Kunsten å smile

I “Kunsten å smile” har skuespilleren Jon Arne Arnseth slått seg sammen med Bjørn Lisether Teigen som står bak tekst og regi, og Teaterkjelleren, med sin lange historie, var denne gangen scenerommet. Resultatet er en slags stand up/ teatermonolog tett knyttet opp mot skuespillerens virkelige liv. Det er lenge siden sist jeg har hatt så mye jeg vil si etter å ha sett en forestilling, men jeg skal forsøke å fatte meg i korthet… 

Hovedpersonen venter på en telefon fra kjæresten (Geir, rieg, Geir, Geir, Geir) som, bokstavelig talt, forsøker å reise til Mars. De har ikke snakket på fjorten dager. En blanding av ensomhet, savn, og  humor binder det hele sammen. Formen er åpen og Jon Arne snakker direkte til publikum. Han er proppfull av scenisk sjarm og varme. Han får publikum til å trives i setene sine. Dette er ikke kleint. Det er personlig og karakteren fremstår “litt for åpenhjertig”, men det blir ikke rart. Man ønsker å vite mer, og det får man.

Det går unna i et forrykende tempo, her dveles det ikke ved noe. Man må holde seg fast i stolen og henge med. Historien som fortelles er enkel og ryddig slik at dette ikke er noe nevneverdig problem, men jeg savner alikevel noen refleksjoner. Han fremstår for meg mer som en tenåring enn som en som nærmer seg 30, igjen ikke noe problem, men alikevel. Humor brukes som det bærende elementet, et valg jeg ikke helt forstår. Jeg synes Jon Arne er best i de melankoliske stundene, i de triste minnene og i savnet etter den han er glad i. Når tempoet settes opp og humoren tar over forsvinner noe av det følsomme, noe jeg synes er synd, selv om jeg ler.

Det er også veldig mye bra her. Etter en sags introduksjon følger historien om Espen, den første kjærligheten. Her er varmen og humoren flettet perfekt sammen. Dette er min soleklare favorittdel av forestillingen hvor humoren svever på et alvorlig bakteppe. Lurt! Jeg ler også høyt flere ganger, som når det “forskes litt i sjangre” eller når “et er nulltoleranse for kødding med Cher”, her er ikke humoren påtatt og Jon Arne får briljere.

En annen ting som slår meg som lurt er at karakteren fremstår som en sterk kvinnerolle. Ikke fordi han er homofil eller gjør narr av egne skrulleferdigheter, men fordi budskapet om kjærligheten som dro og savnet man føler når man venter er typisk for gode kvinneroller. I en forestilling hvor nettopp kjønn og kjærlighet er så sentralt  er det herlig å se at disse egenskapene like gjerne kan portretteres av menn. – og la meg rette på meg selv, karakteren fremstår som en sterk ROLLE!

Grunnene til å se forestillingen er langt flere enn grunnene til å la være. Jeg har så utrolig mye mer jeg kunne ha skrevet, men jeg lar være, så kan du heller oppsøke forestillingen og finne ordene på egenhånd.

– Helge

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg