Det er en lun og god stemning i publikumsfoajeen hos Dansens Hus denne fredagen. Helgen er mer eller mindre forbeholdt legendekoreografen Trisha Brown (1936-2017). Med tre visninger av denne hyllestforestillingen, er det også lagt til rette for å fordype seg grundigere med både forestillingsintroduksjon, workshop med kompaniet, filmvisning om koreografen og kunstnersamtale etter forestilling. Trisha Brown har helt tydelig vært en viktig dame!

Dansernes samhandling er en sentral del i Trisha Browns verker. FOTO: Stephanie Berger

Forestillingen består av fem individuelle koreografier av den anerkjente koreografen. Det er Trisha Brown Dance Company som presenterer den omlag 2 timer lange “kompotten”, på Dansens Hus sin hovedscene. Det er ikke ofte vi kommer inn til et lukket sceneteppe. Det gjør vi i kveld. Teppet lukkes mellom hver dans, og er med på å avgrense de fem ulike koreografiene. Dette er ikke en sammenhengende forestilling, men en visning av fem selvstendige verk. Formen er uvant, men det summer godt i publikum mellom hvert innslag.

“Groove and countermove” er en fargerik og energisk dans med mye humor. FOTO: Stephanie Berger

Bevegelsesmaterialet som presenteres i kveld karakteriseres av uforutsigbare bevegelser, nøytrale ansiktsuttrykk, overraskende vendinger og twister på kjente trinn og et eget indre tempo. Musikken er for det meste et selvstendig element, som ikke manifesterer seg i dansen. Det er som om både bevegelsene, musikken og mimikken står hver for seg. Det er ikke samspill mellom elementene. Når man så opplever dem på samme tid, blir det et annerledes og nesten humoristisk resultat. Den andre dansen, “Groove and countermove” fra 2000, høster mye latter i salen, og er helt klart min favoritt i første akt. Her er det tempo, morsomme vendinger og masse farger!

Forestillingen er på sitt beste når det er høyt tempo og spennende løft. FOTO: Stephanie Berger

Den store utfordringen jeg får i møte med Trisha Brown sin dansestil, er følelsene. En stor del av dans er for meg følelser. Med de anonyme ansiktsuttrykkene og det fraværende samspillet med musikken, blir det rett og slett litt følelsesløst. Det blir bare bevegelser. De forteller meg ikke noe, og etter fire danser er jeg lei. Jeg kan forstå at Browns koreografier har vært nyskapende og viktige, men når de presenteres på rad og rekke blir det for repetitivt og dessverre litt kjedelig. Heldigvis avsluttes forestillingen med “L’amour au théâtre” (2009) som inneholder flere nydelige parkoreografier! Her beveger danserne seg nesten som dukker, og er mer eller mindre avhengig av hverandre for å endre retning. Det er i denne samhandlingen, med mange løft og høyere tempo at dansen er på sitt beste.

Er du veldig interessert i Trisha Brown og det historiske aspektet av hennes arbeid, ville du kanskje ha vært der. Hvis ikke, gjør det ikke noe at du kan sparer deg til en litt mer fortellende og moderne forestilling.