Tryllefløyten

Publikumssuksessen Tryllefløyten er tilbake på Operaen. En stor produksjon med Atle Antonsen i spissen. Her er all tekst på norsk. Handlingen flettes inn i et slags Star Wars univers og humor vektlegges fremfor dramatikk. Tryllefløyten er på alle måter en folkelig opera. 

Tittel: Tryllefløyten
Tid/sted: tirsdag 12. september Den Norske Opera & Ballett, Hovedscenen
Kommende forestillinger: 16., 17., 19., 22., 23., 24., 29., september og 2.oktober
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä


Foto: Erik Berg

Scenografien er vakker. Egentlig ganske enkel til å være i operaen. Det er malte baktepper og dekor som senkes ned fra taket. Kostymene, laget av Maria Gyllenhoff, er fantastiske. Nattens Dronning er kledd i hvitt og har havmennlignende hjelpere. Mange med manetlignende kostymer. Hennes mannlige motstykke Sarastro er kledd i sort, med fjær og sterke assosiasjoner til Asia, kampsport og filosofi. Hans hjerpere ligner padder, frosker og amfibier, med fargerike antrekk og ølmager. Fuglefanger Papageno (Atle Antonsen) har denne gangen ikke fjær, men hår. Veldig mye hår. Igjen, humor fremfor dramatikk.


Foto: Erik Berg

Men hvordan fungerer forestillingen som helhet? Kommer historien tydelig frem? Er dette spennende å se på? Historien fortelles tydelig. Det norske språket gjør det lett å henge med. Det er veldig tilgjengelig. I Tryllefløyten er det også endel replikker som sier, ikke synges, noe som er sjeldent i operasammenheng, som gjør det lett å henge med. Dette gjør at forestillingen lykkes i å fortelle historien fra A til Å, men…

Det er jo ikke spennende. Tidvis morsomt, vakre ting å se på, flotte stemmer, men aldri spennende. De onde er gjort mindre onde, de gode mindre gode. Noe som gjør at pulsen aldri stiger. Tempoet føles sakte, men også tidvis for raskt. Alt i alt er det vanskelig å ha en sterk mening, for jeg bryr meg liksom ikke. Karakterene virker litt uviktige. Historien og kampen like så. Det mest spennende, er å se hva kostymeavdelingen har kommet opp med hver gang nye karakterer presenteres. 

 – og om du lurer på hvordan Atle Antonsen fungerer kan jeg si at han, og resten av ensemblet, gjør en kjempejobb. De jobber så hardt de kan og gjør gode rolletolkninger. Eli Kristin Hansveen som Pamina er allikevel i en egen klasse. Makan til stemmeprakt.

For å oppsummere: om du er av typen som liker sterke forestillinger som engasjerer og gjør noe med deg følelsesmessig, er nok ikke dette riktig forestilling. Men om du synes terskelen for å ta turen til operaen er høy, og liker et folkelig innslag som er lett å henge med på, er Tryllefløyten et trygt, godt og morsomt valg.


Foto: Erik Berg

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg