I Nationaltheatrets oppsetning Personer, steder og ting er det rusavhenighet som står i sentrum, sammen med en knallsterk Ine Jansen. Forestillingen bygger oppunder mange myter og klisjeer om rus og avrusning, men det er også en forestilling om en kvinne som bare leter etter seg selv.
Ine Jansen gir en levende og kompleks rolletolkning av skuespillerinnen Emma. FOTO: Øyvind Eide
På Amfiscenen er det premiere på Duncan Macmillans forestilling Personer, steder og ting. Det er satt ut 7 rader til publikum rett overfor det vante amfiet. Vi ser hverandre, og vi omringer det lille spillerommet i midten. Som et klinisk observasjonsrom. Inn kommer Ine Jansen som skuespillerinnen Emma. Full og jævlig. Hun velger å legge seg inn på avrusning, og vi blir kjent med flere av de innlagte og ansatte ved institusjonen. Inne på behandlingssenteret ser vi Emmas mange kamper. Mot rusen, mot de 12 stegene, mot personalet, gruppen og mot seg selv. Det er vondt og intenst og Jansen må utlevere hele seg.
Publikum observerer Emmas kamp fra begge sider av den smale scenen. FOTO: Øyvind Eide
Det er allikevel noe som distanserer meg fra fiksjonen. For det første er det en utholdenhetsprøve å sitte 1,5 timer til pause, med blodalvor og tunge dialoger. At hovedkarakteren i tillegg er i opposisjon hele akten, og ikke slipper oss inn på henne, gjør det ikke lettere. Jeg går ut til pause med en noe uforløst følelse. De mister oss ikke helt, men dette krever mye av publikum. I andre akt tar det seg (naturlig nok) opp. Jansen får tatt i bruk et større følelsesregister, og vår relasjon til karakteren blir sterkere. Men det er utfordrende å bygge opp medfølelse, når karakteren skal være grunnleggende identitetsløs. Emma er en skuespiller, og det metafiksjonelle er gjennomgående. Hun spiller roller, lyver og skaper virkeligheter som ikke eksisterer. På samme måte som hennes medpasienter, har vi også vanskelig for å tro på henne.
Med et stjernelag på scenen, får Jansen gode motspillere gjennom hele forestillingen. FOTO: Øyvind Eide
Forestillingen spiller på mange klisjeer om rusavhengighet og -behandling. Han som får en åndelig oppvåkning og vil følge Jesus, børsmannen som tar kokain for å jobbe litt hardere, voldsofferet, medfødt avhengighet, og vår hovedkvinne; skuespillerinnen som flykter fra virkeligheten ved å spille noen andre eller å ruse seg. Hun har knekk i knærne og krum rygg. Innledningsvis virker dette som kjedelige valg. Det er åpenbart, og virker nesten litt overdramatisk. Skal jeg tro på dette? Men så ser jeg dem for meg… De vi går forbi på gata, som sover på bussen, som samler flasker i parken. Klisjeene kommer fra et sted. De er basert på sannheter. Når man har godtatt dette er det lettere å leve seg inn i handlingen, og mot slutten tørker jeg en tåre.
Selv om dette ikke er noen nyskapende forestilling, er det en god en. Ine Jansen skaper en ekte kvinneskikkelse som er både sint, tøff, sårbar, ekkel, klok og redd. De er det ikke flust av. Jeg vil anbefale deg å se Personer, steder og ting, men du må godta noen klisjeer, og du må holde ut en heftig første akt. Allikevel, avsluttes det hele med rungende applaus.