Carte Blanche er tilbake og skal på Norgesturnè med sin nye forestilling “Jerada” (av koreograf Bouchra Ouizquen). Ouizquen er fra Ouarzazate, byen ved den store ørkenen i Marokko. Hennes interesse for samfunnet, og for visuell populærkunst fra eget hjemland, er lett å kjenne igjen i arbeidene hennes. Hun har mottatt flere priser for sitt koreografiske virke, og har produsert forestillinger for flere anerkjente festivaler. Nå har hun altså koreografert en forestilling for Carte Blance.
Forestillingen, eller performancen som jeg ville kalt det, er rett og slett svimlende. Det hele åpner med at en av danserne snurrer på scenen, og da snakker vi ikke piruetter, vi snakker snurring. Som et barn som leker i stua, eller Maria på toppen av fjellet i Sound of Music. Armene ut til siden og så går vi rundt og rundt. Dette er det eneste som skjer i den første halvdelen av Jerada. Naken scene, en svartkledd danser, og snurring. Og selv om man blir svimmel, kvalm og litt irritert av å se på denne snurringen i tjue minutter, klarer man ikke se vekk. Det kan være musikken som gjør det (som består av trommer og en mann som gauler), det kan også være det faktum at danserne faktisk klarer å gjennomføre denne “dansen”, det kan til å med være lukten av røkelse som siger opp i neseborene. Uansett faller man inn i en slags transe, og man kan ikke annet enn å være fascinert av det hele. Man blir sittende å lengte etter forandring. Man ønsker at noe skal skje, og til slutt er det noe som skjer. Snurringen stopper og løpingen starter, og løpingen, den varer til forestillingen er over.
Hvis du ikke er superfan av samtidsdans og performancekunst regner jeg med at du vil si seg enig med kvinnen som satt bak meg i salen som sa; “jeg skjønner ingenting jeg”. Men synes du disse tingene er litt interessante så vil jeg anbefale å ta en tur ned til Operaen. Jerada tar opp temaer som identitet, samhold, nasjonalitet og minoritet. Boucrhra Ouizguen skriver i programmet at det første som slo henne da hun møtte Carte Blance var spørsmålet; “Hvordan overlever vi i en gruppe?”, deretter åpenbarte konturen av en sirkel seg for henne (derav tjue minutters snurring…).
Det fine med forestillinger som Jerada er at hvert eneste medlem av publikum vil oppleve noe unikt. De vil ha sin egne unike tolkning av hva de har sett og de vil mest sannsynlig ha veldig sterke meninger om opplevelsen. Om de meningene er positive eller negative kan jeg ikke svare på, men personlig må jeg innrømme at jeg foretrekker en klassisk piruett.
