Jeg var en av de yngste i Hovedsalen på fredag kveld i Operaen. Ikke overraskende, men det kommer nok ikke til å bli sånn fremover (håper jeg). For med en sal fylt av eldre kvinner og menn, ser og hører vi sangere på scenen som spiller ut ungdommelig nostalgi. Forestillingen er en kjærlighetserklæring til min generasjons interesser og problemstillinger i operaformat. Derfor bør det sitte flere ungdom i salen her etterhvert, for denne “Barberen i Sevilla” kan jevnaldrende speile seg i.
Foto: Joerg Wiesner
Musikken stillestarter. Musikalsk leder Manlio Benzi ser ut som alle andre dirigenter, har krøllete grått hår, og er veldig presis. Vi får forventninger. Det starter for alvor og første scene er en svakt kaotisk nattescene med et knippe loffende gatetrompetister og en pubertal Romeofigur sørgesyngende mot et tomt balkongvindu. Det er som å se utover et silent disco dansegulv. Ikke alle er på bølgelengde og det danses i ulik takt. Men så kommer det seg fort etter denne korte oppvarmingen, og vi blir introdusert for selveste Figaro. Barberen. Og for et fyrverkeri han er! Langt, rufsete hår og syklende forbi på sin portable frisørsalong. Han minner om en hippietass med karisma og hjerteplass. Publikum faller pladask for denne lille italienske Charlie Chaplin-en der nede på scenen som klarer å sjonglere både slapstick, baryton-toner og kjekkas-replikker samtidig. Han synger at han kan hjelpe med alt, mekker både frisøryrket, kirurgemnet og hjelper enhver enke å finne ny mann. Barberen er ikke bare en Barberer. Barberen er en altmuligmann. Både Barberen og skuespilleren som spiller Barberen er altmuligmenn. Det vises fra square one.
Et annet altmuligmenneske i Sevilla er Grev Almaviva spilt av Levy Strauss. Greven representerer den moderne mannen i kontakt med sin feminine side, samt meget mann og meget dyktig til å være den man vil han skal være. Med list og lureri stjeler han hjertet til sin forelskelse Rosina, under nesen på hennes vokter og arvegodstyv Dr Bartolo spilt av Luciano Di Pasquale. Til tross for hennes punkdronninginspirerte stil får Samantha Hankey i rollen som Rosina virkelig kjørt seg, som slengedukke mellom mannfolka. Ikke helt oppdatert om man skal se den i lys av moderne kjønnsroller, noe som gir stykket en amerikansk GUNS AND GIRLS atittyde. Pass opp, alle våte operaguttedrømmer der ute.
Foto: Joerg Wiesner
Slutten av første akt er veldig kaotisk igjen, og jeg må lene meg fram for å føle at jeg skjønner noe. Andre akt tar seg opp og er tydeligere, bedre koreografert og med en skarpere humor som gjør hele akten til et behageligere stykke opera. Det er en teaser av en akt. Vi er hele tiden nervøse for at de to unge turtelduene skal bli oppdaget mens de flørter og har kledd seg så ingen skal oppdage dem. Greven kler seg blant annet ut som en munk og gjør en del ting som munker ofte ikke gjør. Da ler gamlingene i salen så de nesten detter av de røde satengsetene sine. Det er deilig, deilig dynamikk på scenen, og man føler seg bydd inn i dette galehuset.
Det er så veldig, veldig mye regissøren Francois de Carpentries vil vise i sin tolkning av stykket. Han prøver å ta oss med inn i komplekse tematikker som globalisering, krig, religion og statsmakt, i tillegg til den originale fortellingen om grenseløs kjærlighet mellom to mennesker. Mot slutten av første akt får jeg att på til en assosiasjon til mentale lidelser og helseindustrien, og alle disse gapende, åpenbart viktige spørsmålene havner litt på siden av dramaet. Det er et vidt spekter “Barberen i Sevilla” skal innom, og forestillingen klarer ikke helt å lande alle moderniseringene. Det er i disse forsøkene man føler seg distansert fra historien, som er flink med de varme relasjoner mellom karakterene, og ikke så flink med de store verdensproblemene. Det er hverken tradisjonelt fortalt eller helt nytt og lander noe lavmælt et sted i mellom. De individuelle skuespiller- og sangprestasjonene trekker allikevel opp opplevelsen, og er nok til å gi forestillingen en sterk 4-er på operaterningen min.
