Ballett og breakdance, fiffen og ghetto, gull og grått, Romeo og Julie… Det er kontrastenes aften på scene 2 i Operaen. De elegante ballettdanserne fra Nasjonalballetten UNG møter de tøffe breakerne fra Kingwings Crew og alt er lagt til rette for et herlig sammenstøt! Danserne gjør sitt aller beste, men sammenstøtet ender dessverre i en tragisk krasj…
Foto: Joerg Wiesner
Det første som er viktig å presisere her, er at disse danserne er fabelaktige. Ballerinaene skjærer gjennom luften i sine hopp og breakerne slår den ut av deg med sine crumps. Hver stilart viser både følsomhet og råskap, og gode enkeltprestasjoner står i kø! Men de klarer ikke å bære forestillingen alene… Den faller sammen i alle ledd. Det er nesten vanskelig å vite hvor jeg skal begynne.
Dramaturgisk sett er det en katastrofe. Bortsett fra hovedkarakterene selv og Mercutio, er det ingen som blir presentert. Jeg sliter hele tiden med å skjønne hvem som er hvem. Hadde de kun fokusert på gjeng mot gjeng, ville det ikke spilt så stor rolle, men det er flere duetter og soloer underveis og jeg forstår ofte ikke hvem de er eller hvorfor de danser. De har også gjort et interessant grep ved å innføre en ny karakter – Love. I programmet står det at hun er det samlende element, som kan bringe fred, og hun følger handlingen fra utsiden. Skikkelsen spilles av operasanger Eli Kristin Hanssveen og sangen er hennes bidrag. Hun er mye eldre enn de resterende aktørene og tydelig presset inn i en ungdommelig stil for å kle forestillingen bedre. Det passer verken henne eller forestillingen. Midtveis lirer hun plutselig av seg et blodseriøst operanummer, og kleinheten tar overtaket på meg. Jeg opplever heller ikke at hun har noen viktig funksjon, men egentlig bare flyter litt umotivert rundt på scenen nå og da.
Selve scenebildet er heller ikke til stor hjelp for de iherdige danserne. Lyset er livløst og matt. Det eneste stilige elementet de har er to “lysvegger”, som dessverre bare brukes to ganger. Det er heller ingen scenografi på scenen, kun to kistelignende kasser som danserne sitter på en gang i blant og en rød løper som deler scenen i to. Danserne har ingenting å spille på, bortsett fra hverandre, og det gjør det vanskelig… For de klarer ikke helt å danse sammen. Nå er nok poenget at de skal være fra to ulike verdener og dermed ikke ha et sømløst samspill med en gang, men massescenene er rett og slett et fullstendig kaos. Det er dansere overalt: noen skriker, noen sloss, noen går inn, noen går ut, noen tar piruetter og noen står på hodet. Jeg er heller aldri helt sikker på om det er meningen at de skal danse i kanon, eller om de skal danse synkront og bommer. Sammen med et slående overspill, blir det hele en litt ukomfortabel opplevelse.
Foto: Joerg Wiesner
De eneste gangene jeg virkelig koser meg, er de første koreografiene til Kingwings og noen av soloene til ballettdanserne. Det er gøy når temperaturen øker litt i salen og vi får komme med små tilrop og applauser. Stemningen letter litt og jeg klarer å slappe av en stund. Men så kommer Love inn med en malplassert sang, det vises et forvirrende videoklipp på bakveggen, og to karakterer jeg ikke vet hvem er danser sammen i et hjørne… De vil rett og slett for mye med denne forestillingen, og de dyktige danserne må tragisk nok lide for det. Det er utrolig trist, for dette konseptet har et så enormt potensiale! Dansernes kontraster passer perfekt til denne klassiske kjærlighetstragedien, og hadde fortjent et bedre utfall.
