En liten prat med teatersjef Erik Schøyen

Heddadagene er over for denne gang. En ny festival, som Teaterungdom heier videre på! Midtveis i festivalen var vi så heldige å få treffe på teatersjefen ved Haugesund Teater, nemlig Erik Schøyen. Her kommer en liten oppsummering av en hyggelig samtale med en enda hyggeligere mann!
 

Som de fleste teatersjefer i dette landet, er han en opptatt mann i disse festivaldager, men Erik Schøyen tar seg allikevel tid til en liten prat med oss. Han befinner seg midt mellom opprigg for egen forestilling, møte i ulike organisasjoner og styrer, foredrag om nytt digitalt verktøy for teaterproduksjon og samtaler med andre teatersjefer. Dette er både en politisk og kunstnerisk engasjert mann!

Heddadagene er ikke bare en arena for publikum å se forestillinger og teatrene for å promotere. Det er også en stor (og etterlengtet) møteplass for bransjen. Et sted de kan treffes, diskutere og åpne for nye samarbeid. Her møter man kollegaer fra andre teatre, og sjansen for å møte noen man har jobbet med tidligere er stor. I en bransje hvor man jobber mye frilans er det naturlig å flytte på seg. En festival som denne blir et naturlig samlingspunkt, og ser ut til å være til stor glede for Erik og de andre involverte. 

Til Heddadagene har teatrene selv fått bestemme hvilken forestilling de vil vise fram, og Erik har tatt med seg overskuddsprosjektet "Pieta". En monologforestilling som kunne settes opp fordi Grease gikk over all forventning. Erik forteller oss at Grease var hans første oppsetning som teatersjef på Haugesund teater. I følge Erik har den amerikanske 50-talls stilen satt sitt preg på områdene rundt Haugesund, og musikalen Grease ble derfor et naturlig valg. Det er viktig for ham å sette opp noe publikum kan føle tilhørighet til og kjenne seg igjen i, og med Grease traff han virkelig. "Pieta" derimot var en forestilling uten altfor store ambisjoner publikumsmessig. Likevel slo den godt an, og har spilt mange flere forestillinger enn først tenkt. Dette begrunner Erik med en herlig hovedrolleinnehaver, som virkelig bærer teksten og skaper en god relasjon med sitt publikum.

I et lite samfunn hvor teatret står sterkt, er det viktig å ta de riktige valgene, noe det virker som Erik har klart med glans. Han er opptatt av at alle skal få muligheten til å vise seg, og Haugesund Teater er kanskje det eneste teateret i Norge som nærsagt alltid har audition til forestillingene sine. Dette har resultert i et bredt spekter av skuespillere, og mange nyutdannede har fått sjansen til å kaste seg ut i arbeidslivet, bl.a. i oppsetningen av Grease i fjor og i Jesus Christ Superstar som har premiere 12. oktober i år. Erik forteller også at skuespillerinnen vi skal få se i Pieta senere samme kveld, Janna Kari Kvinnesland, aldri kom inn på den skuespillerutdannelsen hun ønsket, men har hatt en god karriere som skuespiller hjemme i Haugesund. Haugesund teater har omfavnet henne og gitt henne sjansen til å stå på scenen på hjemmebane opptil flere ganger. "Hun fikk denne rollen fordi hun er en veldig varm skuespiller, som jeg mener er essensielt for akkurat denne oppsetningen". Erik skryter mye av Janna Kari. Han er selv en varm og karismatisk type, og vi forstår at Haugesund teater har kapret en flott teatersjef - noe som gjenspeiles i gode forestillinger.

- Mari og Kamilla 

Anne-Cécile Sibué-Birkeland teatersjef på Black Box Teater

"It`s to much!" Jeg møter Anne-Cécile på hennes kontor på Black Box Teater. Heddadagene raser fremover, det er for mye man skal rekke, på for lite tid. Spesielt om man er teatersjef. Anne-Cécile har vært i stillingen et drøyt år nå og har tydelige planer for teatret. Teaterungdom.no er så heldige at vi får gjøre et kort intervju en dag med altfor få timer, som hun sier "It's to much"!


Foto: OHKongsvik

"Vi jobber med å åpne teatret. Mot byen, mot området og mot samfunnet. Jeg har også lyst til å få inn flere produksjoner fra utenfor Europa, men det er jo dyrt. Det er viktig at teatret jobber for hele samfunnet. For eksempel må foreldre og barn kunne dele felles opplevelser, de må kunne se verdens kompleksitet sammen, få en felles estetisk opplevelse. Det å åpne teatret for ulike publikumsgrupper er viktig". Anne-Cécile er en sterk kvinne. Hun er tydelig, engasjert og elegant. Ord som fellesskap, samfunnsansvar, togetherness og det å være åpen går igjen. Det er viktig for henne at Black Box Teater skal være et sted alle kan dra og føle seg hjemme. Det skal ikke være en høy dørterskel her. "Nå under Heddadagene har vi to forestillinger for barn her. Vi har også en forestillingsserie, Klassikere for kids, på huset. Teateret er jo for alle."

"I tillegg til å åpne teateret er det viktig å styrke det kunstneriske programmet. Å være in tune med dagens kunstnere. Vi må jobbe med å finne sterke samarbeidspartnere slik at vi kan tilby det som trengs for kunstnerne. Bygge nettverk, være på kunstnernes side."

Selv har jeg har hørt flere si at Black Box føles som et skummelt og krevende teater. At det kun er forestillinger for en type mennesker her. Dette er stikk i strid med det teatersjefens ønsker. Black box teater er åpent for alle, det har jeg teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland sitt ord på.

- Helge Langerud Heikkilä

Sommerstandup på Latter!

Det kan ikke bli annet en god stemning på en dag som denne. Solen har endelig tittet fram, og temperaturen har sneket seg oppover. Jeg digger hvordan området utenfor Latter er blitt forvandlet til en koselig liten intimscene, hvor publikum på første rad nærmest sitter oppå scenen. Det er stappfullt og stemningen er på topp! 

Tittel: Sommerstandup på Latter
Tid og sted: 27. juni, Latter
Medvirkende: Vidar Hodnekvam, Dag Sørås, Rasmus Vold, Sofie Frøysaa, Jonna Støme og DJ Mariann Thomassen
Kommende forestillinger: tirsdag til lørdag t.o.m. 26. august
Anmelder: Kamilla Skallerud

Konseptet er enkelt. Det er 5 komikere på scenen, hvorav en av dem er konferansier. Komikerne byttes ut hver uke i løpet av sommeren, så du har mulighet til å få med deg ganske mye forskjellig standup fram til 26. august. Kveldens konferansier er Vidar Hodnekvam, mens de fire komikerne er Dag Sørås, Rasmus Vold, Sofie Frøysaa og Jonna Støme. Det er Hodnekvam som åpner showet, og jeg skjønner fort at "konferansier" i dette tilfellet betyr "han som får fortelle en vits mellom hver komiker som skal opp på scenen". Han snakker med tilfeldige folk i publikum, og klarer på et vis å dra inn alle personene i vitsene sine. Han gjør rett og slett en veldig god jobb. Det også imponerende å se hvordan de andre komikerne fortsetter tråden med Espabollene og Bærums gutta på første rad.

Standarden er satt, så det er noe skuffende at Rasmus Wold starter med en vits jeg har hørt før. Men, når den er fortalt går det bare oppover. De tre andre komikerne er nye for meg, med unntak av Jonna Støme som jeg kjenner igjen fra barne TV. Den tiden er over, og han har blitt litt av en artig type. Faktisk er det han som får meg til å le mest i løpet av kvelden, selvom poengene til Sofie Frøysaa var noe bedre. Det er også første gang jeg ser Dag Sørås live, og selv hans mørke humor får meg til å le uten problemer. Med fem ganske forskjellige komikere er det absolutt noe for enhver smak.

Det er stappfullt. Vi som trodde vi var tidlig ute da vi møtte opp et kvarter før show, skjønner raskt at her er det stor kamp om plassene. De fleste sitter på benker foran scenen, eller bord litt lenger bak. Vi havner tilslutt på en slags sofabenk langs veggene, men har det helt utmerket. Utover sommeren er det både nykommere og godt etablerte komikere som skal få prøve seg her, og hvem som er med når finner du her http://www.latter.no/shows/sommer-stand-up-2.

Hvis det er sant at en god latter forlenger livet, burde alle ta seg en tur til Latter i sommer!    

- Kamilla    

 

Rooms

Hva skjer når man bryter med den sterkeste konvensjonen i teateret? Og hva skjer når man gjør det på Operaens hovedscene?

Vi er ofte kjapp med å nevne kultureliten og de fjonge operagjengere i våre anmeldelser av forestillingene i Bjørvika. "Det er så stereotypisk", "gjennomsnittsalderen er 50 pluss"... Det er setninger vi gjerne lirer av oss. Men vi glemmer noen ganger å presisere at Den Norske Opera og Ballett slett ikke er stereotypisk eller konvensjonell! Forestillingen Rooms er et strålende eksempel på at den er både vågal og nyskapende!

Tittel: Rooms
Tid og sted: Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett, 23. juni 2017
Koreografi: Alexander Ekman
Medvirkende: Nasjonalballetten og Ballettskolen
Kommende forestillinger: Ingen
Anmelder: Mari Noodt


Det er første gang jeg i operaen får en billett hvor det står "Unummerert". Vi skal nemlig ikke sitte og beskue - vi skal oppleve og vandre! Det er et merkelig syn å se alle seteradene tomme. Vi går opp trappen til hovedscenen, og vandrer stille rundt i et landskap av små stillaser med mennesker i, akkompagnert av vakker musikk fra en strykekvartett. De har fjernet alt av tepper og skillevegger, så området vi beveger oss i rommer både sidescener og bakscenen. Det er simpelthen enormt! Hvor enn vi snur oss er det et nytt rom å se, med et nytt menneske, en ny historie. I første omgang står alle karakterene i frys. Det føles litt som å være på et museum. Vi går rundt og observerer små installasjoner som viser et menneske. Vi får selv tid til å tenke på hvem de er og hvilken historie de bærer. Så spilles det av en voiceover, hvor en mannlig stemme ønsker oss velkommen og teller ned til forestillingens start.


Foto: Erik Berg

Musikken stopper og danserne begynner å bevege seg. De holder på med sitt, alt etter hvilken karakter de spiller. Noen føder, noen bader, noen sminker seg og noen spiser middag. Noen gjør det meste, for det er over 40 rom med særegne typer i. Innimellom deres personlige gjøremål, kommer det sekvenser av felles koreografi og handlinger. De hoster samtidig, de tramper hardt i gulvet og de ler. Det er overraskende og morsomt å se dem samhandle, selvom de tilsynelatende er alene i et rom. Voiceoveren kommer inn igjen og presenterer hele persongalleriet. Hode og øyne flakker mellom alle rommene, for å prøve å henge med. Det er nesten litt overveldende, men også morsomt å høre presentasjonene. Aktørene bryter så ut av stillasene, og vandrer rundt i rommet. Etterhvert blir vi vitne til en sekvens hvor de alle dør og går i lystog sammen. Dette markerer overgangen til en ny del av forestillingen.



