge Johannessen, Ståle Sletner, elever ved Bårdar Akademiet
Kommende forestillinger: 28. februar, 15. mars
Anmeldelse av: Mari Noodt

Selv om de henger tett, tett sammen, er det to lag i denne forestillingens fabel. Vi følger paret Kasimir og Karoline, og deres noe skjebnesvangre dag på oktoberfest, samtidig følger vi statuskampen mellom ulike samfunnslag. Karoline er fra en pengesterk familie og har en trygg, fast jobb. Kasimir er akkurat sparket som sjåfør og har innvandrerbakgrunn. På oktoberfest vil Karoline ha det gøy, tross i Kasimirs nye og kjipe jobbsituasjon. Det faller ikke i god jord, og det ender som det må. I rop og skrik og harde ord. Karoline takler det med fest og menn, Kasimir blir deppa og henger med dårlige venner.


Eivin Nilsen Salthe som Franz Merkel sender latterbølge på latterbølge gjennom salen. FOTO: Erik Berg

Kasimirs dårlige venn, Franz Merkel, spilles mesterlig av Eivin Nilsen Salthe. Med en brilliant komisk timing og mimikk, skaper han en karakter som er verdt turen i seg selv. Franz Merkel er en stereotypisk rogalending, av den sorten som ikke satset på oljen. Det er gjennom han de hardeste samfunnskritiske slagene kommer, men også de største latterbrølene. Mange av karakterene, som Salthes, er lett gjenkjennelig for oss. De gjenspeiler ikke Tysklands 1931, men Norge i 2018. Hvite menn som pusher femti, med alt for mye penger og for grådige hender, innvandreren som mister jobben og skylder på staten, og den flørtende og manipulerende jenta som vil ha gratis drikke. Det treffer oss, dette!

Mye av suksessen ligger i det veldig gode manuset. Anders Hasmo og Peer Perez Øian har gjort en formidabel jobb i å bearbeide Horvaths stykke, og skapt et språk og en sjargong som passer dagens unge. At man får følge denne dobbelte fabelen, er også med på å styrke forestillingen. Det gir den en dybde og et ekstra lag til kjærlighetshistorien... Eller et ekstra lag til satiren, om du vil. De spiller hverandre gode. Ved å ramme det hele inn i en fargerik og levende scenografi, er det aldri et kjedelig øyeblikk. Apropos! Man kan fint hvile øynene på Petter Winthers draginspirerte fortellerkarakter, som alltid er tilstede på scenen og får briljere med sine musikalske talenter. Han minner skummelt mye om Mercutios rolle i Romeo og Juliet på samme teater, men er et friskt pust i en forestilling som egentlig er et friskt pust i seg selv.


Hvite menn som pusher femti skaper både morsomme og ubehagelige øyeblikk i forestillingen. FOTO: Erik Berg

Med farger, fest og musikk, er det mye som skjer på scenen. Som sagt - aldri et kjedelig øyeblikk. Det blir faktisk litt i meste laget når hele danselinja til Bårdar bryter ut i felles koreografi. Dansen oppleves som påtatt og det blir egentlig ganske kleint. De kunne godt spart seg for et par av disse massescenene, for hovedrollene og scenografien bærer dette fint på egenhånd. 

Kasimir og Karoline gir fingeren til samfunnet vårt. Den viser status- og maktkamp mellom mennesker som oss. Mellom kvinner og menn. Forestillingen våger å være komisk, selv om det den forteller er både hardt og ekte, om kjærlighet og om verden. Den mestrer balansen mellom det humoristiske og alvorlige, og vi ler fordi vi kjenner det igjen. Med sitt friske uttrykk frir Det Norske Teater helt klart til ungdommen med denne forestillingen, og det er bare å takke ja! Kasimir og Karoline spiller kun to ganger til, og jeg håper ensemblet får se mange unge fjes i salen.

Dark Field Analysis

"Dark Field Analysis er en retning i alternativ medisin som diagnostiserer systematiske kroppslige tilstander gjennom blodet". Slik forklares tittelen i programteksten til forestillingen på Dansens hus. Jefta van Dinther er koreografen og nakne menn er på scenen. Blodet er gjennomgangstema i en forestilling hvor det menneskelige, mekaniske, dyriske og utenomjordiske smelter sammen. Enkelt, nakent og intenst.


Sittende, snakkende, dansende, de to danserne Roger Sala Reyner og Juan Pablo Càmara gjør begge en strålende jobb under Dark Fields Analysis. FOTO: Ben Mergelsberg

Hvor/Når: Dansens hus, Studioscenen, fredag 16.februar
Koreografi og regi: Jefta van Dinther
Skapt i samarbeid med og fremført av: Juan Pablo Càmara og Roger Sala Reyner
Lysdesign: Minna Tiikainen            Lyddesign: David Kiers             Scenografi: Christina Nyeffeler
Kommende forestillinger: Lørdag 17. og søndag 18.februar (19:00 begge dager)
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

To nakne menn sitter på scenen. Publikum er plassert på alle fire sidene av scenen, med en firkantet remse av lys i taket og et firkantet grønt teppe i midten. Dette rommet opphører etterhvert. Skillet mellom lys og mørke, lyd og stillhet blir dernest drivende faktorer. Det er kun de to mennene på scenen, men langt ifra noen ensformig forestilling. De to synger, snakker, og danser, hele tiden akkompagnert av et mektig lydbilde. Det er også en fantastisk sekvens hvor danserne er mer dyr enn mennesker. Dark Fields Analysis avsluttes med at de to klatrer på hverandre og ender i et magisk sluttbilde.

Det er fristende å kaste en aldri så liten brannfakkel: Er ikke nakne dansere litt 2015? Kropp er flott, men altfor ofte virker nakenhet umotivert og underlig. Nærmest som om det har blitt et krav at noen må være nakne for at det skal kalles samtidskunst. I Dark Field Analysis er virkeligheten heldigvis en annen. Her vises små bevegelser, rykninger, stive blikk - ting man ikke vil legge merke til under klær. De dyriske sekvensene vil også miste en viktig dimensjon dersom danserne ble gitt kostymer. Nakenheten blir i stor grad et kostyme i seg selv, hvor spenning av nye muskler fungerer som kostymeskift. At danserne tar på seg shorts under applausen understreker egentlig dette ganske godt. Forestillingen lar seg ikke gjøre med klær. Kostymevalget, eller fraværet av det, er dermed selvsagt.


Det grønne teppet er fjernet og lysfirkanten avgrenser rommet. Nydelig løst. FOTO: Ben Mergelsberg

Starten er kanskje litt lang. Jeg ser at noen publikummere ser mer på hverandre enn på de stillesittende danserne i starten. Musikken og også så høy at mange holder seg for ørene. Selv synes jeg dette er spennende virkemidler. Forestillingen våger å tyne publikum for å oppnå ønsket effekt. Noe jeg instinktivt liker. 

Jeg har aldri før opplevd en så lang applaus på Dansens Hus, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Dette treffer. Det hele er laget på en finurlig rolig måte som allikevel oppleves som intens. Dark Field Analysis er rett og slett en ekstremt vellaget forestilling. Dersom du har tenkt deg på teater denne helgen er dette forestillingen å se.

21 pornographies

Mette Ingvartsen utforsker det moderne samfunnet ved hjelp av spekulativ koreografi. Porno har blitt en integrert del av samfunnet vårt. Ikke nødvendigvis som eksplisitt sex, men gjennom uttrykk av vold, smerte, nytelse og spenning. Dette er utgangspunktet for 21 pornographies, en forestilling der bevegelser og fortellinger er likestilte. Resultatet får frem mange følelser i sitt publikum. Teaterungdom gjør omsider "comeback" på Black Box teater.


Mette Ingvartsen er eneste på scenen under 21 pornographies. FOTO: Marc Domage

Hvor/Når: Black Box teater, Store scene onsdag 14.februar
Konsept, koreografi og performance: Mette Ingvartsen
Lys: Minna Tiikkainen            Lyddesign: Peter Lenaerts     Rom: Mette Ingvartsen og Minna Tiikkainen
Kommende forestillinger: Ingen oppsatte forestillinger videre
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det er en ensom kvinne på scenen. Hun forteller om et flott slott. Om høye herrer i viktige posisjone. Om små barn og om å spise avføring. Det hele fortelles lett og malende. Scenerommet er nakent, og lyset blir brukt som et drivende scenisk virkemiddel. Det er Mette selv som fyller scenerommet. Etterhvert kler hun av seg. Hun danser og forteller. Vi spiser sjokolade som er gjemt under setene våre. Lukten av sjokolade og røyk, fortellinger om avføring, gamle menn, unge jenter og gutter fyller rommet. Den iskalde roen og det nakne uttrykket skaper en ekstremt trykkende atmosfære. Når lyset slukkes er jeg redd, jeg gruer meg til å åpne øynene igjen.


Den stille stemningen og de intense historiene skaper en trykkende stemning, FOTO: Marc Domage

Det skapes en intens forestilling på Store Scene på Black Box teater. Mette Ingvartsen er nøyaktig og akkurat passe rolig. Bruken av lys fungerer utmerket. Man føler masse. Disse grusomme fortellingene med den trykkende, ubehagelige, seksuelle undertonen. Det er ingen tvil om at 21 pornographies lykkes i å engasjere. Tematikken er både tydelig og godt formidlet. Så hva gjør dette med meg som publikummer.

Sannheten er at jeg blir kvalm. Det føles ubehagelig å sitte i amfiet. Faktisk blir jeg trøtt også, forestillingen er meget monoton. Dette er ikke en verden eller virkelighet jeg har lyst til å være en del av, og jeg har overhodet ikke lyst til å se forestillingen en gang til. Det her er så beinhardt og rått at man må tåle det. Ubehag er definitivt et stikkord. Men som sagt, jeg føler masse.


Intenst, nakent og ubehagelig. FOTO: Marc Domage

For å oppsummere kan jeg si at 21 pornographies fremstår som vellaget og tydelig. Som publikum føler du masse, ved hjelp av lite. Forestillingen er ubehagelig, og jeg blir både kvalm og uvel av å se den. Uten at jeg skal påstå at den er verken god eller dårlig.  

Personer, steder og ting

I Nationaltheatrets oppsetning Personer, steder og ting er det rusavhenighet som står i sentrum, sammen med en knallsterk Ine Jansen. Forestillingen bygger oppunder mange myter og klisjeer om rus og avrusning, men det er også en forestilling om en kvinne som bare leter etter seg selv.

Ine Jansen gir en levende og kompleks rolletolkning av skuespillerinnen Emma. FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Personer, steder og ting
Av: Duncan Macmillan
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 10. februar 2018
Regi: Gísli Örn Garðarsson
Medvirkende: Ine Jansen, Anneke von der Lippe, Per Egil Aske, Erland Bakker, Eindride Eidsvold, Mattis Herman Nyquist, Selome Emnetu, Bernhard Arnø, Anne Krigsvoll
Kommende forestillinger: I spilleplan fram til 11. april
Anmeldelse av: Mari Noodt

På Amfiscenen er det premiere på Duncan Macmillans forestilling Personer, steder og ting.  Det er satt ut 7 rader til publikum rett overfor det vante amfiet. Vi ser hverandre, og vi omringer det lille spillerommet i midten. Som et klinisk observasjonsrom. Inn kommer Ine Jansen som skuespillerinnen Emma. Full og jævlig. Hun velger å legge seg inn på avrusning, og vi blir kjent med flere av de innlagte og ansatte ved institusjonen. Inne på behandlingssenteret ser vi Emmas mange kamper. Mot rusen, mot de 12 stegene, mot personalet, gruppen og mot seg selv. Det er vondt og intenst og Jansen må utlevere hele seg.

Publikum observerer Emmas kamp fra begge sider av den smale scenen. FOTO: Øyvind Eide

Det er allikevel noe som distanserer meg fra fiksjonen. For det første er det en utholdenhetsprøve å sitte 1,5 timer til pause, med blodalvor og tunge dialoger. At hovedkarakteren i tillegg er i opposisjon hele akten, og ikke slipper oss inn på henne, gjør det ikke lettere. Jeg går ut til pause med en noe uforløst følelse. De mister oss ikke helt, men dette krever mye av publikum. I andre akt tar det seg (naturlig nok) opp. Jansen får tatt i bruk et større følelsesregister, og vår relasjon til karakteren blir sterkere. Men det er utfordrende å bygge opp medfølelse, når karakteren skal være grunnleggende identitetsløs. Emma er en skuespiller, og det metafiksjonelle er gjennomgående. Hun spiller roller, lyver og skaper virkeligheter som ikke eksisterer. På samme måte som hennes medpasienter, har vi også vanskelig for å tro på henne.

Med et stjernelag på scenen, får Jansen gode motspillere gjennom hele forestillingen. FOTO: Øyvind Eide

Forestillingen spiller på mange klisjeer om rusavhengighet og -behandling. Han som får en åndelig oppvåkning og vil følge Jesus, børsmannen som tar kokain for å jobbe litt hardere, voldsofferet, medfødt avhengighet, og vår hovedkvinne; skuespillerinnen som flykter fra virkeligheten ved å spille noen andre eller å ruse seg. Hun har knekk i knærne og krum rygg. Innledningsvis virker dette som kjedelige valg. Det er åpenbart, og virker nesten litt overdramatisk. Skal jeg tro på dette? Men så ser jeg dem for meg... De vi går forbi på gata, som sover på bussen, som samler flasker i parken. Klisjeene kommer fra et sted. De er basert på sannheter. Når man har godtatt dette er det lettere å leve seg inn i handlingen, og mot slutten tørker jeg en tåre.

Selv om dette ikke er noen nyskapende forestilling, er det en god en. Ine Jansen skaper en ekte kvinneskikkelse som er både sint, tøff, sårbar, ekkel, klok og redd. De er det ikke flust av. Jeg vil anbefale deg å se Personer, steder og ting, men du må godta noen klisjeer, og du må holde ut en heftig første akt. Allikevel, avsluttes det hele med rungende applaus.

Carte Blanche: Get lost

«Not until we are lost do we begin to understand ourselves». Henry David Thoreau siteres i programmet til Carte Blanches forestilling Get Lost, og speiler på mesterlig vis reisen både blant danserne på scenen og publikum i salen. Hvem er vi egentlig? Hvilket samfunn lever vi i? Hva forventes det av oss? Og hvordan skal vi få det til?


«Not until we are lost do we begin to understand ourselves» FOTO: Erik Berg

Tittel: Get lost
Hvor/Når: Scene 2, Den Norske Opera & Ballett fredag 9.februar
Koreografi: Pieter Ampe            Scenedesign: Jelle Clarisse                Kostymedesign: Moni Wespi
Videodesign: Miwa Matreyek     Musikk: Jakob Ampe                           Lysdesign: Robert Roespel
Dansere: Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Noam Eidelman Shatil, Olha Stetsyuk, Irene Vesterhus Theisen, Ole Martin Meland, Mathias Stoltenberg, Timothy Bartlett, Daniel Mariblanca, Dawid Lorenc, Adrian Bartczak, Harald Beharie, Jack Lorentzen, Yousef Sbieh
Kommende forestillinger: 10. og 11. februar
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Salslyset er fremdeles på når Tim entrer scenen. Han titter underfundig ut mot oss og deler sine tanker om alle de dagligdagse valgene vi stilles overfor. Monologen hans avbrytes av en kollega som er mer opptatt av mote og det faktum at antrekket hennes har et ansikt i skrittet. Det hele kulminerer i en sensuell, nærmest seksuell, duett hvor de to danser sammen, og kun en av dem til enhver tid berører gulvet. Duetter avløses av nye duetter som sammen nærmest hypnotiserer publikum.

De 14 danserne viser oss en grenseløs følelsesverden i sin kollektive søken etter identitet. I et samfunn preget av falsk åpenhet og aksept for annerledestenkende presenterer Carte Blanche en forestilling som tar sikte på å provosere, fornærme og ryste. På et tidspunkt beveger alle danserne seg sammen som én organisme. Lignende en hamskiftende slange, forsvinner plagg for plagg samtidig som de lar seg forføre av en lysstripe i gulvet. Til slutt er det ikke lenger er mulig å skille individet fra organismen.


Individet og organismen smelter sammen i Get lost. FOTO: Erik Berg

Carte Blanche ble etablert i 1989, og er Norges nasjonale kompani for samtidsdans. Kompaniet samarbeider med kunstnere som kaster et kritisk blikk på samfunnet og evner å uttrykke det gjennom dans. De har som mål å være en pioner innen nyskapning, presentasjon og utvikling av samtidsdans i Norge og utlandet, noe de virkelig har lyktes med i denne forestillingen. Get lost er ikke bare en danseforestilling. Det er en konseptuell multikunstforestilling som stiller enorme krav til utøverne som gjør bruk av alt fra dans og bevegelse, til sang og lyder. Kroppskontrollen danserne utviser er ekstrem, og de synger overraskende bra. Lys- og bildeprojeksjon brukes på mesterlig vis sammen med lydkulisser for å underbygge forestillingens budskap. Det hele er fengslende fra start til slutt.

Jeg forventet meg en danseforestilling, men fikk en sterk samfunnskritikk i form av konseptkunst. Denne drøye timen på Scene 2 i Operaen maktet helt enkelt å berike livet mitt. Dette er noe alle bør la seg forføre, provosere, fornærme og ryste av.

Tre elefanter i rommet

Det er 1-2-3 elefanter i rommet, noen er gamle og andre er unge. 1-2-3 elefanter i rommet, noen er lette og andre er tunge. Det er 1-2-3 elefanter i rommet. Trioen Skåber, Schøyen og Cess følger opp braksuksessen "Latter på Latter" og kommer nok en gang til å spille for fulle hus og utsolgte saler på Hovedscenen på Latter. Dette er tre av Norges dyktigste komikere som alle har solid skuespillererfaring i bunn. Alle kunne forutse at Tre elefanter i rommet ikke ville bli noen dårlig forestilling, så spørsmålet blir: Hvor bra er den?
 


Det er 1-2-3 elefanter i rommet. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge
 

Tittel: Tre elefanter i rommet
Hvor/Når: Hovedscenen på Latter torsdag 8.februar
Regi: Vemund Vik               Produsent: Elina Krantz               Koreografi: Thea Bay
Tekstbidrag: Linn Skåber, Hege Schøyen, Cecilie Steinmann Neess, Vemund Vik, Trond Hanssen, Hanne T. Asheim, Christoffer Pahle, Elina Krantz og Forfatterne bak.
Musikere: Egil Clausen (kapellmester), Benjamin Elis Giørtz, Alex McEvitt og Lasse Weeden
Kommende forestillinger: Satt opp på spilleplan frem til og med 26.mai
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä 


Disse damene vet hva de driver med. Linn Skåber har en unik evne til å si ting, som om det er på sparket. Hege Schøyen, er Hege Schøyen (det sier vel det meste). Cess er en energibunt det er umulig å ikke bli glad i. Sammen har de et ekstremt scenetekke og et herlig upolert pågangsmot som man bare må bli sjarmert av. 

Når forestillingen er på sitt beste er den virkelig god. "Elefanter i bryllup" er et kostelig innslag hvor trioens skuespillerferdigheter får flyte fritt. "Det ærlige koret" og "Drømmemann" er også artige innslag som tar tematikken på kornet. Her blir ubehageligheter alle ser, og tenker på, tatt opp på en herlig humoristisk måte. Noen innslag er mer på det jevne, som "Da vi eide tiden" eller åpningsnummeret "1-2-3 elefanter i rommet", men "Trøstevise og "En liten jøde i lave sko" virker litt påtatt og umotivert. 



Programforside. FOTO: John Andresen, Stand Up Norge. 
 

Forestillingen er morsomst når det snakkes. Det er mye sang her (og bandet gjør en kjempejobb), det synges bra nok, men de store latterbrølene kommer når det snakkes, mimes og karikeres. Enkelte ganger virker temaet elefanter i rommet dessuten litt tynt (er det virkelig en elefant i rommet at noen er jøde i 2018?). 

Tre elefanter i rommet kommer til å selge ut salen, garantert. Sånn sett er den en suksess lenge før premieren. Publikum kommer også til å storkose seg. Dette er morsomme damer som mange har et sterkt forhold til. Så selv om ingen av de tre gjør sin sterkeste prestasjon, er dette absolutt en fin forestilling. Selv om jeg nok ikke ville ha brukt drøyt 500 kroner for å få sett den en gang til.

Et husholdningsliv

Kværnerbyen. Fyrhuset. Rastløs. Et husholdningsliv. Truls. Paranoid schizofreni. Anoreksi. Nu kör vi. De sier det best selv: "Vi er Rastløs. Vi liker teater. Vi liker dere. Håper dere liker oss".


Det er vanskelig å leve et vanlig husholdningsliv når hodet ikke alltid henger helt sammen. FOTO: Ole Hallvard Kveseth

Tittel: Et husholdningsliv
Hvor/Når: Fyrhuset i Kværnerbyen, søndag 4.februar
Ide/manus: Johan Sigmundstad og Fabian Christensen
Regi: Eivin Nilsen Salthe
Medvirkende: Fabian Christensen, Johan Sigmundstad
Kommende forestillinger: 6., 7., 8., 10., og 11.februar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

For andre gang inntar Teaterungdom salen under en Rastløs produksjon. Denne gangen er det Rastløs i samarbeid med skuespillerne/manusforfatterne Johan Sigmundstad og Fabian Christensen, som presenterer Et husholdningsliv. Truls har fått påvist lidelsen paranoid schizofreni. Det gir noen problemer i hverdagen. Hvordan kan man skille de virkelige stemmene fra de uvirkelige? Hvordan kan man leve uten å passe inn? Hvordan kan man spise, når man vet, helt oppriktig vet, at all mat er forgiftet? Truls vil aldri kunne leve et husholdningsliv, men betyr det at livet ikke er verdt å leve?

Rastløs produksjon er en fri teatergruppe med base i Oslo. De lager teater for ungdom og unge voksne. De tror på det å møtes i teaterrommet, lage en sosial møteplass hvor man kan granske og speile dagens samfunn. De vil løfte frem unge scenekunstnere og bruke teatret som en stemme for de som ofte ikke blir hørt. Man trenger ikke være rakettforsker for å finne ut at konseptet Rastløs får terningkast 6 av oss!


Begge de to skuespillerne spiller rollen som Truls, truck og engasjement står sentralt for de begge. f.v. Fabian Christensen og Johan Sigmundstad. FOTO: Ingrid Nordahl

Så hva synes vi om Et husholdningsliv? Engasjement, tematikk, evne til å treffe målgruppen alt dette scorer de på og vel så det. Rommet er lite og intimt noe som gir Johan mulighet til å vise en følsom og selvransakende Truls. Fabian sine store utbrudd føles skremmende nære i dette lille rommet, noe som også fungerer meget godt. I tillegg er samspillet mellom de to glimrende. Eivin Nilsen Salthe er selv en skuespiller som ikke er redd for å "köra på", et uttrykk som kler skuespillerne meget godt.

Tempoet er høyt. Skyhøyt. Man er innom mange små historier fra hverdagen til Truls. Han rives mellom ønsket om å leve, og ønsket om å slippe livet. Han lander et sted midt i mellom. Et husholdningsliv er blodig alvor. Heldigvis gis det også rom til mye hverdagskomikk. Det er her forestillingen har sin styrke, de tør både å le og gråte av sykdommen, og av Truls. 

Dette er en videreutvikling av en forestillingen utviklet våren 2017. Det kan man skjønne. Tematikken er godt gjennomarbeidet, noe som gjør at den aldri bikker over den ene eller den andre veien. Det er et hav av virkemidler tatt i bruk og et hav av finurlige løsninger. Kanskje litt mye? Det er også noe med sluttscenen som forvirrer meg, filmen og sånn, trengs den? Jeg er usikker, alt i alt er det så utrolig mye mer som er positivt enn negativt, så småpirket koker bort i ettertid.


Samspillet mellom skuespillerne er glimrende. FOTO: Ingrid Nordahl

Det er nok en gang ekstremt mye man kan si om en Rastløs produksjon. Og nok en gang vil jeg anbefale alle å få den med seg. De har en helt egen flyt, og måte å løse denne tunge tematikken på, og ungdomsmålgruppen blir så til de grader ivaretatt. Jeg håper salen på Et husholdningsliv fylles av ungdom de kommende dagene. Det har dette kunstneriske teamet fortjent!

Grease

Vi er på plass på Chateau Neuf for å nyte en av verdens mest kjente musikaler, Grease. Historien er udødeliggjort av John Travolta og Olivia Newton-John på filmlerrettet, og nå inntar altså hårklisteret studentenes høyborg. En skikkelig musikal, med ungdom som målgruppe. Energien er skyhøy og showfaktoren like så. Faktisk føles disse to og en halv timene mer ut som et show enn en musikal.


Ett bilde sier mer enn tusen ord sies det, og dette bildet sier mye om denne oppsetningen av Grease. Show show show! FOTO: Tovita Razzi

Tittel: Grease
Hvor/Når: Chateau Neuf søndag 28.januar 
Musikal av: Jim Jacobs og Warren Casey
Regi: Tom Sterri              Koreografi: Adrian Glans            Musikalsk ansvarlig: Matthew Reve
Medvirkende: Bjørnar Reime, Charlotte Brænna, Øivind Blunck, Hilde Lyrån, Tarjei Sandvik Moe, Mari Haugens Smistad, Håvard Eikeseth, Guro Karijord, Daniel Grindeland, Anette L. Waaler, Espen Bråten Kristoffersen, Trine Bariås m.fl.
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 17.mars
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Men er det noe i veien med et godt show? Publikumsfrieriene står i kø, energien er upåklagelig og smilene så store at de nesten går rundt på ensemblet. Her er korte skjørt og bar overkropp brukt som virkemiddel, innlagt karaokemedley og folk som svever ned fra taket. Tut og kjør er melodien, og den svinger jo den. Det eneste som mangler (showmessig) er konfettikanonen.

Danny (Bjørnar Reime) er usedvanlig sympatisk og Sandy (Charlotte Brænna) både tafatt og beinhard på samme tid. Skillet mellom de to er visket ut sammenlignet med filmen (som det er umulig å ikke sammenligne med), noe som gjør deres kjærlighetshistorie litt sekundær. Begge har scenesjarm og nerve, men det er vanskelig å leve seg inn i historien de formidler.


Avslutningsnummeret følger i samme spor som resten av forestillingen. Show show show. Her er Sandy (Brænna) og Danny (Reime) i full utfoldelse. FOTO: Tovita Razzi

Showpreget gjør musikken desto mer avgjørende. Bandet gjør en fantastisk jobb gjennom hele forestillingen. Dette svinger virkelig! Musikalsk ansvarlig Matthew Reve har virkelig tatt jobben på alvor, så musikalsk leveres det fra start til slutt. Koreografien er også leken og lett, og kanskje på grensen til å bli kavete (men da er jeg streng).


Bandet leverer! FOTO:  Tovita Razzi

Som musikal blir forestillingen meget lettbeint. Man føler ikke med karakterene og blir heller ikke særlig engasjert i historien,  så sånn sett er det greit å vite man går til. Det er også overraskende mange små barn i salen denne dagen. Det er litt rart når forestillingen tar for seg ungdomstid med sex som en gjennomgående tematikk både i replikker og handling. Grease er jo en ungdomsforestilling, og ikke for barnefamilier. Noe som passer oss i Teaterungdom perfekt.

Dette er et lekent show for ungdom, med skikkelig feelgoodfaktor. Om du ønsker deg dype Ibsentragedier er ikke dette en forestilling du skal dra å se. Grease er mer lek enn alvor, men det er ikke noe galt i å leke litt.


SKAM-stjerna Tarjei Sandvik Moe i sitt nummer Magiske toner. Høvelig antrukket i nok et publikumsfrieri (diverse kameraer gikk varme under dette nummeret, jeg har aldri opplevd maken til knipsing). FOTO:  Tovita Razzi

Grease er ikke en musikal du for all del MÅ få med deg. Men om du er glad i et godt show, feelgood og leken stemning, er det absolutt verdt å ta turen til Chateau Neuf. Det er umulig å ikke smile av denne forestillingen. Hjertene er utenpå skjorta (når den er på) og energinivået skyhøyt. Så kan man heller glemme Ibsen i noen timer.

Kimen

"Tarjei Vesaas var ulykkeleg forelska i teatret", står det skrevet i programmet. Han ville så gjerne, men fikk det aldri til. Denne våren tar Det Norske Teatret utfordringen og gjør Vesaas´ kjente roman Kimen til en teaterforestilling. Teaterungdom var selvfølgelig tilstede på premieren.

 


Alle skuespillerne har en enorm tilstedeværelse på scenen. FOTO: Signe Fuglested Luksengard

 

Tittel: Kimen
Av: Tarjei Vesaas
Hvor og når: Det Norske Teatret, Scene 2. Fredag 19.01
Regi/dramatisering/videodesign: Anders T. Andersen
Scenografi og kostyme: Dagny Drage Kleiva
Dramaturg: Ola E. Bø
Spiller: Frem til 09. mai
Anmeldelse av: Stine Sørensen

 

Kimen tar oss med til et stille øysamfunn hvor alle kjenner hverandre og hverdagen preges av arbeid i skog og på gård. Plutselig en dag går en mann i land på øya, og alle våkner til i spenningen av dette ukjente elementet. Hvem er denne Andreas Vest med de velstelte klærne og de intense øynene? En ung jente blir så funnet drept, og skylden faller umiddelbart på den fremmede.

Det er en sterk tematikk som blir spilt på scene 2. Vi blir vitne til hvordan frykten for det ukjente kan stupe inn i et ubegrenset hat på sekunder. Andreas Vest tok livet av vakre Inga, men unnskylder det de umenneskelige handlingene som følger? Rettferdiggjør sorg og raseri hevn på sitt verste? Det er disse spørsmålene man grubler over, og følelsene treffer deg som en knyttneve i magen. 

 


Det er de intime øyeblikkene som har størst virkning. Fra v. Ellen Birgitte Winther, Jan Grønli og Frode Winther. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard

 

I overgangen fra skrift til scene blir både skuespillere og publikum utfordret. Det er en kollektiv fortellerstemme som tar oss gjennom historien. Alle skuespillerne er med på å beskrive alt fra handlinger til følelser, mens de beveger seg rundt på scenen med sikre skritt og tydelig retning. Det er et virkemiddel som krever tilvenning. I starten fremstår det som litt rotete og noen replikker kommer så hurtig på hverandre at innholdet blir borte. Men når formen først er etablert, er det både vakkert og gripende.

De mest givende scenene, er allikevel der hvor skuespillerne bryter formen og går inn i den rene dialogen. Her får vi mulighet til å bli kjent med karakterene som enkeltindivider og det gir oss i publikum et lite pusterom. Det er krevende å følge med når alt som skjer og blir sagt, blir gjort av åtte mennesker på en scene, selv om resultatet er ganske så fornøyelig.  

 


Pål Christian Eggen spiller en troverdig karakter som den mystiske Andreas Vest. Til v. Oddgeir Thune. FOTO: Signe Fuglesteg Luksengard

 

Scenografien følger i samme spor som regien. Filmer og fotografier blir projisert på to baktepper, og vi ser at fra skog og sjø, til griser som sover i bingen. Det visuelle elementet bygger opp historien på en subtil måte. Gulvet er dekket av plattinger i ulike nivåer som er helt ypperlig brukt. Med så mye tekst kunne forestilinger fort blitt stillestående, men bruken av disse nivåene tilføyer dynamikk til både ord og handling.. Det at plattingene er laget av tre er heller ingen tilfeldighet, da assosiasjonene til skog, brygge og gård er tydelige.

Jeg er litt usikker om jeg vil anbefale Kimen til ungdom. Det er uten tvil en lekker forestilling med høy kvalitet, men den krever også en god dose tålmodighet for å kunne settes pris på. Men er du av typen som har sansen for det litt abstrakte og teksttunge, så vil jeg absolutt gi Kimen en varm anbefaling. 

De tre små griser

Den store stygge ulven lusker rundt på Trikkestallen, på jakt etter tre ganske store, små griser. Komponistene bak suksessen «Honk!» (en musikal om den stygge andungen), har også laget en litt mindre kjent musikal. Nå har De tre små griser tatt steget ut i verden, og funnet veien til Trikkestallen på Torshov. Det er premiere og vi er på plass i en smekkfull sal sammen med mange av Oslos barnefamilier. 


Knut Wiulsrød er sjarmerende som den smarte og forsiktige Nøff. FOTO: Thomas Kvitvik

Tittel: De tre små griser
Hvor/når: Premieren 27. januar 2018, Trikkestallen på Torshov (Oslo Nye Teater)
Kommende forestillinger: spilles t.o.m. 17. mars 
Medvirkende: Suzanne Paalgard, Sarah Christine Sandberg, Knut Wiulsrød, Per Emil Grimstad, Marianne Edvardsen
Regi: Harry Guttormse    Koreografisk assistense: Charlotte Ø. Våset  Scenografi/kostymer/dukker: Tormod Lindgren 
Anmelder: Kamilla Skallerud 

Vi kjenner historien godt, så her er det ingen store overraskelser. Likevel sjarmerer grisene oss i senk. Vi møter tøffe Grynt som skal spise masse proteiner og trene for å bli kjempe sterk, nerden Nøff, som alltid har gode råd på lager siden han er så belest, og den miljøvennlige grisen, Nuss, som skal være så økologisk som mulig. Dette er stereotyper vi kjenner godt, men de utfyller hverandre og skaper gode kontraster. 

Forestillingen starter med at Mamma Gris bestemmer seg for at grisungene hennes har blitt for store. De spiser for mye, så hun har ikke råd til å ha dem hjemme lenger og sender dem ganske nådeløst ut i verden. De får en sparebøsse hver og en pose med nøtter, derfra må de klare seg selv. For tøffe Grynt er ikke dette noe problem, for hun er så sterk og kan klare seg helt selv, noe de andre ikke er enige i. Likevel, etter en krangel ender de opp med å gå hver sin vei. Det er da den store stygge ulven dukker opp, og det gjør også problemene... 


Barna storkoser seg når Per Emil Grimstad uler på scenen. FOTO: Thomas Kvitvik

Ulven, spilt av Per Emil Grimstad, er en ganske kul og rocka fyr. Ut fra kostymet å dømme, er det ingenting som tilsier av han er en ulv, noe en av ungene i salen også påpeker høylytt, "du ser ikke ut som en ulv!" Likevel er han den perfekte ulven i en musikal som denne. Majoriteten av publikum er nok rundt 3-4 år, og denne ulven er akkurat passe sleip, uten å bli for skummel. Høydepunktet er da han klatrer gjennom salen, da er barna virkelig med! 

I forestillingen er alle grisene en blanding av skuespillere og dukker. De små grisedukkene har samme kostyme som skuespillerne, og det at de drar fram grisedukkene innimellom er et veldig kult virkemiddel - spesielt når de tre grisene skal bygge hvert sitt hus på scenen, samtidig. Dukkene blir ført på en eksemplarisk måte, hvor overgangene er så lekne lette at du ikke merker at dukken plutselig er borte. 


Det er tydelig at alle skuespillerne storkoser seg på scenen. FOTO: Thomas Kvitvik

Scenografien er enkel, men gjennomført. Alt har samme stil, noe som kanskje ikke er så rart når Tormod Lindgren står bak både scenografi, kostyme- og dukkedesign? Jeg liker det kjempe godt! Det er en utrolig søt forestilling, og det perfekte sted å ta med småsøsken og tantebarn. Det er helt klart en barneforestilling, så det er ikke hit du drar med deg vennegjengen en fredags kveld, men musikken er fengende og oversettelsene gode. Det er lagt inn masse ordspill og voksenhumor underveis som gjør at det også blir gøy for de av oss som ikke lenger går under kategorien "barn". Alt i alt var det en veldig hyggelig formiddag på Trikkestallen! 

Mellom Barken og Feen

Klokken har passert 18:30 og den stappfulle Klubbscenen på Latter koker av forventning. Det intime lokalet er kledd i blått lys i det Adam går målrettet opp den smale passasjen i publikum og bukker elegant i det han inntar scenen. Han er kledd i helsvart, og en paljettkant omkranser skjorteermene - et antrekk som står utmerket til det ekstremt velholdte skjegget og den imponerende barten.


Plakat hentet fra Latter sin hjemmeside

Tittel: Mellom Barken og Feen
Hvor/Når: Latter -Klubbscenen torsdag 25.januar
Regi: Anne Kat Hærland
På scenen: Adam Schølberg
Kommende forestillinger: 2. og 9.februar på Latter (forestillingen skal også på turne til Ski, Stavanger, Ål og Kolbotn våren 2018)
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

«Hei, heeei», og showet er i gang. Adam gjør et poeng av sin tilsynelatende barskhet, men innrømmer at det hele kommer til kort så snart han åpner munnen og den lyse, pipete stemmen hans fyller rommet. Han deler tanker om hva som er kvinner og menns drømmemenn, og kommer frem til at idealet, dessverre, er det samme. Høye menn med skjegg og mørk stemme - og han scorer full pott på 2 av 3. Publikum ler hjertelig, både med og av Adam.


Adam i aksjon på Klubbscenen. FOTO: Elin Wettergreen Værvågen

Showets tittel «Mellom Barken og Feen», er bærende for tematikken. Adam deler en rekke opplevelser og erfaringer fra sin egen oppvekst, hvor han fort skjønte at han var annerledes enn de andre barna. Han formidler et inderlig ønske om at skolekameratene hans skulle se hvem han var på innsiden, og bestemte seg derfor for å stille som Tina Turner på skolens karneval. Skuffelsen var dessverre stor da nettingstrømpebuksene, skinnskjørtet og leppestiften ble forvekslet med vokalisten i The Cure.

Adam er gjennomgående personlig, men ikke privat, og leverer en uhyre velskrevet tekst på mesterlig vis. Temaer som oppvekst og identitet blandes med politisk satire og samfunnskritikk, noe som gjør showet dagsaktuelt, i tillegg til at det er veldig god underholdning.

«Mellom Barken og Feen» er en herlig blanding av humor og alvor. Tekst og fremførelse innbyr til humring, fnising, hysterisk latter og refleksjon om hverandre. Jeg vil anbefale alle som har anledning til å ta seg en tur til Latter for å få med seg Adam Schjølberg!

Onegin

Den Norske Opera og Ballett imponerer stort i sesonginnledningen. Etter å ha skamrost operaen Norma kunne man regne med at årets første ballett kanskje er av det enklere slaget. Så feil kan man ta. Onegin er enda en praktforestilling. Om du har sansen for klassisk ballett, vakker musikk og store følelser, er dette en forestilling du må få med deg!


Tatjana møter Onegin, og det slår gnister. Foto: Joerg Wiesner

Tittel: Onegin
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen 27.januar (Premiere) 30.forestilling av denne oppsetningen
Koreografi: John Cranko                              Musikk: Peter Tsjajkovskij og Kurt-Heinz Stolze
Medvirkende: Yolanda Correa, Jason Reilly, Natasha Jones Dale, Douwe Dekkers, Alberto Ballester m.fl. (hovedrollene rulleres mellom ulike dansere)
Kommende forestillinger: 30. januar, 1., 2., 6., 8., 11. og 14.februar
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Tatjana (Yolanda Correa) møter Onegin (Jason Reilly), og det slår gnister. Den unge jenta føler hun har møtt sin drømmeprins fra bøkene, men Onegin ser kun en ung naiv jente. Han kjeder seg, og flørter i stedet med Olga (Natasha Jones Dale), Tatjanas søster. Olgas kjæreste, Lenskij (Douwe Dekkers), reagerer med å utfordre Onegin til duell. Ett skudd blir avfyrt, og livet blir aldri det samme igjen.

Onegin innfrir alle fordommer man kan ha rundt ballett som sjanger. Her er fransk eleganse, russisk disiplin og nordisk minimalisme smeltet sammen til en herlig miks av kostymer, musikk, dans og følelser. Onegin tar for seg store spørsmål. Kan man tilgi for det grusomme som er gjort? Hva er viktigst: lojalitet til familie eller hjertet? Hvor går grensen mellom harmløs lek og utroskap? Og skal man straffe sitt eget blødende hjertet for det drapet andre har gjort? Onegin stiller spørsmålene og svarer godt for seg, ved hjelp av dans.


Tatjana har blitt eldre, og giftet seg, med Fyrst Gremin (Alberto Ballester). FOTO: Joerg Wiesner

Kostymene og scenografien er gjennomgående vakker. Her er tidsriktige klær og malte sceneelementer. Enkelt, klassisk og gjennomført. Danserne danser sine roller med den største selvfølgelighet Det ser ikke ut til å koste dem en kalori. De store følelsene som formidles, gjøres taktfullt bak et slør av eleganse og klasse. Ballettdanserne fremstår som supermennesker, utvalgt til å gjøre akkurat dette, igjen, med den største selvfølgelighet.

Som du kanskje skjønner er ikke dette en forestilling som sjokkerer eller tilfører noe nytt til ballettsjangeren. Dette er beinhard disiplin og årevis med tradisjon, perfeksjonert under kyndig ledelse på Den Norske Opera og ballett. Å tilføre nye elementer eller gjøre krumspring vil kun ødelegge, for denne kvaliteten er mer enn nok.


Lenskij imponerer søstrene Olga (stående) og Tatjana. FOTO: Joerg WIesner

Onegin er slik man ser for seg ballett, på kun godt! Kvaliteten er upåklagelig. Alt ser ut som en vakker film fra et eventyrland av perfeksjon. Danserne danser slik kun de beste kan. Det er ingenting som trekker denne forestillingen ned slik jeg ser det. Onegin er rett og slett en fantastisk tradisjonell ballett.

En Handelsreisendes død

En Handelsreisendes død av Arthur Miller regnes som et av verdens beste teaterstykker. Nationaltheatret er derfor ganske så ambisiøse når de i vår setter den opp på Hovedscenen. Med selveste Atle Antonsen i hovedrollen og Trond Espen Seim i regidebut, tar teatret noen modige valg. Men er det de riktige? Vi i Teaterungdom dro for å finne det ut.


Laila Goody gjør seg bemerket, men det er dessverre ikke nok til å løfte forestillingen. Til h. Atle Antonsen. FOTO: Øyvind Eide

Tittel: En Handelsreisendes død
Av: Arthur Miller
Hvor og når: Nationaltheatret, Hovedscenen. Tirsdag 23. januar
Regi: Trond Espen Seim
Med: Atle Antonsen, Laila Goody, Jan Sælid, Olav Waastad, Espen Alknes, Tone Mostraum og Anders Mordal
Scenografi: Olav Myrtvedt
Komponist: Gaute Tønder og Olav Waastad
Spiller: Frem til 27. april
Anmeldelse av: Stine Sørensen

"The American Dream" er det sentrale temaet i stykket. Man skal tjene sine egne penger, ta dristige sjanser og viktigst av alt, finne suksess i livet! Antonsen spiller Willy Loman, en aldrende handelsmann som i alle år har higet etter denne drømmen. Han har overbevist seg selv om at den eksisterer, men sannheten er en helt annet. Som i Ibsen sine stykker blir han ødelagt av sin egen livsløgn, og hans to sønner blir dratt med i dragsuget.

Stykkets åpningsscene er absolutt nydelig. Med en flott scenografi, dunkelt lys og stemningsfull musikk, tar den oss med til en annen tid. Vi blir nysgjerrige på miljøet og på menneskene vi ser. Dessverre er dette også stykkets eneste høydepunkt.

Nysgjerrigheten dør fort ut. Det er ingen spenning i karakterene, ingen små detaljer som gjør at vi skal like dem. Vi skjønner med en gang hvem de er, og selv om stykket prøver å overraske oss gjentatte ganger, er slaget tapt. Vi vet hvordan dette ender, og vi bryr oss ikke.


Sønnen Biff skulle bli den store sporsthelten i familien, men virkeligheten er mindre idyllisk. Fra v. Jan Sælid, Atle Antonsen, Espen Alknes og Olav Waastad. FOTO: Øyvind Eide

Det er ganske vanskelig å forstå hvorfor det ble sånn, spesielt fordi stykket har så stort potensiale. Skuespillerne er alle talentfulle, og Seim gjør heller ingen dårlig jobb som regissør. Men det er hele tiden noe som mangler. Det mangler en driv bak alt som blir sagt og gjort, og alt fremstår litt halvhjertet. Laila Goody gjør en troverdig innsats som Linda Loman, men når hun ikke får noe motstand faller også hennes spill sammen. Når hele familien samles på slutten i et tårevått oppgjør, vekker det ingen store emosjoner. Deres relasjon er ikke viktig nok til at vi involverer oss. 

Det er ikke nødvendigvis en dårlig forestilling, men den føles så unødvendig. Hvorfor sette opp dette mesterverket når man ikke gir det den kraften den fortjener, og ikke minst trenger? Hvorfor satse så ambisiøst, for så å la resultatet bli så gjennomsnittlig?

Fasaden kan kanskje virke spennende, men innholdet er dessverre lunkent.

Norma

Det var et klart flertall av den eldre generasjon på Operaen fredag kveld. Det var ikke uventet, men hver gang har jeg et håp om et litt mer variert publikum. Spesielt var det savnet denne kvelden, for Norma fortjener å bli sett av alle. Det er en intens og vakker historie som blir presentert på Hovedscenen.


Det er tydelig at både kostymer og scenografi er nøye gjennomtenkt. Til h. Hrachuhi Bassenz. FOTO: Erik Berg

Tittel: Norma
Musikk av: Vincenzo Bellini            Libretto av: Felice Romani
Hvor og når: Den Norske Opera og Ballett, fredag 26.01.
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Musikals ledelse: Antonino Fogliano
Med: Hrachuhi Bassenz, Dshamilja Kaiser, Arnold Rutkowski, Tone Kummervold, Thor Inge Falch, Simon Lim m. fler. 
Koreografi: Oleg Glusjkov
Scenografi: Katrin Nottrodt              Kostymer: Esther Bialas
Lysdesign: Rainer Casper              Videodesign: Claudia Lehmann /Konrad Hempel
Spiller: 3.02, 07.02, 10.02, 13.02, 16.02, 19.02 og 23.02. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Dirigent Antonino Fogliano leder oss inn i historien om Norma, som har forrådt sitt eget folk ved å innlede et forhold med fienden. Hun er druidenes religiøse leder og mens romerske krigere okkuperer landet, har hun gått til sengs med deres hærfører, Pollione. Sammen har de to sønner, og Norma bruker sin makt til å hindre at druidene angriper romerne. Men en dag blir Pollione forelsket i Adalgisa, en annen druide, og ingenting kan stoppe Normas raseri.

Forestillingen er bunnsolid! Musikken sitter som et skudd og sangprestasjonene gir gåsehud nedover hele kroppen. Hrachuhi Bassenz brillijerer som Norma, det er helt klart hun som stjeler showet. Hennes tilstedeværelse og energi på scenen er umulig å rive blikket fra. I det ene øyeblikket er hun øm mor, i det neste er hun en rasende, forsmådd kvinne. Vi lider med Norma gjennom hele stykket. Dshamilja Kaiser og Arnold Rutkowski imponerer også som Adalgisa og Pollione, men Bassenz er uten tvil kveldens stjerne.


