Den kritikerroste forestillingen “Frozen songs” inntok Dansens hus under CODA festivalen. Ina Christel Johannessen har laget 90 minutter med dansemagi med utgangspunkt i et hav av plast og et hvelv av frø. Jorden er ikke hva den engang var. Tempo er et nøkkelord og variasjonene er mange. Et strålende ensemble er med på å løfte opplevelsen ytterligere, men hvordan passer dette for ungdommer?
Foto: Antero Hein
Frozen songs starter langsomt. Scenen er dekket av plast og danserne bruker tid på å formidle. Det er få på scenen samtidig noe som gjør at forestillingen tematikk – overlevelse – kanskje virker litt søkt. De to/tre på scenen har ikke mange nok å kjempe mot til at det virker reelt nok. Så raser scenografien, frø hvelver ned fra taket, projeksjoner blir vist og scenen vrimler av dansere. Da starter moroa.
Danserne er strålende. Alle med sine egne særegenheter. Her er ikke målet at de skal ligne hverandre eller gjøre bevegelsene helt likt. Hver og en har sitt dansespråk og får bruke det. De kjemper en slags kamp mot hverandre og mot omverdenen. En sangsekvens midtveis overrasker og imponerer. Her synes jeg forestillingen er på sitt beste. Når brutaliteten og kulden spiller hovedrollen. Når kulden og sangen skaper en virkelig frozen song.
Det skjer ekstremt mye i løpet av disse 90 minuttene. Jeg hører flere kommentere at de er slitne og utmattede etter forestillingen. Det skjønner jeg godt. Fokus skiftes raskt og det er mange virkemidler som tas i bruk. Musikken er tidvis mektig og høy og dansestilen ekspressiv. Alt dette gjør Frozen songs til en forestilling som vil og gjør mye.
Foto: Antero Hein
Hvordan passer dette for ungdom? Meget godt er det korte svaret! Johannessens koreografi har en ungdommelig råskap over seg, og det noen vil oppleve som utmattende tror jeg mange ungdommer vil synes er forfriskende. Man kjeder seg ikke under Frozen songs, og de 10 første minuttene er de dårligste, så det er man ferdig med raskt. Dansens hus, CODA og Ina Christel Johannessen leverer varene. Gratulerer!