Be-longing

Det er jo ingenting som er bedre enn å finne en forestilling man digger, og for å unngå “bomtur” bruker nok de fleste å lese litt om forestillingen før de ser den. Selv om vi i teaterungdom ser det meste, er det jo konsepter vi leser om og gleder oss ekstra til. Før “Be-longing” gjorde vi nettopp det, og tenkte “jøss! Dette hørtes spennende ut!”. Programmet er poetisk og interessant og stiller spørsmålet om man kan danse tilhørighet. Vi er solgt! Etter 55 minutter på studioscene er følelsen en annen…

Tittel: Be-longing
Tid/sted: Dansens Hus, Studioscene, 25. november 2016
Koreografi: Ulf Nilseng
Med: Ulf Nilseng, Huy Le Vo, musiker Sjur Miljeteig
Kommende forestillingsdatoer: 26. og 27. november
Anmeldelse av: Mari Noodt

Med programmet friskt i minnet, går vi sammen med 50 andre inn på studioscene. Stolene står hulter til bulter midt på gulvet, og publikum får selv velge seg en stol. Det er en lang stillhet, kun avbrutt av en svakt pumpende lyd. Volumet eskalerer gradvis og Ulf Nilseng kommer inn på scenen ikledd shorts, orange adidassko og en collegegenser. Han repeterer et sett med armbevegelser og beveger seg sakte innover blant stolene. På motsatt side kommer Huy Le Vo inn. Han får publikum til å ta med seg stolen og sette seg rundt den kvadratiske scenen. Etter rundt ti minutter sitter alle 50 ovenfor hverandre langs sidene. Nilseng fortsetter stadig å repetere bevegelsene. Vo blir med han på scenen, men utfører sin egen rutine, helt uten påvirkning fra Nilseng. Slik fortsetter forestillingen i 40 minutter. De danser hver for seg, i to helt forskjellige stiler, to verdener. Det eneste som knytter dem sammen er Miljeteigs upåklagelige lydkomponering og når den ene observerer den andre fra en nøytral posisjon.


Det oppleves ikke som at delene i forestillingen hører hjemme noe sted. I teorien er det kanskje et fint utgangspunkt for å vise tilhørighet – eller ikke-tilhørighet – men som en forestilling når det ikke helt frem. Jeg tenker hele tiden at elementene sikkert har en symbolsk betydning, men de er for adskilt hverandre og jeg klarer ikke å få så mye ut av dem. Jeg sitter igjen med å huske programteksten og ideen bedre enn selve utførelsen. Jeg er rett og slett litt skuffet, men kanskje ødela jeg for meg selv ved å lese om forestillingen i forkant. På en annen side: skal ikke programmet reflektere det ferdige resultatet? Være en innsikt som gjør forestillingen enda bedre?

Når det er sagt er lydbildet fra Hedda-prisvinner Miljeteig briljant, og 55 minutter en passende lengde. Det når allikevel ikke helt opp og etter disse minuttene stiller vi oss heller spørsmålet: bør man danse tilhørighet? 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg