Hva skjer når man bryter med den sterkeste konvensjonen i teateret? Og hva skjer når man gjør det på Operaens hovedscene?
Vi er ofte kjapp med å nevne kultureliten og de fjonge operagjengere i våre anmeldelser av forestillingene i Bjørvika. “Det er så stereotypisk”, “gjennomsnittsalderen er 50 pluss”… Det er setninger vi gjerne lirer av oss. Men vi glemmer noen ganger å presisere at Den Norske Opera og Ballett slett ikke er stereotypisk eller konvensjonell! Forestillingen Rooms er et strålende eksempel på at den er både vågal og nyskapende!
Det er første gang jeg i operaen får en billett hvor det står “Unummerert”. Vi skal nemlig ikke sitte og beskue – vi skal oppleve og vandre! Det er et merkelig syn å se alle seteradene tomme. Vi går opp trappen til hovedscenen, og vandrer stille rundt i et landskap av små stillaser med mennesker i, akkompagnert av vakker musikk fra en strykekvartett. De har fjernet alt av tepper og skillevegger, så området vi beveger oss i rommer både sidescener og bakscenen. Det er simpelthen enormt! Hvor enn vi snur oss er det et nytt rom å se, med et nytt menneske, en ny historie. I første omgang står alle karakterene i frys. Det føles litt som å være på et museum. Vi går rundt og observerer små installasjoner som viser et menneske. Vi får selv tid til å tenke på hvem de er og hvilken historie de bærer. Så spilles det av en voiceover, hvor en mannlig stemme ønsker oss velkommen og teller ned til forestillingens start.
Foto: Erik Berg
Musikken stopper og danserne begynner å bevege seg. De holder på med sitt, alt etter hvilken karakter de spiller. Noen føder, noen bader, noen sminker seg og noen spiser middag. Noen gjør det meste, for det er over 40 rom med særegne typer i. Innimellom deres personlige gjøremål, kommer det sekvenser av felles koreografi og handlinger. De hoster samtidig, de tramper hardt i gulvet og de ler. Det er overraskende og morsomt å se dem samhandle, selvom de tilsynelatende er alene i et rom. Voiceoveren kommer inn igjen og presenterer hele persongalleriet. Hode og øyne flakker mellom alle rommene, for å prøve å henge med. Det er nesten litt overveldende, men også morsomt å høre presentasjonene. Aktørene bryter så ut av stillasene, og vandrer rundt i rommet. Etterhvert blir vi vitne til en sekvens hvor de alle dør og går i lystog sammen. Dette markerer overgangen til en ny del av forestillingen.
Stillasene flyttes ut på sidescenene. Framme ved scenekanten holdes det oppe to skilt. “Transition” står det. Forestillingen går over i noe annet nå, og jeg ser på dette som del to, hvor det handler mer om operaens rom. Etter en merkelig (men fin) solodans og litt luftakrobatikk, får vi se en helt nydelig koreografi på dreiescenen. Dette er en av de vakreste koreografiene jeg noen gang har sett. Publikum omringer dreieplaten, og det oppstår en intim og varm atmosfære. Det ser ut som et levende maleri i midten av gulvet, med organiske bevegelser og grasiøse løft. De kunne gjerne ha latt sekvensen vart lengre! Avslutningen er allikevel ikke et antiklimaks. Danserne løper ut i salen og fordeler seg i de ulike radene og høydene. Så står vi der, på hovedscenen, og ser danserne i salen. Til slutt applauderer de, og det føles helt merkelig! Vi klapper tilbake og de tar i mot applausen stående i radene. Konvensjonen er brutt, og det er nytt og gøy!
Rooms kan være en litt overveldende forestilling. Det er så stort og mye som skjer, og du må raskt akseptere at du ikke kan få med deg alt. På vei inn overhørte jeg noen si “jeg ble tipset om å ikke dvele for lenge på ett sted”, men jeg er egentlig litt uenig. Å bare gå rundt kan lett bli anmasende, og man kan fort sone litt ut på grunn av alle inntrykkene. Mitt råd vil være å hvile i noen bilder, og få med deg noen litt lengre sekvenser på samme sted. Du vil uansett gå glipp av noe! Men mitt råd er også SE DENNE FORESTILLINGEN! Så da håper vi at ballettsjef Ingrid Lorentzen hører vårt rop og setter den opp igjen til høsten, for Rooms er dessverre ferdigspilt for denne gang…
