I 2015 presenterte Lars Øyno og Grusomhetens Teater urpremieren av Lament. I år viderefører de forestillingen med Lament II. Lament betyr å sørge eller gråte, og i en time blir vi med tre kvinner som gjør akkurat dette. De sørger og gråter, men over hva får vi ikke vite. Opplevelsen tilhører den enkelte publikummer, og her er det ingen fasit på hva man skal føle.
Ofte blir hender presset sammen i en bønn, men hvem de ber til får vi ikke vite. Fra v. Sara Fellman og Mika Hibiki. FOTO: Claudia Lucacel
Når publikum setter seg ned er det en naken scene som blir presentert. Tre kvinner kommer inn og legger seg ned på høyre side av scenen. De er kledd i lange, sorte kjoler og de har alle langt hår som skjuler både ansikt og uttrykk. Premisset er satt fra første stund; her er det kropp og stemme som er i fokus. Hanne Dieserud, Sara Fellman og Mika Hibiki er en imponerende trio og dette er kvinner som vet hvordan man beveger seg på en scene! De er hyperbevisste på hvor i rommer de andre er til en hver tid, og deres tilstedeværelse er til å ta og føle på.
Det høres kanskje skremmende ut å skulle sitte i en time å se tre skuespillere som sørger. Og litt skremmende er det faktisk også, fordi du som publikummer blir utfordret på alle plan. Det er til tider vondt å se på disse kvinnene som stønner og klynker og vrir seg om på gulvet, og utenom noen få øyeblikk med stillhet er det lite pauser å få. Man aner innimellom noen ord i den felles klagesangen, men det er vanskelig å oppfatte hva det er. I programmet står det at det er stereofonisk dialog mellom skuespillerne, som best forklart betyr forskjellige lydkanaler som spilles av samtidig. Det er en passende beskrivelse da alle de tre kvinnene har en særegen stemme som fyller hverandre ut på ypperlig vis.
Det fysiske uttrykket er virkelig imponerende å se på. Her snakker vi presisjon helt ut til fingertuppene, og det er en nerve i bevegelsene som holder spenningen ved like. Hva er det som er improvisasjon og hva er det som er regissert? Svaret er vanskelig å finne, men resultatet er at man fint kan sitte i en time å se på tre kvinner som sørger på en naken scene.
Hatten av til Grusomhetens Teater og Lament II!
