Herostratos tenner på Artemistempelet (et av verdens syv underverker). Hvorfor gjør han dette? Ganske enkelt for å bli berømt. Dødsdom og lovnad om å bli glemt til tross, mannen er opphavet til uttrykket “herostratisk berømt”, å bli kjent for å gjøre noe ulovlig.
Foto: Dag Jenssen
Et spennende utgangspunkt. Fylt av dramatikk. Antikken Hellas, et av verdens syv underverker, flammer, en ung pyroman og velkjent kjendisjag. Alt ligger til rette for en spennende kveld på scene 3 på Det Norske Teatret. Forestillingen er mørk og dyster. Scenografi, lys, tekst og bevegelser smelter sammen. Vi beveger oss over i et landskap og en forestillingsform som man ofte kan oppleve på Dansens hus eller Black Box Teater. Jeg får også assosiasjoner til Heddaprisvinnende “Solaris Korrigert” som teatret satte opp på Hovedscenen i 2015.
Herostratos er bekmørk. Man dykker inn i et mørkt og dystert sinn. Det er ikke lett å forstå. Man følger ingen klar historie, men opplever små glimt av denne unge mannen. Oddgeir Thune jobber som en helt i hovedrollen. Stemmen hans er kald og plaget. Bevegelsene desperate. Han har gjennom hele forestillingen en unik tilstedeværelse, som er altavgjørende i denne typen forestillinger.
Foto: Dag Jenssen
Det er vanskelig å forstå mye av det som skjer underveis, så man må være klar over hva man går til. Det var kanskje ikke jeg, derfor ble jeg også litt skuffet. Jeg ønsket å se en historie som jeg syntes hørtes spennende ut. I stedet blir det presentert en lyrisk, dansende, svevende presentasjon av noe mørkt og dystert, uten at det fenger meg noe nevneverdig. Jeg kjenner at jeg så gjerne vil like det, uten at jeg egentlig gjør det.
Herostratos er noe helt eget. Skuespillerne gjør ingen “feil” og det hele oppleves helhetlig og gjennomtenkt, selv om det ikke fenger meg personlig.
Foto: Dag Jenssen