Mange nordmenn har de siste årene falt for Stein Torleif Bjella og hans musikkunivers. Ålingens evne til å blande det dystre og humoristiske fascinerer lytterne, meg selv inkludert. Det var derfor knyttet stor spenning til overgangen fra konsertsal til teaterscene. I motsetningen til forventningene, var det dessverre ikke noen utpreget spennende forestilling vi fikk servert denne kvelden.

Foto: Det Norske Teatret

Det har i flere Europeiske land blitt en trend med såkalte teaterkonserter. I Danmark nøler de ikke med å sette bilder og bevegelse til landets kjente og kjære musikkbank. Trenden beveger seg sakte inn på den norske teaterscenen, blant annet med Leonard Cohen-forestillingen på Oslo Nye og nå Det Norske Teatrets “Kan nokon gripe inn”. Det Norske Teatret selv bruker ikke denne betegnelsen, og går heller for “teaterstykke”. Jeg har ikke tenkt meg langt inn i debatten om hva som definerer teater og ikke her, men det må være lov å si at det følger visse forventninger når man kaller noe for et teaterstykke. Hvis du tror du skal se en forestilling hvor karakterene i Bjellas univers blir dramatisk framstilt med komplekse liv og samhandlinger, tror du feil.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Foto: Det Norske Teatret
I forestillingen blir vi introdusert for en gjeng med karakterer, som alle befinner seg på en togstasjon. Her møtes alle skjebnene og vi får se små glimt av deres gleder og lengsler. Mest av alt lengsler, kanskje. Det er en underliggende melankoli i denne oppsetningen, som jo kler Bjellas musikk. Det er allikevel ikke så lett å bli helt med på notene… Melankolien gir en viss forventning til at jeg skal føle med karakterene og få et dykk ned i deres indre liv. Sangtekstene til Bjella understreker dette, og de leveres upåklagelig vakkert av ensemblet. Men jeg føler ingenting. Jeg ser karakterene, og gjennom teksten og det minimale spillet forstår jeg også hvilken historie de prøver å formidle. Men jeg bryr meg egentlig ikke. Det er en vakker visualisering av sangene, men at det kun er sang og musikk skaper en ekstra avstand. Det blir ingen dypdykk, det blir kun små drypp av karakterenes liv. Vi kommer aldri helt inn på dem, for det ligger et lag av sang og musikk mellom.

Foto: Det Norske Teatret
Lasse Kolsrud har adaptert og regissert lignende forestillinger før, som Bikubesong (den enorme publikumssuksessen på Det Norske Teatret for noen år siden!), men der lot han musikken og sangen være en forsterker til dramatisk etablerte historier. Jeg sier ikke at det er umulig å lage gode teaterkonserter, uten noen replikker, men denne kombinasjonen var ikke en fulltreffer. Artistens trollbindende formidling forsvinner rett og slett i overgangen til teatret. Hvis du først skal bruke 550 kroner på Stein Torleif Bjella, ville jeg heller dratt på konsert.