Det har visst vore ein episode

Det er fredag kveld og endelig helg! Ute i gatene yrer det av folk som er klare for å gå på byen, mens vi er på vei til Det norske teatret. Det er veldig stille her. En fullsatt sal sitter nok allerede å ser på The Book of Mormon, mens vi er på vei opp i 5. Etasje til scene 3, vi skal se “Det har visst vore ein episode”. Noe helt annet!


Foto: Dag Jenssen

Tittel: Det har visst vore ein episode
Av: Chris Thorpe      Oversatt av: Marita Liabø            Regi: Peer Perez Øian         Dramaturg: Ola E. Bø     Komponist: Ola Alexander Halstensgård
Tid og sted: Det Norske Teatret, scene 3 fredag 15.september 2017
Skuespillere: Marie Blokhus, Amell Basic, Sara Khorami
Kommende forestillinger: Spilles frem til og med 8.november
Anmeldelse av: Eline Otterstad

Vi er ikke mange i salen, men stemningen er til å ta og føle på. Folk hvisker nesten, jeg kjenner jeg er ganske spent. “BANG!” Forestillingen er i gang.

Stykket er skrevet av Chris Thorpe som er en av de nye dramatikerne i Storbritannia. Temaet i stykket er både spennende og viktig. Vi følger fire menneskers historier fra forskjellige attentater. Vi får vite hva de forskjellige tenkte i det hendelsen skjedde, impulsene de hadde og hva som fikk de til å handle. Hvorfor velger vi å gjøre som vi gjør? Hva gikk igjennom hodet til gjerningsmannen når han hadde valget mellom å handle eller ikke handle? Velger man å handle i slike situasjoner eller er man passiv? Dette er spørsmål Chris Thorpe stiller seg, og som han stiller til publikum.


Foto: Dag Jenssen

Forestillingen er utrolig ærlig og ekte. Skuespillerne hadde hver sin historie og fortalte den direkte til oss. Jeg følte ikke at jeg var en random publikummer som så på teater, skuespillerne tok seg god tid og hadde virkelig øyekontakt med oss. Tårer, latter, impulser og tanker, de delte alt. De sto der sammen, men allikevel så alene. Så nakent, nydelig nakent. Det var ikke lagt på noe ekstra, det var så rent du kan få det i teatret! Det er tøft av regissør Peer Perez Øian å gjøre spillestilen så stilistisk, og det funket.

Forestillinger har noen punkter som er mer intense enn andre, men jeg følte allikevel av vi i salen holdt pusten i 1 time og 20 minutter. Utrolig intenst. I det scenen gikk i black tok det lang tid før applausen kom, og ikke fordi den ikke var fortjent! Jeg tok meg selv i å tenke på så utrolig mye akkurat da og jeg hadde veldig mange spørsmål i hodet som jeg ikke klarer å besvare. Så mange tanker som begynte å spinne, og som det er viktig at spinner videre! En viktig forestilling med intens tematikk, virkelig verdt å se!!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg