Vi sier det igjen og igjen, men det er noe spesielt ved å være på Den Norske Opera og Ballett. I den kalde oslovinteren går vi mot den like kalde fasaden. Vel inne omfavnes vi av det lune treverket på hovedscenen. Det er en vakker kontrast som vi aldri blir lei av. Orkesteret er allerede godt i gang med oppvarmingen, lydene blander seg med den lave summingen i rommet og vi kan skimte en og annen gallakjole. Det er gøy å se alle de ulike tolkningene av kleskoden på operapremiere. Her er både smokingen og hettejakka representert. Det vitner om en folkelig og tilgjengelig opera, ikke ulikt det inntrykket vi får av kveldens forestilling – Carmen.

Foto: Erik Berg

Det er egentlig en gjenoppsetning vi er på i dag. Forestillingen hadde sin premiere i Norge for to år siden, men går en ny runde denne vinteren. Det er derfor noen nye fjes og et par debuter i ensemblet. Hovedpersonen selv er den samme, og Katarina Bradic framstår som et naturlig valg som den forføreriske og elskverdige Carmen. Det er jo selve premisset for å få denne ikoniske rollen – du må være vakker og sexy. Det både er og spiller Bradic til fulle. Litt skuffende er det at hennes motspiller ikke ser ut til å ha samme kriterier. Evan Bowers er dessverre ikke like troverdig som Don José. Sangprestasjonene er det ingenting å si på, men skuespillermessig er det et stykke unna de andre. Det er også urettferdig at premisset for Carmen ikke skal gjelde for hennes beilere. Hvis Don José skal være en slags Don Juan, må også rolleinnehaver ha en slik utstråling. Istedenfor stiller man seg heller spørsmålet om hvorfor Carmen, som kan få hvem hun vil, velger han.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Erik Berg
Historien er som den er. Carmen velger Don José, og de tror det endelig er ekte kjærlighet for fristerinnen, men til slutt forlater hun ham til fordel for en tyrefekter. Dette får fatale følger. I løpet av forestillingen sliter man som publikummer med å vite hvem man skal heie på. Helten eller heltinnen er ikke tydelig, noe som er befriende i en sjanger hvor dette gjerne er klart fra start. Det er også noe befriende å se en kvinnelig hovedrolle med så mye makt. Selvom denne makten er forankret i det seksuelle og hengivende, er Carmen en sterk kvinne som tar selvstendige valg. Ved å plassere historien til 70-tallets Spania, gir det forestillingen en tydelig referanse til likestillingskampen. Disse omgivelsene gir hele forestillingen et mindre romantisk bakteppe, og viser mennesker i fattigdom og kriminalitet. Det er skittent og dunkelt, noe som føres videre i det visuelle uttrykket. Og det er noen nydelige bilder som skapes av scenograf Alfons Flores! De få, men velvalgte, elementene i scenografien gir stor effekt, som en telefonboks, en flaggstang og gamle biler. Sammen med lysdesignet blir vi servert en vakker filmatiskinspirert forestilling. Calixto Bieito har lagt en enkel og virkningsfull regi på det enorme ensemblet, som virkelig fullfører disse vakre tablåene. Det er alltid noe å se på: hovedpersonene i sentrum, de små sidespillene eller den fine scenografien. I opera gjentas setningene ofte, og blir man lei av å se på de samme sangduellene, kan man i denne oppsetningen fint legge fokuset på noe av det andre som skjer. Det gjør at de tre timene går fortere unna enn man skulle trodd, og at historien ikke blir kjedelig – som jo er en fallgruve for operaen.

Foto: Erik Berg
Carmen er lett å følge med på, mange av sangene har du hørt før, historien er ikke mer innviklet enn den trenger for å holde på i tre timer, og den underholder. Det er bare i operaen man kan få se syv biler, hundre mennesker og et live orkester samtidig på en scene! Forestillingen er lett-spiselig, og har du ikke sett opera før, er den nok fin å starte med!