Nationaltheatret har virkelig ikke spart på kruttet i deres storsatsning denne våren. Som dere vil inntar hovedscenen i ekte melodi grand prix-stil, med glitter og glam, og verdens største discokule. Her er det ikke spart på noen ting! Men det blir ikke 12 poeng fra oss denne gangen…
Foto: Marte Garmann
Jeg aner en liten trend i teaternorge for tiden. Både hos Nationaltheatret og Det Norske Teatret er hovedscenen proppet full av paljetter, glam og popmusikk. Det er maksimalistisk og det er lekent. Resultatet er at det gir publikum en eksplosjon av farger og inntrykk, og vi kan rett og slett ikke kjede oss. Det er for mye å se på, for mye som glitrer, for mye som roper på vår oppmerksomhet. Som dere vil gjør akkurat dette. Den åpner med et pang og vi blir overlesset av scenografi, musikk, kostymer og skuespillere. Jeg får litt følelsen av barokk på LSD.
Det er hele 20 aktører med i oppsetningen. Komedien har et enormt rollegalleri, og Nationaltheatret har som nevnt ikke tenkt å inngå noen kompromisser. Alle intriger, forhold og komplikasjoner skal med! Shakespeare har virkelig kokt i hop et renspikket publikumsfrieri, med alle de riktige klisjeene. Det er unge elskende, hoffintriger, forkledning, hemmelige møter, kjærlighet ved første blikk og bryllup. Regissør Reibo har heller ikke utelatt noen av klisjeene i sin sceniske versjon. De er der alle sammen.
Foto: Marte Garmann
Men frir det til det moderne publikum? Etter responsen å regne, gjør det tydeligvis det. Salen gapskratter. Det er nok ikke først og fremst selve forløpet som står ansvarlig for det, men heller den gjennomgående billige humoren. Reibos regi spiller opp under alle vulgære antydninger og mulige stereotyper. Jeg klandrer ikke publikum. Det er vanskelig å ikke le, selv om man vet at det er billige poeng. Men å le er nok ikke det jeg gjør mest i denne forestillingen. Jeg rister også på hodet og gjemmer ansiktet i hendene. Jeg blir oppgitt over den billige humoren, og i enkelte scener bikker den over til å bli både teit og direkte klein. Det hele topper seg mot slutten av forestillingen, hvor Bertine Zetlitz fires ned fra taket i en glassball, kledd ut som Hjerterdronningen i Tim Burtons Alice i Eventyrland, og vier alle parene på scenen mens hun kaster glitterstøv på dem… Det blir rett og slett så ubehagelig at jeg synker ned i stolen.
For hva gjør Bertine Zetlitz i denne forestillingen? Hun er noe utenfor tid og sted, og et musikalsk alibi. Men musikken fungerer fint uten henne, og sangene hennes bidrar egentlig ikke til å utdype handlingene. Jeg forstår i alle fall ikke budskapet i dem, og det hele oppleves som litt umotivert. De kunne fint droppa Zetlitz, spør du meg.
Foto: Marte Garmann
Et lyspunkt er imidlertid Olav Waastad som har både inderligheten og den komiske timingen på plass. Han er kanskje den eneste som klarer å skape sympati for karakteren sin. De beste komediene er jo de som klarer å balansere det alvorlige med det morsomme. Som klarer å kombinere sorg og glede. Her går Som dere vil på en liten smell. De fjaser så mye, at det lille alvoret som er der, bare forsvinner bort i spøken. Jeg bryr meg ikke spesielt om karakterene, for de blir for overfladiske og tullete. Her tror jeg også at de mister noe av sitt komiske potensiale. Hadde vi fått noen kontraster, ville de morsomme elementene stukket mer fram. Istedenfor blir det litt for mye av det gode.
Det er absolutt ikke en kjedelig forestilling, og den er ikke dårlig. Den er fargerik og leken og det er flott å se alle måtene de bruker scenerommet på. Kostymene er også herlige! Men det blir for mye fjås og billig humor. Jeg ler litt, men så blir jeg også irritert og flau. Det er ikke en forestilling jeg ville sett igjen, men det var ikke bortkastet tid heller. Our 5 points go to Som dere vil.