Det er skandinaviapremiere på Oslo Nye teater denne dagen. To unge skuespillerinner står alene på scenen og skal bære Morgan Lloyd Malcoms stykke fra 2015 fram for oss. I 1,5 time skal de spille ut den vonde historien om ungdomstidens brutalitet og følgene den kan ha videre i livet. Det viser seg at det er en oppgave de utfører på mesterlig vis, i en genial oppsetning av en dialog!
Vepsen er et hevndrama, hvor to bekjente fra ungdomsskolen møtes igjen 20 år senere. Det er i starten litt utydelig hvorfor de møtes, men etterhvert kommer det fram at den ene har en ganske voldsom og overraskende forespørsel til den andre. Parallellt med denne forespørselen kommer også minner fra ungdomstiden opp…
Foto: Gisle Bjørneby
Noen ganger roser vi skuespillere for å gjøre en formidabel jobb med en heller dårlig tekst. De er gode på trass av manuskriptet. Denne gangen er Ine Marie Wilmann og Ingvild Holthe Bygdnes gode med stor hjelp fra Malcoms tekst. Historien er spennende og kompleks, og skaper flere lag i karakterene. Dette gir Bygdnes og Wilmann mye å spille på. Karakterene er både komiske, ekte og spennende. Vi ler fordi de spiller på stereotypene, men allikevel har de både dybde og særegenheter. Vi blir, på sammen måte som karakterene, stilt til veggs med fordommene våre. Vi ser hun som er flink pike og riking, som har alt på stell med akademia, mann og det hele. Vi møter også hun som er typisk white trash med fire unger, røyker under svangerskapet og er breial nordlending. Men de er mer enn som så. De har begge sine traumer og problemer. Og det kommer fram gjennom nyansene i teksten og de to formidable skuespillerinnene.
Foto: Gisle Bjørneby
Med en helt fantastisk tilstedeværelse og troverdighet, holder de to kvinnene min oppmerksomhet gjennom hele forestillingen. Jeg blir oppslukt i deres relasjon og følger dem med argusøyne. Alt annet som måtte skje rundt dem på scenen er ikke så viktig for meg. Det er den konstante nerven mellom de to som engasjerer. Det gjør også at jeg ikke helt får med meg det geniale regitrekket de har gjort, før helt mot slutten. Wilmanns karakter Hanna har i løpet av hele forestillingen styrt dreiescenen, dratt fram kostymer, lagt til rette annen scenografi. Hun iscenesetter det hele, også det som skjer mellom dem, og det er genialt. Vi får bare små drypp av det i starten, men etterhvert blir det tydelig for oss alle. Hun har regissert hele møtet, helt fram til den skjebnesvangre slutten.
Foto: Gisle Bjørneby
Man må akseptere en noe absurd omstendighet i denne forestillingen. Men selvom den kan være vanskelig å sette seg inn i, er det på ingen måte vanskelig å leve seg inn i karakterene og deres relasjon. Vi kjenner alle til den. Men også omstendigheten lar jeg være å stille for mye spørsmål ved, for jeg tror på dem og de spiller fletta av teksten!
Det er ikke noe hokus pokus i denne forestillingen, men den er litt magisk allikevel. Det er lite dill dall. Wilmann og Bygdnes får bære det alene, med sitt håndverk og sitt talent. Mer trengs egentlig ikke! Dette er en kvalitetsforestilling!
Den spilles bare 9 ganger til, så skaff deg en billett og se den før det er for sent!