“Dark Field Analysis er en retning i alternativ medisin som diagnostiserer systematiske kroppslige tilstander gjennom blodet”. Slik forklares tittelen i programteksten til forestillingen på Dansens hus. Jefta van Dinther er koreografen og nakne menn er på scenen. Blodet er gjennomgangstema i en forestilling hvor det menneskelige, mekaniske, dyriske og utenomjordiske smelter sammen. Enkelt, nakent og intenst.
Sittende, snakkende, dansende, de to danserne Roger Sala Reyner og Juan Pablo Càmara gjør begge en strålende jobb under Dark Fields Analysis. FOTO: Ben Mergelsberg
To nakne menn sitter på scenen. Publikum er plassert på alle fire sidene av scenen, med en firkantet remse av lys i taket og et firkantet grønt teppe i midten. Dette rommet opphører etterhvert. Skillet mellom lys og mørke, lyd og stillhet blir dernest drivende faktorer. Det er kun de to mennene på scenen, men langt ifra noen ensformig forestilling. De to synger, snakker, og danser, hele tiden akkompagnert av et mektig lydbilde. Det er også en fantastisk sekvens hvor danserne er mer dyr enn mennesker. Dark Fields Analysis avsluttes med at de to klatrer på hverandre og ender i et magisk sluttbilde.
Det er fristende å kaste en aldri så liten brannfakkel: Er ikke nakne dansere litt 2015? Kropp er flott, men altfor ofte virker nakenhet umotivert og underlig. Nærmest som om det har blitt et krav at noen må være nakne for at det skal kalles samtidskunst. I Dark Field Analysis er virkeligheten heldigvis en annen. Her vises små bevegelser, rykninger, stive blikk – ting man ikke vil legge merke til under klær. De dyriske sekvensene vil også miste en viktig dimensjon dersom danserne ble gitt kostymer. Nakenheten blir i stor grad et kostyme i seg selv, hvor spenning av nye muskler fungerer som kostymeskift. At danserne tar på seg shorts under applausen understreker egentlig dette ganske godt. Forestillingen lar seg ikke gjøre med klær. Kostymevalget, eller fraværet av det, er dermed selvsagt.
Det grønne teppet er fjernet og lysfirkanten avgrenser rommet. Nydelig løst. FOTO: Ben Mergelsberg
Starten er kanskje litt lang. Jeg ser at noen publikummere ser mer på hverandre enn på de stillesittende danserne i starten. Musikken og også så høy at mange holder seg for ørene. Selv synes jeg dette er spennende virkemidler. Forestillingen våger å tyne publikum for å oppnå ønsket effekt. Noe jeg instinktivt liker.
Jeg har aldri før opplevd en så lang applaus på Dansens Hus, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Dette treffer. Det hele er laget på en finurlig rolig måte som allikevel oppleves som intens. Dark Field Analysis er rett og slett en ekstremt vellaget forestilling. Dersom du har tenkt deg på teater denne helgen er dette forestillingen å se.