Stillasene flyttes ut på sidescenene. Framme ved scenekanten holdes det oppe to skilt. "Transition" står det. Forestillingen går over i noe annet nå, og jeg ser på dette som del to, hvor det handler mer om operaens rom. Etter en merkelig (men fin) solodans og litt luftakrobatikk, får vi se en helt nydelig koreografi på dreiescenen. Dette er en av de vakreste koreografiene jeg noen gang har sett. Publikum omringer dreieplaten, og det oppstår en intim og varm atmosfære. Det ser ut som et levende maleri i midten av gulvet, med organiske bevegelser og grasiøse løft. De kunne gjerne ha latt sekvensen vart lengre! Avslutningen er allikevel ikke et antiklimaks. Danserne løper ut i salen og fordeler seg i de ulike radene og høydene. Så står vi der, på hovedscenen, og ser danserne i salen. Til slutt applauderer de, og det føles helt merkelig! Vi klapper tilbake og de tar i mot applausen stående i radene. Konvensjonen er brutt, og det er nytt og gøy!



Rooms kan være en litt overveldende forestilling. Det er så stort og mye som skjer, og du må raskt akseptere at du ikke kan få med deg alt. På vei inn overhørte jeg noen si "jeg ble tipset om å ikke dvele for lenge på ett sted", men jeg er egentlig litt uenig. Å bare gå rundt kan lett bli anmasende, og man kan fort sone litt ut på grunn av alle inntrykkene. Mitt råd vil være å hvile i noen bilder, og få med deg noen litt lengre sekvenser på samme sted. Du vil uansett gå glipp av noe! Men mitt råd er også SE DENNE FORESTILLINGEN! Så da håper vi at ballettsjef Ingrid Lorentzen hører vårt rop og setter den opp igjen til høsten, for Rooms er dessverre ferdigspilt for denne gang...

A dolls house

Det er igjen tid for Jo Strømgrens tolkning av Et dukkehjem, siden urpremieren januar 2016. Operaen viser seg fra sin beste side i kveldssolen, og det er som om alle inngår en usynlig avtale om at man skal være hakket mer anstendig, rett i ryggen og ha et sømmelige smil plantet i fjeset i det man entrer dørene til marmor-isfjellet vårt. Eller er det kanskje bare det at flertallet av klientellet her er nettopp den anstendige andelen av befolkningen? Fronten i den norske kultureliten? Det føles i alle fall slik i det vi går inn i sal 2.

Tittel: A dolls house
Tid og sted: Operaen, scene 2, 21. juni 2017
Regi, koreografi og scenografi: Jo Strømgren
Medvirkende: Suli Holum, Trey Lyford, Leonard C. Haas, Mary Lee Bednarek og Pearce Bunting
Kommende forestillinger: 22. og 23. juni
Anmelder: Nina Vilde Hoff


Foto: Jenna Spitz
Alle som har satt seg ned ti minutter før forestillingsstart hvisker allerede idet de ser at Nora og doktor Rank leker seg på scenen. De har tydelig respekt for det som skal skje. Det sceniske grepet i seg selv er for så vidt morsomt, men som kan bli litt vanskelig å få til når man ikke kommuniserer eksplisitt med de i salen, og i tillegg har et høflig publikum som respekterer kunsten noe voldsomt.

Vi blir altså allerede fra innslipp introdusert til scenerommet: en nedstrippet scenografi, med bunkers-aktige dukkehus og små møbler, skjeve gulv og dører. Det henger en lyspære ned foran på scenen, og papirer strødd over hele gulvet. Man får en følelse av at man ser en krim fra 30-tallet, med mye røykmaskin, kråkelyder og mørke. Kanskje det er slik Strømgren ønsker å understreke den tragiske historien vi nå skal inn i. Likevel starter det håpefullt  i det vi møter de lekende, godt voksne danserne (eller er de skuespillere? Jeg tror vi bør lande på scenekunstnere), i rollene som Nora og Dr.Rank. Det er som å se noen flørte i gangene på High School. Ja, det må bli High School fordi de snakker på engelsk. Vi får generelt se mye tøys og barnsligheter både i språk og kropp gjennom hele forestillingen. Fra en liten radio på Noras kjøkken får vi støtt og stadig høre toner som kan hinte til den berømte tarantellaen, som vi for øvrig får se i en ganske seksuell utgave.


Foto: Knut Bry
Er det én ting som alltid interesserer meg ved nye oppsetninger av denne historien, så er det er hvordan man løser dette med Nora og Thorvalds barn. Denne gangen eksiterer de ikke. Ikke på scenen, ikke i manus. Men kanskje de er der likevel? I det barnslige spillet, i Noras barnslige malerier på veggen, i de to barnestolene, eller i de to små tekoppene? Det er egentlig en litt kjedelig måte å tolke det på, og poenget er vel heller at når man utelater barna får man ikke publikum med på den utrolig vanskelige problemstillingen om hvem som er skurken. Man dras normalt sett mellom å hylle det å være sterk kvinne som drar fra dust mann, og det å være feig kvinne som drar fra barna sine. Denne gangen gjorde det ingenting at Nora dro. Nora vant, og Thorvald kan alltids kapre seg en sekretær i banken - og taper fordi han alltid må leve med at eksen bare falsket en underskrift for å redde ham fra å dø uten rett behandling. Dermed sitter jeg igjen med null empati, selv om det som regel alltid kommer når Nora knuser Thorvald i det han slenger ut "But no man would sacrifice his honor for the one he loves". Men denne gangen svarer hun ikke med "It is a thing hundreds of thousands of women have done" -  i alle fall ikke som jeg kan huske, og det er umulig et godt tegn.


Foto: Knut Bry
Så lurer jeg litt på en ting: det å bruke dukkehus, det å helle liksom-espresso oppi små kopper med voksne i barnestoler - er det originalt, eller er det akkurat det stikk motsatte når det er Et dukkehjem vi skal få se? Jeg får også en følelse av veldig overdrevent spill. Mulig det har noe å gjøre med at de amerikanske aktørene her er veldig amerikanske, på en måte som ikke går helt hånd i hånd med norsk sjenanse og jantelov. I ensemblet er det ingen som hverken overrasker eller gir oss grunn til å holde for øynene. De prøver seg også på et par humoristiske fraser, men det treffer ytterst få. Det er som om alt får et slags slør av tamhet etter seg. Og i det tarantellaen blir en stillestående striptease heller enn en fantastisk koreografi av selveste Jo Strømgren, da er det på en måte ingenting som imponerer lenger.

Jeg hadde håpet på en spennende tolkning av denne udødelige historien med i vært fall 90% dans, men fikk servert nok en (halv)moderne, realistisk kveld hos Helmers uten barn, og uten tarantella. De drar seg litt etter gulvet, og ruller på tak, og av og til får Nora noen utbrudd hvor hun løfter seg litt opp og svinger på beina, men det er ikke nok! Kanskje det er nettopp disse forventningene om dans som ødelegger for mitt inntrykk av A Dolls House, men etter å ha sett noen av Strømgrens spektakulære danse-forestillinger klarte jeg rett og slett ikke å la være. Så hvis du ennå ikke er del av den anstendige kultureliten, foreslår jeg å heller nyte sola på Operataket enn å se A dolls house i sal 2.

Yoga, timing og "Rødlista"

Ungdomsforestillingen "Rødlista" settes opp på Akershus teater høsten 2017. Vi i Teaterungdom.no var så heldige å få bli med på en prøve 20.juni. Som flue på veggen fikk vi oppleve musikk, smerte, hemmeligheter og yoga.


Plakat fra Akerhus Teater sine hjemmesider

"Hva skjer egentlig hvis noen får lytte direkte til de tankene dine som ingen noensinne må få høre? Hva skjer om du ikke liker deg selv en gang? Hva skjer om nok en art utryddes? Og hvilken vaffelrøre er egentlig den beste?
15-åringene Sander, Jorun og Sigrid står på rødlista. De er utrydningstruede dyr. Hver av dem er alene, den eneste av sitt slag. Gjennom å fortelle sin historie kjemper de for aksept, selvrespekt og overlevelse.
Rødlista forsker i hvordan ungdom ser seg selv i enerom, i ulike sosiale rom og i et større verdensbilde. Forestillingen benytter nærværet med publikum til å gå ungdommers hverdag og tanker i møte." Slik reklamerer Akershus Teater for forestillingen på sine hjemmesider. Men hvordan er det bak kulissene? Hva skjer på teateret akkurat nå, flere måneder før premiere?

Først yoga! Det må varmes opp, med yoga. Det er tidlig på morgenen, en tirsdag, og ensemblet (med regissør, koreograf, musiker og skuespillere) må varme opp. Jeg får høflig beskjed om å bli med. På yoga... Stokk stiv, men full av ungdommelig sjarm forsøker jeg å delta så godt det lar seg gjøre. Etter helhjertet innsats får jeg et kompliment som jeg forsøker å ta til meg, men jeg er ikke helt vant til å bli kalt en pannekake i positiv forstand. Uansett var yogaen både deilig og oppfriskende. Skuespillerne går på gulvet, og jeg setter meg for å se på.

De jobber ut fra et skjelett. Et slags grunnarrangement for gangen i stykket. Det terpes på ques og timing. Ting legges, uten å spikres fast. Vi møter tre 15-åringer som forsøker å passe inn der de er. De forsøker å føle seg hjemme, i seg selv, i miljøet sitt, der de er... Forestillingen fremstår som ærlig og brutal. Å være ungdom er ingen lek. Det er ingen lek å være på rødlista.

Plutselig er det lunsj. Jeg har kost meg i drøyt to timer i Lillestrøm, men nå er det på tide å la gjengen jobbe for seg selv. Det er de som vet hvor de skal, hvor de er og hva som skal til frem mot premieren i høst. Alt jeg kan si, er at jeg synes de ligger godt an.

- Helge Langerud Heikkilä

Fire begravelser og ett bryllup

Vi kommer inn i salen på Riksteatret til Morten Joachims klimpring på gitaren. Han sitter på en krakk på den ene siden av scenen. Vi småprater litt, stemningen er nedpå og jordnær. Ingen tør prate for høyt. Når alle har satt seg begynner han å synge en sang som vitner om et liv med mye motgang, men også med glimt av håp. Så begynner fortellingen.


Foto: Dag Jenssen

I en leilighet på Fjell i Drammen, med et knust vindu, sitter en mann i boksershorts som ikke fryser lenger, men bare er kald. En slitt lenestol i skinnimitasjon, et bord med et askebeger og brukte glass, samt et lite bakteppe med ulike gardinstoff fra 70-tallet. Scenografien er enkelt, men stemningsskapende.

Selv om det er her, i leiligheten på Fjell i Drammen, forestillingen begynner så er det ikke her Morten Joachims fortelling begynner. Den begynner med en biologisk mor som på grunn av rusavhengighet ikke klarte å være den foreldrerollen et barn trenger. Sammen med Morten Joachim gjennomlever vi tapet av en mor, en bror, en stefar, en tante, en bestemor og en biologisk far. En biologisk far som har vært fraværende i oppveksten, noe som gjør lengselen etter både forklaring og anerkjennelse fremtredende. Likevel ender det godt, indirekte skjønner vi at Morten Joachim har giftet seg og fått en datter. Samtidig som han har blitt en vellykket dramatiker, regissør, og nå også skuespiller. Rammefortellingen handler om Mortens stefar, Jan, og hvordan Morten blir nødt til å bryte seg inn i Jans leilighet for å finne han død. Dette fungerer godt, alle brikkene faller ikke på plass hos oss i publikum før mot slutten av forestillingen. Jan blir en viktig karakter for å binde fortellingen sammen.


Foto: Dag Jenssen

Det er en imponerende balanse mellom humor, alvor og sentimentalitet. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye av noe så trist, og det er ikke galgenhumor som er bærende, men Mortens evne til å se seg selv i fugleperspektiv og finne de små lystbetonte øyeblikkene i elendigheten. Han fremstår som dønn ærlig, men også distansert nok til at det ikke blir ubehagelig. Det forestillingen dypest sett handler om er menneskets stadige behov for å bli elsket, enn så strevsomt det kan være. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et håp, et håp om at alt ordner seg så lenge en står i det.

Dette var siste forestilling på Riksteatrets turné, men om anledningen til å se den igjen byr seg, så anbefales den på det varmeste!

Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Sommerteater - Alice i Eventyrland

Det trommer hardt på taket inne i sirkusteltet. Lukten av popcorn og vått gress skaper en koselig og lun atmosfære. Vi er heldige som får sitte inne i dette været! Teaterhøgskolens årlige sommerteater hadde sin premiere i går, og vi får både ly og forestilling av dem!

Hver sommer samler sommerteatret små og store til teltet i Frognerparken. Det er hovedsaklig barneteater på repertoaret, og i år spilles en egen versjon av klassikeren Alice i eventyrland. Regissør og manusforfatter Mads Bones har tatt seg noen kunstneriske friheter og omskrevet Carolls originale manus. Resultatet er en musikalsk og (som alltid) drømmende historie full av humoristiske karakterer. Bones har tatt et snedig valg med selve historiens oppbygning, og komponert en dramaturgi som vi godt kan like! Her er ikke alt sånn som du husker det fra bok og film, og det bevarer spenningen.

Det er helt klart de ulike rolletolkningene som får skinne i denne forestillingen. De 8 skuespillerne tar på seg et drøss av roller, alle fulle av personlighet og liv. Går man med på et slikt premiss, er dette knallgodt karakterskuespill! Spesielt Hanna-Maria Grønneberg og Sunniva Du Mond Nordal briljerer i sine roller. Sistnevnte blir en umiddelbar publikumsfavoritt som Fellurkatten, og sliter nesten selv med å holde maska på grunn av den voldsomme latteren i salen. Produksjonen har gått for et gjennomgående teatralt uttrykk og skuespillerne sparer ikke på noe hva gjelder mimikk og stemme. Med tanke på målgruppen, som her er barn, er dette et godt valg. Det fungerer på oss også, men det tar en smule lengre tid før vi er helt med på det, og man kunne kanskje ha spandert på seg et tydeligere skille mellom "Eventyrland" og "virkeligheten" også i spillestil. Dette er uansett detaljer.

Scenografien er nydelig, og det er laget original musikk til forestillingen av komponist Kyrre Havdal. Sangene fungerer godt hver for seg og får fram noen flotte stemmer i ensemblet, men vi savner en rød tråd i det musikalske. Det kunne vært med på å løfte forestillingen ytterligere og skape en helt magisk stemning, som de er på god vei til å lykkes med.

Historien er leken og gøy. Alice er et klokt barn og Hattemakeren en gal voksen. Det er virkelig et magisk univers inne i sirkusteltet i Frognerparken. En sommertur til Eventyrland (med høy MGP faktor) er virkelig verdt det! 

Tittel: Alice i Eventyrland
Hvor: Sirkusteltet i Frognerparken, 19.juni 2017
Av: Mads Bones og Kyrre Havdal
Regi: Mads Bones
Komponist: Kyrre Havdal
Koreograf: Thea Bay
Skuespillere: Isabel Toming, Mats Moe, Sunniva Du Mond Nordal, Iver Innset, Andreas Skjellum Tønnesland, Hanna-Maria Grønneberg, Jonas Jacobsen og Ingrid Unnur Giæver
Kommende forestillinger: Spiller nærmest daglig frem til 9.juli
Anmeldelse av: Mari Noodt og Helge Langerud Heikkilä

HEDDAPRISEN 2017

Hele teater-Norges festkveld fant sted i går på Oslo Nye Teater i Oslo. Dresskledde menn, kvinner i lange kjoler, nervøse blikk og høflige lykkeønskninger stod i sentrum. En rekke statuetter skulle deles ut, sammen med heder og ære. Perfekt plassert i salen, midt på rad 5, satt vi i Teaterungdom.

FOR EN KVELD!
12 priser ble delt ut til 12 verdige vinnere. Robert Wilson vant pris for scenografien til EDDA, og ensemblet i forestillingen fikk pris for særlig kunstnerisk innsats. Nydelige Gjertrud Jynge fortalte fra scenen om "Bob" og "to listen, and to have fun". Orlando og Rogaland Teater ble den store vinneren med tre priser (beste kvinnelige hovedrolle, beste regi og årets forestilling), og legenden Toralv Maurstad vant velfortjent prisen for årets mannlige medspiller for rollen i Overføring. I tillegg til de 12 ble det også utdelt en ærespris til Bjørn Sundquist.

Hilde Louise Asbjørnsen ledet kvelden selvsikkert og sensuelt (som vanlig). Sammen med danserne Jan Nicolai Wesnes og Gustav A. Kvale, danset, sang og briljerte hun kvelden igjennom. Utdeling var ryddig, glamorøs og vellykket. Prisutdelingen avslutter også festivalen Heddadagene 2017. En meget vellykket festival som vi i teaterungdom virkelig håper gjenoppstår i 2018. Det er fremdeles et etterspill på Operaen igjen, men allerede kan man si at festivalen er en suksess.

Vi var selvfølgelig spent på kategorien Beste forestilling for ungdom. Vinneren ble "We come from far,far away". En sterk forestilling om flukt og det å være flyktning. En viktig og riktig pris. Applaus fra oss i Teaterungdom.no. Også prisen for Beste barneforestilling må vi også trekke frem. Akershus Teater har i lang tid satset helhjertet på barneteater, og slo seg sammen med Teater Joker for å iscenesette barneboken "Brune". At forestillingen i går kveld ble premiert med Heddapris er en fantastisk anerkjennelse. Kjempegøy.

Vi hadde en herlig kveld på Oslo Nye, og dro hjem fulle av energi og skrivelyst! :D


Foto: Skjalg Vold. Alle prisvinnerne

Vinnere av HEDDAPRISEN 2017
Beste mannlige skuespiller/hovedrolle: Jan Sælid for rollen som Kong Bérenger i «Kongen dør». Av Eugène Ionesco. Regi Stein Winge - Nationaltheatret
Beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle: Nina Ellen Ødegård for tittelrollen i «Orlando». Av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs etter Virginia Woolf. Regi Sigrid Strøm Reibo - Rogaland Teater
Beste mannlige skuespiller/medspiller: Toralv Maurstad for rollen som John i «Overføring». Av Tyra Tønnessen etter Marit Råbu. Regi Tyra Tønnessen - Det Norske Teatret i samarbeid med Nationaltheatret
Beste kvinnelige skuespiller/medspiller: Hildegunn Eggen for rollen som Fjodor Karamasov i «Brødrene Karamasov». Av Ole Johan Skjelbred etter Fjodor Dostojevskij. Regi Ole Johan Skjelbred - Trøndelag Teater
Beste regi : Sigrid Strøm Reibo for regi av «Orlando» og «Som dere vil». Av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs etter Virginia Woolf - Rogaland Teater. Av William Shakespeare - Nationaltheatret 
Årets forestilling: «Orlando». Av Sigrid Strøm Reibo og Njål Helge Mjøs etter Virginia Woolf. Regi Sigrid Strøm Reibo - Rogaland Teater
Beste barneforestilling: «Brune». Av Niels Peter Underland og ensemblet etter Håkon Øverås. Regi Niels Peter Underland - Teater Joker i samarbeid med Akershus Teater
Beste forestilling for ungdom: «We come from far, far away». Av NIE (New International Encounter). Regi Alex Byrne og Kjell Moberg - NIE
Beste scenografi/kostymedesign: Robert Wilson for scenografi til «Edda». Konsept Robert Wilson, med tekster av Jon Fosse etter «Den eldre Edda». Regi Robert Wilson - Det Norske Teatret
Beste audiovisuell design: Ove Alexander Jamt Dahl, Morten Halle, Christine Lohre og Olav Nordhagen for videodesign , lyddesign , scenografi og lysdesign i « Rekyl ». Av George Brant. Regi: Franzisca Aarflot - Teater Innlandet i samarbeid med Nordland Teater og Franzisca Aarflot Produksjoner
Beste scenetekst: Arne Lygre for original tekst til «La deg være». Regi Johannes Holmen Dahl - Nationaltheatret
Særlig kunstnerisk innsats: Ensemblet til Edda. Konsept Robert Wilson, med tekster av Jon Fosse etter «Den eldre Edda». Regi Robert Wilson - Det Norske Teatret
Ærespris: Bjørn Sundquist

- Helge

Tosca

Det er en av årets fineste sommerdager ute i Oslo, og vi i teaterungdom tar turen inn i Operahuset. Tosca: smerte, kjærlighet, hat og hevn skal stå i sentrum. Forestillingen er beinhard! Rommet krymper, rent fysisk, inn. Regien er blodig, rå og ektefølt. Det er lenge siden jeg har sett opera med så godt skuespill. To timer i Operaen denne sommerdagen, er helt fantastisk.


Foto: Erik Berg

Tosca er en velkjent historie for de fleste operaelskere. Ondskap styrer byen, kjærlighet styrer Tosca, en kamp for kjærligheten, mot onde krefter, ordet sorg står sentralt og publikum blir sittende igjen med stor avsky og smerte. Det fungerer så ekstremt godt. Rommet er beinhardt. Sangerne, danserne, koristene og hele operaorkesteret spiller i perfekt samspill. Forestillingen er nydelig.

Svetlana Aksenova spiller Tosca med ekstrem presisjon. Hun er sjalu, beregnende, egoistisk og tilgjengelig. Man liker henne egentlig ikke, men føler med henne i hennes situasjon. Du aksepterer at det er henne du må heie på. Samfunnet man får se er for hardt og hjerteløs. Ondskapen er personifisert i Scarpia, hjerteløst portrettert av Claudio Squra. Scenene mellom de to løfter hele forestillingen opp nok et nivå. 


Foto: Erik Berg

Forestillingen vil være en jeg husker mange år fremover. Den er nydelig. Brutaliteten føles ærlig i sin desperasjon. Hard, slik samfunnet er hardt. Det er ekstremt lite man kan sette fingeren på, men etter flere turer i operaen begynner jeg å gå lei av store cardiganaktige gensere. De er liksom helt malplasserte inn i dette nydelige, vakre, gammeldagse samfunnet. Vi trenger ikke cardigan! En bagatell selvfølgelig, nesten et oppgulp, men like fult en tilbakemelding.

Jeg elsker Tosca! Jeg vil anbefale den til mange! Den er verdt å se! Om du orker to timer intens smerte.


Foto: Erik Berg

Tittel: Tosca
Tid/sted: Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen
Kommende forestillinger: Spilles 20. og 24.juni
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Å lytte, til Gjertrud Jynge

Det har etterhvert blitt en dårlig skjult hemmelighet at vi i Teaterungdom elsker Gjertrud Jynge. Enten hun står i front av storslagne produksjoner som Edda og Andre Verdskrigen, eller forteller om egen familiehistorie i Frå Landevegen, er Jynge et navn våre faste lesere har bitt seg merke i. Gjertrud leverer alltid, også når vi treffer henne for en kort prat mellom slagene under Heddadagene.


Gjertrud Jynge, slik vi kjenner henne fra skuespillerveggen på Det Norske Teatret

Vi setter oss ned på Kafe Løve. Gjertrud Jynge er en liten dame med mørkt hår, stram sminke og nordnorsk dialekt. "Jeg liker Det Norske Teatret, jeg liker jo å spille på nynorsk. Det er jo mitt språk. Så lenge jeg slipper sånn østlandsk aksent da, hvis jeg skal snakke nynorsk med østnorsk aksent får jeg ikke mee mæ mæ!" Gjertrud smiler mye. Hun holder stø blikkontakt og lytter til både spørsmål og skryt (vi måtte jo skryte litt!). "Til høsten spiller jeg Fru Alving, fra Ibsens Gjengangere, på Riksteatret. Så da får jeg reist mye rundt. Det blir en ny erfaring. Jo flere erfaringer man utsetter seg for, jo rikere blir man". Vi spør om familie, om ungdomsårene og om teatret. Gjertrud forteller at hun har to barn, at hun tidlig visste at hun ville bli skuespiller, en drøm hun hadde arvet av moren. Hun forteller også at hun slet mye med nervøsitet tidligere, og var både redd og stresset mens hun gikk på Teaterhøgskolen. At hun etter utdannelsen jobbet på Rogaland teater og så havnet her, på Det Norske Teatret. 

Praten går lett og vi kommer inn på Edda. Den virkelig store produksjonen til teatret denne våren, en forestilling som er Heddaprisnominert, hvor Gjertrud spiller en av hovedrollene. "Jeg har jo jobbet med Robert Wilson før, og vi har holdt kontakt. Jeg er fryktelig glad i Bob. Han sier at det viktigste er to listen and to have fun. Det tror jeg på. Det å lytte er uvurderlig". Forestillingen skal videre til Århus, Reykjavik, New York og kanskje mer. Mange av forestillingene til Gjertrud er fortsatt i spill. Edda lever videre, det samme gjør Sorga kler Elektra og Frå Landevegen. "Første dag på gulvet, med Edda, da fikk jeg bare kjeft, alt var galt. Jeg fikk høre at jeg bare spilte til fjerde rad... Det var tøft." 


Flotte Gjertrud Jynge

Vi spør mer om ungdomsårene hennes, om hvordan hun var som ung, om hun hadde noen interesser, hobbyer, utenfor teatret. "Jeg var nok veldig ordentlig. Jeg hadde to eldre søstre. De hadde liksom brukt opp hele ungdomsopprøret, så det var liksom ingenting igjen til meg. Som ungdom var jeg politisk engasjert, og sang i kor. Jeg var også med i studentradioen." Gjertrud forteller og vi lytter, vi spør og hun lytter. Det å lytte går igjen. Plutselig er tiden ute, Gjertrud skal videre å se en forestilling. Tiden flyr under Heddadagene. Vi må løpe videre, men det var godt med en snau time på kafe. En snau time hvor vi bare kunne lytte, til Gjertrud Jynge.


:D

- Helge og Kari
 

Pietá

Inne på et hotellrom møter vi den tilsynelatende suksessrike karrierekvinnen Marie. Det ligger en mann i senga. Vi skjønner fort tegninga. Nesten... For etter 1,5 time med skuespiller Janna Kari Kvinnesland i førersetet, har vi blitt kjent med en kompleks og dyp kvinne. Det er ikke så lett som bare et hotellrom og en ukjent naken (og død!) mann.

Pietá er en monologforestilling, laget av Haugesund Teater. Den spilles i Oslo som teaterets bidrag til Heddadagene. Det er et intimt prosjekt med fokus på skuespilleren og hennes kunst. Janna Kari ble hyret etter ønske fra regissør og teatersjef Erik Schøyen, mye på grunn av hennes varme. Et valg som vi etter forestillingen forstår godt!

Dette er nemlig kunst! Kvinnesland portretterer en sterk og mektig kvinne i total oppløsning. Det er vondt å se på hvordan karakteren, i stadig høyere promille, utleverer seg selv og sine innerste følelser. Gjennom komiske fraser og handlinger får vi innblikk i en dyp sorg og angst. Det er her Kvinneslands varme virkelig kommer til sin rett. Den gjør at vi til tross for en noe arrogant holdning og overfladisk prat, bryr oss om henne. Vi forstår at det ligger noe under.

Det er virkelig underteksten som berører meg og som gjør forestillingen til noe mer enn kun en morsom og absurd fortelling med en hovedrolle på fylla. Janna Kari spiller så godt! Ikke minst som full. Det er også i de siste scenene, hvor alkoholen har tatt over kroppen, at jeg også blir mest rørt. Ut av beruselsen kommer også Maries innerste sorger.

Noen av vitsene og punch'ene blir litt billige og småkleine. Det tar også litt tid før jeg godtar mannen som bare ligger i senga, og hele håndteringen av dét problemet... Men jeg overser det etterhvert og fokuserer heller på spillet. Da koser jeg meg og tiden går fort. Til slutt sitter jeg med en liten tåre i øyet, samtidig som jeg ler. Perfekt balansert!

Tittel: Pietà
Av: Astrid Saalbach
Oversatt av: Vivi Sunde
Regi: Erik Schøyen og Monika Bjerke
Kostymekonsulent: Janne Robbestad
Maskekonsulent: Unni Gjerde Jørgensen
Medvirkende: Janna Kari Kvinnesland og Motiejus Kurmis
Anmeldelse av: Mari Noodt

For fjernt for fjernsyn

Det er ikke hver dag det skrives en splitter ny helaftens musikal i Norge, men i dag har vi i Teaterungdom overvært urpremieren på "For fjernt for fjernsyn". En musikal om livet bak kameraet, om forholdene og intrigene som kan føre til suksess eller skandale på TV-skjermen. For det kan ligge mye bak det vi TV-seerne ser...


 

Tittel: For fjernt for fjernsyn
Musikk/sangtekster: Thomas Gunnari Røtting
Manus/regi: Thomas Gunnari Røtting, Tobias Løyning
Hvor og når: Teaterkjelleren, 14.06.17
Skuespillere: Tobias Løyning, Frikk Hellvik, Martin Hoelsæther, Annette Aarup, Marie Ballangrud Borgli, Ingeborg Knøsen, Venill Eirin Kravik, Stine Sørensen, Silje Staum, Andreas Vårdal Gjerde, Emrik Vatndal, Herman L. Opedal
Anmeldelse: Kamilla Skallerud

"For fjernt for fjernsyn" er en nyskrevet musikal av Thomas Gunnari Røtting og Tobias Løyning. Publikum får se det som skjer i et TV-studio, før, under og etter opptak. Her måles suksess i seertall, og det er nettopp lave seertall som gjør at nyhetsankeret Ruben Roll får beskjed om å pakke sakene sine. Forestillingen viser hans vei tilbake og hva som må til for opprettholde stjernestatusen. 

Vi får møte alt fra damen som grer hårene på den store bustete mikrofonen, til jenta som ingen husker - hun som bare henter kaffe og drømmer om et liv som kjendis. Vi møter kameramenn, lysmenn, sminkører og redaksjonen. Alle har sine helt spesifikke oppgaver slik at sendingen skal gå som planlagt. Det er mange roller som skal introduseres, noe som tar litt lang tid, men samtidig er det nødvendig for å forstå alle relasjonene. 1. akt virker veldig realistisk, mens akt 2 bærer mer preg av en litt rotete action film. Det skjer ganske mye på kort tid, og det er mange øyeblikk jeg rett og slett skulle ønske de holdt litt lenger. Likevel koser jeg meg og nyter en forestilling som ikke krever så mye av meg som publikummer. Tekstene er svært gode, og selv om ingen hadde mikrofoner, var det stort sett ikke noe problem å høre hva som ble sagt.

Jeg hadde ikke blitt overrasket om noen fortalte meg at det var Stephen Sondheim som hadde komponert denne musikalen. Det er det altså ikke, Thomas Gunnari Røtting heter komponisten, og han spiller selv musikken under forestillingen. Jeg ikke i tvil om at Thomas Gunnari Røtting er på god vei til å bli Norges fremste musikalkomponist. Alt er velkomponert ned til hver minste sekstendedel, og jeg elsker hvordan overgangene mellom sang og tale sklir naturlig over i hverandre. Her har skuespillerne gjort en veldig god jobb med timingen, men dessverre er det få av dem som er sterke nok som sangere til å mestre dette mesterstykket Røtting har komponert. 

Forestillingen i seg selv er utrolig bra og fortjener et stort publikum og en større scene. I en ideell casting situasjon burde de godt voksne rollene bli spilt av noen over 50 - ikke under 30,  men til å være en workshopvisning uten noen form for støtte, har de levert et veldig godt produkt og jeg er spent på å følge forestillingen videre. 

Urban Moves Søndag

Søndag var siste dag av festivalen Urban Moves på Dansens Hus i Oslo. Festivalen er en del av paraplyen Heddadagene, og viser fram det beste street dance-Norge har å by på. Vi i teaterungdom dro først og fremst innom for å se dagens forestilling "Far from the norm" klokka to... men stemningen og energien ville det annerledes.

Vi ble bare værende. Så dette blir ikke en anmeldelse av en enkeltstående forestilling, men en liten beskrivelse av en aldeles nydelig festival!


Foto: Dansens hus hjemmeside. Fra Urban Moves 2016

Vi starter dagen med forestillingen "Far from the norm" av det britiske kompaniet Reck. Koreografien kan gi assosiasjoner til urmennesket, til apen og flokken, og til det rituelle. Det er 30 interessante minutter, og publikum er rause med tilbakemeldinger underveis. De roper og plystrer for gode bevegelser og triks. Etter applausen får vi beskjed om å forlate salen, for nå skal det rigges om til battle! Det er en annen stemning på huset enn jeg har opplevd før, og jeg lurer på hvordan break 1-1 vil være, så jeg blir litt til.


Foto: Dansens hus hjemmeside

Å gå inn igjen etter pausen må sies å være en god avgjørelse... DJ Stew spiller høy og fengende musikk, på scenegulvet er den tradisjonelle battle-ringen dannet, og MC ZEPS går rundt og rapper freestyle. Varmen og energien inne på hovedscenen omfavner deg og drar deg med! Vi blir stående i ytterkanten av ringen og se på. Så ropes de opp, to og to, og battler til samme kule hiphoplåt. Det er barn og ungdommer og voksne om hverandre, alle stiller på like premisser. Her deltar også medlemmer fra street dance crewet ILL-abilities, hvor alle har en form for fysisk funksjonshemming. Det highfives mellom konkurrenter, de klemmer og heier på hverandre. Det er rett og slett helt nydelig å se alle danse og trikse seg gjennom konkurransen, og det tar ikke lang tid før jeg groover med og plystrer og roper selv. Jeg bestemmer meg raskt for at dette er et sted jeg gjerne tilbringer resten søndagen min.

Kvelden fortsetter med ulike battles, og det er ingenting i veien for at jeg går ut for en matbit, for så å gå rett inn i bobla igjen. Hele tiden kryr det av små og store som danser og smiler, klemmer og ler. Det er en herlig inkluderende stemning på Urban Moves, enten du danser eller ei, og jeg anbefaler alle å kjøpe seg et (dritbillig!) dagspass til neste år!

- Mari Noodt

Sorga kler Elektra

Jeg tror aldri jeg har sett en tre timer lang forestilling uten å kjede meg, eller miste fokus et sekund. Det gripende familiedramaet Sorga kler Elektra brøt imidlertid forbannelsen. Stemningen var satt lenge før vi kom inn i rommet. Jazztrioen som hadde fått tildelt hver sin lille plattform på scenen, kunne høres ut i foajeen og allerede da skjønte jeg at dette kom til å bli annerledes.


