Dramatikkens Hus er ikke bare arena for nye scenetekster og konsepter, det er også en hus hvor de vil tenke høyt om teatret og livet. Gjennom sin foredragsserie får norske scenekunstnere dele sine tanker om nettopp dette. Denne tirsdagskvelden er det skuespiller Gine Cornelia Pedersen som sitter på barkrakken. Hun skal snakke om det hun selv betegner som “universets bibliotek” – Æteren.
Gine Cornelia Pedersen er vant til å stå på en scene, men var spent på mottakelsen av hennes foredrag om æteren. FOTO: Mari Noodt.
I følge Dramatikkens Hus skal alle foredragsholderne velge seg en kunstner som utgangspunkt for samtalen. Gine Cornelia Pedersen har valgt seg Edvard Munch. Eller “Eddie” som hun gjentatte ganger benevner han som. Dette er en kunstner hun har brukt mye tid og energi på, og som hun selv innrømmer å ha fått et særdeles nært forhold til. Hun har lest i dagboknotater og bøker, på nett og på bibliotek. Men hun har også sett han, snakket med han og blitt personlig. I sitt indre. Og det er dette som er essensen i Pedersens foredrag: Hennes mulighet til å være åpen for sin egen underbevissthet, og dermed finne levende bilder.
Det virker kanskje litt søkt, og det er hun innforstått med, men hun ber oss være nysgjerrig og barnlig til sinns: våge å bli med på tanken hennes. Ved hjelp av automatskrift og automattegning, hvor man bare lar hånden gå av seg selv, hevder Pedersen at hun kan få materiale fra dette “universets bibliotek”. Et bibliotek av erfaringer, tanker, ideer, mennesker. Skuespilleren beskriver energisk hvordan hun skrev begge sine romaner, kun ved å gå inn i denne underbevisstheten og notere med automatskrift.
Det er interessant å høre på henne, og det er noen ville teorier hun annonserer. Til tider oppleves det mer som å være på et vekkelsesmøte enn et foredrag, og beskrivelsen av denne tilstanden, gir sterke sammenkoblinger til spiritisme og åndelighet. Jeg undrer meg om mottakelsen hadde vært like varm og velvillig om foredraget ble holdt av en predikant eller en annen troende… Settingen, på Dramatikkens Hus sammen med kunstnerfeller, gjør Pedersens “preken” mindre ekstrem. Etter publikums spørsmål å regne, ser publikum på dette som en god kunstnerisk arbeidsmetode og skyver unna kritiske spørsmål om troen på det spirituelle.
Jeg sitter igjen med mange spørsmål og tanker etter Pedersens foredrag, men det er spennende at Dramatikkens Hus åpner for det! Det er godt å se en institusjon som tør å spørre, grave, være åpen. På den måten tror jeg teaterkunsten også kan utvikle seg til å bli aktuell og viktig! Finner du et foredrag du kunne tenke deg i kalenderen deres? Forhåndsbestill billett – det er gratis og blir fort fullt! Men vit at du må tørre å tenke store og dype tanker om teatret og livet.
