Det er ofte sagt at kunstnere som har tatt frem skjønnhetsbegrepet fra urtiden av kultur blir glemt eller får liten oppmerksomhet. Det er fordi kunstnere forventes å være gravende og provokative. Skjønnhet er ikke provoserende, den er velbehag, og flere ganger gjennom forestillingen fikk jeg disse små dryppene av nettopp det ? velbehag.
I forestillingen har danserne måtte interpretere Lysters egne dikt og skape koreografi fra det. FOTO: Marte Vold
Skjønnheten I-X er altså ikke av den provoserende sorten, men den er «skjønn», stillferdig og yndig gjennomført. Det naturlige sollyset som treffer danserne og musikeren gjennom de høye utildekte vinduene, går fra sen ettermiddagssol til varm kveldsol gjennom forestillingen. Den følger oss og setter stemningen for hele dansebonanzaen. Forestillingen er gjennomført som små danseinnslag, og jeg mener alle kan finne noe de liker blant de forskjellige numrene.
Introduksjonen er noe søvndyssende og en solo uten musikk som varer i 20 minutter eller mer gjør det vanskelig å holde fokus for noen, men jeg forstår nødvendigheten av scenen i forestillingens helhet. Selv om uttrykket er rensket for støy, plutselige bevegelser og alt over 50 desibel – og spesielt derfor – får man tid til bli vende seg til, og plutselig bli overrasket over noen av momentene. Derfor må man bare holde ut og se alt som én helhet.
Pianist Ellen Ugelvik bruker klaveret på en noe alternativ måte. FOTO: Marte Vold
Samtidspianist Ellen Uglevik legges ikke så godt merke til bak det store pianoet sitt. Hun setter en nærmest selvfølgelig tone til forestillingen, med sine alternative måter å bruke strengene ved pianoet på. Vi får sand på streng, vann på streng, hestelyder og skumlelyder. Alt sammen, dansere, lys, lyd og enkle kostymer skaper en aldri så liten diktsamling. Og det er akkurat det dette er. Janne-Camilla Lyster har selv skrevet en rekke dikt, som hver og en har dannet grunntanken til en sekvens i forestillingen. Hun ønsker å samle spesielt unge publikum. «I denne forestillinga har jeg skrevet dikt til utøverne i stedet for å vise hva de skal gjøre. På Dansens Hus kan du se hva disse diktene har blitt ? i bevegelse og musikk!»
Både før og etter forestillingen kan man lese diktene i foajeen. De er trykket opp på gjennomsiktige glassplater, og legger en ekstra dimensjon til hele opplevelsen. Jeg ber dere spesielt om å glede dere til diktet og dansenummeret «Hemmelig Hest». Sammen med denne lille utstillingen, skaper «Skjønnhet I-X» et lite subtilt univers, som legger seg som nysnø over oss som publikummere, uten å tvinge noe igjennom. Du kan dra på Dansens Hus om du vil fylles av små velbehagsdrypp og stille vakre ord. Jeg kan anbefale forestillingen, men da må du ta deg tid til den og ha tålmodighet ovenfor den.
