Snøkvit har verdens vakreste mor, bor i verdens vakreste slott, i verdens vakreste land. Hun skal bli vakker, etterhvert, når hun blir eldre. Som et speilbilde av moren. Skjønnhet er alt. Snøkvit vil ikke være der, i alt det vakre, hun vil leke i hagen, og i skogen. Hun vil se sannheten. Blå epler, nye venner, litt kloakk og et kyss senere, kan hun leve lykkelig alle sine dager.
Foto: Gisle Bjørneby
Forestillingen selges inn som en familiemusikal. Teksten og musikken er nyskrevet av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar, og hele maskineriet på Det Norske Teatret er i sving. Kostymene er fantastiske. Scenografien like så. Unni Walstad har virkelig klart å skape en slags krysning mellom Tim Burtons “Alice i Eventyrland” og Brødrene Grims eventyr. Her er farger og magi, skog og slott. Alt overbevisende som tegnet av en barnehånd, tatt ut av en helsprø fantasi.
Teksten har noen gode refleksjoner. Ingen er bare gode eller bare onde. Dronningen blir heks i det hun lar skjønnhet overskygge godhet, mot slutten overvinner allikevel morskjærligheten selv den dypeste skjønnhetstrang. (Ja, jeg spoiler litt. Men det er ingen store overraskelser i denne historien uansett). Snøkvit blir knust av morens hat, men ønsker også moderlig nærhet. Hun er en jente, litt rar og med bein i nesa. Gartnergutten Jan Grøn er en slags folkets prins. Slik det synges fra scenen: “I kvar ein prins, viss slike finst, viss du slepp han ut, finst ein vanleg gut”.
Ingeborg Sundrehagen Raustøl imponerer med stødig stemmeprakt som Dronninga. Hun spiller seg også stort opp utover i forestillingen. Hermann Sababo er sjarmerende som gartnergutten Jan Grøn, selv om han tidvis overspiller barnets naivitet. Charlotte Frogner briljerer i tittelrollen og viser at det finnes en utilpass liten prinsesse i 36 år gamle damer fra Aurskog-Høland. Ellers er bandet stabilt og gode. Det er jo alltid gøy med livemusikk i slike musikaler.
Foto: Gisle Bjørneby
Svakheten ligger i ensemblet. Hverken hoffet, dvergene eller skogsskapningene klarer å heve forestillingen. Det hele taper seg hver gang det er mange på scenen. Noe som er uvanlig og uheldig for en musikal. Ensemblet han hverken trøkk i sangene eller dansebevegelsene. De har også overraskende dårlig timing, i sine mislykkede forsøk på å være morsomme. Det er som om de ikke helt klarer å være på lag. De opererer ikke som en gruppe som løfter hverandre opp. Mye av potensialet til forestillingen forsvinner derfor mellom vakre kostymer og kulisser.
Snøkvit kalles en familiemusikal. Den skal treffe bredt. Tematikken rundt skjønnhetspresset kommer tydelig frem til publikum uansett alder. Fargene og lekenheten i scenografi og kostymer treffer også alle. Snøkvit er alt annet enn en forestilling i svart-hvitt. Dessverre er det for mye i Snøkvit som skurrer for min del. Ensemblet er ikke godt nok, musikken er glemt før siste tone er spilt og regien er i overkant enkel. De tre hovedrolleinnehaverne er dyktige, men det holder dessverre ikke. Snøkvit treffer ikke hele familien, men et ganske snevert spekter på de mellom 8 og 12 år.. sånn ca…
Kort oppsummert er ikke dette en forestilling for ungdom, men kostymene og kulissene er fantastiske. Så om du setter pris på visuelle og fargerike teaterforestillinger er det verdt turen.
Foto: Gisle Bjørneby