Dshamilja Kaiser spiller den sympatiske og naive prestinnen Adalgisa. FOTO: Erik Berg

Scenografien er lekker. Hele scenen er fylt med et stort stillas som er bakgrunnen i stykkets mange scener. Bruken av dreiescenen gir handlingen rom til å forflytte seg, selv om scenografien aldri byttes ut. Deler av stillaset blir også hyppig brukt som bakgrunn for ulike projeksjoner og ofte vises det filmer av selve orkesteret som spiller. Det er vanskelig å sette ord på akkurat hvorfor dette grepet fungerer, men det gjør det så til de grader! De hypnotiske bevegelsene til musikerne er en fin kontrast til dramatikken på scenen.

Kostymene er like vakre og imponerende som resten av forestillingen. Romerne er tidsriktig kledd i rustning og hjelm med fjær, mens druidene har på seg lange kapper i mørke farger. Det er tatt et valg om la hovedpersonene skille seg tydelig ut med mer detaljerte kostymer, mens det store koret har på seg mer forenklede versjoner. På den måten blir det satt fokus på karakterene i sentrum, og det er et helt riktig valg etter min mening. 


Det er et voldsomt bilde når alle aktørene fyller scenen. FOTO: Erik Berg

Operaen setter lys på mange dagsaktuelle problemstillinger. Hvor går skillet mellom privatlivet og det offentlige? Hvor lenge lar man hatet styre, før man innser at tilgivelse er den beste løsningen? Uansett svar, så er Norma verdt å se. Terningkast 5!

Hair

"Make love not war" står skrevet over Hovedscenen på Oslo Nye Teater. I leken narkorus siger skuespillerne inn og synger om en ny tid. Vietnamkrigen er skurken i en tid der nytelser og kjærlighet skal stå i fokus. Sangene flyter inn i hverandre, skuespillerne danser elegant og ser ut til å stortrives på scenen. Musikalen Hair har premiere, og på Oslo Nye er det noe så banalt som organisering som er den virkelige stjernen.


 Make love not war! FOTO: L-P Lorentz

Tittel: Hair
Når/hvor: Premiere 25.januar, Oslo Nye Teater Hovedscenen
Regi: Lisa Kent                Koreografi: Rebekka Lund               Scenografi og kostymer: Terry Parsons
Medvirkende: Eldar Skar, Petter Vermeli, Henriette Faye-Schjøll, Cornelia Børnick, Josefin Frida Pettersen, Andreas Stoltenberg Granerud, Kash King Gashamura, Trond Høvik, Trine Wenberg Svensen, Ida Ursin-Holm, Solveig Andsnes, Kim Helge Strømmen, Håkon Sigernes, Sindre Fløistad, Amalie Eggen, Sisi Sumbundu
Kommende forestillinger: Spilles frem til 28.april
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud og Helge Langerud Heikkilä

La oss forklare nærmere. Hair er en musikal som i sin helhet bygger på sterke musikalske numre. Her kan man synge med fra første til siste tone, og sangene fester seg fort. Historien, replikkene og rollene spiller annenfiolin i denne oppsetningen. Claude fremstår villedet, men ikke desperat eller fanget slik man kunne ha valgt å fremstille det. Oslo Nye satser her på en forestilling som blir drevet fremover av myke overganger, ensemblestyrke og "flow". Som en elv som renner kontinuerlig, uten å dvele ved enkeltkaraterer eller handlingsforløp. Å skape en slik flyt i et stort ensemble er krevende. Ikke bare må timing og samspill sitte, hele teatermaskineriet må organiseres på en sånn måte at det som spilles ut for publikum fremstår helt uanstrengt. Her lykkes Hair strålende. Første akt blir kanskje noe tam, men i andre akt er det bare å lene seg tilbake å nyte.


Claude (Eldar Skar) vurderer å brenne innkallingen til militæret. FOTO: L-P Lorentz

Eldar Skar spiller Claude med hjertet utenfor skjorta og imponerer stort. Berger og Sheila spilles av Petter Vermeli og Henriette Faye-Schøll som begge virker rolige og avslappet på denne store scenen, kanskje litt for avslappet? "Skam-Noora" (Josefine Frida Pettersen) glir godt inn i denne brokete gjengen. Dessuten tilfører hun ensemblet et meget tiltrengt ungt fjes, da ensemblet generelt fremstår som litt for gamle for denne historien. Men likevel, de store stjernene er den beste sangeren, Solveig Andsnes som Suzannah, og den beste danseren, Håkon Sigernes som Gerry. I en forestilling så drevet av ensemblets styrke er disse to garantistene for at kvalitet leveres fra scenen.


Josefine Frida Pettersen får vist en ny side av seg selv. FOTO: L-P Lorentz

Dette er ingen revolusjonerende forestilling. Den dypper tærne ned i vond tematikk som den velger å ikke ta helt tak i. Det er helt greit, man trenger ikke alltid hoppe ut i ting med hodet først. Musikken i Hair er nok til at man koser seg i salen, og med organiseringen på Oslo Nye sin hovedscene er denne premieren en fryd for øyet. Avslutningsnumerne av hver akt fremstår som de to beste, noe som gir publikum en ekstremt god følelse når man forlater salen. Vi finner frem iPhonene og søker opp Hair på spotify. Alt i alt er dette en kjempefin kveld på Oslo Nye.

Åpent forhold

Henriette Steenstrup og John Brugot har et Åpent forhold, bare ikke på den måten. De er et team, og sammen inntar de Chat Noir med sin helt egne revy. Her synges og danses det. Publikum får servert humor, humør, alvor og ekte vennskap. Det er mange måter man kan være venner på, et Åpent forhold er kanskje ikke så dumt?


Humørfylt humorshow! Profilfoto: Jarle Nyttingnes. Plakatdesign: Sissel Hovden

Tittel: Åpent Forhold
Hvor/når: Chat Noir onsdag 24.januar
Tekst: Henriette Steenstrup, John Brugot, Bjarte Hjemeland, Andreas Rand, Hanne T. Aasheim og Steffan Ludvigsen
Regi: Bjarte Hjelmeland                                                           Koreografi: Charlotte Øverland Våset
Musikalsk leder/gitar/arr.: Stephan Gracia Slaaen                Keyboard: Jan Kristian Kristoffersen
Bass: Iver Schøyen Paulsberg                                                 Trommer: Lars Hagensen
Skuespillere: Henriette Steenstrup og John Brungot
Kommende forestillinger: Spilles på Chat Noir onsdag-lørdag frem til påske
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Det inviteres til humorshow og det er akkurat det man får presentert. Her er små sketsjer og diverse sangnumre. Stemningen er lett og ledig. Henriette synger som en drøm. John er sjarmerende og umulig å mislike. Dette er to mennesker man kommer på lag med helt fra start, noe som er alfa og omega på slike show. Publikum blir med og ler, klapper, svarer og bidrar. Denne onsdagen avsluttes dessuten showet med stående applaus.

Selv savner jeg den røde tråden. Vennskapet formidles fint, men det er ingen underliggende historie man følger. De ulike innslagene skrider frem med den største selvfølgelighet og bygger sånn sett fint på hverandre, men det er ingen sammenheng mellom de. Overgangen fra kreftsyk sønn, til Edels oppgjør med #metoo er bare et av mange eksempler.

Tekstene er gode, sangene synges fantastisk bra og publikum er med fra start til slutt. Spesielt under innslagene "Når gluten dreper", "Tinderdate" og "Stjernekamp" får lattermusklaturen kjørt seg. Så dette er utvilsomt en artig kveld på en av byens mest historiske scener. Forestillingen oppleves som passe lang og stemningen er upåklagelig. Det er flere ting man kan sette fingeren på, men alt i alt er dette en finfin måte å bruke onsdagskvelden sin på.


Inngangen til Chat Noir en mørk januarkveld

Som teaterungdom er dette overraskende relevant. I en sal full av folk i 40-60 års alderen er det påfallende hvor mye mer de 10-15 personene under 30 faktisk ler. Humoren treffer rett og slett de unge. Referanser som Skam, tinder og Marcus og Martinus brukes flittig, noe som gir forestillingen tydelig ungdomsapell. Det er gøy!

Så vi heier på Henriette og John. De er ekstremt sjarmerende, har publikum i sin hule hånd, og appellerer til teaterungdom. Så her er det mye å like, enten man er i et Åpent forhold eller ei.

The Scene

Den Andre Teatret har latt seg inspirere i Statene og tatt med seg konseptet The Scene hjem. Forestillingen fokuserer på de intime og nære scenene i livet. Fire aktører på ett sted, med én omstendighet og én rolle. Er improvisasjonsteater fortsatt underholdende under så nøkterne forhold?


Konseptet The Scene utfordrer sine skuespillere til å bære én rolle gjennom en hel enakter. FOTO: Tor Orset

Tittel: The Scene
Tid og sted: Det Andre Teatret, Intimscenen, 19. Januar 2018
Medvirkende: Veslemøy Mørkrid, Caroline Johansen, Helene Abrahamsen, Stian Gulli
Kommende forestillinger: Spilles hver fredag fram til og med 9. Mars
Anmeldelse av: Mari Noodt

The scene er en intim forestilling og passer derfor bra på Det Andre Teatrets intimscene. Det er fullsatt, men vi er ikke mange i publikum av den grunn. Scenen lever opp til navnet sitt. Akkurat derfor er ikke engasjementet i publikum like stort som på hovedscenen under de mer kjente forestillingene. Veslemøy Mørkrid spør etter en hendelse hvor vi har opplevd urettferdighet, og det er stille. Lenge. Vi vet jo hva Det Andre Teatret står for, nemlig improvisasjon og bruk av publikum, og burde være klar for å involvere oss. Men stemningen blir litt anspent når Mørkrid sliter med å hale ut et svar fra den tause forsamlingen. Heldigvis forsvinner den anspente stemningen fort når hun, sammen med Caroline Johansen, Helene Abrahamsen og Stian Gulli kommer i gang med spillet sitt.

The scene handler om de intime, ekte scenene - passende nok - og denne gangen finner den sted på et loppemarkedrom, etter innspill fra en publikummer. Vi blir vitne til hverdagslige intriger mellom fire venner. Selvfølgelig ispedd en god dose humor. Aktørene er blant ringrevene på huset og det viser seg å være viktig. Det er kun de få anspente minuttene i starten at vi som publikum bidrar. Resten improviseres utelukkende av de fire (til og med lyset), uten pause. Forestillingen varer i ca 45 minutter. Det blir derfor en forestilling basert på virkelig godt håndverk. Disse fire kan sine saker og vi koser oss med å se dem briljere!

The scene er et enkelt konsept, som er vanskelig å utføre bra. Alt står og faller på aktørene og deres evne til å bære forestillingen framover. Her er det ingen regissør, ingen tydelig gitte oppgaver og ingen steder å gjemme seg. Andre konsepter, som Maestro og Instant Broadway, er mer etablerte og tydelige i sin form. The Scene er derfor en liten perle, som jeg ser for meg at kan variere veldig i kvalitet, men hvis de har gode aktører som dette hver gang, vil du absolutt få valuta for pengene dine!

Trollmannen frå Oz

Tar du t-banen til Nydalen, går inn i bygget som minner litt om en garasje, fortsetter under regnbuen og følger den gule veien helt inn i teatersalen; da får du se den magiske fortellingen om Dorothy og hunden Toto, som blir tatt av en tornado og havner i det magiske landet Oz.


