Vi kommer inn i salen på Riksteatret til Morten Joachims klimpring på gitaren. Han sitter på en krakk på den ene siden av scenen. Vi småprater litt, stemningen er nedpå og jordnær. Ingen tør prate for høyt. Når alle har satt seg begynner han å synge en sang som vitner om et liv med mye motgang, men også med glimt av håp. Så begynner fortellingen.
Foto: Dag Jenssen
I en leilighet på Fjell i Drammen, med et knust vindu, sitter en mann i boksershorts som ikke fryser lenger, men bare er kald. En slitt lenestol i skinnimitasjon, et bord med et askebeger og brukte glass, samt et lite bakteppe med ulike gardinstoff fra 70-tallet. Scenografien er enkelt, men stemningsskapende.
Selv om det er her, i leiligheten på Fjell i Drammen, forestillingen begynner så er det ikke her Morten Joachims fortelling begynner. Den begynner med en biologisk mor som på grunn av rusavhengighet ikke klarte å være den foreldrerollen et barn trenger. Sammen med Morten Joachim gjennomlever vi tapet av en mor, en bror, en stefar, en tante, en bestemor og en biologisk far. En biologisk far som har vært fraværende i oppveksten, noe som gjør lengselen etter både forklaring og anerkjennelse fremtredende. Likevel ender det godt, indirekte skjønner vi at Morten Joachim har giftet seg og fått en datter. Samtidig som han har blitt en vellykket dramatiker, regissør, og nå også skuespiller. Rammefortellingen handler om Mortens stefar, Jan, og hvordan Morten blir nødt til å bryte seg inn i Jans leilighet for å finne han død. Dette fungerer godt, alle brikkene faller ikke på plass hos oss i publikum før mot slutten av forestillingen. Jan blir en viktig karakter for å binde fortellingen sammen.
Foto: Dag Jenssen
Det er en imponerende balanse mellom humor, alvor og sentimentalitet. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye av noe så trist, og det er ikke galgenhumor som er bærende, men Mortens evne til å se seg selv i fugleperspektiv og finne de små lystbetonte øyeblikkene i elendigheten. Han fremstår som dønn ærlig, men også distansert nok til at det ikke blir ubehagelig. Det forestillingen dypest sett handler om er menneskets stadige behov for å bli elsket, enn så strevsomt det kan være. Etter forestillingen sitter jeg igjen med et håp, et håp om at alt ordner seg så lenge en står i det.
Dette var siste forestilling på Riksteatrets turné, men om anledningen til å se den igjen byr seg, så anbefales den på det varmeste!
Anmeldelse av: Marianne Ek Hagen
