Gud vil avlyse julen, den har blitt for kapitalistisk. Dessuten blir jo Jesus feiret alle andre dager. Jesus er ikke enig, bursdagen hans er viktig. Han blir derfor sendt til den vesle bygda Bangstad, for å bevise at julebudskapet om kjærlighet fortsatt står sterkt. Et oppdrag som viser seg å være vanskeligere enn først antatt, for den profittdrevne julenissen Nikko nekter å gi seg uten kamp.
Foto: Dag Jenssen
Settingen er absurd nok, men allikevel gjenkjennelig. Hva står egentlig julen for? Representerer julegaver overforbruk eller omsorg for hverandre? Hva er Jesus sin plass i den moderne julefeiringen? Og hvordan er egentlig bygdenorge? Er det klåfingra ordførere i hver bygd? Catrine Telles regi fortsetter i det samme elleville sporet som teksten. Den er absurd, humoristisk og leken. Her kan man le av alt. Skuespillerne jobber for harde livet med å holde tritt med historien. De kaster seg mellom nære samtaler og latterlige utbrudd. Sigve Bøe, som en dement bestefar i rullestol, blir et urkomisk tilskudd til en allerede sprø gjeng av guder, maktpersoner, prester, nisser og bygdefolk.
Forestillingen er utvilsomt moderne og ungdommelig. På en eller annen underlig måte gir den meg til og med julestemning. Å si at den setter igang de helt store følelsene er vel kanskje å overdrive, men den klarer å berøre noe i meg. Igjen, på en merkelig uforklarlig måte. Jeg tror ganske enkelt at “Faens nisse!” er en mye bedre teaterforestilling enn jeg hadde regnet med. At den passer for ungdom er det heller ingen tvil om.
Foto: Dag Jenssen
For å oppsummere er dette en forestilling av det underlige, latterlige og elleville slaget. Her er et slags julebudskap pakket inn i tøys og fjas, og en god dose selvironi. Varigheten på 1 time og 10 minutt er dessuten helt perfekt. Budskapet blir levert og historien presentert uten at den dveler for lenge ved noe som helst. Jeg ler godt, koser meg og får en slags julestemning. Turen til scene 3 på Det Norske Teatret er derfor vel verdt pengene.