hits

HEDDAPRISEN 2018

Heddadagene 2018 ble avsluttet sndag med en festkveld p Oslo Nye Teater hvor 13 priser ble delt ut. Heddaprisen deles rlig ut for fremragende prestasjoner innen norsk scenekunst. Vi i Teaterungdom.no var selvflgelig tilstede for heie, og for feire.


I kaoset i den overfylte foajeen p Oslo Nye Teater fikk Teaterungdom.no lurt seg til et lite bilde for dokumentere festkvelden

Kveldens konferansierer var Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes, som stdig ledet oss igjennom kvelden. Utallige kostymeskift ble gjennomfrt, og det ble bde spilt teater og sunget. Det var ogs diverse kunstneriske innslag hvor spesielt "Attitudeproblem" med gudmor Marit Moum Aune med englevinger tok kaka. Dette var gy. En annen rd trd under rets utdeling var #stilleforopptak, teaterbransjens bidrag i #metoo-revolusjonen. Sterke kvinner str med andre ord i fokus. Et paradoks i den sammenheng er at hele 10 (av 12) priser gis til forestillinger med mannlig regissr. Nevnte Marit Moum Aune er eneste kvinnelig regissr som fr sin forestilling belnnet denne kvelden. Det mener jeg er et tankekors og noe det br tas tak i.

The Book og Mormon (som vi har anmeldt her!) ble kveldens store vinner med tre priser. Are Kalv vant pris for sin oversettelse og Preben Hodneland for sin rolletolkning av Eldste McKinley. I tillegg vant de kveldens gjeveste pris "rets forestilling". Det Norske Teatret gjorde nrmest storeslem med 6 priser. I tillegg til disse tre prisene vant Antigone (som vi anmeldte her!) pris for "Beste audiovisuelle design", og Utafor (les vr anmeldelse her!) ble ikke bare "rets forestilling for ungdom", de ble ogs belnnet for "Srlig kunstnerisk innsats". En pris uten nominerte, og som ikke deles ut hvert r, kun hvis noen har gjort seg fortjent til den. Ungdomsteater satses det for lite p! trekke frem teamet p en slik mte er viktig og riktig. Vi i Teaterungdom er over oss av begeistring. Gratulerer!  


Utafor <3 FOTO: Dag Jenssen

Engler i Amerika (les anmeldelse her!) vant ved to av skuespillerne, Hermann Sabado og got Sendstad noe som sikret Nationaltheatret to velfortjente priser, og bidrog dermed til at i hvert fall en kvinnelig regissr har sttt bak en prisvinnende forestilling dette teaterret.... Trndelag teater, som gikk inn i kvelden med like mange nominasjoner som Det Norske Teatret (8 i tallet) ble stende p 2 priser, begge til Glassmenasjeriet forestillingen med flest nominasjoner (5 stk). Ragne Grande ble kret til "Beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle" og Johannes Holmen Dahl vant pris for sin regi. Trndelag fikk en pris til, Gilles Berger vant pris for "Beste scenografi" for sitt bidrag til Garage (som vi anmeldte under Heddadagene her!) en forestilling av Cirka Teater og Turnteatret i Trndelag. "Beste barneforestilling" ble Tobias og dagen det smalt som dermed sikret pris ogs til Rimfrost Produksjoner og Hlogaland Teater.

Som en ekstra bonus, og til stor glede for oss som elsker skrive om teater, ble det ogs utdelt en respris i r. "Heddakomiteens respris" ble gitt til Therese Bjrneboe, redaktr for Norsk Shakesspearetidsskrift. Kunstkritikk er viktig og under sterkt press. Prisen kan derfor sees p som et viktig symbol og et nske fra bransjen om at dette trengs!

Alt i alt var dette en festkveld! Utafor skal selvflgelig f ekstra ros av oss. Gratulerer, vi er s imponert over dere. Ogs hper jeg Heddajuryen og teaternorge tar tak i og fr lftet frem flere kvinnelige sceneinstruktrer og regissrer. Det trenger vi! Takk for meg :)

- Helge

Heddadagene: illohas

Den siste Heddadagen fylles Det Norske Teatret i praktfulle samekofter, for Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvs er p besk. Beaivvs skal vre en viktig kulturbrer og formidler av samisk historie, kultur og identitet. Og p scene 3 klarer de nettopp dette, men det er ikke teater. Det vi fr se, eller hovedsakelig hre, er utdrag fra den samiske multikunstneren Nils Aslak Valkeaps teaterstykke "Den Rimhra og Draumesjaren". Valkeaps, ogs kalt Aillohas, blir vr usynlige hovedperson i denne lille timen p Det Norske Teatret.


Velkommen inn i et magisk univers! FOTO: Marit Anna Evanger

Tittel: Aillohas
Tid og sted: Scene 3, Det Norske Teatret, 16. juni 2018
Gjestespill fra: Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvas
Av: Nils Aslak Valkeap                Regi: Rolf Degerlund             
Kostyme: Berit Marit Htta            Musikere: Patrick Shaw Iversen & Roger Ludviksen
Medvirkende: Mary Sarre, Iŋgor ntte ilu Gaup, Nils Henrik Buljo & Egil Keskitalo
Anmelder: Nina Vilde Hoff

P scenen sitter to musikere med instrumenter jeg aldri har sett fr. Til venstre str det fire stoler p rad, og snn blir scenen seende ut. De medvirkende er en salig blanding av musikere og skuespillere. Man gjennomskuer kanskje at ikke alle har erfaring med en snn her type tilstelning, men litt stive kropper og nervse smil gir bare sjarmpoeng til Aillohas. Det viktigste her er uansett ikke hva vi ser, selv om koftene p scenen er helt nydelige, men hva vi hrer. Jeg er ikke alene om se litt stresset ut i det den frste teksten om den Rimhra blir lest p samisk. Like etter oversettes det til norsk, og alle som ikke pryder salen med tradisjonelle samiske drakter kan puste lettet ut. For heldigvis fr vi hre om den nydelige naturen og verdenen den Rimhra og reingjeteren er del av. Det kan bli vanskelig flge historien fra A til da tekstutdragene jevnlig blir supplert med musikk og samisk sang. Poesi og joik blir en uslelig kombinasjon. Sangstemmene, tonene og skuespiller Egil Keskitalos tilstedevrelse forvandler scene 3 til et svevende og mystisk univers.


Heddadagene nrmer seg slutten. Dette er vr siste anmeldelse fra rets festival. N gjenstr bare Heddaprisen i kveld!

Vi fr hre mye om drmmer og tas til drmmeland med de vakreste toner, for det er der reingjeteren fr svar og her et par i publikum dupper av. Men det er nok ikke vondt ment, selv lukker jeg ofte ynene for se for meg Aillohas ord. De sprklige bildene han maler er virkelig vakre, blant annet biter jeg meg fast i en som presser ret mot bakken og hrer moder jords hjerte sl. Og livsvisdom som at man m lre elske seg selv fr man kan elske andre, eller at man ikke br rope hyt om sine evner slik at de mister sin kraft nr man tyr til dem.

Historien og tematikken er ogs dagsaktuell: for mennesker er kun en del av naturen. Klimasprsml dras dermed inn i denne drmmeverdenen og gjr Den Rimhra og Draumesjaren enda mer aktuell for ungdom. Vi fr bare hpe at Beaivvs neste reise til hovedstaden viser oss Aillohas stykke i sin helhet. For det vil vre verdt f med seg.

Heddadagene: Rotsekk

Usensurert, sjarmerende, og med et mykt hjerte. En enmannsforestilling med mange ord, men hvor hver setning har mye si. Alt dette for svare p et av livets viktige sprsml: Hva er fotball?


Ole Christian Gullvg prver gi oss svaret p hva fotball egentlig er. FOTO: Espen Storhaug

Tittel: Rotsekk
Av: Aslak Moe og Ole Christian Gullvg
Gjestespill fra: Turnteatret i Trndelag
Tid og sted: Oslo Nye Teater, Centralteatret, 13. juni 2018
Regi: Aslak Moe      Medvirkende: Ole Christian Gullvg     Lysdesign: Geir Ola Brattaker     Lyd: Steffen Solberg
Anmeldelse av: Einar Bakkerud

Ole Christian er historieforteller i stykket som omhandler hans liv. Vi flger ham fra han var liten og fr hre hvorfor han er s glad i fotball. Det er spesielt et lag som gjelder. Rosenborg. Dette handler like mye om hans forhold til Rosenborg/fotball som sprsmlet Hva er egentlig fotball?

Det hele starter med at han innrmmer sin kjrlighet for Rosenborg og hvordan han har brukt n Rosenborg lagskjorte p hver kamp siden 2009. Den er skitten, men han viser stor kjrlighet for denne t-skjorta. Han snakker om en gang hvor noen av hans venner kommer inn p temaet hva er fotball?, og spinner videre p dette i resten av forestillingen. 

Han forteller om da han leste en bok, og en fremmed kommer bort og spr hva slags bok han leser. Den fremmede er overhodet ikke interessert i fotball, og vi fr her hre argumenter fra bde Ole Christian og den fremmede om hvorfor de liker eller ikke liker fotball. Det er viktig for han  forklare hva som gjr ham s glad i fotball, og for gjre det, m han ta oss med til barndommen sin. Han m forklarer hvordan han ble interessert og hans flelser for sporten. Han viser bde sinne og glede ovenfor fotballen. Det hele virker som en karusell med flelser, men mten han utstrler de p fr til og med meg, som ikke er fotballinteressert, til fle hans entusiasme. Det smitter veldig.


Fotball engasjerer. FOTO: Espen Storhaug

Hans samtale med den fremmede gir en komisk effekt, men er ogs en myk overgang til hans historie om livet sitt og Rosenborg. Han spiller bde seg selv og den fremmede, som for vrig blir omtalt som "en som ligner p Poirots fetter". Det fungerer veldig bra, og han forandrer p stemmen s det er lett skjnne hvem som er hvem. Samtidig som han snakker til publikum, s snakker han ogs til Poirots fetter. Jeg syntes dette er veldig oppkvikkende. Det er ikke bare en ordinr mann som str p en scene og forteller om hans uddelige kjrlighet for Rosenborg. Det hele er kreativt og gjennomtenkt. Det funker veldig godt, det er organisk og det blir veldig morsomt. Kort sagt, alle elementene fungerer veldig bra

Rotsekk er rlig, srt, entusiastisk, morsomt og underholdende. Det er overraskende originalt og organisk. Jeg tror p hvert ord! Jeg anbefaler alle som ikke er fotballinteresserte se denne. Jeg anbefaler ogs p det sterkeste at alle som er blodfan av fotball ser denne. Hvis jeg skulle gitt ett terningkast s hadde jeg gitt denne en klar 6er. S fornyd er en fyr som er uinteressert i fotball, tenk p det.

Heddadagene: Andvake

Mektig! er ordet som best beskriver iscenesettelsen av Jon Fosses Andvake. Her er enestende lys, sterke flelser og Fosses skrivemte vevd sammen til ett stykke p tre akter. Med flere fortellere, mange karakterer og overnaturlige elementer er dette er sterk teateropplevelse, bde for kropp og sinn.


Andvake er en mektig teateropplevelse. FOTO: David Zadig

Tittel: Andvake
Av: Jon Fosse
Gjestespill fra: Hordaland Teater og Den Nationale Scene
Tid og sted: Det Norske Teatret, scene 2, 15. juni 2018
Regi og dramatisering: Torkil Sandsund            Scenografi og kostymedesign: Dordi Strm
Musikk: Erlend Apneseth, Sungji Hong, Arve Henriksen og Trio Medival.
Lyddesign: Mathias Grnsdal og Torkil Sandsund                       Lysdesign: Arne Kambestad
Medvirkende: Erlend Apneseth, Magne Hvard Brekke, Ragnhild Gudbrandsen, Sigmund Njs Hovind, Susann Kambestad, Karl Vidar Lende, Anne Wiig
Anmeldelse av: Einar Bakkerud

Anvake handler om paret Asle og Alida. De har blitt gravide utenfor ekteskap. De er fattige og har ingen sted bo, men prver finne et nytt sted for hver natt. De fr nei, og atter nei. Etter en stund bestemmer Asle seg for finne en bt. Alida er bekymret, men Asle str p sitt og sier at han skal finne en bt s de kan seile vekk.

Jeg liker den dystre og dramatiske frste akten. Den starter med en blomstrende kjrlighet i en hpls situasjon. Stemningfylt lys og ryk skaper en slags vegg for scenen, det er mrkt og trist, men med et lite glimt av hp.


Det er mrkt og dystert, men kjrligheten gir rom for hp. FOTO: David Zadig

Skuespillerne presterer. Alle de ulike smrollene kommer tydelig frem, og Asle og Alida fr briljere i hovedrollene. De treffer med bde timing og flelser. Det virker veldig ekte. Tidvis opplever jeg litt mumling fra noen av bikarakterene som ble litt vanskelige forst, men alt i alt, solid spill.

Tynn ryk ligger konstant i luften, lys viser hvor handlingen foregr. Stemningen er dramatisk og konsentrert. Ellers er scenografien enkel. Falske steiner flyttes rundt av skuespillerne og fortellerne. Rekvisitter og scenografi flyter over i hverandre p elegant vis. Tidvis vakkert, tidvis distraherende. Musikk brukes ogs mye i stykket. Fele spesielt. I tillegg projekteres det p bakveggen. Her ser vi solen, havet, solnedganger og soloppganger. Asle fr stirre utover havet og tenke p sin far eller andre. Alle disse virkemidlene gjr at det alltid er noe vakkert se p, selv i den dypeste sorgen. Litt som kjrligheten mellom Asle og Alida.

Andvake jobber med hele sanseapparatet til publikum. Den lar yet se fantastisk kreativ belysning, mens ret tar inn musikk som gr rett i hjertet. Det er ikke bare ordene som brer flelsene, men hele iscenesettelsen.

Noen overganger kunne kanskje vrt tydeligere, alle skuespillerne trenger kanskje ikke luske rundt i bakgrunnen, det er litt distraksjoner her. Som Teaterungdom blir man sittende tolke og prve forst alle virkemidlene, for dette er voldsomt. Det er mye ta inn, men mye kan jo ogs bety mye kvalitet. Ingen av elementene er drlige. Men for oss Teaterungdom er Andvake kanskje litt for mektig.

Heddadagene: Hamlets pappa er et spkelse

Stykket Hamlet skrevet av William Shakespeare er en tragedie (en veldig trist historie) som inneholder 4000 linjer. Om du skal sette deg ned hre p en hel gjennomlesing blir det fort en forestilling p over 4 timer. Det er det ingen smbarnsforeldre, ungdommer eller noen andre i hele verden som har tid til lenger. G da heller se Hamlets pappa er et spkelse. Den varer en time, fordi de har tatt bort de fleste ordene.


Full kamp! f.v. Jonas Delerud og Elisabeth Topp FOTO: Arild Moen

Tittel: Hamlets pappa er et spkelse
Basert p: Hamlet av William Shakespeare
Tid og sted: Trikkestallen, Oslo Nye Teater, 15. juni 2018
Gjestespill fra: Teatret vrt
Regi: Martin Rosengardten                Scenografi og kostyme: Marika kerblom             Lysdesign: Jonas PA Fuglseth
Medvirkende: Jonas Delerud og Elisabet Topp
Anmelder: Ole Petter Ribe

Ettersom Trikkestallen er kjent som et sted for barneteater, kan man vel forvente fle seg litt utafor om man kommer uten barn og har bikka 9 r for lenge siden. Men, ser man forbi denne sosiale barrieren, har du en utrolig morsom og kanskje litt nostalgisk fredagsopplevelse i vente. Jeg kan si det med en gang, jeg syns alle ungdommer burde ta turen hit for en sykt hyggelig teateropplevelse om alt det som er bde srt og trygt fra barndommen. Ta et edruelig vorspiel her. Da fr dere en del mimre om utover kvelden.

Ofelia mter oss med Ikeapose og Kung Fu Panda i gangen. Hun spilles av Elisabet Topp, som jo er en hndfull. Veldig barneteater, med mye... Ja , bare mye av alt. Veldig enkelt relatere seg til alle som hadde mark i rumpa p skolen, men litt vel mye for mange andre. Jeg er for eksempel selv ikke veldig fan av skrikende skuespillere. Hun tar oss inn p gutterommet til Hamlet, spilt av Jonas Delerud og tidvis Ole Brumm. Han har akkurat mistet faren sin, og har derfor blitt emo-kidden Hamlet. En liten sensitiv gutt som sitter p rommet sitt klekker planer om mord og konspirasjonsteorier. Igjen ganske mulig relatere seg til, for andre. Nr de to karakterene frst kommer sammen, som for vrig er de eneste som holder forestillingen i gang med alle dukkene og bamsene og actionfigurene sine, s er det herlig Bad-Cop-Good-Cop-dynamikk som oppstr p scenen. Vi blir tatt med dypt ned i mrket og opp igjen i tide og utide. Det er galgenhumor for de minste. Her har regissr Martin Rosengardten myndiggjort barnepublikummet sitt ved ikke legge rosa tyll p Dden. En unge satt igjen grt fordi bestemoren hennes hadde dd nylig, og Hamlet var da sterk kost. Det er teater det.


Elisabet Topp er en hndfull av en skuespiller. ​FOTO: Arild Moen

N har jeg akkurat sett en del nytolkninger av gamle klassikere som Don Quijote og Don Giovanni og alle de andre Don-ene, og jeg m si at de fritt tolkede jo ofte ikke handler s mye om originalfortellingen, som den benytter seg av rammefortellinger som symboliserer eller manifesterer de gamle ndene fra slagerne. Men i Hamlet er faktisk Hamlet Hamlet, p gutterommet sitt i 2018, men like s mye Hamlet fra rtne Danmark p 1600-tallet. Og selv om Ofelia og Hamlet bare lekekonspirerer og lekemyrder og skaper lekeintriger og lekebegravelser er det like sannferdig for dem, som en hvilken som helst litterr virkelighet. Det mest ekte yeblikket er nr denne leken plutselig forklares som prokrastinering fra Hamlets sorg over faren. Hele forestillingen er verdt dette yeblikket i seg selv.

Dobbeltmlgruppen har de truffet, som alle andre godt skrevne barneshow p TV. Ser du for eksempel Svampebob eller Mummitrollet om igjen finner du en rekke skjulte skatter kun for voksne. Det er komplekst konstruere en forestilling med tanke p disse to mlgruppene. Det Barneteatret Vrt har gjort spesielt bra, er ikke legge s mye forskjell p gruppene i utgangspunktet. Da treffer flere av poengene bde barna og foreldrene deres. Jeg smilte faktisk av gode, og ikke s rent sjeldent skikkelig hysteriske poenger. Og ikke p den sympatiske mten foreldre gjr, nr de tenker at noe er morsomt for barna. Nei, genuin teaterreaksjon der alts.



Hamlets pappa er et spkelse er genuint morsomt. ​FOTO: Arild Moen

Dette er en forestilling hvor man kan lre mye om hvordan vi mennesker prater om alvorlige tematikker. Det kan gjres p en selvpleiende, medynkelig mte som ofte stagnerer, eller ved hjelp av en kreativ, pedagogisk dialog der alle flelser fr fritt spillerom. Jeg undret meg i starten, lo i midten og grt p slutten av denne forestillingen. Akkurat p samme mte som da jeg s den originale Hamlet frste gang.

Heddadagene: 0+0=4

0+0=4 har spilt i over 5 r, i alt fra teatersaler til tinghus. Vi nordmenn er stolte av det norske rettvesenet og vi har god grunn til vre det. Allikevel hender det at ting gr galt. Gjennom et dypdykk i Torgersen-saken, Liland-saken og Fritz Moen-saken, avdekker skuespiller (og n ogs teatersjef) Thomas Bye hvordan indisier blir lagt sammen til "et samlet bevisbilde". Dette er historien om hvordan rettstaten Norge, under flere justismord, har regnet seg frem til at 0 + 0, ikke lenger blir 0.


Thomas Bye er personlig, uten bli privat i forestillingen 0+0=4. FOTO: Johannes Granseth

Tittel: 0+0=4
Hvor/Nr: Nationaltheatret, Amfiscenen 15.juni 2018
Gjestespill fra: Teater Ibsen            Av: Thomas Bye og Aslak Moe
Regi: Aslak Moe                               Medvirkende: Thomas Bye
Kommende forestillinger: 16.mai 19:00
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikki

Forestillingen er et slags moderne fortellerteater. Thomas Bye forteller hvordan han som ung og nyutdannet skuespiller ble fascinert og grepet av et stykke som viser seg vre basert p norsk rettshistorie. Videre forteller han om hvordan flere drapssaker har hatt lignende utvikling, med den hensikt f en konkret person dmt. Uavhengig av bevis. Gjennom drye to timer dras publikum inn i en mrk del av norsk historie, og man hrer om ting som det er vondt vite at faktisk er sant.

Sannheten blir avdekket, lag for lag. Thomas Bye forteller med et oppriktig engasjement, som smitter over p oss i publikum. Fr pause er det hele ispedd mye humor (vi er blant annet innom "Kvitt eller dobbelt"). Etter pausen er forestillingen like lite lystbetont som disse historiene. Her fr de st alene. Jeg svetter av meg flere kilo underveis. Trene er ikke langt unna. I det stykket er ferdig spretter hele salen opp i en velfortjent stende applaus.


Thomas Bye innkasserer en velfortjent stende applaus. FOTO: Johannes Granseth

Dette er en teaterform det er lett like. Ekteflt, rlig og sjelsrivende. Det er umulig angre dersom man ser 0 + 0 = 4. Forestillingen har allerede spilt i mange r, jeg hper den spiller i mange flere. Slike historier m folk se og oppleve. Srlig ungdom. 

Heddadagene: Sviker - historien om en frontsster

Hva skjer med godt bevarte hemmeligheter nr de kommer for en dag? Enten det er frivillig eller ikke. I 2015 var det 70 r siden andre verdenskrigs slutt, og det norske landssvikarkivet ble offentliggjort. Astrid vervet seg til Tysk Rde Kors og har i all ettertid skjult det for sine nrmeste. Men p sine eldre dager blir hun tvunget til dykke ned i fortiden igjen.


Sannheten kommer for en dag i Sviker  f.v Ola Magnus Gjermshus og Nina Sele. FOTO: Sabina Jacobsson

Tittel: Sviker - historien om en frontsster
Hvor/Nr: Teater Manu. 15. juni
Gjestespill fra: Haugesund Teater
Regi: Elsa Aanensen
Manus: Marius Leknes Snekkevg                       Scenografi: Gjermund Andresen
Medvirkende: Nina Sele og Ola Magnus Gjermshus
Kommende forestillinger: 16. juni kl. 19
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Vrvgen

Scenen i Teater Manu er dekket av hvite laken som henger loddrett ned fra taket. Scenografien er enkel, og desto mer virkningsfull. Blant lakenene danser to skikkelser grasist over gulvet. Det viser seg vre Astrid og pleieren hennes Henrik. Han er den eneste Astrid treffer, ellers holder hun seg stort sett for seg selv.

De kalte oss for engler, smiler hun. Engelen Astrid.

Plutselig en dag str Astrid snn, Thorbjrn, p dren og forlanger svar. Hvorfor var hun aldri der for ham som barn? Hvor forsvant hun hen? Hva gjorde hun? Hvorfor var hun s sint?

Astrids liv blandes sammen. Fortiden, ntid og livet etter dden, hun vet nesten ikke hva som er hva lenger.


Astrids fortid blandes med ntiden, rollen portretteres glimrende av Nina Sele. FOTO: Sabina Jacobsson

Hva skal en gjre nr en er delagt?, spr Astrid p et tidspunkt i forestillingen. Replikken str igjen som en oppsummering. Krigens engler blir dmt for landssvik og m leve med bli dmt for noe de trodde var den gode gjerning.

Hvordan skal de kunne leve livet sitt videre etter det?

Sviker er et mesterverk fra ende til annen. Manuset er poetisk og skuespillerprestasjonene virkelig noe av det beste jeg har opplevd.

Hver av skuespillerne gestalter fire roller. Han er Astrids tyske kjreste, ektemann, snn og hjelpepleier, mens hun spiller fire forskjellige stadier i sitt eget liv. Sceneskiftene er umerkelige og mesterlig gjort, og handlingen spilles helt smlst.

Oppsetningens vrige elementer rammer inn forestillingen p en mte som fr det til fles organisk, og alt klaffer.

Jeg vil gjerne gi denne forestillingen mine aller varmeste anbefalinger, og skulle selv gjerne sett den bde en og to ganger til. Den er rett og slett et mesterverk, og for meg er dette et eksempel p hvor bra teater kan vre.

Heddadagene: Radio Don Quijote

Det faktum at dette sendes live som en fungerende radiosending er veldig imponerende og veldig nervepirrende for meg som har produsert live fr. Regissr Tormod Carlsen har valgt gi alle i publikum radioer med tilhrende headset lytte til. Allerede her er jeg skeptisk til om ikke Teateret Vrt har tatt seg vann over alles hoder. Tekniske duppeditter som introduseres til det gjennomsnittlige teaterpublikum br helst bare vre en stor rd knapp med tydelige instruksjoner. Alt mer komplisert enn dette skaper fort krll p linja. Som alle som har holdt en liten Power Point presentasjon vet, s skal det ikke mye til fr ting gr til helvete for selv den mest tekniske anlagte av oss.

Man mter mange ulike karakterer gjennom forestillingen. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS

Tittel: Radio Don Quijote
Hvor/Nr: Black Box Teater 14.juni 2018
Gjestespill fra: Teatret Vrt
Fritt etter Cervantes:              Regi: Tormod Carlsen                      Scenograf: Thomas Bjrnager
Medvirkende:  Vivi Sunde, Bjrnar Lisether Teigen, Johanna Mrck, Hugo Mikal Skr, Lars Melster Rydjord og Sara Fellman.
Kommende forestillinger: 15.juni 19:00
Anmeldelse av: Ole Petter Ribbe

Og ting gr skikkelig til helvete, men ikke p mten jeg skulle trodd. Publikummerne klarte seg ypperlig, der jeg selv bare opplevde litt skurring p linja mi, men det var fordi jeg holdt kabelen byd, noe som uansett bare gjorde FM-opplevelsen enda mer taktil og troverdig. Nei, ting gikk til helvete p scenen. Med vilje. I god gammeldags Riksteater-Kollaps-i-kulissene-stil. Radioteateret ser ut til flge Murphys lov de ogs, der alt som kan g galt, virkelig gr galt, og gjerne p det verst tenkelige tidspunkt. Nemlig p lufta. Det er en ren skadefryd og guilty pleasure se p Radio Don Quijote.

I det som ved frste yekast minner om et stillbilde fra en Roy Anderson-film, blir vi introdusert til crewet bak radioshowet Dypdykk, med Aurora i spissen. Alt gr rolig for seg. Du har hun som synger live i studio, du har programlederen, du har teknikeren og ungdomskanalen. Ogs har du en blind mann. Et lite frampek om at dette ikke er en vanlig bakenom-forestilling om hvordan det er p arbeidsplassen. Men i likhet med The Office, viser det seg at alle disse karakterene er underdogs og outsidere. Uten at de klarer samarbeid av den grunn. Her er det plass til alle de det ikke er plass til andre steder. Den romantiske drmmende Aurora som elsker Cervantes bker om Don Quijote s mye at det eneste hun vil er lage radioteater om verdens beste bok, teknikeren som er forelsket i henne men fler seg feit og dum, hun kristne som alle tror sliter med angst men som selv bare vil synge, han blinde misforsttte og som ingen har gitt en ordentlig rolle p grunn av handikappet sitt, og til slutt ungdomskanalen som gr gjennom forelskelse og sttiss og liker bde rollespill og rap. Det kan faktisk bli litt vel mye rumpehumor til tider, ihvertfall nr ungdomskanalen spilles av Lars Melster Rydjord og Johanna Mrck som ser akkurat litt for modne ut til gnikke kuk og flashe tits mot glassvinduene i teknikerbsen. Men vi lo for det, og da gjelds det.


Et vanlig produksjonsteam blir sakte men sikkert historien om Don Quijote. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS

Med et produksjonsteam som skaper sin egen virkelighet i denne lille flerbrukshallen og oss som studiopublikum, drar de med Don Quijote ut av litteraturen og inn i livene vre. Med en gradvis fjernere virkelighetsforstelse og innbilte fiender blir de til slutt selv historien om Don Quijote av la Mancha. Vi s det komme, men det er gjort p snedig vis. For ved gjre oss publikum til lytterne som Aurora alltid henvender seg til, kan Teatret Vrt komme med direkte budskap uten at det blir speopera. Alt som sies til lytterne inne i fiksjonen av radiosendingen, blir ogs sagt til oss som publikum i teaterforestillingen. Vi er en og samme person, lytter og publikummer. Og det blir gy med s banale budskap, fordi de hele veien undervurderer oss som lyttere. Men ikke som publikum.

Det er to dimensjoner her, med et voldsomt tempo. Og denne metasuppen har de utforsket til det fulle, skal jeg hilse og si. Jeg er nok litt av den gamle skolen, hvor jeg kunne kost meg glugg ihjel av bare hre p fortellerstemmen til Aurora legge ut om Don Quijote og Sancho Pansa sine fiktive eventyr. Jeg digger radioteater. Men dette er jo ikke radioteater, det er (radio)teater. Om du gjr som meg, s tar du av deg hodetelefonene i blant og bare ser p forestillingen ogs. Jeg tror man m se forestillingen flere en n gang, om man skal f med seg bde det som blir sagt og det som blir gjort. Det blir fort veldig mye informasjon p en gang. Jeg forstr det godt, de spiller p hverandre. Ogs er det tross alt det moderne samfunnet og den hyperaktive informasjonsflyten vi konkurrerer med her. Teatret Vrt har safet det med bare gjre alt samtidig. Og de har safet og truffet blink mange steder.

Jeg siterer Aurora og Dypdykk her: Det er en tynn, tynn linje mellom genistrek og galskap. Jeg er usikker p hva denne forestillingen lander p. Den var jvlig morsom i alle fall og passer alle ungdom som ikke har lest Don Quijote. Den passer ogs de som har lest den, men ikke gamle deg som vil lre mer om Don Quijote i lesesirkel. Hr en lydbok.

Heddadagene: Ur av Terje Vigen

Lisa Lie presenterer i Ur av Terje Vigen en parafrase over Ibsens episke dikt fra 1862. Scenen er satt til en liten grotte i Srlandets fjresteiner, og temaer som sult, sykdom, naturkatastrofer og menneskets desperasjon etter bli elsket brytes opp og blandes sammen i dette gjestespillet fra Trndelag teater og Nordland teater.

Humor blandes med de alvorlige temaene i denne forestillingen. FOTO: Vigdis Haugtr

Tittel: Ur av Terje Vigen
Hvor/Nr: Riksteatret. 14. juni
Gjestespill fra: Trndelag Teater og Norland Teater
Av: Lisa Lie     Regi: Lisa Lie
Medvirkende: Kenneth Homstad, Lisa Charlotte Baudouin Lie og Martin Lervik. 
Scenografi og kostyme: Maja Nilsen
Lysdesign: Steffen Telstad.                Komponist:  yvind Mland
Kommende forestillinger: 15. juni kl. 19 kl. 17 
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Vrvgen

Jeg vil trekke frem teksten som mesterverket i denne teaterforestillingen. Med utgangspunkt i Ibsens dikt har Lie klart skape en moderne tekst som leker med sprklige referanser. Hun snur og vender p Rorbua-sitater samtidig som hun lar den alvorlige tematikken st i fokus. Publikum ler og koser seg p tross av all angsten i stykket, som er gjennomgende gjennom hele forestillingen. Bde teksten og forestillingen har et repetitivt preg. Uro utvikler seg til bekymring som igjen gir stafettpinnen videre til angsten og det totale forfall som deretter vender tilbake til uro, som igjen utvikler seg til bekymring osv. Sammen med den eskalerende angsten i forestillingen, blandes rollene sammen slik at man som publikum ogs blir totalt forvirret og dratt inn i det totale forfall som utspilles.

Forestillingen akkompagneres av umotiverte kollasjer av musikk som dessverre ikke tillegger tekst og skuespill noen ekstra dimensjon. Musikken er satt som en tydelig kontrast til det mrke temaet i forestillingen med sine lette og lekende barokktemaer sammenblandet med norske viser, men for meg str den i grunnen mest i veien. 

Det er en fordel ha lest diktet Terje Vigen fr man ser forestillingen, anbefaler vr anmelder. FOTO: Vigdis Haugtr

De siste 30 minuttene av forestillingen oppleves som noe overfldige. Skuespillerne begynner bli slitne og det tilfres ikke lenger noen nye dimensjoner. Forestillingen hadde nytt godt av raffineres og kortes noe ned. Jeg blir likevel sittende og lure p om dette er et av angstens virkemidler? Kanskje er det meningen at forestillingen skal vre 30 minutter for lang slik at angstens ubehageligheter virkelig blir understreket? 

For f maksimalt ut av forestillingen er det en stor fordel ha lest Ibsens dikt i tillegg til ha grunnleggende kunnskap om Norges situasjon rundt 1860-tallet. Vi var et fattig land, og Napoleonskriger og kornblokade med pflgende hungersnd gjorde livssituasjonen veldig vanskelig. Man la skylda for elendigheten over p andre nasjoner, noe som gjorde at angst og forfall stod i frersetet.

Jeg opplever forestillingen som absurd og noe forvirrende, men samtidig ogs veldig virkningsfull. For sitere teaterflget mitt: Jeg hater og elsker denne forestillingen p samme tid. Jeg blir utfordret, og det er en forestilling jeg vil ha i tankene i lang tid fremover, s det er absolutt verdt f med seg kveldens visning av Ur av Terje Vigen!

Heddadagene: Orlando

For ganske nyaktig ett r siden innkasserte Orlando og Rogaland Teater intet mindre enn tre Heddapriser. Juryen belnnet Nina Ellen degrd med statuetten for "Beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle" , Sigrid Strm Reibo vant for "Beste regi" og i tillegg ble forestillingen kret til rets "Beste forestilling". N er Orlando tilbake. Denne gangen i hele Norges Nationaltheater, og denne gang er Teaterungdom representert i salen.  


Med mystikk og eleganse sjarmerer den unge vakre Orlando alt fra dronninger til tjenestefolk. FOTO: Stig Hvard Dirdal

Tittel: Orlando
Hvor/Nr: Nationaltheatret, Hovedscenen 14.juni 2018
Gjestespill fra: Rogaland Teater
Av: Virginia Woolf                Bearbeidet av: Sigrid Strm Reibo og Njl Helge Mjs        Oversetter: Merete Alfsen         Dramaturg: Njl Helge Mjs
Regi: Sigrid Strm Reibo     Koreograf: Oleg Glysjkov              Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt                Videodesign: Boya Bckman
Komponist: Simon Revholt         Lysdesign: Haakon Espeland       Masker: Jill Tonje Holter        Kostymepatinering og accessoirer: Kjell Nordstrm
Medvirkende: Nina Ellen degrd, Even Stormoen, Anders Dale, ystein Martinsen, Trygve Stakkeland (DJ, musiker og komponist), Dansere: Cassandra Loo
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Forventningene vre er skyhye. Dette er forestillingen som har blitt skrytt opp i skyene bde i st og vest. Hvordan vil den appellere til ungdom? I forkant av forestillingen har jeg forskt lese boken, uten at den falt i smak. Orlando fremstod for meg mer som en drm enn et menneske, derfor falt jeg tidlig ut av handlingen. Men teater er selvflgelig noe helt annet, og Rogaland Teater vet hva de gjr. Jeg blir ndt til spise egen skepsis fr det har gtt tre sekunder. For fra frste strofe er Orlando et sant mesterverk.

Her leker teateret. Video, musikk, kostymer, lys og stemme spiller perfekt p lag. Skuespillerne forteller fra boken, gr inn og ut av roller og kommenterer egne karakterer. Hele tiden innenfor rammefortellingen om Orlando. En vakker ung mann, som lever over flere rhundrer, sover i syv dager og vkner opp som kvinne. Til slutt ender vi i vr egen tid med et sprsml om leppene: "Hva er meningen med livet".


Dronningen, en kvinne som bidrar med f Orlando opp og frem. FOTO: Stig Hvard Dirdal

Det kan jeg selvsagt ikke svare p, men meningen med drive p med teater er slike forestillinger. Hvor hele kroppen sitrer. skulle g ut av salen fles vondt, for jeg vil jo bare at det skal vare og vare. Nina Ellen degrd er briljant i tittelrollen. Hun balanserer karakteren sin p en nydelig mte, og gjr Orlando til et barn av bde sin og vr tid. Rollen forandres, men er egentlig hele veien seg selv. degrd er alvorlig nr det trengs, men er ikke redd for spille p humor heller. Noe forestillingen (i motsetningen til boken slik jeg leste den) er full av. Jeg ler mye og hyt. Samtidig som jeg mer enn en gang har en tre i yekroken. 

Hovedrollen betyr alt i denne oppsetningen. Alt handler i stor grad om bygge et milj rundt Orlando. Gi hen en mulighet til utvikle seg og fle. Samtlige aktrer p scenen gjr her en strlende jobb. Enten det er snakk om dans, musikk eller hyppige rolleskift. Finurlighet er ogs et stikkord. Alt er lst taktfullt og smlst, som om alt som skjer er en selvflge, selv om det overrasker. Jeg sier det igjen, Orlando er et mesterverk!


Nina Ellen degrd er fantastisk som Orlando. FOTO: Stig Hvard Dirdal

Jeg finner ingenting negativt jeg kan sette fingeren p. Her stemmer alt. Det er vanskelig skulle forklare hvordan forestillingen utspiller seg, det foregr s mye. Tross alt spilles det ut flere rhundrer i lpet av disse to og en halv timene. Alt i alt sitter jeg igjen med en flelse av at jeg elsker teater. Og i kveld elsker jeg Rogaland teater, Nina Ellen degrd og Orlando spesielt mye!

Heddadagene: Det er her vi kommer fra

En kvinne snakker til en mann p stedet de mttes frste gang. Nr hun forlater scenen forteller mannen publikum at han er dd. Han tar oss med til bygda han kommer fra, og vi fr mte menneskene han kjente. Hvordan lever de han var glad i videre n som han er borte?


Brageteatret viser Det er her vi kommer fra under Heddadagene 2018. FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Tittel: Det er her vi kommer fra
Tid og sted: Oslo Nye Teater Centralteatret, 14. juni 2018.
Gjestespill fra: Brageteatret 
Av: Thomas Marco Blatt                Regi og ide: Kim Srensen
Medvirkende: Johannes Winther Farstad, Reidar Srensen, Kristian Winther, Dagrun Anholt, Ulla Marie Broch, Maria Pontn, Joseph Angyal
Anmelder: Sandra Miller 

Fra frste stund skjnner jeg at dette vil bli en rrende forestilling. Menneskelige relasjoner og gode skuespillere bygger opp et fint og sjarmerende stykke. Hovedpersonen, som kanskje ikke er hovedpersonen likevel, er forteller, trubadur og koblingen mellom publikum og scene. Den fjerde veggen brytes, og publikum fr et nrt forhold til menneskene p scenen.


Menneskelige relasjoner str i fokus. FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Det er her vi kommer fra passer nok best for voksne og eldre. Det er bde latter og trer i salen. Publikum kjenner seg igjen i og har medflelse med karakterene p scenen. Man kan trygt si at skuespillerne gjr en strlende jobb, enten de portretterer en karakter eller flere. Ogs musikken er med p underbygge flelsene ytterligere. Samspillet mellom musikk og karakterene er meget godt.


"Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om" FOTO:  Signe Fuglesteg Luksengard

Dette er en absolutt en forestilling jeg kan anbefale om du er p utkikk etter et kortere teaterstykke med godt innhold, og om du liker bli rrt.
"Sangen om ditt liv, hva skulle den ha handlet om"

Heddadagene: Garage

Rommet er mrkt og p scenen stikker kulisser og rekvisitter frem mellom en presenning. Vi lurer p hva som venter under den. Publikum er et bredt spektre av aldre, og nr lysene dempes blir vi med inn p sppelfyllingen. Men noens sppel, er andres gull. Hva finner de p fyllingen i dag, og hva kan det brukes til?



P sppelfyllinga finner man mye rart! FOTO: Harald ren

Tittel: Garage
Tid og sted: Trikkestallen, Oslo Nye Teater, 12. juni. Gjestespill fra Turnteatret i Trndelag 
Id og konsept: Cirka teater
Regi: Espen Dekko
Scenografi: Gilles Berger
Medvirkende: Paal Viken Bakke og Gilles Berger
Anmelder: Sandra Miller

Det er to artige arbeidere vi fr mte p fyllingen. Forholdet deres minner litt om Mikke og Langbein, og humoren deres traff bde de eldre og de yngre. Her er det ingen tekst, bare sprk som du kan tyde selv, og som publikum kan vi tolke stykket til det som passer oss best. Er vi 200 r frem i tid, eller kanskje noen r tilbake i en dystopi? Eller bor de to personene p en bortgjemt plass her og n?

Etter hvert begynner mer og mer skje p scenen, og det blir mye gy flge med p. Ti r gamle meg ville ha blitt svrt inspirert til finne p egne duppeditter etter ha sett "oppfinnelsene" til de to arbeiderene. Om oppfinnelsene egentlig er til nytte eller underholdning er en annen sak.


Dingebomser for alt fra barn til besteforeldre blir testet ut. FOTO: Harald ren

Forestilling er ment for tirsalderen, og er rettet til Den kulturelle skolesekken. Lengden p stykket passer bra for aldersgruppen, da den varer omtrent femti minutter. Til tider er det ganske mrkt p scenen med musikk som gjr oss spente, men som ogs kan lage en skummel atmosfre. Jeg la merke til at flere av de yngste barna krp nrmere foreldrene. Lys og lyd spiller en viktig rolle i stykket, i tillegg til den veldig intrikate scenografien.


Hva kommer til skje med dette egget? FOTO: Harald ren

Selv flte jeg at jeg falt mellom to aldersgrupper i salen. Besteforeldrene lo hyt av de ste og morsomme personlighetene p scenen, mens barna satt fremoverlent og fulgte med p dingsebomsene. Det er tydelig at dette er noe man kan se sammen, og at jeg kanskje burde tatt med noen i barneskolealder. Likevel ble jeg underholdt, og litt stresset av de siste ti minuttene, og har ogs ganske lyst p stekt egg. 

Dette er absolutt noe jeg vil anbefale  ta med barn i skolealder p. Det er en fin forestilling og det er mye man kan snakke om i ettertid! Den er nominert til Heddapris for beste barneforestilling og beste scenografi, noe den absolutt fortjener! 

Heddadagene: Rdlista

Det grave en hule under jorda og rett og slett bli der. Det er lsningen. Det m vre i skogen. Jeg tenker p hva jeg skal ha med meg og hvordan dra skal vre. En luke ned til hulen. Luken skal ha ls og vre skjult under granbar. Kjettingls for alltid kunne lse.


De fire aktrene i aksjon. f.v.  Modou Bah, Hanne Amalie Smedstad, Thea Borring Lande og Jo Berger Myhre. FOTO: L.P. Loretz

Tittel: Rdlista
Hvor/Nr: Riksteatret, Nydalen 13.juni 2018
Gjestespill fra: Akershus Teater og Thea Borring Lande Produksjoner
Ide og manus: Thea Borring Lande      Regi: ystein Ulsberg Brager           Koreografi: Sigrid Edvardsson           Musikk: Jo Berger Myhre
Medvirkende: Hanne Amalie Smedstad, Modou Bah, Thea Borring Lande og Jo Berger Myhre
Anmeldelse av: Eline Otterstad

Vi blir hentet ute i foajeen av de tre skuespillerne som tar oss med inn i deres verden. Nr vi kommer inn i salen spr de om vi kan hjelpe til. Sammen setter vi opp scenografien (kanskje deres hule?). Vi sitter alle sammen inne p scenen, innenfor disse tre veggene, vi er selv i sentrum gjennom hele forestillingen.  

I Rdlista flger vi de tre ungdommene Jorun, Sander og Sigrid p femten r. Forestillingen bestr av tre ulike monologer som gjennom hele stykket flettes sammen og forsterker hverandre. De tre monologene handler om det fle seg utenfor og nske ha en tilhrighet. Tematikken blir sett p fra forskjellige ststeder, men er tydelig hos alle. Jo, som den fjerde aktren p scenen forsterker monologene og handlingen med egenkomponert musikk.


Hanne Amalie Smedstad viser oss at bltt er rtt. FOTO: L.P. Loretz

Rdlista har en utrolig sterk og rlig tekst som tydelig viser en femtenrings tanker og flelser. Den er upolert og sannferdig. Det som gjr forestillingen virkelig rlig er at teksten er basert p intervjuer med ungdom over flere r. Sammen med skuespillerne og den levende musikken blir dette en rlig og helt r teateropplevelse. Det er umulig ikke fle en slags tilknytning til en av de tre monologene, og det at skuespillerne snakker direkte til deg, gjr det hele enda sterkere. Her er den fjerde veggen helt borte, det er intimt, direkte og srt. 

Jeg synes det er utrolig bra at alle de som er medvirkende i denne forestillingen virkelig har gtt inn for lage en forestilling som tar opp problemer hos ungdom som ikke alltid er like tydelig hos alle. Tematikken er virkelig tatt p alvor. Jeg anbefaler Rdlista p det varmeste. Det er srt og vondt, men veldig aktuelt. Om du var femten for mange r siden, er femten r i dag eller om du blir femten om noe r, s er dette noe du kan fle p eller kanskje observere hos noen andre rundt deg. Dette er teater som er skapt for teaterungdom!

Heddadagene: Sidespringerne

De frreste som lever i pne forhold, vet om at det er det de gjr. Og det folk ikke vet har de ikke vondt av! Eller er det faktisk rlighet som varer lengst? Kilden Teater klarte lokke Jo Strmgren ned til Srlandet med tilbud om at han kunne f skrive et stykke om det han flte Kristiansand trengte mest. Resultatet ble Sidespringerne, en komedie i farsestil om utroskap.


Et teaterstykke om det Kristiansand trenger. FOTO: Kjartan Belland

Tittel: Sidespringerne
Hvor/Nr: Riksteatret. 12. juni 2018
Gjestespill fra: Kilden Teater
Manus, Regi og scenografi: Jo Strmgren
Medvirkende: Johannes Blsternes, Ina Maria Brekke, Ingri Enger Damon, Steffen Mulder og Lars Emil Nielsen
Lyddesign: Stephen Rolfe
Anmeldelse av: Eline Otterstad

Vi kommer inn og ser en scene med 5 mannekenger kledd som bruder og brudgommer. Snart dreier scenen og Ina Maria gjr seg klar til f besk. Det vi snart skal f se viser seg vre en utrolig innviklet og fascinerende historie. Alle skuespillerne spiller seg selv, men som veldig karikerte, noe som setter de i situasjoner de kanskje ikke ville ha oppskt selv. Vi flger Ina Maria, Steffen, Johannes, Lars Emil og Ingri, og fr se deres intime forhold til hverandre. Vi fr se rollene med hverandre i en privat setting, og mte de en og en hos psykologen Ingri hvor vi fr et dypere innblikk i hver enkelt karakters liv og problemer.

Skuespillerne klarer gjennom hele forestillingen bevare spenningen, og overraske publikum gang p gang. Hele forestillingen var blottet for kjedelige yeblikk, og samtlige skuespillere utfylte hverandre p en veldig god mte. Timingen i Sidespringerne er intet mindre enn eksepsjonell!


Innviklede historier fortelles p dreiescenen. FOTO: Kjartan Belland

Gjennom hele stykket benyttes en dreiescene, hvor alle de forskjellige rommene blir skapt klart og tydelig. All scenografi er gjennomfrt i detalj, noe som gjr det ekstra gy se skuespillerne boltre seg.

Jo Strmgrens tekst er i tillegg utrolig bra. Dette er virkelig et stykke som burde ha vrt satt opp over hele Norge. Sidespringerne treffer et stort aldersspenn og er nok like morsomt for ungdom som for godt voksne. Det skal nevnes at stykket spiller endel p sex, noe det er greit vre klar over. 

Jeg skjnner virkelig hvorfor Fedrelandsvennen ga terningkast seks! Jeg ble underholdt gjennom hele forestillingen og kan ikke si en negativ ting om opplevelsen. Anbefaler virkelig alle f sett denne forestillingen om muligheten skulle by seg!

Heddadagene: Hello

" vre fdt i Norge er et stort privilegium," sier Teatersjef Janne Langaas, og er tydelig i sin presentasjon av forestillingen  HELLO. Hun forteller videre om de som ikke er s heldige, at man m pne ynene, og om de som har bygget seg et nytt liv. Hun avslutter med skrive, "Norge har plass til dem". Jeg m innrmme at jeg fr frysninger p ryggen nr jeg skriver de ordene, og det er ikke uten grunn.


De tre danserne danser og forteller sine historier.  FOTO: Lise skjraasen

Tittel: HELLO
Hvor/Nr: Black Box Teater Store scene, 12.juni 2018
Gjestespill fra: Teater Innlandet og Therese Slob Produksjoner
Ide og Koreografi: Therese Slob
Medskapende dansere: Abir Alyousofi, Milkias Alem og Bao Andre Thanh Nguyen.
Kommende forestillinger: 13.juni 17:00
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Om vi nsker innse det eller ei, s lever vi i en tid hvor ord som "vi" og "de" brukes mye. Folk kalles lykkejegere og blir fortalt at de blir bret p gullstol. Teater Innlandet, koreograf Therese Slob og teatersjef Janne Langaas treffer derfor spikeren p hodet nr de henvender seg til ungdom. Uten tvil og nling, uten lange avregninger eller diskusjoner om hjelp her eller der, helt kompromisslst sier de "Norge har plass". 

Hello handler om se hverandre og om mtes som mennesker. Tre dansere forteller sine historier. Tre dansere med ulik bakgrunn og som ikke ser ut som en klassisk Ola Nordmann. De forteller om flukt og om kampen for et bedre liv. Det formidles via dans, film, musikk og replikker. Forestillingen er direkte og tydelig - her skal historiene frem koste hva det koste vil.


Abir Alyousofi leverer en overbevisende innsats. FOTO: Lise skjraasen

Therese innfrer en rekke virkemidler fra teateret inn i denne dans/teater-hybriden. Rekvisitter og tekst brukes flittig, men det er nr de danser at de tre aktrene virkelig fr skinne. Her fr vi ogs se noen smil innimellom. Det er godt for dans skal jo ogs vre gy. Teksten er tidvis litt vel banal og fremfrelsen av den ogs litt enveis. Da mistes litt av dybden som ligger under. Kanskje kunne noen sekvenser (spesielt midtveis) vrt lst p en litt smidigere og mer finurlig mte. Ting flyttes p og av scenen fremfor oppst og forsvinne. For det blir virkelig magisk nr ting daler ned fra himmelen og danserne fr danse flelsene fremfor si de hyt.

Alt i alt kan jeg trygt si at jeg tror p HELLO. Jeg tror det er viktig formidle slike historier, spesielt til ungdom, og jeg tror at slike forestillinger kan vre med p endre holdninger og hjelpe folk med mte hverandre som mennesker. De siste 15 minuttene er dessuten helt magiske, og budskapet som ligger bak vokser og vokser i bakhodet utover i de sene nattetimer etter at jeg har kommet meg hjem fra teateret. Derfor vil jeg gratulere Teater Innlandet med en viktig og flott produksjon, og for en viktig og flott mlgruppe. Dette er en forestilling for Teaterungdom!

Heddadagene: New Skin

Et sted i krysningen mellom konsert, installasjon og konseptuelt teater finner vi New Skin, en oppsetning i samarbeid mellom Black Box teater, Ultimafestivalen og BIT-teatergarasjen. Forestillingen avkler p rituelt vis vrt samfunn dets forventninger og krav til seksualisering av menneskekroppen. Virkemidlene er mange og komplekse, men samtidig enkle og utrolig virkningsfulle. 
 


En krysning mellom konsert, installasjon og konseptuelt teater. FOTO: Ingrid Eggen

Tittel: NEW SKIN
Hvor/Nr: Det Norske Teatret, scene 2. 12. juni
Gjestespill fra: Teaterhuset Avant Garden, BIT Teatergarasjen og Black Box Teater
Av og med: Signe Becker og Ingvild Langgrd
Lyddesign: Bernt Isak Wrstad
Lys: Tilo Hahn
Kommende forestillinger: 13. juni kl. 19
Anmeldelse av: Elin Wettergreen Vrvgen


Scene 2 p Det Norske Teatret er dekket av sm installasjoner, og bak en av dem str en kvinne kledd i hvitt. Hodet og brystet hennes er dekket av utsmykninger som fr henne til fremst pre-historisk. Sangen hennes er fengslende, og stemmen lager lyder som resonerer dypt i magen. Akkompagnert av dette, beveger en annen hvit skikkelse seg over scenen og avdekker skulpturer og bilder av menneskekropper i alle tenkelige former og strrelser. 

Forestillingen bestr primrt av musikk, lyder og bevegelse, noe som forsterker budskapet i den ene monologen som sier;  Visste du at vr tidsregning starter omtrent 2.500 r fr Kristus. Hva enn det betyr. Visste du at forut for dette har det vrt velfungerende samfunn i hele 20.000 r. Hva enn det betyr. 
 


Lys- og lyddesignet i denne forestillingen imponerer virkelig! FOTO: Ingrid Eggen

Gjennom forestillingen fascineres jeg over hvordan de mange lydinstallasjonene p scenen skaper et utrolig spennende, seremonielt bakteppe av lyd som akkompagnerer en billedlig hyllest til den mangfoldige menneskekroppen og alle dens uttrykk. Lysdesignet er virkelig noe av det beste jeg har opplevd. P et tidspunkt i forestillingen faller himmelen sakte ned over publikum, noe som fremprovoserer en nesten klaustrofobisk flelse. Vi blir sittende over himmelen og betrakte jorden fra oven, og jeg tenker over min lille, men utrolig viktige, rolle i dette enorme universet. Dette grepet alene gjr forestillingen verdt f med seg.
 


Scenen blir i lpet av forestillingen forvandlet til et kunstverk. FOTO: Elin Wettergreen Vrvgen


Nr forestillingen er over str scenen igjen som et enkeltstende kunstverk som kunne vrt en egen utstilling p Astrup Fearnly museet. En ode til mennesket og et viktig statement mot seksualiseringen av dagens samfunn. New Skin er et konseptuelt kunstverk som utfordrer samfunnets syn p mennesket, og dersom du vil oppleve noe helt annerledes, br du definitivt f med deg kveldens forestilling!

 

Heddadagene: Tjidtjie

Helt siden 1910 har srsamiske barn blitt sendt hjemmefra for bo p internat og g p skole. Til begynne med var dette en bevisst del av fornorskningspolitikken, hvor tanken var effektivisere undervisningen av den uvitende og ukunnige lappiske befolkningen. Senere ble internatskolene et middel i den samiske kulturens gjenreisning. Foreldrene sendte barna sine milevis av sted for at de skulle lre samisk sprk og kultur, og s dem ofte ikke igjen fr i feriene. Det samme skjedde med seksrige Maria. Hun skulle begynne p arjel-saemiej suvle p Snsa. Uten pappa, og uten mamma, Tjidtjie.


Marja Lisa Thomasson spiller seksring med barnlig sjarm. FOTO: Erik Brseth

Tittel: Tjidtjie
Av: Ane Aass
Gjestespill fra: Rohde & Aass produksjonar, Turnteateret i Trndelag og arjelhsaemien teateret AS.
Tid og sted: Det Norske Teater, scene 3, 12. juni 2018
Regi: Ane Aass
Koreografi: Mia Habib                 Komponist: Tor Haugerud
Medvirkende: Marja Lisa Thomasson, Charlotta Kappfjell, Erlend Auestad Danielsen og Tor Haugerud (musiker)
Kommende forestillinger: Det Norske Teater 13. juni 2018
Anmeldelse av: Ole Petter Ribe

se det samiske gjestespillet Tjidtjie under Heddadagene er som se en familieproduksjon. Makan til sjarmerende oppsetning. De fire aktrene er som en liten familie, som alle har hver sine oppgaver og sine formidlingsegenskaper. Mamma joiker, far spiller instrumenter, lillesster forteller og storebror danser. Selv blir jeg mo i knrne av godt fortellerteater, s ikke rart jeg forelsker meg i formatet med en gang jeg forstr at det ikke skal spilles ut overdramatiske scener i rokokkostil, men joikes, perkusjoneres, danses og fortelles p nkternt vis. Det er slik jeg kjenner og elsker samisk kultur: Rett p sak, og tidvis abstrakt. Det Norske Teateret har hatt en lang rekke fortellerforestillinger i det siste, hvor man ikke fr for lite, og akkurat ikke for mye.

Hele forestillingen starter i mrket, scenografien er enkel og abstrahert. En boks laget i internatlaminat gulvspon som ser ut til kunne flyttes p av skuespillerne. Et kjedelig element om man ikke kan leke med det. Men det kan man, og det gjr aktrene etterhvert ogs. For hele forestillingen er full av lek. Faktisk lek, som barn ville nsket vre med p om de hadde blitt invitert opp p scenen; Lassokasting hvor man prver fange en kjekk samtidsdanser som spiller reinkalv. Lpe i ring og leke sisten med en kjekk samtidsdanser som spiller ut dine egne flelser. Klatre p bokser med en kjekk samtidsdanser som spiller lekekamerat og flere komplekse flelser. Det hele er gjort til et lpende, lekende fortellermarathon. Aktrene blir faktisk slitne, noe som fikk meg til ville vre med i valsen og leke. Et utrolig smart grep. For veldig f i norsk historie har vrt med leke med disse barna eller involvert seg i de historiene som fortelles her. Tvert imot. Og n sitter vi p kanten av setene vre og ber om f prve og leke med aktrene p scenen. Det fr vi ikke lov til, fordi det ikke er vre historier fortelle eller vre leker leke. 

Den enkle scenografien forsterkes av leken som foregr p scenen. FOTO: Erik Brseth

Tjidtjie (mor)

Fra mrket hrer vi joik med etterklang og fylde, samt en stemme som er jvlig klar over hva hun vil formidle. Det er pningsnummeret. Joiken kommer igjen, og supplerer alle kritiske yeblikk i fortellingen. Charlotte Kappfjell er strlende tilbakelent og vandrer gjennom forestillingen som et slags overnaturlig vesen av klang. 

Aehtjie (far)

Sammen med joiken leverer Tor Haugerud oss perkusjon fra klokkespill, trommer og rsm instrumenter som man ikke ser hva er. Sammen skaper Tjidtjie og Aehtjie det musiske bakteppet til Maria sine minner om barndommen. De klarer p en eller annen mte gjre det tungt nr det trengs og lettspiselig nr vi har ftt nok av det dystre.

Maria spilles av skuespiller Marja Lisa Thomasson. Hun skriver ut samiske og norske gloser om hverandre. Hun ber bnn og avslutter med forbanna inni Satans helvete, Amen. Vi blir redde, men s gr hun tilbake til vre st og forfjamset liten seksring p internat. At det skremmende og barnlig sjarmerende ligger s tett, er noe av det som gjr denne forestillingen bde utrolig underholdende og alvorlig. Fortellerstemmen til Maria geleider oss humoristisk og trygt gjennom en ellers litt hyperaktiv forestilling. Uten den hadde vi muligens flt oss som barnehage-onkler og -tanter med svnunderskudd.

Miesie (Kalven)

Med alt fra flelsesforklarende dans til lping i sirkler, klarer Erlend Audestad Danielsen si veldig mye uten si ett eneste ord. Og han bare dukker opp fra starten av. Det er ingen som introduserer han. Selvflgelig skal vi ha en danser p scenen hele tiden, enten han tar mye plass med lekeslossing og kunsterisk vandalisering av scenografien, eller om han tar liten plass ved gjemme seg i tomrom og krype seg skjelvende sammen til trst fra Maria. Alle kan f lov til gjre akkurat det de vil p scenen, fordi de har en spass klar forstelse av hva de formidler hver for seg.

Deilig og behagelig se p, ta med familien din!

Heddaspesial: Heddanominasjonene

Endelig er de her, Heddanominasjonene! 35 nominerte skal bli til 11 prisvinnere. Vi i Teaterungdom.no drister oss til komme med en aldri s liten kommentar.


Orlando p Rogaland Teater vant prisen for "Beste forestilling" 2017. N er Heddadagene i gang, og 17. juni kres en ny vinner. FOTO: Stig Hvard Dirdal

The Book Of Mormon (les vr anmeldelse av forestillingen HER!) som tidligere i r vant vr egne kring av rets forestilling 2017 , er ikke uventet blant de store favorittene. Etter ha rasket med seg Musikkteaterprisen er det kun Heddapriser som str igjen. De har fire muligheter, deriblant kveldens gjeveste pris "rets forestilling". I tillegg har skuespillerne Kristoffer Olsen og Preben Hodneland blitt nominert til "Beste mannlige skuespiller/hovedrolle" og "Beste mannlige skuespiller/medspiller". Tre nominasjoner man lett kunne forutse. I tillegg til dette har Are Kalv's oversettelse blitt nominert i kategorien "Beste scenetekst", hvor han skal vurderes opp mot oversettelsen til Elisabeth Beanca Halvorsen av Lyset skal bare skinne p meg og mine nsker og Tyra Tnnessen (en personlig favoritt) sine valg av bibelske tekster, sanger og salmer til Sndagsskolen. Begge produksjonene spilte p Trndelag Teater, som i likhet med Det Norske Teatret har imponerende 8 nominasjoner.

Nationaltheatret er som vanlig ogs sterkt representert med seks nominasjoner. Den fantastiske Engler i Amerika  str for fire av dem. De gjeve prisene "rets forestilling" og "Beste regi" i tillegg til skuespillerne got Sendstad og Hermann Sabado som begge imponerte stort nr vi hyllet forestillingen tidligere i vr (les anmeldelsen HER!). Personlig hper jeg forestillingen ender opp med minst 2 priser.


Vi elsket Engler i Amerika da vi s den tidligere i r, og krysser fingrene for at mesterverket blir Heddaprisvinner i flere kategorier. FOTO: yvind Eide

I tillegg til The Book of Mormon og Engler i Amerika er ogs En folkefiende p Rogaland Teater, Glassmenasjeriet (med hele fem nominasjoner, som er flest av samtlige forestillinger) p Trndelag Teater og Panini-BoysRoom av Vegard Vinge og Ida Mller i samarbeid med Festspillene i Bergen og Berliner Festspiele, nominerte til "rets forestilling". S fr man se om klassisk teaterkunst, eller musikalsk komikk kan sl Vinge/Mller-universet i en slik kring. Sistnevnte er (selvflgelig) ogs nominert i kategorien "Beste scenografi/kostymedesign", en pris de absolutt br innkassere.

En pris Teaterungdom er ekstra spente p er "Beste forestilling for ungdom". I fjor gikk prisen til kompaniet NIE og forestillingen We come from far, far away. En verdig prisvinner, hvor prinsipper rundt hvordan man lager forestillingene er viktig. En av rets nominerte havner ogs innenfor denne kategorien - Nyanser av gris (les vr anmeldelse av forestillingen HER!) er Antiteatrets 15. forestilling. De er godt kjent for teaterinteressert ungdom i hovedstaden og fortjener virkelig vre nominert. Jesus Christ Superstar​ fra Haugesund Teater er ogs nominert, i tillegg til Utafor (les vr skamlse skryting av forestillingen HER!) p Det Norske Teatret. Vi kommer til sitte ytterst p stolkanten nr vinneren blir lest opp, og nsker alle tre nominerte lykke til!


Hurra for Antiteateret som lager forestillinger for ungdom, og gratulerer med Heddanominasjon. FOTO: John Andresen

I likhet med andre savner ogs vi en nyskreven scenetekst i scenetekst kategorien. P den annen side er det flott se Tyra Tnnesen som nominert. Ogs nominasjonene til Kjersti Horn i kategorien "Beste regi" for Valdens historie (som vi har anmeldt HER!) og til Bjrn Floberg som "beste mannlige skuespiller/medspiller" i Kirsebrhagen (som vr anmelder kalte "udiskutabelt dritbra", les anmeldelsen HER!) vil vi trekke frem som gode. Sterke prestasjoner som det er lett glemme nr enorme produksjoner som The Book of Mormon og Panini-BoysRoom er inne i bildet.

Alt i alt har 2017-2018 vrt et sterkt teaterr, hvor vi i Teaterungdom.no har ftt sett og anmeldt rekordmange forestillinger. Hele 16 av nominasjonene har vi dekket i lpet av ret. Og flere skal det bli fr utdelingen den 17.juni. For vi planlegger storinnrykk under HEDDADAGENE! For en festival!

Full oversikt over alle nominerte finner du her!

- Helge

Heddadagene: Invasjon!

Forestillingen Invasjon! av Sogn og Fjordande teater (SoFT) gjester Teater Manu under Heddadagene. En kreativ og sprudlende bombe av en forestilling der du blir grepet av teaterets magi fra frste stund.


Teatrets magi p sitt beste fra Sogn og Fjordane Teater. FOTO: Bent Are Iversen

Tittel: Invasjon!
Tid og sted: Teater Manu, 8. juni. Gjestespill fra Sogn og Fjordane teater
Regi: Frode Gjerlw
Medvirkende: Frode Gjerlw, Idun Losnegrd, Kadir Talabani, Reidun Melvr Berge og Thomas Bipin Olsen
Anmelder: Kari Schulstad Wasa

Dette er en kreativ og sprudlende forestilling, som er teknisk vanskelig gjre. Forestillingen starter med at vi blir mtt av tre skuespillere, hvorav to er kledd i beduin-antrekk og nsker oss velkommen p arabisk As-Salamu Alaykum. Publikum blir med ett tatt til sten og den arabiske verden. Gjennom hele forestillingen er det mye tekst og koreografi for skuespillerne, men det klarer de med glans. Overgangen mellom tablene de skaper p scenen er smlse og oppleves som veldig smooth. Av og til kan den nynorske teksten g litt for fort og det er litt vanskelig f med seg alt de sier. Men det er mye jeg liker med forestillingen. Spesielt godt liker jeg fjrvifte sekvensen og hvordan fjrviftene brukes rytmisk med musikken og som scenografi. Det viser virkelig frem det lekne teatersprket regissr Frode Gjerlw har lyktes med f fram.


Kreativitet og energi kjennetegner Invasjon! FOTO: Bent Are Iversen

I starten gjr forestillingen et grep som overrasker alle i publikum. Flere av publikummerne blir opprrt og tar til og med til orde midt i forestillingen. Etter dette grepet har forestillingen publikum med en gang. Vi sitter med rene p stilk og ynene fokusert p det som skjer p scenen. Hva grepet er nsker jeg ikke avslre da jeg hper s mange som mulig vil se forestillingen.
 


Det er umulig ikke bli engasjert underveis. FOTO: Bent Are Iversen

Teksten er skrevet av svensk-tunisiske Jonas Hassen Kemhiri og oversatt av Kristin Auestad Danielsen. Det er en god tekst og gjennom flere historier vi gr inn og ut av, blir vi belyst rundt temaet "hva vil det si vre norsk i et flerkulturelt Norge i dag?" Forestillingen kretser rundt temaer som fryktretorikk og fremmedskepsis i et multikulturelt samfunn. Vi blir kjent med Abulkasem som tar form i flere figurer og blir etter hvert et eget begrep. Hvem var eller hva er egentlig Abulkasem?


Fantastisk, denne br du se! FOTO: Bent Are Iversen

Forestillingen fr oss til le, den fr oss til bli pinlig berrt og den klarer skape sre yeblikk. Den fremstr som fresh og nytenkende. Alt hva en kan nske seg p en god time. Jeg vil si at den absolutt passer for ungdommer. Noen av sprkbegrepene som blir brukt kan vre vanskelig forst, men forestillingen undervurderer ikke sitt publikum. Den gir heller ungdommer noe strekke seg etter. SoFT har turnert rundt p ungdomskoler i Sogn og Fjordane og jeg hper flere ungdommer fr muligheten til se den i andre deler av Norge. S spre ordet og kjenn din beskelsestid! 

Heddadagene: Havboka

Det er umulig ikke ha Hkjerringa svmmende rundt i hodet nr man forlater salen etter ha sett forestillingen Havboka. En syv meter lang hai p havets dyp, som kan ha levd siden den franske revolusjonen. For det er nemlig dette dyret, det lengst levende virveldyret p jorda, vi skal bli kjent med p Riksteatret fredag kveld. Morten Strksnes, forfatteren bak suksessen Havboka, har tatt med seg lesere jorda rundt, i sitt forsk p  fange Hkjerringa i Vestfjorden - og n er det blitt teater.

