Vi befinner oss på scene 3 på Det norske Teatret. Det er premiere på Frukost i det grønne. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal forvente. Jeg vet det er snakk om 50 minutter, at det er snakk om en absurd tekst hvor man spiser frUkost i skyttergraven…med mor og far…med en fange… Mer vet jeg ikke. Men herregud som jeg gleder meg.
Jeg synker dypt ned i stolen ved inngangspartiet. Jeg leser. Jeg er spent.
Handlingen i stykket er egentlig forklart. Det er det som skjer. Helt konkret. Det er 6 skuespillere som alle leverer solide skuespillerprestasjoner. Teksten er absurd og leken, med krigen som bakteppe. Jeg ler mye. Dette er teater det svinger ordentlig av. Hvordan er det egentlig mulig? Hva er det ved krig som får en til å le? Og dersom man ler, er det greit å le av krigens humoristiske absurditeter?
Mitt korte svar er JA! Og denne forestillingen er på mange måter beviset på akkurat det. Hvorfor kriger man om ingen egentlig vil krige? Og hva skjer om man utviser full respekt både for krigen som fenomen og for sine motstadere som mennesker og enkeltpersoner? Dette klarer Frukost i det grønne å ballansere på en genial måte. Mest imponerende er det allikevel at de klarer å vekke deg på slutten. For selv om forestillingen er gøy, er ikke krig morsomt.
Scene 3 er Det Norske Teatrets mest eksperiementelle scene, og slike eksperimenter som det vi fikk se i dag vil vi gjerne se flere av.
– Helge