Gode venner, det knyttes gode vennskapsbånd i det magiske landet Oz. FOTO: Mats Backer

Tittel: Trollmannen frå Oz
Hvor/når: Riksteatret, Nydalen 18.januar (premiere)
Av: L. Frank Baum                 Musikk, tekst: Harold Arlen og E. Y. Harburg             Regi/Koreografi: Alan Lucien Øyen
Musikals ansvarlig: Per Christian Revholt       Koreograf: Daniel Proietto              Scenografi: Leiko Fuseya         Kostymer: Stine Sjøgren
Medvirkende på scenen: Anne Bolette Stang Eng, Mari Lerberg Fossum, Caroline Glomnes, Stig-Werner Moe, Jørn Morstad, Sebastian Skytterud Myers, Thomas Jørstad Pettersen, Eirik Risholm Velle, Kay Werner Hartvigsen, Marius Røe Nåvik, Magnhild Skomedal Torvanger, Bjørge Verbaan og Martin Wister
Kommende forestillinger: Spilles over hele landet våren 2018, ekstraforestillinger i Nydalen 17.-21.april
Anmeldelse av: Kamilla Skallerud og Helge Langerud Heikkilä

Trollmannen frå Oz er virkelig en klassiker, og mange har møtt opp på Riksteatret for å få med seg premieren på denne sjarmerende familiemusikalen. Dorothy blir spilt av Mari Lerberg Fossum som begynner å bli et kjent navn blant norske musikalartister, men kanskje ikke så kjent for de fleste teaterungdommer. Hun spiller rollen med stor overbevisning. Hun er sjarmerende, leken og synger som en drøm. En annen som skilte seg ut, var Eirik Risholm Velle i en meget underholdende tolkning av fugleskremselet. 

Regissør og koreograf, Alan Lucien Øyen, loser publikum gjennom en hjertevarm forestilling full av sang og dans. Den helt store spenningen mangler litt, og eleganse er prioritert fremfor det skumle og ekle. Dette er helt greit, og gjør forestillingen tilgjengelig for yngre publikummere (men dog kanskje litt for skummel for de aller yngste). 


Premierer er alltid gøy! FOTO: Kamilla Skallerud

Forestillingen bærer preg av at den skal på turné. Alt er veldig enkelt, ingen store detaljer, men trenger man det? Historien står for seg selv, og skuespillerne leverer. Det er allikevel viktig å poengtere at dette virkelig er en familieforestilling. For oss ungdom kan den kanskje virke banal og traus. Første akt fremstår også langt mer solid enn andre, noe som oppleves litt skuffende. 

Vi er sikre på at Riksteatret kommer til å fylle saler over hele landet med ivrige barnefamilier, og det er vel fortjent. For oss teaterungdom er den kanskje litt enkel. Alt i alt er dette en god forestilling, men ingen maktdemonstrasjon.

Karatekidden

"Voksen on, voksen off." Karatekidden handler om Evelyn Rasmussen Osazuwa (verdensmester i slampoesi fra 2017) og hvordan livet hennes er, og var. Om en 14-åring som ikke får pappa hjem til jul. Med seg har hun beatboxer/Master of Awsomeness; BEATUR som skaper forestillingens lydbilde. Det Andre Teatret er stedet og Teaterungdom er på premieren.


Forestillingsplakat. FOTO: Emilie Patricia Williams

Tittel: Karatekidden
Hvor/når: Det Andre Teatret 18.januar (premiere)
Tekst: Evelyn Rasmussen Osazuwa                                  Regi: Caroline Johansen og Cici Henriksen
Medvirkende: Evelyn Rasmussen Osazuwa og BEATUR
Kommende forestillinger: 19/1 kl 21:00 og søndag 21/1 kl 19:00
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Karatekidden er en forestilling med høye topper og dype daler. På sitt beste er den briljant, enkel, fengende og rørende. På sitt verste er den et rot. Det er lett å forstå Evelyn sitt ønske om å utfordre seg selv å tre utenfor slampoesien og inn i Det Andre Teatrets magiske verden av improvisert moro, men det betyr ikke at det er en god ide. Det betyr heller ikke at det er en dårlig en. Uansett ender man opp med en forestilling som både fantastisk og kaotisk.

Det er lett å skjønne at denne jenta ble verdensmester i slampoesi. Hun er sjarmerende, levende, leende og oppriktig i sin formidling. En av de menneskene det er umulig å ta blikket bort ifra. Når hun har sine slampoesideler er det som om hele verden forsvinner. Rommet opphører og ord, steder og lyder tar oss med helt andre steder. Det er skummelt å møte seg selv i døra. Det er vondt å være fyllesyk, men kjedelig å si nei til en god invitasjon. Øl er plutselig billigere enn vann (selv om det ikke er det, slik det påpekes). Partiene med slampoesi er fantastiske. Morsomme, varme og ekte. Samspillet mellom Evelyn sin poesi og BEATUR sin musikk flyter perfekt og hele salen holder pusten. Rått!


BEATUR og Evelyn. Pressebilde fra Det Andre Teatrets hjemmeside

Men dette er ikke en ren slamposi forestilling. Det er andre partier her også. Som en rap-battle mot seg selv, som i beste fall fungerer OK. Den tidvise publikumsinvolveringen er nesten litt pinlig, selv med et ekstremt vennlig innstilt premierepublikum. Og etter å ha sett delen som Evelyn sier at "ble strøket i går" tenker jeg at den burde vel strengt tatt ha forblitt strøket. Det er ganske store deler av forestillingen som ikke er så veldig bra rett og slett, men de delene som er det, er til gjengjeld verdt å vente på.

Så burde man se denne forestillingen? Kanskje. Definitivt hvis du er interessert i slampoesi. For meg blir dette en opplevelse på det jevne, høye topper og dype daler til tross.

Gratulerer

Else Kåss Furuseth er tilbake på teaterscenen igjen. Gratulerer er en splitter ny monologforestilling av og med den sjarmerende komikeren, og er oppfølgeren til braksuksessen Kondolerer fra 2011. Sistnevnte spilte for fulle hus over hele landet, og har vært av og på plakaten helt fram til 2016. Fallhøyden er derfor stor når Nationaltheatret og Kåss Furuseth prøver seg på nummer to.


Else Kåss Furuseth er i gang med sin andre monologforestilling på Nationaltheatret. FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Gratulerer
Tid og sted: Nationaltheatret, Amfiscenen, 16. januar 2018
Av og med: Else Kåss Furuseth
Regi: Arvid Ones
Spiller: Helt frem til Oktober 2018. 
Anmeldelse av: Mari Noodt

Det er en vanskelig oppgave å skulle følge opp en suksess som Kondolerer. Noen ganger bør man kanskje gi seg mens leken er god, og la triumfen stå for seg selv. Men nå har altså Nationaltheatret, Else og Feelgood Scene valgt å prøve seg på den vanskelige oppfølgeren. Denne gangen handler det ikke så mye om selve selvmordene familien har opplevd, men heller hvordan man som pårørende skal leve med det i ettertid. Forestillingen tar utgangspunkt i Elses psykologtimer og de samtalene og tankene som oppstår der.

Psykologen er den åpenbare røde tråden her og vi kommer hele tiden tilbake til han. Allikevel oppleves forestillingen som ganske usammenhengende. Premisset er tydelig, vi følger Elses tanker om det å leve videre etter tapet av sin bror, men disse tankene er fulle av digresjoner og uten et klart budskap blir det rotete.. Det hjelper lite at vi hele tiden vender tilbake til psykologstolen, når vi ikke skjønner hva de vil si oss med historiene. Det hele følger kanskje mer en standupform: Mange små historier og erindringer fra komikerens liv, med punchline på slutten. Det er jo her Else er best. Når hun får spille videre på vår latter og nærmest improviserer litt. Men dette er ikke bare et standup-show, det er også en teaterforestilling med blodig alvor og rom for å refleksjon. Denne delen av Gratulerer blir dessverre alt for tydelig regissert og oppleves ganske tamt.


Jula er en sentral del i Kåss Furuseths historie om brorens selvmord. FOTO: Øyvind Eide

Jeg ser at de prøver hardt, og tematikk som selvmord og hvordan man takler det, er viktig! Det er modig av Else å ta ansvar for dialogen med disse biografiske forestillingene, men akkurat her blir det verken fugl eller fisk. Forestillingen makter ikke å få fram det morsomste, ei eller det viktigste. Den lander liksom bare et sted midt i mellom. Else er stadig like sjarmerende og standhaftig, men det er ikke nok til å bære en times monologforestilling om et så vanskelig tema.

PS: Jeg forstår ikke hvorfor den heter Gratulerer...

Litt sex og (mye) singelliv

Klokken har akkurat passert 18:45, og Den Andre Caféen fylles av et ungdommelig publikum. Rommet er kvadratisk, med en liten scene plassert diagonalt overfor baren. Praten i lokalet flyter lett, og det er hyggelig stemning i det showet er i ferd med å starte.


Kveldens panel f.v. Helene Abrahamsen, Veslemøy Mørkrid, Kristin Jess Rodin og gjest Siri Seljeseth. FOTO: Tormod Værvågen

Tittel: Litt sex og (mye) singelliv
Hvor/Når: Den Andre Caféen, på Det Andre teatret søndag 14.januar 2018
Medvirkende: Helene Abrahamsen, Veslemøy Mørkrid, Kristin Jess Rodin og gjest Siri Seljeseth.
Øvrige medvirkende resten av våren er Cathrine Frost Andersen, Ingvild Haugstad, Camilla Frey, Mari O. Thingelstad, Marte Mørland, Caroline Johansen og gjester.
Varighet: 50 minutter uten pause
Kommende forestillinger: 5 forestillinger igjen våren 2018. Søndag 11. februar, 11. mars, 8. april, 6. mai og 3. juni
* Showet tas også opp til podcast.
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Værvågen

Kveldens panel består av Helene (33) som har samboer. Veslemøy (35, blir 36 neste torsdag) som kan fortelle at hun dater; en fyr denne gangen. Kristin (29, blir 30) har kjæreste og lurer på om hun skal arrangere stor bursdagsfest eller ikke. Kveldens gjest er Siri (29, blir også 30), som skal ha Ringenes Herre-fest og innrømmer at hun har hatt mye kjæreste, men er for tiden singel.

De fire snakker om uka som har gått, og ikke uventet er det #metoo-kampanjen og statsminister Erna Solbergs besøk hos Donald Trump som står i fokus. Det er tydelig at panelet ikke har satt seg veldig godt inn i Trumps ønske om innvandrere fra Norge, noe som gir denne delen av sekvensen en litt utilfredsstillende rytme. Ønsket om å snakke om noe de ikke helt har oversikt over oppleves litt påtatt.

En tilfeldig valgt publikummer blir bedt om å trekke tema for kveldens Litt sex og (mye) singelliv fra en bolle. På lappen står «Første møte med...». Panelet deler historier om og diskuterer sine første møter med seksualitet, flørting, forhold, utroskap og bedrageri. Her er mye humor inne i bildet og samtalen flyter slik man ønsker. Publikum både humrer og ler, nå koser vi oss.

Selve konseptet er veldig bra, men jeg ønsker meg et høyere tempo og mer spisset fortellerteknikk. Panelet oppleves som litt for homogent, noe som resulterer i en noe monoton dynamikk i showet. Dette til tross, jeg koste meg, og tar gjerne turen tilbake for å få med meg mer Litt mer sex og (mye) singelliv.

Lytt gjerne til podcasten og ta turen til Den Andre Caféen søndag 11. februar kl. 19:00.

Vinneren av "Årets forestilling 2017" er kåret!

Etter to uker med avstemning er resultatene endelig klare. Av våre ti nominerte, har dere stemt fram deres absolutte favoritt. Og vinneren er...

 

THE BOOK OF MORMON

på Det Norske Teatret

Foto: Fredrik Arff

Gratulerer til alle medvirkende!

 

Vi vil også gratulere resten av "pallen": En flott andreplass til "Instant Broadway", og en knepen tredjeplass til "Svanhild"! 

Fortrolige samtaler

I år er det 100 år siden den svenske regissøren og dramatikeren Ingmar Bergman ble født. Nationaltheatret markerer dette med en nypremiere på Fortrolige samtaler. Forestillingen hadde premiere for første gang i 2016 og fikk god respons fra både publikum og kritikere. Det sier seg selv at dette var noe vi i Teaterungdom måtte få med oss!


Hvordan kan man fortsette et ekteskap når den ene ikke lenger elsker den andre? F.v Marte Engebrigtsen og Mattis Nyquist. FOTO: Erik Berg

Tittel: Fortrolige samtaler
Hvor/Når: Nationaltheatret, Hovedscenen. Fredag 12. januar.
Regi: Liv Ullman 
Scenografi: Milja Salovaara         Kostymedesign: Ingrid Nylander                                      
Medvirkende: Marte Engebrigtsen, Mattis Herman Nyquist, Bjørn Skagestad, Liv Bernhoft Osa, Anneke Von Der Lippe, Morten Svartveit og Kari Simonsen. 
Forestillingen spilles: 15.01, 16.01, 24.01, 25.01, 2.02, 3.02, 5.02 og 6.02. 
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Fortrolige samtaler baserer seg på Bergmans tekst om foreldrenes vanskelige ekteskap. Inspirasjonen fikk han fra morens dagbøker, og det er Liv Ullman som har komprimert materialet til scene og teater. Det høres kanskje ut som en tung kombinasjon, men det er det ikke på noen måte. Ullmann har kuttet historien ned til det helt essensielle, og resultatet er en renskåret og intens forestilling, som imponerer på mange plan.

Som tittelen tilsier, er det den fortrolige samtalen som står i fokus. To mennesker i dyp samtale om de vanskelige og personlige temaene. Det er aldri mer enn to skuespillere på scenen om gangen. I senter av det hele står Anna, prestefruen som er fanget i et ulykkelig ekteskap og finner kjærlighet hos den yngre teologi-studenten Thomas. I stykkets første samtale bekjenner hun sin utroskap til presten Jacob, og derfra går konsekvensene som en flodbølge gjennom handlingen. Sorg og ensomhet dominerer, men samtidig også en bunnløs kjærlighet.


Anna klarer ikke lenger å holde på løgnene. F.v Marte Engebrigtsen og Bjørn Skagestad. FOTO: Erik Berg

Anna er en karakter det er vanskelig å plassere i starten. Man har en forventning om at dette er personen man skal heie på, men ofte settes det spørsmålstegn ved valgene hun tar. Marte Engebrigsten gjør en solid jobb som Anna, og hennes ulykkelighet er til tider vond å se på. Dessverre oppstår det til tider sluser av repetisjon og innholdsløse ord, og spillet heller farlig mot det monotone.

I andre akt skjer det en markant endring, både i dynamikk og energi! Plutselig heier vi på Anna, kvinnen som bare ønsker å tenke for seg selv og være fri fra forventningene. Hun er omringet av menn som er svakere enn henne, men som allikevel har mer makt over hennes liv, enn det hun selv har. Spillet blir mer nyansert og opplevelsen sterkere.


Anna og moren har begge sterke meninger om hva som er rett og galt. F.v Liv Bernholt Osa og Marte Engebrigsten FOTO: Erik Berg

Det kan virke rart at en så tung forestilling, med fokus på intimitet og dialog, får bre seg ut på selveste Hovedscenen. Ofte blir disse plassert på de mindre scenene, hvor avstanden til publikum er mindre. Allikevel funker det! Det store rommet fremhever ensomheten til karakterene, samtidig som det setter et tydelig bilde på hvordan man kan føle seg fanget, uten å være omringet av gitter. Kun Annas egne forventninger og betingelser hindrer henne fra å være fri.

Jeg vil absolutt anbefale denne forestillingen til ungdom, og da kanskje spesielt til jenter. Det er en viktig fortelling om det å finne ut av hvem man selv er og om å ikke la menneskene rundt seg ødelegge for egen individualitet. En bunnsolid teateropplevelse rett og slett!  

Kåring av Årets forestilling 2017!

Teaterungdom.no har hatt et knallår med rekordmange anmeldelser og lesere. Nå vil vi la deg være med å avgjøre hvem som fortjener tittelen Årets forestilling! I fjor var det Døgenikternes debatt som gikk av med seieren... Hvem blir det i år?

Vi har gått gjennom arkivet fra 2017 og funnet fram til våre topp 10 kandidater. Nå er det opp til dere å kåre en vinner! Følg linken under og avgi din stemme.

Avstemningen finner du her

Vinneren annonseres her på bloggen og på Facebook den 16. Januar!

 

Nominerte:

Renset - Nationaltheatret


Foto: Øyvind Eide

Book of Mormon - Det Norske Teatret


Foto: Fredrik Arff 

Salve Regina - Dansens Hus


Foto: Erik Berg 

Cortexnotatet - Claire De Wangen

Foto: Morten Bendiksen 

Rooms - Den Norske Opera og Ballett


Foto: Erik Berg 

Kollaps i kulissene - Riksteatret

Forestillingsfoto
Foto: Erik Berg 

Svanhild - Grusomhetens Teater


Foto: Grusomhetens Teater 

Closer - Oslo Nye Teater


Foto: Sturla Bakken 

Instant Broadway - Det Andre Teatret


Foto: Linda Ringstad 

Tusvik og Tønne på oppdragelsesreise - Latter


Foto: John Andresen 

Anmeldelser 2018

Ønsker du å lese tidligere anmeldelser?  Klikk på lenkene under.

Les våre anmeldelser fra 2017.

Les våre anmeldelser fra 2016.

 

Splendour

Nok en tur til Dansens Hus

Splendour

Kashmir og Karoline

Det Norske Teatret frir til ungdommen og vi takker ja!

Dark Field Analysis

Helgens må se forestilling er på Dansens Hus

21 Pornographies 

Spekulativ koreografi av og med Mette Ingvartsen på Black Box

Personer, steder og ting

Stabilt godt på Nationaltheatret

Get lost

Carte Blanche er tilbake i Operaen

Tre elefanter i rommet

Trygt og godt på Latter

Et husholdningsliv

Rastløs leverer

Grease

Først og fremst et energifylt show

Kimen

Lekkert teater

De tre små griser

Perfekt for de små!

Mellom barken og feen

Latter på Latter

Onegin

En fantastisk ballett

En handelsreisendes død

Nationaltheatret makter beklagelig nok ikke å gjøre ære på et av verdens beste teaterstykker...

Norma

Bunnsolid

Hair

En forestilling hvor organisering er den store stjernen

Åpent forhold

Henriette Steenstrup og John Brungot har inntatt revy-scenen på Chat Noir

The Scene

Den nære og intime scenen i improform på Det Andre Teatret

Trollmannen få Oz

Familiemusikal på Riksteatret

Karatekidden

Både fantastisk og kaotisk på Det Andre Teatret

Gratulerer

Else Koss Furuseth med ny monologforestilling

Litt sex og (mye) singelliv

Nok en vellykket kveld på Det Andre Teatret

 

Fortrolige samtaler

Kvalitet på Nationaltheatret

 

Anmeldelser 2016

Her finner du link til alle anmeldelsene vi har skrevet i 2016. På toppen finner du de nyeste, og så er det bare å bla seg nedover og tilbake i tid.


Cavalleria Rusticana / Pagliacci

Fantastisk levert av Operaen



Reisen til Julestjernen 

Skuffer denne gangen



Fridomens vegar

Annerledes, nyskapende og spennende. Mye bra på scene 2!!!



La deg være

Mye er bra, men det når ikke helt opp.

Premiere på nationaltheatret høsten 2016

Påfuglen

En urettferdig musikal



Be-longing

Når programmet selger en forestilling for høyt...



Cosi fan tutte

Italiensk er vanskelig, men kvalitet forstår enhver



America ep.2 - psychopatriot

Vi forstår for lite til å kunne anbefale denne

Det enkleste er pistol

En herlig kompott av dokumentariske innslag, improvisasjon, godt innøvd sang og en grei dose realitycheck!

 

Julelatter 2016

Juletreet er pyntet og julekosen er igang. BMI inntar Klubbscenen på hele Norges latterbule.



Inkognito

Hvem stjal hjernen til Albert Einstein?



Døgeniktenes debatt

Gjør deg klar for latterkick, skrekkblanda fryd, og et par aha-øyeblikk om din egen latskap.



Peeping Tom: Moeder

Absurd og sjokkerende, men noe av det kuleste innen dans vår anmelder har sett på lenge!


 

Jo Strømgren Kompani: Viruset

Hva vil det si å ikke forstå det som ligger bak det man ser?

Pulse

Vi danser i stolen og vi tørker tårer. En fantastisk berg-og-dalbane av en danseforestilling!

Min pappas porno

Nå er det gøy å anmelde teater. Kjempegøy!

Det merkelege som hende med hunden den natta

Kanskje den beste forestillingen i Oslo sier vår anmelder



LatterGalla 2016

Dette er fantastisk! Kjøp billett og kos deg



Draum om hausten

Høsten biter i oss denne oktoberlørdagen, og det samme gjør den på Det Norske Teatret

Like for like

Liker vår anmelder godt



Madame Butterfly

Hvor langt er du villig til å gå for å gi sønnen din en bedre fremtid?



Draum om våren

Det tar helt av på scene 3 i disse dager. GØY!

En kveld med Leon og Lightfoot

Vi koser oss i Operaen



Festning Europa

Kan man lage teater av flyktningskrisen?



Mikrobryologien

Det vokser og gror i kjelleren på Fredensborg

We are here together

Carte Blanche treffer ikke helt blink denne gangen



Songfuglen

Frank Kjosås briljerer som Jakoba



HJEM

Akerhus teater stiller spørsmålet: Hva er et HJEM?



Orfeus og Evrydike

Den Norske Opera og Ballett er et maskineri uten like. Gode ungdomstilbud har de også. Les anmeldelsen av Orfeus og Evrydike her.



Revival: In spite of wishing and wanting

Det eksploderer på Dansens Hus og vi blir blåst over ende av en fantastisk forestilling

Etterlyst: Jesus

En høy gjennomsnittsalder, og ikke fult så høyt terningkast



Anne Kat Hærland - Gudbedre

Anne Kat - klorer fra seg på briljant vis. 



Singing' in the rain

På ingen måte et dårlig teaterstykke, men kanskje litt dyrt for ungdommers lommebok.



Tullfjøl og gjetbukk i Vestbygda

Mjøskanten byr på sommerteater



Den jeg var i morgen

Øyteateret byr på ungdomsdramatikk



Herr Marmelade

Vår anmelder ELSKER Herr Marmelade! Just saying

Stand Up på Latter

Du vet hva du får, og du liker det



Patina

Å eldes med glans



Proud cloud

Grusomhetens teater med musikk? Ja takk, sier vår anmelder



Svart hav / hvitt skum: Den lille havfruen

Noe utenom det vanlige på en søndagskveld



"Hei... jeg trenger litt hjelp her, jeg..."

Om du vil få deg en god latter, ta turen til Chat Noir.



Fugletribunalet

Farlig bra forestilling på Det Norske Teateret, det er bare å fylle opp salen.

Frå landevegen

Ett stikk i magen, som mange bør oppleve



Mina

Hvem er egentlig Mina?



JEG!

Vil du lære noe om teater, se DENNE!!!!



"Leahkit" på Dansens Hus

En spennende kombinasjon av norsk tradisjonsdans og samisk tradisjonsmusikk, som byr på visse utfordringer for tilskueren.



Kunsten å smile

Gir deg god grunn til å smile -


"Hearing" på Oslo Internasjonale Teaterfestival

At dette er modige og dyktige kvinner fra Iran, er vår anmelder helt overbevist om. Selve forestillingen treffer sånn midt på treet.



Jeg kommer snart

Fantastisk fra Akershus teater



Jeg er Kosmos

Jeg hadde sett denne igjen om jeg hadde muligheten. Dansens hus leverer i følge vår anmelder


Når du får tenkt deg om

Studentteater på sitt beste


What a glorious day

"Alt er subjektivt!" konkluderer vår anmelder etter en tur på Grusomhetens teater.

Spotted

Noen ganger er det ikke så mye å si, da sier man det man har med de få ordene man kan.

7 Pleasures

Det er liksom ikke helt legitimt å ikke bli imponert oppsummerer Mette Ingvartsens forestilling på Dansens hus


Diva and the beast

Chat Noir

Romeo og Julie

Ester har sett en premiere på Det Norske Teateret. Det hadde jeg lest om hvis jeg var deg!