HAVBOKA av Morten Strksnes p Hlogaland Teater.
Foto: Marius Fiskum
www.mariusfiskum.no

"Det er ikke ofte en stlending fr se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger", skriver vr anmelder. FOTO: Marius Fiskum

Tittel: Havboka
Av: Morten Strksnes
Gjestespill fra: Hlogaland Teater
Tid og sted: Riksteatret 8. juni 2018
Regissr, koreograf, scenograf og dramaturg: Anders T. Andersen
Komponist: Adrien Munden           Musikalsk ansvarlig: Espen Elverum Jacobsen
Medvirkende: Kristian Fr. Figenschow, Trond Peter Stams Munch, Torstein Bjrklund, Thea Borring Lande, Trude ines, Marius Lien, Inge Kolsvik, Espen Elverum Jakobsen
Kommende forestillinger: Riksteatret 9. juni 2018
Anmeldelse av: Nina Hoff


Hlogaland teater nsker p sine nettsider publikum velkommen til en ramsalt og rocka fortelling. Det hele starter noks rocka i det en kar kommer inn p scenen mens han spiller gitar, etterfulgt av syv bandmedlemmer. Det viser seg at seks av dem er skuespillerne som skal ta oss med p reisen til Morten og Hugo. Trond Peter Stams Munch og Kristian Fr. Figenschow spiller karakterene, eller rettere sagt, forteller og synger om dem. Alle forteller de om havet. Alle kommer de med fakta om havet. Alle forteller de om Lofoten, p nordnorsk. Det er ikke ofte en stlending fr se et helt ensemble med vaskekte nordlendinger og det  hre om havet p en av de vakreste dialektene vi har, gir forestillingen et lft! Litt for ofte snubles det i replikkene, noe som dessverre kan delegge for de fine bildene Strksnes har illustrert.

Alle synger de om havet, p engelsk vel og merke, et sprk de behersker godt. Srlig Trude ines har en sangstemme som brer historien om Hkjerringa godt - hun kunne sttt foran tusenvis av rockere og holdt konsert etter konsert! Men for en 25-r gammel lkkajente som meg, kan hennes lrklask bli litt vel mye. Figenschow er helt klart publikums favoritt, ettersom det kommer (hflig?) humring og latter fra salen hver gang han sier noe. Selv skjnner jeg ikke hva det er de ler av. Er han egentlig standup-komiker, eller er det en "havhumor" som jeg absolutt ikke forstr? Det eneste jeg vet, er at det nesten blir litt forstyrrende at Figenschow alltid skal si replikken sin med et lurt smil. Personlig vil jeg heller trekke frem Marius Lien, som med sin lune tilstedevrelse nytraliserer ptattheten til standup-komikeren og rockedronninga. 

HAVBOKA av Morten Strksnes p Hlogaland Teater.
Foto: Marius Fiskum
www.mariusfiskum.no

"Musikken gir et ndvendig avbrekk i en teksttung forestilling", skriver vr anmelder. FOTO: Marius Fiskum

Det kan se ut til at denne gjengen, som alle prater om havet, ikke helt passer sammen. Som mitt flge sa etter forestilling, "det kunne minne litt om en gjeng billettkontrollrer". Forteller de historien om Hkjerringa fordi de har samme dialekt, eller hva er det som bringer dem sammen? Jeg m rlig innrmme at jeg ogs blir litt forvirra over hva slags type teater dette er. Hovedsakelig s er det musikkteater, men samtidig ogs dokumentarteater, med hint av stand-up og innslag av barneteater. Det blir ikke enklere nr scenen ser ut som et konsertlokale med preg av konferanse, hvor to skjermer p bakveggen viser oss hvor vakkert og brutalt havet er lengst nord. Ellers er det bare et par sorte kasser skuespillerne benytter seg av p mf under sangnumrene. Man fr heller ikke noen svar i kostymene, som p mange mter ser ut til vre deres private klr.

Jeg sitter i salen med mange sprsml, og plutselig er Havboka over. P Hlogaland teater skulle forestillingen vare 2t og 25min, men blir i Oslo p 1,5t. Er det derfor jeg ikke skjnner slutten? Det er utfordrende  sette opp moderne romaner, og kanskje blir det enn vanskeligere nr det skal gjres med sakprosa. Jeg og min generasjon er nok ikke den mlgruppen regissr Anders T. Andersen nsket treffe, men det s ut til at den eldre garde likte forestillingen godt. Musikken gir et ndvendig avbrekk i en teksttung forestilling, men takket vre noen merkelige regigrep kan det gi assosiasjoner til Allsang p Grensen, eller i dette tilfellet "Allsang p Skrova". Om du har et nske om bli bedre kjent med Hkjerringa og Vestfjorden, tror jeg ungdommen heller br lese boken og ta en roadtrip nordover. Om du ikke skulle ha tid - gjr som meg og drm deg bort til mystiske Lofoten gjennom musikken og Moddis "Km va du"?.

Forestillingen Havboka  er en hyllest til havet. Det er et nydelig univers som unge mennesker fra storbyen kunne hatt s mye glede av bli dratt inn i, men som her forsvinner i fattig scenografi, snublende skuespillere og en flelse av ha havnet p jobbfesten til onkelen min. 

Heddadagene: Almost Nothing

"Almost Nothing et forsk p presse vulgrmaksimalismen inn i et syltynt minimalistisk format", str det beskrevet p Black Box teater sin hjemmeside. Det er et konsept som hres bde uforstelig og ytterst spennende ut. Hva er egentlig vulgrmaksimalisme? Og hvordan kan et minimalistisk format vre syltynt? Vi dro til Black Box teater for finne det ut!


Mimikk og ansiktsuttrykk er en stor del av forestillingen. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson

Tittel: Almost Nothing
Hvor/Nr: Black Box teater, store scene. Fredag 8. juni
Regi og koreografi: Henriette Pedersen
Medvirkende: Hkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar
Lyddesign: Vilde Nupen
Lysdesign: Tilo Hahn.
Kommende forestillinger: 9. og 10. juni kl. 19
Anmeldelse av: Stine Srensen

"En vulgrmaksimalisme, eller grovkunst, inspireres av det usmmelige og sterkt sanselige", str det videre beskrevet p Black Box sin hjemmeside. Det stemmer ganske bra, for i Almost Nothing er det frst og fremst det fysiske uttrykket som str i fokus. Det blir ogs brukt tekst fra boken Joelle Joelle av Vibeke Tandberg, men det er den menneskelige kroppen og mimikken som fanger interessen. Teksten er ute av kontekst og blir fremfrt av aktrer som spenner kroppen s mye at det er vanskelig f med seg hva som sies. Men dette gjr ikke noe, for det er ikke ordene som er viktig. Det er Hkon Mathias Vassvik og Sulekha Ali Omar sin tilstedevrelse og fysiske uttrykk som som utgjr forestillingen, og her briljerer de!

Formatet i forestillingen er som den beskrives, nemlig minimalistisk. Store scene p Black Box Teater er helt bar, foruten et teppe som ligger midt p scenen. Utrykket er ogs minimalistisk. Det er ingen store sekvenser av bevegelse eller hylytte stemmer, men heller blir alt gjort i det sm. Nr Omar setter sine ftter p teppet, er det med minimale og rykkete bevegelser. Nr Vassvik skal sette seg ned, er det i et s langsomt tempo at det tar litt tid fr vi registerer at han synker mer og mer. Men uttrykket er enormt. Vi ser de svetter, vi ser kroppen jobber, og vi ser ansikter som vrir seg i forskjellige grimaser. Det maksimale mter det minimalistiske, uten tvil. 


En stor lodden parykk finner veien til aktrenes hoder. En rar og morsom detalj som vekker nysgjerrigheten. FOTO: Sveinn Fannar Johannsson

Musikk er en viktig del av helheten. Den gr i ett med resten av stien og supplerer med rolige toner og subtile skift. Kun et sted stiger lyden s voldsomt at vi kjenner bassen vibrere i setet, men uttrykket p scenen fortsetter i sine sm utfrelser. Den kraftige lyden understreker bare motsetningen mellom det maksimale og minimalistiske ytterligere. Effekten blir ogs at vi fr et litt etterlengtet brudd, for noen av bevegelsesmnstrene kunne med fordel vrt kuttet litt ned p. 

Dette er ikke en forestillingen jeg ville anbefalt til hvem som helst. Den krever mye tlmodighet, et pent sinn og en interesse for det abstrakte og uforstelige. Men er du den som finner gleden i det surrealistiske og blir underholdt av de forunderlige yeblikkene, s er Almost Nothing absolutt en forestilling verdt  se! 

Heddadagene: Hospitalet

Kritikerroste Hospitalet er tilbake p Operaen etter ha vrt spilt i 22 land verden over. The Guardian hyllet forestillingen og i Sydney-operaen ble den spilt i tre uker. I Oslo har den blitt spilt p Nationaltheatret (2005) og Dansens Hus (2008) og p Operaen i 2016. N er den tilbake p scenen som en del av Heddadagene 2018. Her mter man islandske sykepleiere som m sl ihjel tiden, i mangel p pasienter. Slike absurditeter som man etterhvert har lrt at kjennetegner Jo Strmgren Kompani.


Jo Strmgren er tilbake i Operaen, med seg har han tre skitne sykepleiere. FOTO: Knut Bry

Tittel: Hospitalet
Hvor/Nr: Den Norske Opera og Ballett scene 2. 8.juni 2018
Regi, koreografi, manus og scenografi: Jo Strmgren  
Musikk: Haukur Morthens, Donizetti, Bach, Los Paraguayos, Nancy Sinatra, Jan Garbarek, Barry Adamson, Jrgen Knudsen
Medvirkende: Guri Glans, Gunhild Aubert Opdal, Ingri Enger Damon (Jo Strmgren Kompani)
Kommende forestillinger: 9.juni 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Den Norske Opera og Ballett sine huskoreografer har vi i Teaterungdom blitt glade i. Jo Strmgren har gitt oss forestillinger som Sult og Utkanten p Operaen og Salve regina p Dansens Hus, som var nominert i vr egen kring av "rets forestilling 2017". Denne gangen er vi tilbake i Operahuset p scene 2. Selvmedisinering og venting str i fokus. Her er kvinner p scenen, sykepleiere i en absurd islandsk virkelighet.

Vi hrer helikoptre fly hyt der oppe. De tre kvinnene er skitne og ekle. Seksualitet blandes sammen med frykt og vold. En nkkel mangler. Et bilde. Kanskje kjrlighet? Virkeligheten p dette stedet er absurd. Total makt forderver fullstendig, ogs i Hospitalet. Men har egentlig noen av disse sykepleierne makt? Underlig og ubehagelig. Det er umulig ikke mene noe om Hospitalet. S hva mener jeg?


Hospitalet er en av forestillingene under Heddadagene 2018. 

Jeg er forvirret. I fem minutter elsker jeg forestillingen, de neste fem synes jeg det er fryktelig kjedelig. Nesten p grensen til banalt. Det er nesten konstant 1-5 i publikum som ler hylytt. Selv ler jeg ikke en eneste gang. Vold, sex og skitne kvinner er kanskje tematikker som ikke engasjerer meg nok. Jeg sliter ogs med det faktum at jeg ikke har sympati for noen av kvinnene. Alt dette kan riktignok bli bagateller dersom man bare er ute etter fle noe. Jeg fler masse, og forstr godt hvorfor Hospitalet har blitt spilt over hele verden.
 

M du se Hospitalet? Nei.

BR du se Hospitalet? Tja.

Vil du angre HVIS du ser Hospitalet? P ingen mte! Det er s mye rart pakket inn i en dry time. Selv er jeg, absurd nok, bare forvirret.

 

 

Verdilse menn

Det er en veldig spesiell kveld. Endelig er det min tur til se forestillingen jeg trodde jeg aldri skulle f se. Det startet med ei venninne fra videregende som syns forestillingen var s bra at hun ville sette den opp med klassen. Hun snakket s mye om forestillingen, sang p sangene derfra og fikk meg til fle at jeg hadde gtt glipp av noe viktig. TI r senere fr jeg endelig muligheten til se Verdilse menn, og det er frst nr jeg setter meg i salen det slr meg at jeg ikke aner hva forestillingen handler om. 

 
Jan Slid i rollen som Goggen. FOTO: yvind Eide 

Tittel: Verdilse menn
Hvor og nr: Nationaltheatret, 4. juni kl 19:30
Regi og scenografi: Anders T. Andersen             Musikk: Joachim Nielsen
Skuespillere: Jan Slid, Gard Eidsvold, Kim Srensen, Marte Engebrigtsen, Per Egil Aske/Finn Schau
Musikere: Petter Pogo, Runar "Kula" Johannesen, Petter Baarli 
Kommende forestillinger: 21., 22., 23., 28., 29. og 30. august 
Anmelder: Kamilla Skallerud


Det starter veldig dystert. Scenen er mrk og ganske tom, med unntak av fire toaletter som er spredd rundt i rommet og innredningen til en stue midt p gulvet. Jan Slid, i rollen som Goggen, kommer frst inn p scenen. Han er ganske tff i trynet, men irriterer seg over at alle andre har skaffa seg et liv, mens han bare sitter her alene og ryker. Det tar ikke lang tid fr han fr besk av Kleggen, fantastisk spilt av Gard Eidsvold. Det er frst nr han kommer inn jeg virkelig forstr meningen bak "Verdilse menn". Her mter vi de narkomane. De som er fryst ut av samfunnet og de som er blakke som faen. Det eneste lyspunktet finner de i rusen.


Musikk og humor er viktig i denne ellers ganske dystre forestillingen. FOTO: yvind Eide

Etterhvert kommer ogs Knuger'n og Herr Smith inn i stua. De snakker om lst og fast, og spesielt Kleggen har mye p hjertet. Han har nettopp blitt far, og forteller mer enn gjerne hvordan fdselen gikk til - en historie som er alt annet enn det man forventer. Resten av frste akt gr til tider gr det litt tregt, men det er deilig med noen musikalske avbrekk innimellom.   

Forestillingen bygger p musikken til Jokke & Valentinerne, s musikken spiller en viktig rolle! Det er en skikkelig rockemusikal, hvor skuespillerne bryter ut i sang nr du minst venter det. Og det eneste negative jeg har si, er at noen av sangene blir litt for korte - jeg skulle gjerne hrt mer! Jeg elsker hvordan gitarist Petter Baarli tar den helt ut, han eier virkelig scenen han str p og er med p lfte forestillingen mange hakk. Ikke mistforst meg, alt er veldig bra, men Baarli er helt klart toppen av kransekaken!  


Dette er det beste jeg noen gang har sett Gard Eidsvold gjre! FOTO: yvind Eide

En annen som imponerer, er Gard Eidsvold! Jeg har sett ham i mange roller tidligere, men rollen som narkomane Kleggen er det beste jeg har sett ham gjre! Han spiller s overbevisende at jeg til tider tror de har plukket opp en narkoman mann fra gata og puttet ham p scenen. 

Selvom frste akt blir litt lang, tar det seg virkelig opp i andre akt, og det hele avsluttes med et skikkelig rockenummer! Forestillingen viser oss livet til de narkomane fra deres vinkel. Vi fr se at de er ekte mennesker med ekte flelser, men at n feil avgjrelse kan f fatale flger. Forestillingen er troverdig, og klarer dra fram mye humor i den tunge situasjonen de har havnet i. Etter ti rs venting, er jeg glad jeg endelig fikk se Verdilse menn, det var virkelig verdt det! Det er en viktig forestilling som fortjener de fulle salene de har hatt. Har du enda ikke sett den, har du noen f muligheter til i august, men da br du bestille billetter n! 

 

The Amelia Project

De siste dagene har jeg brukt p oppleve teater p en annerledes mte. I stedet for dra p teater, har jeg sittet hjemme i stua, p toget og i bilen og hrt p teater. Hrespill er ingen ny oppfinnelse, men det er en kunstform som kanskje ikke er s kjent n om dagen. Jeg har noen svake minner om radioteateret til NRK, men utenom det, er det drlig utvalg av hrespill i Norge. 


Philip Thorne og ystein Ulsberg Brager str bak The Amelia Project  GRAFISK DESIGN: Anders Pedersen

Tittel: The amelia project
Hva og hvor: Hrespill, lytt gratis p https://ameliapodcast.com/listen-now/ 
Av: Philip Thorne og ystein Ulsberg Brager
Lyddesign: Fredrik Skaare Baden
Anmelder: Kamilla Skallerud

Det internasjonale teaterkompaniet Imploding fictions, med Philip Thorne og ystein Ulsberg Brager i spissen, har laget en hrespillserie som bygger p mystikk og humor. Serien heter The Amelia Project, og handler om et selskap som hjelper folk forsvinne, for s dukke opp med en ny identitet. Vi mter mennesker som av forskjellige grunner vil fordufte og bli borte for omverdenen. Det skal helst se ut som et ddsfall - problemet er bare at de ikke vil d. Her er det om gjre finne den mest finurlige mten forsvinne eller skifte identitet p, uten at man faktisk dr. 

I episodene flger vi en person av gangen, og vi er med i planleggingsfasen av forsvinningen. Det er overraskende spennende, og jeg liker denne formen veldig godt. Det er veldig kjekt kunne ta med seg teater p ret, for i en hektisk hverdag er det ofte vanskelig finne tid til dra p teater. Med hrespill har du teateret med deg p telefonen uansett hvor du er, og du kan ogs sette det p pause nr det dukker opp andre ting - enklere blir det ikke. Det blir litt som en blanding av podcast og lydbok. Det er detaljert, og bildene dukker opp i hodet med en gang. Nr man leser en bok ser man ofte for seg hvordan det ser ut der karakterene befinner seg. Snn er det her ogs. Skuespillerne er gode p formidle, og det er lett glemme at man ikke sitter i en teatersal. 


Er hrespill kommet for bli?  ​GRAFISK DESIGN: Anders Pedersen

The amelia project er et veldig kult og annerledes prosjekt som jeg har kost meg veldig med. Jeg ville aldri byttet ut teater med hrespill, men det er absolutt en fin ting ha p ret nr man sitter p toget hjem fra skolen. Denne historien er ogs noe helt nytt, og p ingen mte en klisj. Jeg syns det er skikkelig kult at Imploding fictions tr satse i nye retninger, og hper mange flere gr inn og hrer p serien! 

Heddaspesial: Intervju med Lisa Lie

Det er onsdag formiddag, og utenfor skinner den varme mai-solen. Jeg har satt meg ved vinduet p Baker Hansen og venter p forfatter, regissr og skuespiller Lisa Lie. Hun kommer inn imens hun noterer i full fart p mobilen. Dette er en dame med mange baller i luften, og under rets Heddadager fr vi se hennes forestilling Ur av Terje Vigen; en forestilling om ensomhet og slit, men ogs med en god dose humor!


Lisa Lie er en kul dame, med mye spennende fortelle! FOTO: Stine Srensen

Ur er kanskje ikke et s kjent begrep for mange i dag. Ur beskriver en periode med drlig avlinger og fangst, som igjen ofte frer til hungersnd og sult. I Norge har vi ikke opplevd hungersnd siden napoleonskrigen p starten av 1800-tallet. Det er i denne perioden Terje Vigen foregr, et episk dikt skrevet av Henrik Ibsen i 1861. Og det er Terje Vigen Lisa Lie benytter som utgangspunkt i sin forestilling. Nr jeg spr om tittelen, Ur av Terje Vigen, ler Lie og sier det var ment som en spk. "Nr man skjnner at Terje Vigen er en fiktiv karakter, s blir tittelen morsom", forklarer hun.

Lie tar oss med i tankeprosessen bak forestillingen. Hun forklarer at hun ville ta utgangspunkt i ur p alle plan, bde emosjonelt, spirituelt og konomisk. "Det ble en hard prosess. Det var til tider ganske slemt, ensomt og jvlig, men vi hadde jo bestemt oss for jobbe med drlig stemning og manglende samhold, s da s" sier Lie. "Det var jvlig tungt arbeid," innrmmer hun, "men det var jo det vi hadde satt for oss gjre". 


Lie forteller at hun og scenograf Maja Nilsen brukte mye tid p bygge universitet fr prveperioden. FOTO: Vigdis Haugtr

Inspirasjonen til bruke Terje Vigen kom etter ha sett en gammel stumfilm fra 1917. Lie forteller at hun ble veldig grepet av filmen, men syntes samtidig at den var veldig morsom. Slik ville hun lage en forestilling som tok for seg de vanskelige situasjonene i livet, men ogs finne humoren i det. Det historiske aspektet var ogs en viktig del av hvorfor hun ble nysgjerrig p temaet. "Ur er s langt unna oss i dag, vi har aldri kjent p kroppen hvordan det er nr det ikke finnes mat. Det er en veldig spennende del av vr egen norske historie, men vi lrte aldri s mye om den p skolen," forteller Lie.

Det ble brukt mye tid p samle inn bakgrunnsmateriale og research fr forestillingen sto ferdig. Lie forteller at ideen kom allerede i 2014, s det har vrt mange rs arbeid i forkant av premieren i fjor. I tillegg til ha skrevet manuset og ha regi, er Lie ogs skuespiller i Ur av Terje Vigen. P sprsmlet om hvordan det har vrt, ler Lie og innrmmer at hun hadde det veldig travelt. "Jeg jobber jo mest i det frie feltet hvor jeg har bedre tid, men p institusjonsteatre er prvetiden p kun tte uker. Jeg skulle gjerne hatt tre mneder," sier hun.


Lie innrmmer at det tok litt tid fr de fant rytmen i spillet. "Man m spille en stund fr man skjnner hva det er," forklarer hun. FOTO: Vigdis Haugtr

Nr de begynte ve p gulvet forteller Lie at de frst improviserte mye rundt temaet. Slik arbeidet de med forskjellige situasjoner som skapte materiale til forestillingen. "Man kan si at vi komponerte underveis," forklarer Lie. Videre leker de ogs mye med sprket i forestillingen. Det er lagt inn ord som er der for forstyrre publikum litt, slik at det oppstr et forventingsbrudd. Man tror man vet hva man fr, men s gjr man ikke det allikevel. "Vi lette etter det som er "off", slik at det ogs ble ur i sprket," forteller Lie. Hun beskriver det ogs litt som poesi, at man m lese gjennom linjene for forst hva som skjer. "Jeg vil ikke diktere hva folk skal syns eller fle, men heller aktivisere publikum til tenke selv. Skape sin egen mening,?" sier hun.  

Nr jeg spr hvorfor Ur av Terje Vigen passer for ungdom, ler Lie og sier at den er ganske grov, og det liker jo ungdommen. Hun legger til at forestillingen ikke er fordummende, og at det er viktig at man ogs blir utsatt for andre typer uttrykk enn det man vanligvis ser p scenen.  Vi i Teater Ungdom er enig, og vi gleder oss til se Ur av Terje Vigen spille under Heddadagene!

Heddadagene: Dancing with Bergman

En ny solfylt dag gr mot slutten, og vi trekker inn i Operaen for se premieren p Dancing with Bergman. Forestillingen er en hyllest til filmskaperen Ingmar Bergman, og allerede fra vi kommer inn i salen, er lerretet trukket ned og gamle filmsnutter viser oss noe av det vi har i vente. I 2018 ville den svenske filmskaperen Ingmar Bergman fylt 100 r, og dette feires med en festforestilling i Operaen. Tre generasjoner med svenske koreografer har gtt sammen om lage denne hyllesten til filmskaperen. 



Danserne i Memory utgjr en sjarmerende duo. FOTO: Lesley Leslie-Spinks

Tittel: Dancing with Bergman, bestr av verkene 4 Karin, Thoughts on Bergman og Memory
Hvor/nr: Den Norske Opera og Ballett, 5. juni
Koreografi: Mats Ek, Alexander Ekman og Johan Inger
Medvirkende: Anna Herrmann, Nina Botkay, Olivia Ancona, Alva Inger Armenta, Alexander Ekman, Mats Ek og Ana Laguna
Kommende forestillinger: 6. juni
Anmelder: Kamilla Skallerud

Kvelden er delt opp i tre verk, hvorp det frste blir vist to ganger. Vi fr en introduksjon hvor det fortelles at dette verket er inspirert av filmen De frdmda kvinnornas dans. Da filmen gikk p svensk TV, ble den frst vist n gang, s fikk man hre en forklaring p hva det handlet om, fr den ble vist p nytt. I flge Bergman var dette en veldig pedagogisk mte se en forestilling p, og man vil mest sannsynlig forst mer, eller se forestillingen fra en helt annen vinkel den andre gangen man ser den. Akkurat snn har de gjort det p operaens scene 2 i kveld. Jeg fikk en klar tanke om hva det handlet om i lpet av frste visning, men etter ha hrt forklaringen og sett det hele p nytt, forstod jeg enda mer. For meg som ofte har problemer med forst samtidsdans, var dette en veldig kreativ lsning som ga meg mye. Ikke bare forstr jeg mer, jeg sitter ogs igjen med sterkere minner av koreografien og alle nyansene. 
 


Fire dansere i forskjellig alder utgjr damene i De frdmda kvinnornas dans. FOTO: Erik Berg

Thoughts on Bergman er navnet p det andre verket. Her mter vi danser Alexander Ekman, som ogs har koreografert dette verket. Vi gr fra filmstudio til stue, og fr et innblikk i hvor frustrerende og gy det er skape noe. Det jeg husker best er nr voiceoveren spr hva som er dans. Danseren p scenen gjr flere forskjellige bevegelsesmnstre, hvorp sprsmlet er dette dans? blir gjentatt. Hva er forskjellen p hvordan man danser p fest, i stua eller p scenen? Jeg har ofte tenkt p det selv, og syns denne iscenesettelsen fr fram mye humor og svarer godt p sprsmlene! 


Alexander Ekman gjrsin tolkning av Ingmar Bergman. FOTO: Erik Berg

I det tredje og siste verket mter vi to eldre dansere. Tidligere leder for Cullberg balletten, Mats Ek, har koreografien p dette verket, og er ogs en av danserne. Den andre danseren er hans kone, Ana Laguna. Det er en romantisk duett som ender i opplsning. Jeg fler familiedrama ofte er tema i Ingmar Bergman sine verk, og denne koreografien er den perfekte hyllest til den store filmskaperen og en fin avslutning p kvelden. De to danserne utgjr et sjarmerende team, og jeg blir imponert over alt de fr til - alder er tydeligvis ingen hindring for en samtidsdanser. 


Ekteparet Ana Laguna og Mats Ek i en nydelig duett.  FOTO: Erik Berg

Det blir en kveld fylt med nyanser og spennende koreografier. De tre verkene str i stor kontrast til hverandre, men fyller hverandre p en elegant mte. Alle verkene er s ekte. Ingen prver vre noe mer enn det de er. Alt er veldig teatralsk, s det er lett lage seg opp en mening om handlingen i de forskjellige historiene. Det er ikke ofte jeg er i Operaen og fler jeg kan slappe av, og slippe konsentrere meg for forst handlingen. I kveld gjr jeg det og jeg nyter hvert sekund. Ingmar Bergman var en stor mann, og de tre koreografene som har utarbeidet denne forestillingen, gir ham en verdig hyllest! 

Begjr under almene

Nationaltheatret begir seg ut p en farlig ferd nr de kaster seg ut i Nobelprisvinner Eugene O'Neills tragiske univers med sin oppsetning av Begjr under almene. Som s mange andre, har ogs jeg O'Neill som en av mine favorittdramatikere (og forfattere). Dette verket er en ferd i fotsporene til de store greske dramaene Kong dipus og Medea. Mennesker faller for folk de ikke burde f et godt ye til, og drap av egne barn blir til slutt eneste utvei for erklre egen kjrlighet til den man nsker. En enorm historie fylle den bittelille Amfiscenen med.


Elegant kaos, slik det ofte er i Eugene O'Neills familiedramaer. Fra venstre: Ravdeep Singh Bajwa, Erland Bakker, Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen og ystein Rger. FOTO: yvind Eide

Tittel: Begjr under almene
Hvor/Nr: Nationaltheatret, Amfiscenen 4.juni 2018
Av: Eugene O'Neill                      Oversatt av: Ole Johan Skjelbred                     Bearbeidet av: Victoria Meirik
Regi: Victoria H. Meirik                Dramaturg: Hege Randi Trressen                  Komponist/Musiker: Siv yunn Kjenstad
Medvirkende: ystein Rger, Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen, Erland Bakker, Ravdeep Singh Bajwa og Siv yunn Kjenstad 
Kommende forestillinger: 5., 8. og 9.juni
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

 

Dessverre lykkes ikke denne forestillingen helt. De enorme flelsene til skuespillerne virker tidvis ptatt. Hvorfor elsker de s sterkt? Alt vi ser er kjipe eksistensielle samtaler og fordmmelse av livene de lever. Noe som er synd, for denne teksten rommer jo s mye mer. S hvorfor oppleves forestillingen s platt som plattingen den spilles p? Litt melodi grand prix faktor i scenografien klarer ikke sprite opp denne forestillingen. Heller ikke musikken, som av uviss grunn har stor plass i en forestilling hvor den gir liten til ingen mening. Huff, Begjr under almene, er nok ikke s drlig som det kan hres ut her, men forventningene til denne produksjonen var s mye hyere enn dette.

Handlingen foregr p en gudsforlatt (eller kanskje ikke?) grd. Det er fattige kr, familiekrangler og dine, mine, sine barn ispedd en god dose ddsfall. To snner drar, far kommer hjem med ny kone, og stesnn og stemor fr et forhold. Og til slutt et barn. Tragedien i disse tragiske skjebner blir komplett nr mor dreper eget barn og samtlige str igjen ulykkelige.

 


Far og snn,  ystein Rger og Ravdeep Singh Bajwa. FOTO: Erika Hebbert

 

Ja, jeg avslrer alt. For alt blir nrmest avslrt i lpet av de frste 5 minuttene av forestillingen. Det er s lett se hvor det brer. Publikums interesse ligger i hvordan det skal bli fortalt. Regien er seig, med enkelte underlige humoristiske innslag (som jeg ikke kjenner igjen fra O'Neills tekst). Det er ogs sm brudd hvor skuespillerne "danser", i ordets videste forstand. Hvor er finurlighetene? Hvor er smerten? Hvorfor fr ingenting bygge seg opp?

Kanskje er dette dramaet for stort for Amfiscenen? Det er ikke godt si. Men her har dyktige skuespillere, sammen med en dyktig regissr, laget en ganske drlig forestilling av et helt fantastisk verk. Ikke alt er like elenden. Replikken "Ta begge to" sitter som en real knyttneve i magen, men det er s utrolig mye bra som gr p Nationaltheatret om dagen, s fyll heller opp salene p andre forestillinger enn denne. 

P vei. Ned?

Det har nettopp vrt varmerekord i Oslo, sola steiker og de fleste ligger p stranda og leser til eksamen. Vi er spente p om vi fr teatersalen for oss selv denne kvelden, men et lite knippe mennesker har mtt opp p Det Andre Teatret for f med seg premieren p P vei. Ned? Det er alltid litt skummelt sitte p frste rad nr du er p intimteater. Vi tar likevel sjansen. ​


Skuespilleren er fanget i et stort hvitt tystykke, nr jeg skjnner hva det er, er det plutselig mye mer som gir mening.  FOTO: Jonas Jeremiassen

Tittel: P vei. Ned? 
Hvor og nr: Intimescenen p Det andre teatret, 31. mai kl 19:30
Av og med: Marte Mrland
Kommende forestillinger: 7., 8., 14. og 15. juni
Anmelder: Kamilla Skallerud

Forestillingen spilles p intimscenen til Det andre Teatret, og det lille knippet med mennesker, blir plutselig en full teatersal. Det frste jeg legger merke til er noen store vifter p gulvet. Viftene er ikke skrudd p, men det er definitivt mennesket som kravler rundt p gulvet for finne veien ut av et enormt hvitt tystykke.

Marte Mrland har med dette premiere p sin frste soloforestilling. Det starter med slutten, s det er frst etter ha sett hele  forestillingen jeg skjnner hva den frste scenen egentlig handlet om. Det hele er bde absurd og til tider ganske abstrakt. Jeg skjnner ikke s mye av sammenhengen, men jeg sitter likevel humrer for meg selv gjennom hele forestillingen. Det er skikkelig gy, og jeg fr veldig medflelse for de to karakterene som dukker opp p scenen.


Kan alle drmmer bli til virkelighet? FOTO: pressefoto fra detandreteatret.no

Musikken spiller en viktig rolle i forestillingen, og det blir ogs vist sm filmsnutter med folk som forteller oss hva de drmmer om. Forestillingen handler om det ha en drm, og veien mot mlet. Vi flger hovedsakelig to forskjellige karakter, med ulik drm og forskjellig utfall. Det er viktig tro p seg selv, for den som gir opp kommer uansett ingen vei. Og de som str imot all motstand, kan plutselig komme langt. De forskjellige karakterene viser oss dette, og det som ser ut til vre den mest hplse situasjonen, fr plutselig en helt annen vending.  

Forestillingen er uventet og overraskende, hele tiden med nye twister og vendinger. Den varer bare en dry halvtime, men det er helt perfekt denne sommerkvelden. Hadde den vrt lenger, hadde man nok mistet publikum underveis. Det gjr man ikke her! Publikum er med hele veien, og det hres ut som det er flere enn meg som koser seg. Forestillingen spiller bare 4 ganger til, s du br vre raskt ute om du skal f plass i denne bittelille salen, men det kan absolutt anbefales!

Heddaspesial: Intervju med Therese Slob

Det er inneklemt dag, og byen er stappfull av folk som har tatt seg fri for nyte sola. Sommerferieflelsen begynner komme snikende, men for Therese Slob er det alt annet enn ferie som str p programmet. Nr jeg mter henne, forteller hun at hun kommer rett fra prver til forestillingen Survival som snart reiser p turn til Sr Korea, og s er det rett tilbake til Oslo for f med seg Heddadagene. 


Therese Slob str bak forestillingen Hello

Forestillingen vi skal snakke om heter HELLO, og er Teater Innlandet sitt bidrag under Heddadagene. Forestillingen tar for seg livet til tre dansere med ulik bakgrunn -innvandrer, flyktning og flerkulturell. To av danserne, Abir og Miko, var selve inspirasjonen til lage forestillingen. Therese forteller at hun har kjent disse to lenge, og at det er deres historier som inspirerte henne til lage forestillingen. Jeg kjenner p bde respekt og beundring i mte med mennesker som har en s annen bakgrunn enn min egen, og jeg opplever at disse menneskene beriker mitt verdensbilde, utvider mine perspektiver og tilfrer mye som jeg er takknemlig for. Ofte blir flyktninger og innvandrere sett p som en mottaker, og det norske samfunnet som en giver, men jeg mener at det er mye mer nyansert enn som s, og at vi m begynne med se menneskene og ikke bare de politiske sprsmlene. De store massene bestr av mange enkeltmennesker med virkelige historier, og i HELLO mter du tre av dem sier Therese. 

Den tredje danseren, Bao, ble med etter god gammeldags stalking. I og med at to av danserne allerede var p plass, trengte de en tredje danser med en historie som kunne passe inn i fortellingen. Therese gjorde research og tok kontakt med de danserne hun mente kunne vre aktuelle, til slutt landet hun p danseren Bao fra Kingwings Crew. 

Forestillingen bygger alts p tre virkelige historier, hvor tre dansere fr fortelle utifra sitt eget liv og sin bakgrunn. I forarbeidet med forestilling rullet de ut meter med grpapir p gulvet, der skrev og tegnet danserne sine livshistorier. Videre har dette blitt til tekster og bevegelse, og til slutt en forestilling. Jeg har dyp respekt for danserne som har turt g inn i en spass srbar prosess hvor man virkelig gir mye av seg selv p alle mter. Det har vrt veldig viktig for meg som koreograf vre bevist hva som hrer hjemme p en scene og ikke, danserne er dnn rlige men de skal ogs f lov sette grenser."


Tre dansere, tre historier. FOTO: Lise Skjraasen

Identitet er et viktig tema i forestilling, og identitet er i flge Therese, en universell tematikk. Hvordan opplever man verden? Hvordan ser man seg selv? Hvem er jeg? Hvor hrer jeg til? Dette er sprsml alle kan kjenne seg igjen i, uavhengig av hvilken bakgrunn man har. 
HELLO er tro mot egne historier, rtt og upolert. Kort fortalt: This is it. 

Danserne har bakgrunn fra urbane dansestiler som hiphop og break, s bevegelsessprket i forestillingen er ungdommelig. I tillegg er det unge mennesker p scenen som forteller sin historie, s jeg er enig med Therese i at dette hres ut som en forestilling som passer perfekt for ungdom. Den spiller p Blackbox Teater under Heddadagene, og skal etterhvert ogs ut p turn med Den Kulturelle Skolesekken. 


Urbane dansestiler bruker for formidle sanne historier. FOTO: Lise SKjraasen

Den viktigste drivkraften for Therese nr hun lager forestillinger, er ha noe man nsker si. Det er en lang og krevende prosess lage en forestilling fra bunnen av, s det m vre en drivkraft i bunn. Mange koreografer er opptatt av "hvordan", men jeg er nok mer opptatt av  hva og hvorfor. Hvordan "hva" blir lst, er noe jeg finner i den kreative prosessen. Veien er et stort landskap som jeg finner mens jeg gr. Det er farger, bilder, tanker og sm dotter som blir tydeligere og tydeligere. Therese forklarer engasjert med hele seg, og det er som jeg blir dratt inn i hennes tankegang. Jeg skjnner godt hva hun mener nr hun forteller at hun fler seg som en ristet brusboks. 

Nr jeg spr hvorfor publikum burde se HELLO under Heddadagene, fr jeg raskt til svar at dette er tre fortellinger som fortjener bli hrt! Det er tre virkelig mennesker som forteller om hvordan de har bygget opp et liv fra ingenting, noe som er bde fint, vondt og vanskelig. Det er ikke et ml for meg at man skal sitte igjen mene noe i en spesiell retning, men jeg vil at vi skal velge se og lytte. Og mte hverandre som mennesker. Punktum.

Svanesjen

Sammen med Ntteknekkeren, er nok Svanesjen verdens mest kjente ballett. Den legendariske musikken til Tsjajkovskij og bilder av vakre ballerinaer med enkle, hvite hodeplagg er for mange selve bildet p ballett. Den Norske Opera og Ballett velger denne gangen flge tradisjon. Det er hverken 5000 liter vann eller noen Natalie Portman p scenen, men en liten norsk vri er det allikevel blitt plass til. Helt, helt p slutten.


En klassisk ballett p en klassisk mte. Elegant og lekkert. FOTO: Erik Berg

Tittel: Svanesjen
Hvor/Nr: Den Norske Opera og Ballett, Hovedscenen 26.mai 2018
Koreografi: Marius Petipa, Lev Ivanov, Konstantin Sergejev, Anna-Marie Holmen
Musikk: Peter Tsjajkovskij
Medvirkende: Yolanda Correa, Yoel Carreo, Aarne Kristian Ruutu, Nasjonalballetten, Operaorkesteret og elever fra Ballettskolen
Kommende forestillinger: 28. og 30. mai. 1., 4., 5., 7., 11., 13. og 15.juni. 9., 10., 13. og 17.november 2018.
24., 26., 27. og 30.januar. 1. og 7. februar 2019.
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkil

Historien er velkjent: Kjrligheten mellom en prins og en svanedronning forvikles av en trollmann med mektige krefter. Trollmannens datter forkledd som en sort svanedronning, frer til svik og fortapt kjrlighet. Det er store flelser som er umulig unnslippe, med mindre man velger dden. Nasjonalballetten forteller historien p tradisjonelt vis. De tar oss med til slottet og til svanesjen. De elskende tar sitt eget liv, men den onde trollmannens skjebne har ftt en liten norsk vri.

Rollene presenteres i frste del, bestende av prolog, akt 1 og akt 2. De cubanske danserne Yolanda Correa (som tidligere i r imponerte oss i Onegin) og Yoel Carreo danser rollene som de unge elskende, mens Aarne Kristian Ruutu er den onde Rothbart. Vi blir kjent med slottet, dronningens krav om at snnen finner seg en kone, og den skumle, men vakre svanesjen. Personlig opplever jeg frste del som for lang. Det er mye som skal etableres, og alt gjres med en umettelig appetitt p det vakre, elegante og anstendige. Ting skrider etter hverandre med den strste selvflgelighet, noe som kan oppleves som litt repetativt.


De tre hovedrollene, Prins Siegfried (Yoel Carreo), svanedronning Odette (Yolanda Correa og den onde trollmannen Rothbart (Aarne Kristian Ruutu). FOTO: Erik Berg

Etter frste pause beveger vi oss inn i akt 3 hvor tempoet skrus betraktelig opp. Vi er tilbake p slottet og Yolanda Correa skal denne akten danse Rothbarts datter Odile, bedre kjent som den sorte svanen. Correa har en tilstedevrelse og mykhet som sammen med Ruutus enkle og harde Rothbartskikkelse fungerer perfekt. Det er lett forst at den stakkars Prins Siegfried gr rett i fella. De tre hovedrolleinnehaverne imponerer stort med sine markante karakterer, mens Operaen skaper en perfekt og overddig ramme. Her spares det ikke p noe!

Det er kanskje ikke s rart at Den Norske Opera og Ballett satser knallhardt p denne oppsetningen. Billettene flyr unna, og forestillingen har allerede ftt spilldatoer s langt frem som i februar 2019. Dette er en klassiker som mange vil ha en bit av, og det er ikke vanskelig forst hvorfor.

Denne fire akter lange balletten avsluttes i svanesjen. De unge elskende kjemper mot Rothbart i en hektisk og underholdende kampdans. Til slutt forstr de at deres kjrlighet ikke utstr en sjanse og de kaster seg ned fra klippen. I neste yeblikk gjr Rothbart seg klar til triumfere, men bak ham gr solen opp...


Solen gr opp bak svanene, mens Rothbart fremdeles befinner seg p klippen. FOTO: Erik Berg

Den Norske Opera og Balletts oppsetning av Svanesjen gir publikum tidls eleganse. Dette er slik ballett tradisjonelt sett skal vre. Korrekt, vakkert og velspilt. De gir ikke publikum noen store utfordringer. Starten oppleves derfor litt flat- men det kommer seg. Og alt som gjenstr etter frste pause er virkelig magisk. Det er ikke uten grunn at hovedsalen fylles til randen helt uti februar 2019.

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 April 2018