Hva betyr det egentlig å være utafor? For noen betyr det at de må holde en vesentlig del av hvem de er gjemt, av frykt for å bli fremmedgjort og hetset. For andre betyr det at valget de tok i livet ikke samsvarte med samfunnet, og derfor ble de dyttet ut. Å være utafor betyr så mye. Noen ganger går det bra, andre ganger får det alvorlige konsekvenser. Ekstremisme er en av disse. I Utafor på Det Norske Teatret blir vi invitert med i historiene til fire mennesker som på en eller annen måte har opplevd ekstremisme, og det å bli holdt utafor. Resultatet er en gripende forestilling som får deg til å tenke.
Faten har en sterk stemmer som hun ikke er redd for å bruke. FOTO: Dag Jenssen
Hvis det er én forestilling som egner seg for ungdom akkurat nå, så er det denne! Det er ungdommer på scenen, ungdommer i salen, og tematikken begynner i skolegården. Vi møter Yousef, nordmannen fra Nøtterøy som konverterte til Islam i søken etter å bli et bedre menneske. Faten kom til Norge som liten, og som seksåring bestemte hun seg for å gå på skole i Irak. Der begynte hun å hate, og hatet fortsatte da hun kom tilbake til Norge igjen. Tor er skuespiller og Jøde, og som ung skjulte han sitt opphav. Siri Marie møtte ekstremisme 22. Juli 2011 på ungdomsleir for AUF.
Alle disse fire har sterke historier de deler med oss i publikum. De spiller ingen karakterer, men er dønn ærlige og åpne om sine egne opplevelser og følelser. De har alle møtt ekstremisme ansikt til ansikt på en eller annen måte, og de har alle blitt sterkere av erfaringen. Det er virkelig imponerende å se dem stå selvsikre på scenen og respekten for deres fortellinger griper oss fra første stund. De snakker til oss på et menneskelig nivå, og de inviterer til et slags vennskap ved å dele sorg, ensomhet, glede og humor. De brenner virkelig for temaet, og når vi går ut av salen gjør vi det samme.
Yousef (stående) forteller om dagen han ble kalt landsforræder på bussen, og alle som var der klappet. FOTO: Dag Jenssen
Ved siden av Yousef, Faten, Tor og Siri Marie, står et ensemble på ni ungdommer. De følger iscenesettelsen og blir nærmest en del av scenografien. De danser, snakker og illustrerer det som blir sagt av de fire hovedpersonene. De er mer enn statister og helt riktig brukt. De gir mat til scenebildet der det trengs og blir borte når historiene fortjener å stå for seg selv. Spesielt må Bård Elias Nystøyl nevnes, som med sin klokkeklare sangstemme suplerer både lydbildet og stemningen.
Som nevnt er dette en forestilling som passer perfekt for ungdom. Ikke bare fordi menneskene på scenen er unge, men fordi tematikken og budskapet er skreddersydd til denne målgruppen. Utafor handler i bunn og grunn om det å se menneskene rundt oss, og sørge for at ingen blir holdt utenfor. Dette er ungdommens store oppgave. Det er i skolegården vi er mest sårbare, usikre og lett påvirkelige. Hvis ingen ser oss der, så må vi kanskje finne andre steder å bli sett – steder som slett ikke er bra for oss.
Bruken av virkemidler er enkelt men sterk, slik som sand som faller fra taket. FOTO: Dag Jenssen
Utafor bryter stereotypene og inviterer til tilgivelse og forståelse for andre kulturer. Forestillingen setter fokus på mennesket og viktigheten av å holde sammen og akseptere hverandre. Med andre ord, dette er teater som ikke bare er bra, men også utrolig viktig! Utafor er en feiring av mennesket på både godt og vondt, og den fortjener å oppleves av så mange som mulig!