På Dramatikkens hus er det lesninger, foredrag og utprøvninger, og “Det enkleste er pistol 2016” av fjerdeklasses produksjoner kan betegnes som en herlig kompott av alle deler. Med det 35 år gamle manuskriptet i hånda og et band på høyre side, synger og (nærmest) spontanimproviserer de seg gjennom Tramteatrets stykke. Det er en hyllest til frigruppen på deres 40årsjubileum, men like mye et spark bak til det samfunnet vi lever i, den dag i dag.
| Tittel: Det enkleste er pistol 2016 |
| Tid/sted: Dramatikkens hus, prøvesalen, 14. november 2016 |
| Regi: Fjerdeklasses produksjoner Manus: Terje Nordby |
| Med: Espen Kloumann Høiner, Helle Haugsgjerd, Ingvild Holthe Bygdnes, Eldar Skar, Ine Marie Wilman, Henriette Faye-Schjøll, Hanne Skille Reitan, Ester Marie Grenersen og Jo Adrian Haavind |
| Kommende forestillingsdatoer: Uvisst |
| Anmeldelse av: Mari Noodt |
Tramteatret er en av Norges store frigruppesuksesser, som endte sitt virke på midten av 80-tallet. De spilte lekent og musikalsk teater med høy samfunnskritikk, som ville stå på de undertryktes side. Fjerdeklasses produksjoner prøver på beste måte å gjøre formen til lags, og setter kammertonen med en ledig og åpen inngang. Vi blir ønsket velkommen med kaffe, te, mandariner og et lite glass sherry om vi måtte ønske. Skuespillerne snakker med hverandre og med oss, de klemmer kjente og bandet spiller hyggelig taffelmusikk. Etter en liten introduksjon fra dramatikkens hus, fortsetter de den lekne og lette stemningen inn i selve visningen. Overgangen er glidende og noen ordinær teaterforestilling er det ikke. Skuespillerne sitter rundt et bord og leser nesten uavbrutt fra manus. Også instruksjoner som “de pekte på hverandre med pistolen” leses, og det er tilsynelatende ikke noen regel for hvordan ting skal gjennomføres. Vi får innimellom lytte til noen lydklipp fra et intervju med Tramteatret. I klippene forteller noen av medlemmene om ulike scener i forestillingen og hvordan de husker dem. Dette fungerer som erstatning for at scenen ikke spilles ut foran oss. Vi får ved én anledning også se et videoklipp av en av sangene fra originalstykket. Det hele blir altså som en kompott av dokumentariske innslag, improvisasjon, godt innøvd sang og en grei dose realitycheck.
Aktualiteten i “Det enkleste er pistol” har på ingen måte falmet i løpet av årene. Som enkelte i kompaniet selv uttrykte i etterkant av forestillingen: Det er skremmende hvor aktuelt det ble etter forrige uke. Debatten om våpen og atomvåpen er det sentrale i visningen. Det hele er satt i et westerninspirert miljø, og linken til USA er lett å se. Vi får noen små aha-øyeblikk (etterfulgt av litt ekle gyfs) gjennom hele forestillingen. Det er til og med lagt inn en appell fra Nei til atomvåpen, lest opp av en frivillig fra publikum, for å peke enda hardere på debatten. Etter et lydklipp hvor Tramteatret filosoferer om hvordan vi kan få til endring i samfunnet, avsluttes det hele med en sang om at “det er vår tur nå!”. Oppfordringen er tydelig og tung, men forestillingen lett og humoristisk. Kontrastene fyller forestillingen med dybde og gjør den mer meningsfull og spennende.
Ved å presse formen ytterligere og ta innholdet på alvor har Fjerdeklasses produksjoner gjort stas på Tramteatret og “Det enkleste er pistol”.
NB! Forestillingen har allerede spilt på Oslo Nye Trikkestallen og nå på Dramatikkens hus, men det er uvisst når den spilles igjen. Kommer det noen datoer skal vi skrive dem inn i guiden vår – for dette er det bare å få med seg!