Kasimir og Karoline

I 1931 i Tyskland skrev Ödön Von Horvath folkestykket Kasimir og Karoline, men på Det Norske Teatret i 2018 er det ingenting som tyder på gamledager. Innenfor oktoberfestens rammer får vi servert en herlig blanding av samfunnskritikk og kjærlighet, krydret med popmusikk, farger, dans og spetakkel! Dette er en moderne kjærlighetshistorie full av satire og fest.


Petter Winther får skinne som utroparen i Kasimir og Karoline. FOTO: Erik Berg

Tittel: Kasimir og Karoline
Av: Ödön Von Horvath
Bearbeiding: Anders Hasmo og Peer Perez Øian                    Oversettelse: Runa Kvalsund
Regi: Peer Perez Øian                                                               Scenograf og kostymedesigner: Etienne Pluss
Medvirkende: Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Eivin Nilsen Salthe, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Petter Winther, Paul Åge Johannessen, Ståle Sletner, elever ved Bårdar Akademiet
Kommende forestillinger: 28. februar, 15. mars
Anmeldelse av: Mari Noodt

Selv om de henger tett, tett sammen, er det to lag i denne forestillingens fabel. Vi følger paret Kasimir og Karoline, og deres noe skjebnesvangre dag på oktoberfest, samtidig følger vi statuskampen mellom ulike samfunnslag. Karoline er fra en pengesterk familie og har en trygg, fast jobb. Kasimir er akkurat sparket som sjåfør og har innvandrerbakgrunn. På oktoberfest vil Karoline ha det gøy, tross i Kasimirs nye og kjipe jobbsituasjon. Det faller ikke i god jord, og det ender som det må. I rop og skrik og harde ord. Karoline takler det med fest og menn, Kasimir blir deppa og henger med dårlige venner.


Eivin Nilsen Salthe som Franz Merkel sender latterbølge på latterbølge gjennom salen. FOTO: Erik Berg

Kasimirs dårlige venn, Franz Merkel, spilles mesterlig av Eivin Nilsen Salthe. Med en brilliant komisk timing og mimikk, skaper han en karakter som er verdt turen i seg selv. Franz Merkel er en stereotypisk rogalending, av den sorten som ikke satset på oljen. Det er gjennom han de hardeste samfunnskritiske slagene kommer, men også de største latterbrølene. Mange av karakterene, som Salthes, er lett gjenkjennelig for oss. De gjenspeiler ikke Tysklands 1931, men Norge i 2018. Hvite menn som pusher femti, med alt for mye penger og for grådige hender, innvandreren som mister jobben og skylder på staten, og den flørtende og manipulerende jenta som vil ha gratis drikke. Det treffer oss, dette!

Mye av suksessen ligger i det veldig gode manuset. Anders Hasmo og Peer Perez Øian har gjort en formidabel jobb i å bearbeide Horvaths stykke, og skapt et språk og en sjargong som passer dagens unge. At man får følge denne dobbelte fabelen, er også med på å styrke forestillingen. Det gir den en dybde og et ekstra lag til kjærlighetshistorien… Eller et ekstra lag til satiren, om du vil. De spiller hverandre gode. Ved å ramme det hele inn i en fargerik og levende scenografi, er det aldri et kjedelig øyeblikk. Apropos! Man kan fint hvile øynene på Petter Winthers draginspirerte fortellerkarakter, som alltid er tilstede på scenen og får briljere med sine musikalske talenter. Han minner skummelt mye om Mercutios rolle i Romeo og Juliet på samme teater, men er et friskt pust i en forestilling som egentlig er et friskt pust i seg selv.


Hvite menn som pusher femti skaper både morsomme og ubehagelige øyeblikk i forestillingen. FOTO: Erik Berg

Med farger, fest og musikk, er det mye som skjer på scenen. Som sagt – aldri et kjedelig øyeblikk. Det blir faktisk litt i meste laget når hele danselinja til Bårdar bryter ut i felles koreografi. Dansen oppleves som påtatt og det blir egentlig ganske kleint. De kunne godt spart seg for et par av disse massescenene, for hovedrollene og scenografien bærer dette fint på egenhånd. 

Kasimir og Karoline gir fingeren til samfunnet vårt. Den viser status- og maktkamp mellom mennesker som oss. Mellom kvinner og menn. Forestillingen våger å være komisk, selv om det den forteller er både hardt og ekte, om kjærlighet og om verden. Den mestrer balansen mellom det humoristiske og alvorlige, og vi ler fordi vi kjenner det igjen. Med sitt friske uttrykk frir Det Norske Teater helt klart til ungdommen med denne forestillingen, og det er bare å takke ja! Kasimir og Karoline spiller kun to ganger til, og jeg håper ensemblet får se mange unge fjes i salen.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg