«Nashornet» på Det Norske Teatret er en forestilling om massesuggesjonens skrekk og gru, med paralleller til 2. verdenskrig og Hitler. Men hvordan passer denne forestillingen inn i dagens samfunn? Og hvordan kan ungdom i dag relatere seg til denne tematikken?

Foto: Erika Hebbert

Forfatter Eugene Ionesco skrev stykket på en morsom og absurd måte. Humor ble brukt for å beskrive farene ved massesuggesjon. Dersom man ikke er vant til å gå i teatret kan det være vanskelig å oppfatte denne koblingen, for selv om tematikken er relevant for mennesker i alle aldre velger jeg å ikke anbefale denne forestillingen for ungdom.

Denne oppsetningen har plassert Eugene Ionescos stykke fra 1959 inn i moderne tid, men klarer ikke å tydeliggjøre hva stykkets innhold har med dagens samfunn og politikk å gjøre. Jeg tror jeg forstår visse aspekter ved samfunnet og politikken i dag. Allikevel forstår jeg ikke helt hvor de vil med forestillingen. Personlig syns jeg at massesuggesjon er et interessant tema. Jeg skjønner at de ønsker å sette «Nashornet» inn en moderne kontekst, men jeg oppfatter ikke henvisningene som tydelige nok til dagens samfunn i denne utgaven. De utallige utsagnene på gulvet er ment som hint til hvordan massesuggesjon er tilstede i moderne politikk. Dessverre rekker man ikke å forstå koblingen underveis ettersom forestillingen er såpass kort og du samtidig skal følge rollefigurenes reise. Dessverre var det også vanskelig å skjønne når forestillingen var slutt, noe som i seg selv er et dårlig tegn. Som publikummer klarer man rett og slett ikke å henge med.

Skuespillerne Per Schaaning og Svein Roger Karlsen er utmerket i sine roller som «Berenger» og «Jean» og utfyller hverandre på en meget god måte. Det mest interessante med forestillingen er hovedpersonen, «Berenger». Han, som i utgangspunktet er «unormal» fordi han er alkoholiker og uskikkelig i sammenligning med de andre, viser seg å være den som er mest tro mot seg selv og vanskeligst å påvirke. En rørende scene er når «Daisy» (Julie Moe Sandø) forlater «Berenger» for å bli en del av «nashorna». Når det gjelder scenografien, er den enkel med fine effekter som representerer «nashorna». Særlig den siste scenen hvor det skapes illusjoner ved hjelp av lys og røyk at en flokk med neshorn kommer løpende mot «Berenger», er spesielt «creepy» og godt laget.

Foto: Erika Hebbert

Basert på tolkningen av stykket er det bra forestillingen ikke varer lenger enn 1t og 15 min, men på samme tid gir den ikke tid til å bli ordentlig kjent med rollefigurene eller med temaet. En forestilling som «Nashornet» må klare å presentere det absurde på en tydelig måte som gjør at man forstår innholdet der og da. Da jeg gikk ut av salen var jeg veldig usikker på hva jeg følte om stykket. Hva hadde jeg fått ut av det? Hva er det egentlige poeng med forestillingen?  Så dessverre blir det ingen anbefaling denne gangen, selv om skuespillerne leverte varene.