Hentet fra detnorsketeatret.no

Handlingen bygger på den greske tragedie-trilogien Orestien, og er en moderne gjenfortelling skrevet av Eugene O'Neill. Sorga kler Elektra består, i likhet med Orestien, av tre ulike stykker; Heimkomst, Heimlaus og Heimsøkt. Den oppføres oftest i sin helhet, noe regissør Stubø også har valgt å videreføre. Karakterene i stykket er basert på velkjente mytologiske karakterer og tematikken er velkjent for alle som kan sin greske historie. Christine (Clytemnestra) hater sin ektemann Ezra (Agamemnon) og innleder et forhold til kapteinen Brant (Aegisthus). Sammen tar de livet av Ezra slik at de kan fortsette sitt romantiske forhold. Barna Lavinia (Elektra) og Orin (Orestes) hevner faren ved å ta livet av Brant. Det er sjalusi, hevngjerrighet og kjærlighet blandet sammen i en voldsom eksplosjon av drama på sitt beste.

Forestillingen slik vi så den i dag hadde premiere i 2012, og var samme år nominert til 5 Heddapriser, hvorav Gjertrud Jynge og Thorbjørn Eriksen stakk av med hver sin pris for "beste birolle/medspiller". 5 år etter premieren er forestillingen fortsatt på topp, og vi elsker måten de blander jazzmusikken inn i teateret og lager førsteklasses musikkteater. Det eneste vi har å trekke ned på er den noe rufsete engelskuttalen til et par av skuespillerne under sangene... Kanskje hadde sangene gjort seg like bra på nynorsk? Vi likte allikevel måten musikken og teatret skled inn i hverandre, og det fantastiske samspillet mellom skuespillerne og musikerne.

Hentet fra detnorsketeatret.no

Det er ikke ofte man får oppleve gjensyn med en forestilling så mange år etter den hadde premiere. Når det i tillegg er en forestilling så god og anerkjent som denne, vil vi råde alle med mulighet til å ta turen til Det Norske Teatret for å få med seg denne unike opplevelsen. Sorga kler Elektra spiller i forbindelse med Heddadagene (se heddadagene.no for info), og siste forestilling er tirsdag 13. juni. Så gjør som oss i Teaterungdom og skaff dere billetter med en gang - dere vil ikke angre!

Tittel: Sorga kler Elektra
Regi: Eirik Stubø
Tid og sted: 09. juni, scene 2, Det Norske Teatret.
Kommende forestillinger: 10., 12. og 13. juni
Lyd/lys: Vibeke Blydt-Hansen/Torkel SkjærvenScenografi/kostyme: Kari Gravklev
Medvirkende: Steinar Sønk Nickelsen,Erik Nylander, Håvard Stub, Torbjørn Eriksen, Gjertrud Jynge, Kirsti Refseth Stubø, Lasse Kolsrud, Marie Blokhus, Espen Løvås og Bjørn Skagestad. 
Anmelder: Kamilla Skallerud og Stine Sørensen

VISIONS OF KEROUAC

Visions of Kerouac er Grusomhetens Teater sin første forestilling som ikke er laget/regissert av teatersjef Lars Øyno. Det er teaterets produsent Brendan McCall som står ved roret denne gangen, og selv om det hele minner om Lars Øyno sine produksjoner, har McCall en helt egen og unik visjon som tilfører noe ekstra på scenen.

Tittel: Visions of Kerouac
Regi: Brendan McCall
Tid og sted: 31. mai, Grusomhetens Teater
Musikk: Kristin Norderval
Lys: Jan Skomakerstuen
Medvirkende: Hanne Dieserud, Live Marianne Noven, Per Bogstad Gulliksen, Filip Amundsen Stav, Dushinka Andresen. 
Anmelder: Stine Sørensen

I en mørk sal hører vi en ropende kvinne. Sakte, men sikkert begynner lyden av skrivemaskiner å høres. Tre personer sitter i små belyste deler av scenen og skriver. McCall introduserer oppsetningen som et "concept-album", mer enn et teaterstykke, og med tastelydene av skrivemaskinene i øret begynner jeg å skjønne hva han mener. Snart begynner skuespiller Hanne Dieserud å bevege seg ut på scenen og ikke lenge etter følger stykkets fire andre aktører etter. I en slags dans fyller de rommet med ulik kreativitet og rytme. Det er en spontanitet i det hele som bindes sammen av en kropps-presisjon jeg kun ser på Grusomhetens Teater. De er alle kledd i skjorter og dongeri-bukser, og det er tydelig at alle representerer samme person: Jack Kerouac.


Foto: Claudia Lucacel

Kerouac var en forfatter som inspirerte en hel generasjon med litteraturen sin. Sammen med Allen Ginsberg og William Burrough frontet han det som ble kalt "Beat-generasjonen", en generasjon som ikke ville la seg lede av det politiske eller moralske. De ville skrive og leve som frie mennesker uten å la seg tøye av tidens konservative restriksjoner. Det er disse verdiene og tankene som går igjen i Visions of Kerouac. Det er en lekenhet og frihet i alt skuespillerne gjør på scenen, og med en god blanding av koreografi og improvisasjon reiser vi inn i en verden hvor tekst og bevegelser flyter sammen, i en nydelig hyllest til Kerouac sine verk. I tro med det spontane og overraskende introduserer Visions of Kerouac en ny kunstner som gjest i hver av forestillingene. Denne kvelden var det musiker Arild Stav som plutselig inntok scenen og fremførte et imponerte innslag på saksofon. Applausen etterpå runget i salen.


Foto: Claudia Lucacel

Jeg hadde lest veldig lite av Kerouac før jeg tok turen til Grusomhetens Teater, men etter den 75 minutters lange forestilling var jeg sulten på å mer. Jeg ville vite mer om denne ikke så kjente, men utrolig fascinerende forfatteren. Jeg hadde kun litt kjennskap til diktet hans "What´s your road, man" fra før, og til min store glede ble denne fremført i form av sang som selve avslutningen på forestillingen. Forestillingen har dessverre hatt sin siste spilledag, men om den skulle settes opp på nytt vil jeg anbefale alle om å ta turen for å se den, og Brendan McCall er helt klart et navn du burde holde øye med i fremover!

11 ÅR

Temaet i 11 år er noe så vanskelig som barneselvmord. Men det er et viktig og relevant tema som det må tørres å snakke om. Det setter lys på viktigheten av å ta mobbing seriøst, og at et sviktende system kan bety liv og død for en ung skolejente. 

Tittel: 11 år
Regi/scenetekst: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Tid og sted: 24. mai, Hovudscenen, Det Norske Teatret
Scenografi og Kostyme: Olav Myrtvedt
Medvirkende: Kjersti Dalseide, Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Agnes Kittelsen, Oddgeir Thune og Benjamin Haug Hagen. 
Kommende forestillinger: spiller fram til 14. juni. 
Anmelder: Stine Sørensen


Hovudscenen på Det Norske teater er ugjenkjennelig når vi kommer inn. Vi blir sendt opp på et fire-meters høyt stillas hvor publikum sitter under forestillingen. Dinglende med bena over scenen titter vi ned på en skolegård hvor barn leker. Et par voksne lærere går rundt og passer på i gule refleksvester. Dialog og musikk hører vi via hodetelefoner som alle har på fra start til slutt. Det er spennende elementer som funker godt sammen. Fra posisjonen over scenen blir det avstand mellom spill og publikum, men gjennom hodetelefonene får vi handling så nært på at det føles ut som den er rett ved.


Foto: Kim Hiorthøy

Vi møter fire voksne som skal ha møte på skolen. Rektor (Kittelsen), klasseforstander (Dalseide) og foreldrene til 11 år gamle Aina (Sandø og Devik). For noen måneder siden tok Aina livet av seg, og nå skal de planlegge en minnedag i hennes navn. Denne delen av forestillingen foregår ikke på scenen. Vi hører kun samtalen på øret, men det gjør den også ubehagelig nær. Det er her jeg synes bruken av fugleperspektivet og hodetelefonene virkelig gjør seg som et teatralsk virkemiddel. Mens vi hører rektor forsikre foreldrene om at alle apparater er på plass slik at ingen skal bli oversett eller mobbet, ser vi i publikum ned på 30 barn uten en voksen å se tilstede. Det setter problemstillingen på spissen og det funker.


Foto: Kim Hiorthøy
 

Alle skuespillerne spiller hyperrealistisk. Jeg vil spesielt trekke fram Agnes Kittelsen som spiller en rektor uten snev av dårlig samvittighet, selv om det er tydelig at nesten alt var håndtert feil i saken om Aina. Om noen peker en finger på henne og skolesystemet skylder hun bare på lærer eller foreldrene. Det er frustrerende å høre på, men dessverre er det også skremmende realistisk.

11 år er en forestilling som passer for alle aldersgrupper, og den burde også ses av alle! Goksøyr og Martens kommer igjen med et viktig innslag på teaterfronten, som oppmuntrer til debatt og refleksjon. Ryktet har allerede spredd seg, så forestillingen er utsolgt i denne omgang. Heldigvis er den tatt med i repertoaret til Det Norske Teatret, og spilles videre våren 2018. Vår oppfordring er klar: vær tidlig ute og skaff deg billetter!

Kaos er nabo til Gud

En familiedystopi, et lite helvete, alkohol, sykdom, seksualitet og mistillit. Hat og kjærlighet flettes sammen til det ugjenkjennelige i Kjersti Horns beinharde regi. Lars Noren har skrevet teksten som er oversatt av Arne Lygre. Et stjernelag uten like står med andre ord bak manus og regi. På scenen står fem av Norges ypperste skuespillere, med Heddaprisnominerte Emil Johnsen i spissen. Sammen skaper de et sant helvete på Amfiscenen. Et nydelig teaterhelvete!


Foto: Øyvind Eide

Historien som utspiller seg er enkel. En familie er fanget på et hotell de drifter som de prøver å selge. Mor er syk, far er dranker, en sønn plages av at han er homofil og den andre plages av dårlig samvittighet. Rex er eneste gjest på hotellet, en gammel sint mann som kun skaper mer kaos. Røyk, alkohol, vold og skitne kommentarer preger hverdagen. Man er vitne til en familie som nærmest ber om at den skal gå til grunne, og det gjør den.

Forestillingen varer i tre timer, uten pause. INGEN PAUSE! Ingen pause fra smerten og hatet. Som en Roy Andersson film flettet sammen med Eugene O'neills familiedystopi. Vi ser inn i et kaos, et kaos som skal være nabo til Gud, en Gud man aldri møter. Flere ganger er jeg fysisk kvalm og flere publikummere forlater salen. De kom aldri tilbake, dette ble for sterkt.


Foto: Øyvind Eide

For det er det det hele er, STERKT! Alt er glimrende arrangert og regissert. Skuespillerne spiller fletta av hverandre og man kjeder seg aldri. Smerten til karakterene kryper under huden på deg. Du lever med skuespillerne på en helt egen måte. Et enormt dramatisk regigrep fletter det beste fra to verdener sammen: Film og teater i perfekt samspill. Jeg vil ikke avsløre hva, men jeg kan si at det funker perfekt.

Om du kun skal ha med deg 1 forestilling på Nationaltheatret denne våren ville jeg fått med meg "Kaos er nabo til Gud". Den er smertefullt bra!


Foto: Øyvind Eide

Nationaltheatret 30.mai 2017
Av: Lars Noren, oversatt av: Arne Lygre
Regi: Kjersti Horn
Med: Terje Strømdahl, Ellen Horn, Glenn Andre Kaada, Emil Johnsen, Frøydis Armand
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

La Bohème

TID/STED:                               7 forestillinger i perioden 13. mai - 2. juni på Hovdsecenen i Den Norske Opera & Ballett
MUSIKK:                                 Giacomo Puccini
LIBRETTO:                              Giuseppe Giacosa og Luigi Illica etter Henry Murgers Scènes de la vie de Bohème
MUSIKALSK LEDELSE:           Antonino Fogliani
REGI:                                      Stefan Herheim
SCENOGRAFI/KOSTYMER:     Heike Scheele
RODOLFO:                              Marius Roth Christensen
MIMI:                                       Marita Sølberg
MARCELLO:                             Yngve Søberg
MUSETTA:                               Eli Kristin Hanssveen
SCHAUNARD:                          Aleksander Nohr
COLLINE:                                 Marcell Bakonyi
ANMELDELSE AV:                    Elin Wettergreen Værvågen


Foto: Erik Berg

Det forundrer meg at Puccinis mesterlige La Bohème er like dagsaktuelt i dag, som ved sin premiere i 1896. Historien beskriver bohemene, en gruppe mennesker ubundet av samfunnets konvensjonelle normer "et friere folk" i møte med en av livets største prøvelser: Spørsmålet om hvordan man skal takle at den man elsker høyest snart skal dø av en uhelbredelig sykdom.

I 1896 møter Rodolfo sitt livs kjærlighet i Mimi, som er alvorlig syk av tuberkulose. Han slites mellom sin kjærlighet til henne og frykten for at hun snart skal dø. I det ene øyeblikket holder han henne i armene sine og erklærer sin kjærlighet, mens han i det neste snakker stygt om henne og sender henne bort, for å slippe å forholde seg til det faktum at hun snart skal dø fra ham. Til slutt innser Rodolfo at han må ta imot smerten og si farvel til Mimi for at livet skal være mulig å leve uten henne.


Foto: Erik Berg

I 2017 starter La Bohème i det Rodolfo står ved Mimis sykeseng i det hun dør av kreft. Han tvinges inn i en avskjed han ikke er klar for, og flykter fra seg selv for å unngå å innse at Mimi er borte.

Regissør Stefan Herheim deler på mesterlig vis handlingen i tre akser. Hovedaksen er vår samtid hvor Mimi dør av uhelbredelig kreft, en annen akse er blikket tilbake til 1896 og bohemenes kjærlighetsreise som ender med at Mimi dør av Tuberkulose. Den tredje, og siste, aksen, er Rodolfos følelsesliv, hans flukt fra den vanskelige virkeligheten, en problemstilling som er like aktuelt i dag som den var i 1896.

Herheims oppsetning av La Bohème hadde premiere ved Den Norske Opera & Ballett 20. januar 2012 og er nå oppe for tredje gang. Regien og scenografien er fantastisk, og gir den nydelige kjærlighetshistorien en ny dimensjon, en resonans i vår samtid.

Scenen er, ved første øyekast, lik et værelse på et hvilket som helst sykehus. Et grelt lys og en ubehagelig stemning brer seg i salen i det Mimis hjerte slutter å slå. En umiskjennelig pipelyd som de fleste av oss har hørt enten i levende live eller på tv. Vi vet alle at denne lyden bærer budskap om døden. Sykehusværelset deles i to, og plutselig er vi på bohemenes Pariserloft i 1896. Det nærmer seg jul, og Schaunard dukker opp med penger, vin og mat. I det Rodolfo skal til å dra ut på byen, møter han Mimi fra etasjen under, og de to forelsker seg øyeblikkelig.

Ut fra hvert sitt startpunkt veves de to tidsaksene sammen gjennom Rodolfos indre kamp, mesterlig akkompagnert av Operaens orkester. De 6 solistene gestalter rollene på en fabelaktig måte, både gjennom musikk og skuespill.

Dette er en oppsetning som gir mersmak, og skal du se én operaforestillng denne sesongen, vil jeg definitivt anbefale deg å gå for La Bohème!


Foto: Erik Berg

Haugtussa

Den 26.mai tok jeg turen til Det Norske Teatret for å se "Haugtussa". Ane Dahl Torp har publikum i sin hule hånd fra det sekundet hun går på scenen. Ikke engang ringende telefoner i salen får oss til å miste fokus.


Foto: Dag Jenssen

Haugtussa er skrevet av Arne Garborg, men denne versjonen er bearbeidet av Ane selv. Mye av det gammelnorske språket er ivaretatt, noe som tidvis gjør det vanskelig for oss å henge med. Selv om språket ikke er veldig tilgjengelig, så er vi oppslukt av det som skjer på scenen hele veien. Dahl Torp er en rutinert og fremragende formidler med helt unik tilstedeværelse. Musikken er komponert av Anes ektemann, Sjur Miljeteig. Han er med henne på scenen som musiker, og kombinasjonen med musikk og tekst fungerer veldig godt. Sammen med flere andre virkemidler er den med på å skape rommet, det magiske teaterrommet.


Foto: Dag Jenssen

Det benyttes flere visuelle effekter, som for eksempel små plastfigurer i form av både dyr og mennesker, en dukkeseng, et tre som får grønne blader påsatt for å illustrere årstidene som kommer og går, og ei lampe som markerer hjemmet. Det er imponerende at hun klarer å skape dette rommet så troverdig som eneste skuespiller på scenen. Disse virkemidlene fremstår som nødvendige for at publikum skal klare å henge med gjennom den tunge teksten. Spesielt morsomt er det når hun bryter alvoret ved å spille på kontraster i tekst og visuelle effekter. For eksempel snakker hun om en stor mann, men holder en liten plastfigur i hånden. Dette kommenterer hun med blikk og stemmebruk. Stemmeforvrenging blir også brukt som et virkemiddel og gir assosiasjoner til troll.

Dette er en forestilling som inneholder mye av den norske folkesjela og det er ingen tvil om at den er godt innstudert. Ane gjør en glimrende jobb. Hva målgruppe angår, er det ingen hemmelighet at teaterungdoms utsendte er blant de yngste i salen.

Forestillingen sikter nok mot den litt eldre garde, men selv mener jeg også ungdom vil la seg fascinere av Anes timing, utstråling og tilstedeværelse.

Det Norske Teatret 26.mai 2017
Av: Arne Garborg
Manus: Ane Dahl Torp
Musikk: Sjur Miljeteig
Regi: Ane Dahl Torp og Erik Ulfsby
Med: Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen

Albert & Anna

Albert & Anna er en historie om livslang kjærlighet. De møter hverandre, gifter seg, får barn og dyrker frem en fantastisk hage. Hagen blir symbolet på deres kjærlighet. Deres fristed hvor de kan elske og hate, et sted for glede og sorger. Den største sorgen får Albert kjenne på, da Anna forsvinner inn i demens og til slutt må flytte ut. Alt forandres... nei, ikke alt, kjærligheten er der stadig.

En nydelig historie. Klokt fortalt ved hopp frem og tilbake i tid. Livet deres nøstes opp, og vi forstår mer og mer av hvorfor Albert og Anna er som de er på sine eldre dager. På scenen er det fire skuespillere, en ung og en gammel Albert & Anna. I tillegg er Espen Leite tilstede som musiker på trekkspill. Scenografien er nydelig, enkel sårbar og nydelig. Akkurat som kjærligheten. Hildegun Riise's regi er også bunnsolid, det er mye som trekker denne forestillingen oppover.


Foto: Dag Jenssen

Dessverre blir det hele litt for gammelmodig for ungdommen. Historien er treg og lang. En slags dyrkning av kjærligheten, og likt planter man planter ut om våren vokser forestillingen sakte frem. Det blir ganske enkelt tregt. Denne forestillingen er ikke laget for ungdom, og det er tydelig. Og for å være helt ærlig, hadde noen sagt "jeg kommer til å huske dette for alltid" rett etter at vi hadde hatt sex for første gang, så hadde jeg løpt! Fort!

Vi i teaterungdom.no prøver å utfordre litt tanken om hva som er ungdomsteater. Noen ganger treffer vi blink, slik vi gjorde med "Pulverheksa og vennene hennes", barneteater, ja, men det var lett å se at ungdom kan ha stor glede av å se den. Denne gangen er fasiten ganske annerledes. Albert & Anna er ingen dårlig forestilling, men heller ikke noe vi vil anbefale noen under 50... eller kanskje 60...


Foto: Dag Jenssen

RIKSTEATRET/DEN NATIONALE SCENE
«Albert & Anna»
Av: Frode Grytten
Regi: Hildegun Riise
Scenografi/kostymedesign: Åse Hegrenes
Komponist og musiker: Espen Leite
Med: Kari Simonsen, Sverre Bentzen, Stine Robin, Kristoffer Sagmo Aalberg
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

  Lost Accidentally

Lost Accidentally lager til tider herlige bilder rundt det å miste noe eller forsvinne. Hadde bare dramaturgien vært tightere ville forestillingen hevet seg enda ett hakk...

Tittel: Lost Accidentally
Tid/sted: Hovedscenen, Dansens hus, fredag 19. mai 2017
Varighet: ca 70 min
Koreografi og regi: Francesco Scavetta        Produksjon: Wee
Utviklet i samarbeid med danserne: Gry Kipperberg, Luke Divall, Ismaera Takeo Ishii, Meleat Fredriksson og Riina Kalmi
Musikk komponert og fremført live: Henrik Olsson       
Dramaturg: Sasa Bozic
Lyddesign: Gianluca Mastronardi                  Lysdesign: Stefano Stacchini
Kostymedesign: Gjøril Bjercke Sæther         
Scenografi: Francesco Scavetta og Gjøril Bjercke Sæther
Spilles: 19. - 21. mai 2017
Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa


Foto: Dansens hus

Lost Accidentally tar for seg temaene tap og forsvinning. Ikke bare det å miste noe materielt, men også de irreversible forandringene i samfunnet og våre egne liv. Gjennom arbeidsprosessen har de samlet tekster, historier, lister, dikter og bilder relatert til temaet. Sånn jeg forstår det har de laget ulike sceniske bilder på disse tekstene de har samlet inn. Bildene de lager kan være helt nydelig, for eksempel brenner de opp et papir i et helt mørkt rom med en enslig spot lysende over utøveren. Så enkelt utført og så nydelig å se på og et magisk samspill mellom lyder, bevegelser, lek og alvor.

Og det er her forestillingen er god. I leken med lydene underveis i forestillingen. De har en egen perkusjonist med trommesett på scenen som lager mye av lydene. Danserne lager også lyder med egne lydmicrofoner som fanger opp stemmer og støy fra scenen. De iscenesetter lyden på en nydelig måte. I tillegg elsker jeg hvordan de leker med røyk og røykmaskinen. På et tidspunkt er hele scenen dekket med røyk og det er spennende hvordan de lager bilder med danserne inni røyken og lyset fra lyskasterne mot røyken.


Foto: Dansens hus

Selv om de har mange fine scener i forestillingen, noen ganske humoristiske, så kunne dramaturgien mellom bildene og scenene vært noe tightere. Det burde gått fortere fra bilde til bilde. Noen ganger bruker de en del tid på å arrangere scenografien på ulike måter uten at jeg helt forstår hvorfor. I tillegg føles det som om det er mange slutter og jeg sitter egentlig og venter på når den siste scenen skal avslutte. Når det endelig ser ut som det er slutt, publikumslyset er på, scenografien har blitt pakket inn i presenning og en mann står igjen på scenen, så kjører den siste danseren på med en solo. Det hele virker for meg improvisert og danseren kaster seg rundt på gulvet og jeg blir sittende og tenke på hvor mange blåmerker han kommer til å ha i morgen etter dette. Tilslutt setter danseren seg i publikum og må selv klappe forestillingen ferdig for å få publikum til å klappe. Underlig.

Vakre bilder, men litt slapp dramaturgi. Fint, men ikke fullklaff.

One gust of wind - and they all dance

En rolig og utforskende danseforestilling om bevegelsens opprinnelse. Ta med deg tålmodigheten din og belag deg på et dypdykk inn i de små og rolige bevegelsene.
 

Tittel: One gust of wind - and they all dance
Tid/sted: Studioscenen, Dansens hus, fredag 19. mai 2017
Varighet: ca 50 min
Koreografi: Kristina Gjems
Dans: Fernanda Branco, Loan Ha, Marianne Kjærsund, Cecilie Lindeman Steen og Kristina Gjems
Kostyme/scenografi: Eric Williams         Produksjon: Jorunn Kjersem Hildre
Lydbilde: Morten Pettersen                      Lysdesign: Martin Myrvold
Spilles: 19. - 22. mai 2017
Anmeldelse av: Kari Schulstad Wasa


Foto: Tale Hendnes

Dansens hus er et nydelig sted å ha slike forestillinger. Det er et hus som tar dans på alvor med proffe og gode black boxer. Det er en spennende atmosfære i rommet når man kommer inn. Publikum må sette seg langs en av de fire veggene i black boxen, hvilke velger man selv. I en sirkel i rommet ligger fem dansere sammenkrøpet på gulvet. De har hver sin lampe over seg som skaper deres rom. I midten av rommet ligger en slags svart masse av tøy, med høytalere gjemt inni. Jeg blir nysgjerrig og spent.

Kostymene og scenografien er laget av mannen til Kristina Gjems, og jeg elsker det blå kostymet som den ene danserinnen har på seg. Den er en slags kappe laget av tau i ulike tykkelser og lengder. Når hun lager store bevegelser blir kostymet hennes en forlengelse av bevegelsene. Det er spennende å se på. En annen på scenen har to greiner, som ligner på årer, festet fast til armene. Noe som gjør henne til en slags krysning mellom menneske og natur. Det blir for meg litt rart. Kostymet blir mer hemmende enn noe annet, og det er lite interessant å se på.


Foto: Tale Hendnes

Kristina Gjems har studert contemporary dance i London og er inspirert av Tai Chi. Hun ønsker i denne forestillingen «å utforske bevegelsens opprinnelse». Det starter rolig og det utforskes i små bevegelser på gulvet. Lydene som kommer fra høytalerne gir meg referanse til skogen, naturen og det yrende dyrelivet under jorda, som et slags opphav til bevegelsen. Etterhvert kommer danserne opp i stående posisjon, bevegelsesmønsteret er større, men de er fortsatt utforskende i deres arbeid. Akkurat som om de leter etter noe, etter bevegelsens opprinnelse.

Forestillingen er nok litt for spesielt interesserte. Det er interessant å se på, men hele oppbygningen og energien er rolig og utøverne er hele tiden utprøvende i bevegelsene. Så å holde interessen oppe for det som skjer på scenen kan være litt vanskelig. Jeg forstår hva de vil med forestillingen ved et tidlig tidspunkt og derfor blir de 50 minuttene lange. Det kunne vært interessant å høre hvordan de har jobbet frem denne forestillingen og de ulike delene i den. For det er nok nyanser og spennende ting som ikke når helt frem til oss i salen. Ingen dårlig opplevelse altså, men heller ingen stående applaus.

Overføring

Overføring er en forestilling som handler om psykoterapi. Psykolog Marit Råbus har snakket med kollegaer i alderen 68-86 som gjennom et langt virke har jobbet som terapauter, og disse intervjuene er utgangspunktet for handlingen i forestillingen. Hva har yrket gitt de? Hvordan har deres syn på psykoterapi endret gjennom årenes løp? Hvem er de nå? Tyra Tønnesen tar dette forskningsprosjektet til teaterscenen i tidenes første samarbeid mellom Det Norske Teatret og Nationaltheatret.


Foto: Fin Serck-Hanssen

Om det er slike produkter man får gjennom dette samarbeidet, vil vi ha mer! På scenen står 6 av Norges største skuespillere, med Toralv Maurstad (90!!!!!!) i spissen. Skuespillerne er, som intervjuobjektene, eldre, rutinerte og i en slags brytning mellom pensjonister og fullt arbeidene. De har en jobb som har blitt en del av deres identitet. Dette er mennesker som kan sitt fag. Kvaliteten på forestillingen blir derfor upåklagelig.

Jeg fryktet at det hele skulle bli stillestående. At det skulle minne mer om en høytopplesning, enn teater. At det ikke ble gjort nok regi, nok grep for å tilgjengeliggjøre stoffet på scenen. Denne frykten blir gjort til skamme. Skuespillerne får heldigvis være nettopp det de er, skuespillere. De spiller 6 terapauter, men de går også inn i rollene som hverandres pasienter. Det en en nydelig scenografi og skuespillerne danser, ler, leker og skaper en fantastisk forestilling.


Foto: Fin Serck-Hanssen

Publikum i salen gir velfortjent stående applaus. Dette er en forestilling alle kan like, unge som gamle. Det er ikke barneteater, men ungdommer vil ha stor glede av å se Overføring. Her er rutine og kvalitet i alle ledd. Gratulerer!


Foto: Fin Serck-Hanssen

Hvor/Når: Det Norske Teatret, scene 2, 16.mai 2017
Regissør og scenograf: Tyra Tønnesen
Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen
Skuespillere: Wenche Medbøe, Britt Langlie, Grethe Ryen, Kai Remlov, Toralv Maurstad, Erik Hivju
Kommende forestillinger: Utsolgt våren 2017, men spilles videre fom 18.august
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Intervju: Hvordan er det å jobbe med Robert Wilson?

Det er ikke til å stikke under en stol at en storskalaproduksjon som Edda på Det Norske Teatret krever mye og mange ressurser. De har kapret en verdenskjendis av en regissør, men Robert Wilson er ikke en supermann - han kan ikke gjøre alt alene. Nei, han stiller med et helt maskineri av dyktige teaterfolk i ryggen. Vi var så heldig å få møte to unge jenter som i det siste har brukt all tid og energi på å hjelpe Wilson i havn med forestillingen.


Fine jenter (Desiree og Mari)

Vi møter to sprudlende jenter i foajeen til Det Norske Teatret. Mari og Desiree kjenner godt til huset etter seks intense prøveuker, så vi slår oss komfortabelt ned på Kafé Løve for en liten prat. Jentene har begge sin bakgrunn fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad. Desiree gjør seg nå ferdig på skuespillerlinjen, mens Mari har gått linjen for scenografi. Og det er neppe en tilfeldighet at noen fra denne skolen skulle få jobbe med selveste Robert Wilson... Regissøren sitter nemlig i styret ved skolen og en av professorene er hans faste høyre hånd, ko-scenograf Serge von Arx. Det er allikevel et nåløye å komme gjennom og de er begge overlykkelige for å ha fått en slik unik mulighet! "Bob er jo beryktet" kommer det fra Desiree. Det sies både med ærefrykt og beundring.

Desiree har gjennom prosessen vært en av Wilsons nærmeste regiassistenter. Hun har jobbet tett opp mot skuespillerne i møtet mellom skuespillere og regissør. I følge henne er spillestilen og arbeidsmetoden til Wilson uvant for mange av skuespillerne, og hun har måtte prøve å "oversette" hans instruksjonene og gjøre dem håndgripelig. Maris oppgave har vært som assistent for scenografen. Hun forklarer at hun gikk inn i produksjonen med en tanke om å være en svamp: å bare kunne trekke til seg alle inntrykk, all lærdom og erfaring. I tillegg har hun også fått muligheten til å sette til livs egne skisser og ideer (la du merke til den store ormen? Jepp, den har Mari tegnet!).


 

De forteller begge engasjert om en prosess med et intenst fokus på arbeidet. Alle skal være på plass samtidig og hele tiden, både skuespillere, lyd og lys, kostyme, scenografi... For de er alle like viktige i prosessen og skal videreutvikles på lik linje. Nettopp av den grunn legges det også et stort press på de involverte. Det handler hele tiden om å finne den beste løsningen på regissørens ønsker, og gjennomføre dem så fort som mulig. Begge understreker flere ganger at "han er jo kompromissløs", men at det også er nødvendig for å oppnå de resultatene han gjør. Det er det på scenen som er det viktige, og alle jobber mot et felles mål: At forestillingen skal bli så bra som overhodet mulig.

Nå går veien videre med eget teaterkompani og musikaloppsetning, og en liten etterjobb for Edda. De har nemlig fått i oppgave å lage en arbeidsbok hvor alt som skjer i forestillingen skal dokumenteres. Edda skal nemlig reise videre ut i verden, og da er de avhengig av å vite akkurat hvordan det skal gjøres. Det skal jo ikke inngås noen kompromiss her!

Som dere vil

Nationaltheatret har virkelig ikke spart på kruttet i deres storsatsning denne våren. Som dere vil inntar hovedscenen i ekte melodi grand prix-stil, med glitter og glam, og verdens største discokule. Her er det ikke spart på noen ting! Men det blir ikke 12 poeng fra oss denne gangen...

Tittel: Som dere vil
Av: William Shakespeare, gjendiktet av Øyvind Berg
Tid og sted: Nationaltheatret, Hovedscenen, 11.05.2017
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt
Komponist: Bertine Zetlitz
Med: Mattis Herman Nyquist, Mads Ousdal, Jonas Strand Gravli, Per Christian Ellefsen, Mariann Hole, Kjersti Tveterås, Eindride Eidsvoll m.fl
Anmelder: Mari Noodt


Foto: Marte Garmann
Jeg aner en liten trend i teaternorge for tiden. Både hos Nationaltheatret og Det Norske Teatret er hovedscenen proppet full av paljetter, glam og popmusikk. Det er maksimalistisk og det er lekent. Resultatet er at det gir publikum en eksplosjon av farger og inntrykk, og vi kan rett og slett ikke kjede oss. Det er for mye å se på, for mye som glitrer, for mye som roper på vår oppmerksomhet. Som dere vil gjør akkurat dette. Den åpner med et pang og vi blir overlesset av scenografi, musikk, kostymer og skuespillere. Jeg får litt følelsen av barokk på LSD.

Det er hele 20 aktører med i oppsetningen. Komedien har et enormt rollegalleri, og Nationaltheatret har som nevnt ikke tenkt å inngå noen kompromisser. Alle intriger, forhold og komplikasjoner skal med! Shakespeare har virkelig kokt i hop et renspikket publikumsfrieri, med alle de riktige klisjeene. Det er unge elskende, hoffintriger, forkledning, hemmelige møter, kjærlighet ved første blikk og bryllup. Regissør Reibo har heller ikke utelatt noen av klisjeene i sin sceniske versjon. De er der alle sammen.


Foto: Marte Garmann
Men frir det til det moderne publikum? Etter responsen å regne, gjør det tydeligvis det. Salen gapskratter. Det er nok ikke først og fremst selve forløpet som står ansvarlig for det, men heller den gjennomgående billige humoren. Reibos regi spiller opp under alle vulgære antydninger og mulige stereotyper. Jeg klandrer ikke publikum. Det er vanskelig å ikke le, selv om man vet at det er billige poeng. Men å le er nok ikke det jeg gjør mest i denne forestillingen. Jeg rister også på hodet og gjemmer ansiktet i hendene. Jeg blir oppgitt over den billige humoren, og i enkelte scener bikker den over til å bli både teit og direkte klein. Det hele topper seg mot slutten av forestillingen, hvor Bertine Zetlitz fires ned fra taket i en glassball, kledd ut som Hjerterdronningen i Tim Burtons Alice i Eventyrland, og vier alle parene på scenen mens hun kaster glitterstøv på dem... Det blir rett og slett så ubehagelig at jeg synker ned i stolen.

For hva gjør Bertine Zetlitz i denne forestillingen? Hun er noe utenfor tid og sted, og et musikalsk alibi. Men musikken fungerer fint uten henne, og sangene hennes bidrar egentlig ikke til å utdype handlingene. Jeg forstår i alle fall ikke budskapet i dem, og det hele oppleves som litt umotivert. De kunne fint droppa Zetlitz, spør du meg.


