Det er lenge siden jeg har måttet ty til Google Maps for å finne et spillested i Oslo. Som regel er alle veier til Oslos scener inngravert i hukommelsen og turen dit er like naturlig som turen hjem. Denne gangen var det en scene litt utenom det vanlige og adressen fikk vi først to dager før forestilling. I en leilighet på St.Hanshaugen setter vi oss ned i en helt ordinær stue for å se en helt ekstraordinær form for teater. Som fluer på veggen blir vi vitner til et personlig drama som utspilles rett foran nesene våre – bokstavelig talt.

Det Norske Mikroteatret har inspirasjon fra Spania hvor mikroteateret har blitt en enorm suksess. Formen startet som en reaksjon på kutt i kunstbudsjettet hvor nye løsninger måtte iverksettes for å kunne tilby teater. Ideen var at man ikke skulle behøve de store scenene og at billettene skulle være rimelige slik at teateret ble mer tilgjengelig. Resultatet ble mikroteater. Det er lite, nært og veldig intimt. Yasmina Reza sitt stykke Blodig Alvor er Det Norske Mikroteateret sin første forestilling. Det er en historie som fungerer godt til denne type teater.

Plakatbilde

Stykket åpner med at det banker på døren. Paret som bor i leiligheten, Veronica(Borgli) og Mikkel(Malm), kommer ned trappen og åpner døren for Anette(Claes) og Alan(Espolin-Johnson). Deres sønner har vært i et slagsmål på skolen og de skal møtes for å rydde opp i konflikten på en diplomatisk og rolig måte. Det tar ikke lang tid før den høflige og rasjonelle praten drukner under ville anklagelser og ulykkelige tilstander. Barna de forsvarte med hud og hår faller i bakgrunnen når det til slutt er foreldrene som må forsvare seg selv med alt de har. Den tilsynelatende perfekte overflaten brister når begge par blir presset til det ytterste. Det er sårt og veldig virkelighetsnært. Spesielt når vi sitter nærmest en hårsbredd unna og registrerer selv de minste nyanser.

Det er flotte prestasjoner fra alle skuespillerne. Det er en utfordring å spille så tett på publikum da man er nødt til å holde spillet så nedpå og naturlig som mulig. Fremfører man en replikk med overdreven gestikulasjon eller diksjon brytes illusjonen med det samme. Ingen faller i denne fellen, men derimot var det øyeblikk hvor jeg ikke fikk med meg alt som ble sagt. Denne balansen mellom å være troverdig, men også tydelig nok til at alle replikker kommer frem er noe som med fordel kunne jobbes litt mer med. Tilstedeværelsen til alle på scenen var derimot helt på topp. Så nærme blir alle tanker, blikk og bevegelser helt tydelige og det var en fryd å få med seg alt som skjedde. 

Foto: Rolf Øhman 
 

Jeg elsket mikroteateret. Det var noe helt unikt å kunne sitte i en liten privat stue og få en forestilling servert så nært som overhodet mulig. Det var som når man titter inn i noen andres vindu og lurer på hva slags liv de lever der inne. Derimot elsket jeg ikke helt Blodig Alvor. Hovedgrunnen til det var at jeg synes det ble for langt. Stykket varer i bare 75 min, men de kunne fint ha begrenset seg til en time. Jeg ble utålmodig og sulten på en avslutning som brukte akkurat litt for lang tid på å komme. (Det skal dog sies at min venninne som jeg dro med syntes tvert imot at tiden hadde gått kjempefort og at det ikke var for langt i det hele tatt.)

Blodig Alvor er dessverre helt utsolgt resten av spilleperioden, men jeg vil anbefale alle å følge med på Det Norske Mikroteatret for å se hva deres neste prosjekt blir. Mikroteater er en unik teateropplevelse som dere ikke vil angre på å ta del i!