Høsten er i gang, og vi har kickstartet sesongen med forestillingen Bernardas hus. Forestillingen er et samarbeid mellom svenske Riksteatern Tyst Teater, finske Teatteri Totti og norske Teater Manu – alle har de til felles at de er teatre for døve.
Foto: Urban Jörén
Det kan være vanskelig å se for seg en forestilling på tegnspråk, når man ikke har noen erfaring med tegnspråk selv. Kommer jeg til å forstå noe? Vil handlingen komme tydelig frem? Det er mange spørsmål man kan stille seg, men mest av alt var vi veldig spente, samtidig som vi gledet oss til å se Bernardas hus, en forestilling vi har hørt mye om, men aldri fått muligheten til å se selv.
Bernardas hus handler om Bernarda, hennes døtre, og livet deres etter at mannen hennes dør. Hun erklærer 8 års sorg, og bestemmer at døtrene ikke får vise seg utenfor huset i sorgperioden. Dette er vanskelig for de gifteklare døtrene, og det oppstår intriger på tvers av familien. Spesielt ille blir det når tre av jentene forelsker seg i samme mann.
De har også en tjenestepike som bor sammen med dem, i dette tilfellet er hun også tolk, og står for de eneste talte replikkene i forestillingen. Dette funker overraskende bra. Skuespillerne er utrolig flinke til å bruke kroppsspråk og mimikk i ansiktet, så selv om vi ikke kan tegnspråk, er det aldri noe problem å forstå hva de vil fortelle. Å få det tolket blir en ren bonus. I noen tilfeller er det nødvendig, i andre taler situasjonene og spillet for seg selv.
Foto: Urban Jörén
Det hele er rent og enkelt. Beinhardt og kaldt. Mira Zuckermann spiller Bernarda følelsesløs, sterk og iskald. Scenene er korte, kvinnene går inn og ut av scenerommet, scenografien er alltid den samme, og lyset er med på å sette stemningen.
Og for å svare på spørsmålene mine; Ja, vi forstod det meste, og tegnspråk er absolutt ingen hindring for å lage bra teater. Det er annerledes enn hva man vanligvis ser, men det er gøy å se teater på en helt annen måte. En ny teaterhøst er i gang, hvorfor ikke starte med noe helt nytt?