Foto: Marte Garmann
Et lyspunkt er imidlertid Olav Waastad som har både inderligheten og den komiske timingen på plass. Han er kanskje den eneste som klarer å skape sympati for karakteren sin. De beste komediene er jo de som klarer å balansere det alvorlige med det morsomme. Som klarer å kombinere sorg og glede. Her går Som dere vil på en liten smell. De fjaser så mye, at det lille alvoret som er der, bare forsvinner bort i spøken. Jeg bryr meg ikke spesielt om karakterene, for de blir for overfladiske og tullete. Her tror jeg også at de mister noe av sitt komiske potensiale. Hadde vi fått noen kontraster, ville de morsomme elementene stukket mer fram. Istedenfor blir det litt for mye av det gode.

Det er absolutt ikke en kjedelig forestilling, og den er ikke dårlig. Den er fargerik og leken og det er flott å se alle måtene de bruker scenerommet på. Kostymene er også herlige! Men det blir for mye fjås og billig humor. Jeg ler litt, men så blir jeg også irritert og flau. Det er ikke en forestilling jeg ville sett igjen, men det var ikke bortkastet tid heller. Our 5 points go to Som dere vil.

Fyrsten

«Hvordan forstå maktens anatomi i dag gjennom Machiavellis politiske skrifter?». Det er mye å ta innover seg i "Fyrsten", men kvaliteten på det hele er utvilsomt ivaretatt. Tore Vagn Lid briljerer med sitt unike teaterunivers, denne gangen i Malersalen på Nationaltheatret. 

Det første som møter meg når jeg trer inn i salen er et yrende drivhus med unike planter og lyden av rennende vann. Jeg ser meg rundt og oppdager fem engasjerte teatergartnere som er i full gang med å vanne og stelle planter. De tilbyr publikum vann i plastglass og forteller ivrig om plantene. Publikum blir tvunget inn i fiksjonen fra første stund. Her er det bare å la seg rive med, takke "ja takk" til litt vann og slå seg ned i salen. 


Foto: Øyvind Eide

I Lid sin «Fyrsten» har teatergartnere skapt sitt eget økosystem. Dette økosystemet gjør de i stand til å kunne leve helt uavhengig av verden utenfor. Plutselig får de besøk av en brevdue fra 1500-tallets Firenze, som inneholder råd fra selveste Niccolò Machiavelli. De studerer rådene, og tester teknikkene hans på hverandre. De sender Machiavellis råd til en kommende fyrste videre til partilederne på Stortinget, med en brevdue. Og svar får de, gjennom e-post og videosnutter fra partilederne. 

Forestillingen er lærerik og samfunnsaktuell, men det er mye informasjon å ta innover seg på kort tid. Derfor vil jeg anbefale å forberede seg noe på forhånd med tekst og video fra hjemmesiden til Nationaltheatret. Det er flotte skuespillerprestasjoner, og Lid er som alltid god i å trekke inn bruken av musikk og det audiovisuelle i forestillingen. Jeg vil absolutt anbefale alle å se Fyrsten. 


Foto: Øyvind Eide

Regi, audiovisuelt konsept og komponist: Tore Vagn Lid
Dramaturg: Kristian Strømskag
Skuespillere: Anders Mordal, Hanne Skille Reitan, Ingjerd Egeberg, Tomas Nilsson, Marita Kjetland Rabben
Anmeldelse av: Sara Larsson

Simon

Femte rad produksjoner presenterer en opera av Gerhard Stäbler og Christoffer Grøndahl. Operaen heter Simon og kalles en ungdomsopera, selvfølgelig gjør det oss i teaterungdom nysgjerrige. Dessverre ble turen til Bjørvika og operahuset en skuffelse denne gangen.


Foto: Erik Berg

Vi befinner oss i en liten norsk by. Innflytteren Mia kjeder seg, det skjer så lite her. På en klassefest blir hun gitt noen briller som viser seg å være koblet til pc'en til Simon. Simon er en gutt som for tre år siden mistet familien i en bilulykke. Han virker frisk, men går ikke ut av rommet sitt. Gjennom brillene kan han kommunisere med omverdenen. Han ser og hører det den som bruker brillene ser og hører, og kan selv snakke med den som bruker de. Simon og Mia blir venner, og sammen oppdager de byen på en helt ny måte. 

Operaens prøvesal er enkelt dekorert. På hver side av scenen sitter en musiker, mens Simon sitter på en stol, innenfor et avgrenset område midt på scenen. Rundt han lever Mia. Byen, alt utenfor rommet til Simon, tilhører henne. Enkelt og effektivt illustrert. Musikerne er dyktige og historien kommer tydelig frem. Sånn sett er alle enkeltelementer ivaretatt. Historien, musikken, scenografien og formidlingen er tydelig, jeg faller ikke av.

Problemet er at ingen av elementene imponerer. Det hele er på det flate. Enkelt, trygt og kjedelig. Historien engasjerer meg aldri, og på et tidspunkt kjeder jeg meg. Hvorfor ikke sprite det hele opp litt? Hvorfor skal alt foregå i et halvtreigt tempo? For meg handler ungdomstiden om lek, moro, tempo, å finne seg selv og oppdage andre. Om å finne sin plass i verden, men å leke mens man gjør det. Ungdomstiden er gøy! Så hvorfor skal ungdomsopera være kjedelig?

Kort oppsummert er jeg ikke imponert. Tommel opp og gratulerer til Femte rad produksjoner for at de har kommet seg inn i Oslo sitt fantastiske operahus. Noe særlig mer enn det er det ikke å verdt å applaudere denne gangen.


Foto: Erik Berg

Musikk: Gerhard Stäbler
Libretto: Christopher Grøndahl
Simon: Mathias Gillebo, tenor.
Mia: Silje Aker Johnsen, sopran.
Slagverk/elektronikk: Eirik Raude
Elektrisk og akustisk fiolin: Victoria Johnson
Regi: Victoria Bomann-Larsen
Scenografi og kostymedesign: Sunniva Bodvin
Musikalsk ansvarlige: David Fielder og Victoria Johnson
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dada Masilo - GISELLE

Sterke kropper, synkrone bevegelser, tydelig historie og nydelige kostymer. Dada Masilo's forestilling "GISELLE" har alt man forventer av en danseforestilling, og litt mer. En fantastisk tvist på formspråket etter pause gjør at terningkastet teller 6 øyne.



Første akt er vakker, enkel og sår. Giselle, en jente av arbeiderklasse forelsker seg i en mann over sin klasse. Han er allerede opptatt, men sniker seg til Giselle for å få en smak av ekte kjærlighet. En annen mann vil også ha Giselle, en av hennes klasse og han får Giselle's mors velsignelse. Tvil, anger, kjærlighet og klasseskillet. En enkel historie. Veldig tydelig. Her er små replikker og alt blir forklart tydelig. Man trenger ikke tolke selv, slik man ofte må i danseforestillinger. Her gjøres alt enkelt og publikum forstår lett historien. Dansen brukes som et virkemiddel for å forsterke historien, dansen ER ikke historien. Dette gjør Giselle til en ideell danseforestilling for deg som ikke liker å måtte lete etter historien mellom de imponerende løftene.

Andre akt er annerledes. Her kommer gjenferd, spøkelser og følelser tilbake for å hjemsøke Giselle's to friere. Her er det fortellende fra første akt borte. Replikkene er fjernet og dansen er historien. En utrolig enkel kontrast. Man er over i noe annet, i en drømmeverden med straff og skyldfølelse som drivkraft, ikke kjærlighet. Det hele veves sammen av et nydelig ensemble og forestillingen høster velfortjent stående applaus.

Giselle er på mange måter en enkel forestilling, men måten den gjøres på er på ingen måte lett. Dansernes egne personligheter tas inn i dansen og forsterker uttrykket. Her danses det, med kropp og sjel. Med ansikt, ben, armer og antrekk. Kjønnsroller forsterker og motarbeides. Det løftes, det kjempes, det føles. Jeg elsker Giselle, og skal følge nøye med på Dada Masilo fremover.


Medvirkende:

Koreografi: Dada Masilo
Musikk: Philip Miller *
Tegninger: William Kentridge
Kostymer: David Hutt of Donker Nag Helder Dag (Act 1) 
Songezo Mcilizeli & Nonofo Olekeng of Those Two Lifestyle (Act 2)
Dansere: Dada Masilo, Kyle Rossouw,Tshepo Zasekhaya, Llewellyn Mnguni, Liyabuya Gongo, Khaya Ndlovu, Thami Tshabalala, Thabani Ntuli, Thami Majela, Nadine Buys, Zandile Constable, Ipeleng Merafe,
Oversettelse: Hamba Nhliziyo Yami
Sang: Ann Masina, Vusumuzi Nhlapo, Bham Maxwell Ntabeni, Tumelo Moloi
Elektrisk fiolin: Waldo Alexander
Fiolin/bratsj: Emile de Roubaix
Cello: Cheryl de Havilland
Waldhorn: Shannon Armer
Perkussjon: Tlale Makhene, Riaan van Rensburg
Final Mix: Gavan Eckhart
Lyd og projeksjoner: Thabo Pule
Lys: Suzette le Sueur
Foto: John Hogg
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Dansens Hus - Koreografilaboratoriet

Noen ganger er det virkelig ikke gøy å være anmelder. Som denne helgen da vi besøkte Dansens hus. Et hus med mye herlig dansekunst. Et hus med kvalitet og klasse. Men noen ganger er ting virkelig ikke er som de skal. Koreografilaboratoriet 29.april kan best oppsummeres med ett ord: huff.

Huff! Jeg har ikke lyst til å si for mye. Her har 6 koreografer blitt plukket ut til å lage små forestillinger som vises sammen. En flott tanke! Slike prosjekter heier vi på. Noe som gjør det enda vondere å innrømme at denne gangen er koreografiene meget enkle og kjedelige. Det er mange rekvisitter i bruk, mye repetisjon, mye kropp, lite spenning.

Huff! Danserne jobber godt, mange av koreografene står selv på scenen. Kanskje ligger noe av problemet her, de har ikke fått sett helheten i det de har laget. Jeg sitter igjen med en følelse av at de på scenen ikke er profesjonelle. For ting fungerer jo ikke. Selv om det er 6 enkeltstående forestillinger flyter de over i hverandre fordi ingen står positivt ut. Det hele ble så intetsigende, bildeløst, likt dette innlegget....

Det er vondt å sitte i salen og mistrives. Dessverre var det sånn Koreografilaboratoriet var for meg denne gangen.

KOREOGRAFILABORATORIET 2017 bestod denne gangen av:

Festen 
Koreograf: Ole Kristian Tangen, Jesús Benzal 
Medvirkende: Ole Kristian Tangen, Jesús Benzal 

Dans, for satan 
Koreograf: Hilde Ingeborg Sandvold 
Medvirkende: Hilde Ingeborg Sandvold

Points of departure
Koreografene: Chriz Nypan, Viktor Frojd, Marika Peura
Medvirkende: Chriz Nypan, Viktor Frojd, Marika Peura

Koreografi for Dansens Hus
Koreograf: Runa Norheim
Medvirkende: Runa Norheim
Lengde: 20 minutter

People
Koreograf: Ingvild Isaksen
Medvirkende: Ingvild Isaksen, Julie Rasmussen, Masako Matsushita, Elisa Vassena

(S)kjønn Safari 
Koreograf: Harald Beharie, Louis Schou-Hansen
Medvirkende: Harald Beharie, Louis Schou-Hansen

Anmeldelse av - Helge

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits