Hedda Gabler

Det er ikke første gang Ibsen blir ballett. Gjengangere hadde premiere på Operaen i 2014, og gjorde stor suksess. Nå er det kunstneriske teamet tilbake med en ny oppsetning. Denne gangen er det selveste Hedda Gabler som får utfolde seg på dansegulvet. 


Foto: Erik Berg

Marit Moum Aune har regien og koreografien på kveldens forestilling. I følge programmet har Moum Aune jobbet med dansere hele sitt profesjonelle liv, uten selv å kunne danse et trinn. Det høres kanskje merkelig ut, men etter å ha sett premieren på Hedda Gabler, kan jeg fortelle deg at dette funker veldig bra! Forestillingen er annerledes, og da spesielt dansestilen. Å kalle dette ballett, blir i mine øyne feil. Her har man trinn fra tradisjonell jazz, samtidsdans og tango. Danserne gjør bevegelser jeg aldri har sett maken til. Grete Sofie Borud Nybakken, som danser rollen som Hedda Gabler, vrenger kroppen i alle retninger. Det er rett og slett fascinerende. Hun har også noen intense blikk som virkelig får fram karakterens styrke. Komponist og trompetist Nils Petter Molvær har skrevet musikken, og kommer også snikende ut på scenen med trompeten sin flere ganger under forestillingen.  

Noe av det jeg liker best med Hedda Gabler som danseforestilling, er at alle relasjonene kommer så tydelig fram. Pas de deux’ene viser tydelig hvem som liker hverandre og hvem som ikke gjør det. I teaterforestillingen vil jeg si forholdet mellom Hedda og mannen Jørgen Tesman blir framstilt annerledes enn det som kommer fram her. Her er hun er sint fra første øyeblikk. Det lyser “hat” ut av øynene hennes, og vi skjønner fort at dette ikke er et bra forhold. I boka er det mer skjult og står skrevet mellom linjene. Forholdet fortsetter med samme intensitet ut forestillingen, og forblir litt unyansert. Hadde man spart litt på sinnet til Hedda, ville det nok blitt mer spennende. Assessor Brack og Hedda Gabler derimot får en dans sammen helt på slutten, som overrasker mer, og avslører hvilket forhold de hele tiden har hatt til hverandre.


Foto: Erik Berg

En annen ting som skiller seg ut i denne oppsetningen, er at vi får møte Hedda som barn. Flere unge dansere fra Operaens ballettskole portretterer hovedrollens oppvekst, og vi får en dypere innsikt i hvorfor Hedda har blitt som hun er. Hvordan General Gabler oppdro henne som en av gutta og tidlig introduserte henne for pistolene. Dette gir oss mer dybde og forståelse for karakteren, og også hennes forhold til fru Elvsted. 

På t-banen hjem havner jeg ved siden av to damer som har sett samme forestilling. Jeg klarer ikke la vær å høre etter hva de sier. De er forbauset over hvor lite det stod om forestillingen på forhånd, og snakker om hvor vanskelig det var å forstå handlingen. Nå kjenner jeg stykket relativt godt, og ble positivt overrasket over hvor lett det var å forstå det som skjedde på scenen, men jeg tror også dette blir desto vanskeligere om du ikke har kjennskap til stykket fra før av. Det sies at 90% av kommunikasjonen er kroppsspråk, men uten de siste 10% mister man noen viktige detaljer. Noen replikker er vanskelige å klare seg uten, og jeg legger merke til tydelige gestikulasjoner med armene der de viktigste replikkene blir sagt i teaterforestillingen. Om man ikke kjenner til hva Hedda sier til Eilert Løvborg når hun gir ham en pistol, eller hva Assessor Brack forteller Hedda før deres siste pas de deux, er det mange viktige detaljer i historien som faller bort. Dessverre kommer ikke dette godt nok frem i denne danseforestillingen. 


Foto: Erik Berg

Jeg er veldig usikker på hva jeg syns Hedda Gabler som danseforestilling. Forestillingen er bygd opp på samme måte som teaterstykket, med noen kunstneriske friheter underveis. I og med at jeg kjenner stykket så godt, har jeg ikke noe problem med å henge med i handlingen, men for de som ser Hedda Gabler for første gang, er det nok ikke like lett. Det er mange fine scener, men innimellom blir det litt for lite nyansert. Likevel elsker jeg Nils Petter Molvær sine fortryllende toner fra trompeten. Det skaper en helt egen stemning når han står side om side med danserne og spiller de vakreste toner. Live musikk skaper en helt spesiell stemning, og med Molvær på scenen blir det helt magisk. I disse øyeblikkene er jeg ikke i tvil om at dette er en forestilling det er verdt å se, men som helhet når den ikke helt opp. 
 

Hvor og når: Den Norske Opera og Ballett, 28. sept
Regi og koreografi: Marit Moum Aune
Assistent, koreografi gruppescener: Christopher Kettner, Kaloyan Boyadjiev
Scenografi, kostymer, lysdesign: Even Børsum, Ingrid Nylander, Kristin Bredal
Komponist: Nils Petter Molvær
Hovedroller: Grete Sofie B. Nybakken, Shane Urton, Silas Henriksen,  Samantha Lynch, Eugenie Skilnad, Phillip Currell, Kristian Alm, Klara Mårtensson
Kommende forestillinger: 4., 6., 7., 10., 11., 17., 18., 23. oktober 
Anmelder: Kamilla Skallerud

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg