Visions of Kerouac er Grusomhetens Teater sin første forestilling som ikke er laget/regissert av teatersjef Lars Øyno. Det er teaterets produsent Brendan McCall som står ved roret denne gangen, og selv om det hele minner om Lars Øyno sine produksjoner, har McCall en helt egen og unik visjon som tilfører noe ekstra på scenen.
I en mørk sal hører vi en ropende kvinne. Sakte, men sikkert begynner lyden av skrivemaskiner å høres. Tre personer sitter i små belyste deler av scenen og skriver. McCall introduserer oppsetningen som et “concept-album”, mer enn et teaterstykke, og med tastelydene av skrivemaskinene i øret begynner jeg å skjønne hva han mener. Snart begynner skuespiller Hanne Dieserud å bevege seg ut på scenen og ikke lenge etter følger stykkets fire andre aktører etter. I en slags dans fyller de rommet med ulik kreativitet og rytme. Det er en spontanitet i det hele som bindes sammen av en kropps-presisjon jeg kun ser på Grusomhetens Teater. De er alle kledd i skjorter og dongeri-bukser, og det er tydelig at alle representerer samme person: Jack Kerouac.
Foto: Claudia Lucacel
Kerouac var en forfatter som inspirerte en hel generasjon med litteraturen sin. Sammen med Allen Ginsberg og William Burrough frontet han det som ble kalt “Beat-generasjonen”, en generasjon som ikke ville la seg lede av det politiske eller moralske. De ville skrive og leve som frie mennesker uten å la seg tøye av tidens konservative restriksjoner. Det er disse verdiene og tankene som går igjen i Visions of Kerouac. Det er en lekenhet og frihet i alt skuespillerne gjør på scenen, og med en god blanding av koreografi og improvisasjon reiser vi inn i en verden hvor tekst og bevegelser flyter sammen, i en nydelig hyllest til Kerouac sine verk. I tro med det spontane og overraskende introduserer Visions of Kerouac en ny kunstner som gjest i hver av forestillingene. Denne kvelden var det musiker Arild Stav som plutselig inntok scenen og fremførte et imponerte innslag på saksofon. Applausen etterpå runget i salen.
Foto: Claudia Lucacel
Jeg hadde lest veldig lite av Kerouac før jeg tok turen til Grusomhetens Teater, men etter den 75 minutters lange forestilling var jeg sulten på å mer. Jeg ville vite mer om denne ikke så kjente, men utrolig fascinerende forfatteren. Jeg hadde kun litt kjennskap til diktet hans “What´s your road, man” fra før, og til min store glede ble denne fremført i form av sang som selve avslutningen på forestillingen. Forestillingen har dessverre hatt sin siste spilledag, men om den skulle settes opp på nytt vil jeg anbefale alle om å ta turen for å se den, og Brendan McCall er helt klart et navn du burde holde øye med i fremover!