Teaterungdom har besøkt Antiteateret før, og vi heier virkelig på unge folk som vil vise seg fram i hovedstaden med nytt og spennende teater! Snork er intet unntak – det er nytt og spennende… og utfordrende. Vi var tilstede på premieren av Snork fredag kveld, og fikk selv kjenne det på kroppen.
Når du ankommer Fyrhuset i Kværnerbyen, innstilt på å se en teaterforestilling, er du plutselig på boklansering. Snork er visst en bok, skrevet av en ung forfatterinne, som utgis av et helt nytt forlag – faktisk forlag – ledet av kveldens konfransier. Vi inviteres inn på saft og snacks, det deles ut pamfletter med utdrag fra boka og folk hilser på kjente. Antiteaterets hyperrealistiske stil gjør skillet mellom skuespillere og publikum vanskelig å se. I starten.
Illustrasjon: Oda Wahl
Etter litt mingling starter selve programmet for kvelden. Det består av lesning fra boka, diskusjon om den og en performance inspirert av et utdrag. Diskusjonen er åpen for alle i publikum, og man må brått ta stilling til både boka og fiksjonen. Vil jeg være med på den? Skal jeg kun være en observatør? Vil jeg utfordre? Vil jeg nekte å ta del? De legger opp til et aktivt publikum, som selv skal være med å forme forestillingen, men det blir raskt tydelig hvem som er med på leken: Skuespillerne og antiteaterets venner. Det gjør at jeg trekker meg mer unna.
Foto: Lucas Ibanez-Fæhn
En del av meg ønsker å gi meg hen til fiksjonen og presse aktørene. Men når diskusjonene glir over i heftige krangler mellom rollene, og situasjonen vi befinner oss i blir mer og mer ekstrem, rives jeg nesten helt ut av det. Jeg blir veldig selvbevisst og tenker hele tiden på hvordan jeg egentlig ville reagert. Forsøket på å aktivere publikum mislykkes her, for reaksjonene i salen er absolutt ikke realistiske lengre. Vi sitter mer som observatører av en hendelse, enn medspillere. Det er fortsatt spennende, det skal de ha. De spiller jo fletta av seg og har laget en historie som setter en støkk i deg. Men reaksjonene og meddeltagelsen uteblir.
Foto: Lucas Ibanez-Fæhn
Noe av grunnen til den labre publikumsresponsen er nok at det er premiere. Fyrhuset er fullt av venner og familie. Det gjør noe med dynamikken. De kjenner skuespillerne, og med et så intimt spill er det vanskelig å gå med på en annen virkelighet. Jeg tror helt klart det er en fordel å ikke kjenne aktørene og gå inn med intensjonen om å bli med på leken. Drar man for eksempel med en teatergruppe eller en klasse, er det nok dette både en gøy og spennende forestilling! Antiteateret har noe bra på gang her. Det er flott å se noen utfordre de tradisjonelle formene. De trenger bare det rette publikummet!