Brune

Vi har sett barneteater på Akershus teater, et samarbeid med Teater Joker. Rune er superhelten Brune. En fantastisk prisbelønnet historie.



Kven er redd?
Bestillingsverket fra suksessforfatter Carl Frode Tiller byr på kvalitesrealisme om sprekker i familieidyllen. En noe uoppfinnsom iscenesettelse om særdeles aktuelle og gjenkjennelige tema.



Andre verdskrigen - Natt i verda
Det Norske Teaterets 8 timer lange gigantprosjekt. Vi fikk ta del i denne unike nattforestillingen, og ble begeistret på mange plan!



The rest is silence
Dansens hus leverer den beste forestillingen vår anmelder noengang har sett på huset!


Barbarians
Repetisjon som et middel for refleksjon
 

Frukost i det grønne
Når krigen står stille fordi det er frokosttid...


Tusvik og Tønne - Skammer seg
Fantastisk levert, virkelig ingenting å skamme seg over


Siste sang
Grusomhetens teater, her burde du være


Tilnærma lik
Det Norske Teatret setter ungdom i fokus forteller vår anmelder


"Märtha - the musical" på Latter
Latter er et fint sted å være en fredagskveld, selv om forestillingen kanskje ikke er hovedgrunnen


Ingun Bjørnsgaard Prosjekt "Golden Fleece" på Dansens Hus
Samtidsdans er samtidsdans på Dansens hus


"Tenk om" på Det Norske Teateret
Hvilke norsk skuespillerinne gir vår anmelder frysninger helt ut til lilletåa?

Valdens historie

På onsdag var vi på urpremieren til "Valdens Historie" på Det Norske Teatret. Det er første gang Edouard Louis sin bok "History of Violence" blir adaptert fra bok til scene. Regissør Kjersti Horn og skuespiller Emil Johnsen fortsetter dermed på prosjektet de startet med "Farvel til Eddy Bellegueule", og for en fortsettelse dette er! 


Foto: Gisle Bjørneby

Valdens Historie blir beskrevet som «Ei modig forteljing om ei valdtekt og følgjene for både offer og overgripar.» Stykket kommer fra Louis sin selvbiografiske bok «History of Violence». Louis vokste opp som homofil i en gudsforlatt by i Frankrike. «History of Violence» er hans andre bok, de er begge selvbiografiske og tar opp politiske temaer i samfunnet, med utgangspunkt i det helt nære.

Før forestillingen var vi på Bikuben for å få med oss intervjuet me Louis. Han fortalte sine tanker om hvordan det er å være et offer, og hva det har å si for hvem du er, videre i livet. Hvordan du lar det definere deg som menneske. Det er så utrolig mye man ikke tenker på om man ikke har opplevd noe så vondt. Louis måtte stille seg selv spørsmålene: vil jeg anmelde det? Vil overgriperen få den straffen han fortjener? Vil det hindre at andre blir utsatt for det samme? Og hvordan er det for offeret og overgriperen når en sånn hendelse blir meldt? Jeg anbefaler alle å se dette intervjuet på Det Norske Teatrets Facebookside før dere ser forestillingen.


Foto: Gisle Bjørneby

Kjersti Horn som er regissør har virkelig klart det! Hun får frem historien og følelsene på en brutal og ærlig måte. Jeg elsker hvordan hun tørr, tørr å gå litt for langt sånn at det er ekstra vondt å sitte som publikum. Det blir så realistisk, og det får virkelig frem Edouard Louis sin tanke om at det er viktig å få høre historien til ekte mennesker og at vi ikke alltid må finne på noe nytt. De to skuespillerne Emil Johnsen og Preben Hodneland er også ekstremt gode og gir alt av seg selv hele veien. De holder ingenting tilbake og er med på å gjøre denne forestillingen utrolig sterk og vond. Sammen har denne trioen gjort en fantastisk jobb, og som Aftenposten skrev: denne trioen har overgått seg selv! Jeg håper virkelig de jobber mer sammen i fremtiden.

Jeg anbefaler alle å ta turen til Det Norske teateret å se «Valdens Historie». Det kan være lurt er å lese seg litt opp på Edouard Louis og hans historie i forkant, eventuelt, om man er veldig interessert, lese boken «History of Violence». Jeg synes at forestillingen var helt fantastisk, "Valdens Historie" er noe alle bør få med seg.

Tittel: Valdens Historie
Av: Édouard Louis       Oversatt til norsk av: Egil Halmøy      Til nynorsk ved: Carl Morten Amundsen       Dramatisering: Kjersti Horn og ensemblet
Hvor/Når: Det Norske Teatret scene 2, onsdag 13.desember
Regi: Kjersti Horn
Medvirkende: Emil Johnsen og Preben Hodneland
Kommende forestillinger: 19., 20., 29., 30.desember og 3.januar
Anmeldelse av: Eline Otterstad

Nashornet

«Nashornet» på Det Norske Teatret er en forestilling om massesuggesjonens skrekk og gru, med paralleller til 2. verdenskrig og Hitler. Men hvordan passer denne forestillingen inn i dagens samfunn? Og hvordan kan ungdom i dag relatere seg til denne tematikken?


Foto: Erika Hebbert

Forfatter Eugene Ionesco skrev stykket på en morsom og absurd måte. Humor ble brukt for å beskrive farene ved massesuggesjon. Dersom man ikke er vant til å gå i teatret kan det være vanskelig å oppfatte denne koblingen, for selv om tematikken er relevant for mennesker i alle aldre velger jeg å ikke anbefale denne forestillingen for ungdom.

Denne oppsetningen har plassert Eugene Ionescos stykke fra 1959 inn i moderne tid, men klarer ikke å tydeliggjøre hva stykkets innhold har med dagens samfunn og politikk å gjøre. Jeg tror jeg forstår visse aspekter ved samfunnet og politikken i dag. Allikevel forstår jeg ikke helt hvor de vil med forestillingen. Personlig syns jeg at massesuggesjon er et interessant tema. Jeg skjønner at de ønsker å sette «Nashornet» inn en moderne kontekst, men jeg oppfatter ikke henvisningene som tydelige nok til dagens samfunn i denne utgaven. De utallige utsagnene på gulvet er ment som hint til hvordan massesuggesjon er tilstede i moderne politikk. Dessverre rekker man ikke å forstå koblingen underveis ettersom forestillingen er såpass kort og du samtidig skal følge rollefigurenes reise. Dessverre var det også vanskelig å skjønne når forestillingen var slutt, noe som i seg selv er et dårlig tegn. Som publikummer klarer man rett og slett ikke å henge med.

Skuespillerne Per Schaaning og Svein Roger Karlsen er utmerket i sine roller som «Berenger» og «Jean» og utfyller hverandre på en meget god måte. Det mest interessante med forestillingen er hovedpersonen, «Berenger». Han, som i utgangspunktet er «unormal» fordi han er alkoholiker og uskikkelig i sammenligning med de andre, viser seg å være den som er mest tro mot seg selv og vanskeligst å påvirke. En rørende scene er når «Daisy» (Julie Moe Sandø) forlater «Berenger» for å bli en del av «nashorna». Når det gjelder scenografien, er den enkel med fine effekter som representerer «nashorna». Særlig den siste scenen hvor det skapes illusjoner ved hjelp av lys og røyk at en flokk med neshorn kommer løpende mot «Berenger», er spesielt «creepy» og godt laget.


Foto: Erika Hebbert

Basert på tolkningen av stykket er det bra forestillingen ikke varer lenger enn 1t og 15 min, men på samme tid gir den ikke tid til å bli ordentlig kjent med rollefigurene eller med temaet. En forestilling som «Nashornet» må klare å presentere det absurde på en tydelig måte som gjør at man forstår innholdet der og da. Da jeg gikk ut av salen var jeg veldig usikker på hva jeg følte om stykket. Hva hadde jeg fått ut av det? Hva er det egentlige poeng med forestillingen?  Så dessverre blir det ingen anbefaling denne gangen, selv om skuespillerne leverte varene.

Tittel: Nashornet
Av: Eugène Ionesco              Omarbeiding og oversettelse: Ingrid Weme Nielsen            Dramaturg: Carl Morten Amundsen
Regi: Ingrid Weme Nielsen   Scenograf og kostymedesign: Mia Runningen                     
Hvor/Når: Det Norske Teatret scene 2. fredag 8.desember
Medvirkende: Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Geir Kvarme, Julie Moe Sandø, Trini Lund og Elisabeth Sand 
Kommende forestillinger: 22., og 28. desember
Anmeldelse av: Andrea Fredrikstad Lien

Pøbel i pels

Enda en juleforestilling, denne gangen på Riksscenen. Det er servering av gløgg og pepperkaker ved inngangen og inne spilles det julemusikk over høyttalerne. Mange av de små barna synger med for full hals til «Jul i Svingen» og stemningen er fantastisk. Vi skjønner fort at dette er et teaterstykke for de små.  Vi har vært å sett "Pøbel i Pels".

Forestillingen handler om 12 år gamle Ingvild som så gjerne ønsker seg en hund til jul. Hun får ingen hund, men plutselig kommer en bakgårdskatt med ni liv på besøk. Denne katta skaper mange problemer hjemme hos Ingvild og hun bestemmer seg for å reise til pappaen sin istedenfor. Dermed starter de ferden gjennom Oslos gater på selveste julekvelden. Sammen møter de på mange spennende og noen litt skumle utfordringer.

"Pøbel i pels" er full av sang og dans, noe fenger veldig. Sangtekstene og melodiene er lette, det er brukt julesanger vi kjenner fra før og noen ganger har de tekstet sine egenproduserte sanger og det er derfor mulig å synge med. Det vi ser er en moderne juleforestilling satt til Oslo i dag.


Plakat fra Riksscenens hjemmeside

Ingvild, som spilles av Heidi Ruud Ellingsen, er ei tøff jente, noe musikken effektivt bygger oppunder. Dansegruppen Subsdans, med barn i alle aldre, bidrar med Hiphop, breakdance og popping, noe som løfter forestillingen ytterligere og skaper god variasjon.

Selve manuset er skrevet av Jesper Halle (etter en ide av Kristin Lind og Halle selv), og Lars Vik har regien. Sammen makter de å treffe de unge i publikum på en strålende måte. Barna i salen var aldri ukonsentrerte og lo stadig vekk. Innimellom fikk vi også servert litt humor for de voksne.

Men det er ingen tvil om hvem denne forestillingen er laget for, og det er barna. For meg blir den kanskje litt enkel, selv om jeg koser meg og ler. Barna som satt rundt meg storkoste seg og gikk ut fra salen med store smil. Smil som ble enda bredere når de fikk hver sin marshmallow på pinne og fikk grille den på bål utenfor Riksscenen. Med alt som skjer rundt forestillingen har de virkelig klart å gjøre dette til barnas aften. Gutten som satt bak meg i salen skal få  lov til å oppsummere: «DET VAR SÅÅ KULT!!!»

Tittel: Pøbel i Pels
Hvor/Når: Riksscenen fredag 8.desember
Av: Jesper Halle, etter en ide av Kristin Lind og Jesper Halle
Regi: Lars Vik                                                                                     Koreografi: Silje Onstad Hålien, Camilla Tellefsen, Mathias Jin Budtz                 
Med musikk av: Odd Nordstoga, Georg Buljo & Andreas Ljones      Kostymer: Guro Dale & Elisabeth Guttormsen   
Medvirkende: Heidi Ruud Ellingsen, Silje Onstad Hålien, Leif Arild Sanden, Andreas Ljones, Marit Synnøve Berg, dansere - Subsdans; Kristine Dahl iyamu, Leon Holmern Feiring, Josefine Franck-Ring, Sebastian Matatula, Yurley Emma Knudsen Larsen,  Iben Zara Mohn Groven, Gabriella Østlie Chacon, Benjamin Andersen Fretheim, sanger/de travle; ​Marie Lind, Victoria Oftestad, Daniel Ystad, Scott Adde 
Anmeldelse av: Eline Otterstad
Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017