Pust

På Dansens Hus vet man aldri helt hva man går til. Noen av de beste forestillingene vi har sett, har vært der, men også noen av de særeste. Haugen produksjoners forestilling Pust må sies å inngå i den siste kategorien…


Foto: Lawrence Malstaf

Tittel: Pust
Tid og sted: Dansens Hus, hovedscenen, 30. september 2017
Ide, konsept, dans, tekst, vokal: Liv Hanne Haugen
Andre medvirkende: Lawrens Malstaf, Per Martinsen, Vibeke Torp, Margunn Kilde, Anne Katrine Haugen
Kommende forestillinger: 1. oktober 16.00 og 19.00
Anmelder: Mari Noodt

Det kan altså være fint å ha et åpent sinn til forestillinger på Dansens Hus, jeg forsøkte derfor å ikke forvente noe konkret. Men ved inngangen blir jeg overrumplet. Vi blir bedt om å ta av oss skoene, og blåse opp hver vår ballong, så vi kan ha med “vår egen pust”. Skal vi være med i forestillingen? Dette er jeg ikke helt forberedt på… Vel inne i salen, bygger allikevel engasjementet seg opp igjen. For hele hovedscenen er dekket av et stort grått fallskjermstoff, som sakte fylles med luft. Dette blir vakkert, tenker jeg!

En voiceover forteller om pusten, og to dansere beveger seg over det store stoffet. Voiceoveren varer dessverre for lenge og blir for svevende og filosofisk. Jeg klarer ikke følge de lange linjene fra vår egen pust og over i de store verdensspørsmålene. Dansen er heller ikke veldig gripende, og jeg opplever at de ikke utnytter det spennende rommet godt nok. Begeistringen uteblir. Så lar de stoffet fylles helt, og en liten inngang kommer til syne. Vi kan skimte en ny og lun verden der inne, og vi skal få tre inn i den.


Foto: Lawrence Malstaf

Å bli invitert med inn er spennende og klarer enda en gang å skape et nytt engasjement hos meg. Nå skal det vel endelig skje noe? Men, nei. Det enorme potensialet som ligger i dette objektet og vår interaksjon med det, forblir et potensiale. Jeg føler meg snytt. Det er dog en liten sekvens hvor danserinnen krabber over stoffet fra utsiden, og sakte heises opp over oss, som er fantastisk. Men det blir med dette ene øyeblikket.

Den merkelige sammensetningen av dans, fortelling, en form for intervju og publikumsinvolvering klarer ikke å mane fram noe mer fra meg. Jeg soner ut og får ikke med meg hva de prøver å si meg med denne forestillingen. Jeg tenker i et lite øyeblikk på min egen pust, men ikke noe lenger enn at jeg blir den oppmerksom. Hvilken betydning den har i universet, er jeg på ingen måte inspirert nok til å tenke på…

Det er synd at de ikke benytter seg bedre av det fantastisk magiske rommet de har klart å få på plass. Det ligger så mye ubrukt potensiale her, noe som gjør skuffelsen over forestillingen enda større.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg