For et par uker siden gikk vi opp til Malersalen på Nationaltheatret for å se Christian Lollikes Revolusjon. Etter 15 minutter gikk vi skuffet ned trappene igjen… En av skuespillerne hadde skadet seg under prologen så de måtte avbryte forestillingen. Vi fikk kun en liten (og utrolig fengende!) smakebit av hva som skulle komme, og hver dag steg spenningen. Da jeg endelig gikk opp de samme trappene, var det med skyhøye forventninger.
Foto: Øyvind Eide
Denne anmeldelsen starter ikke med en beskrivelse av hva som møter deg på scenen, en forklaring av scenografien eller grundig analyse av skuespillerprestasjoner. Denne gangen vil jeg fortelle om hva forestillingen gjør. Det er ikke det overnevnte som sitter igjen hos meg. Det er ikke derfor du skal se forestillingen. Du skal se den fordi det den gjør er å si noe sant om deg og meg, om vår verden og framtiden. Som den unge mannen bak meg sa etter applausen: “Jeg er ikke den samme som da jeg gikk inn”.
Foto: Øyvind Eide
Virkemidlene er ikke uviktige – det er ikke det jeg sier – for de fungerer strålende og det er en levende forestilling full av teatrale elementer og enestående skuespill. Eksplosjonen av virkemidler – alt fra slowmotion-sekvenser, sang og band-innslag, brutale påstander, putekrig med publikum, popkulturelle kostymer og fysisk komikk – drar deg inn i en verden hvor alvor og komedie går hånd i hånd, hvor jeg i det ene øyeblikket ler hjertelig og i det neste kjenner en klump i magen. Det er morsomt fordi karakterene er gjenkjennelige og virkemidlene fulle av ironi. Klumpen i magen vokser fordi det de sier faktisk angår oss. For forestillingen er gjennomgående metafiksjonell, og peker stadig på seg selv, publikum og verden utenfor. “Så dere synes det er morsomt?” sier Eindride Eidsvoll. De gjør oss bevisste våre egne reaksjoner, og det er viktig! For dette handler om oss. Det handler om her og nå og hva i helsikken vi skal gjøre for å redde denne verdenen.
Foto: Øyvind Eide
Forestillingens hårfine balanse mellom det lette og tunge, lokker oss inn i det blodalvorlige, uten å peke finger. Og dette er noe av det geniale med Lollikes tekst og regi. Den er ikke moraliserende! Jeg går ikke ut med en utelukkende dårlig følelse, men med en flom av spørsmål og tanker. Det eneste jeg vil er at alle andre også ser den, så vi kan snakke om det! Forestillingen blir på ett vis en egen liten revolusjon for meg.
