For åtte år siden startet kompaniet Statsteatret sitt enorme prosjekt: De skal lage én forestilling til hvert tiår i norgeshistorien, fra 1900-2000. Med én forestilling i året, betyr det at de nå har kommet til det beryktede 80-tallet. 1980 – Aker Brygge sparer ikke på hverken hockeysveiser, overdådig pop, skinnsofaer, familiedrama eller skulderputer. Her får du alt du håper på, i en helstøpt og back-to-the-roots teateroppsetning!
De fire skuespillerne Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold utgjør hele maskineriet til 1980 – Aker Brygge. FOTO: Thomas Kvitvik
Statsteatret driver ikke med noe fiksfakserier. De er fire menn som lager teater. Her er det ingen lydmann, ingen lyskvinne, ikke noe stort maskineri bak det vi ser. På scenen står kun en beige skinnsofa. Det vi får se i kveld er enkelt og greit godt, gammaldags teater av den beste sorten! Statsteatret har truffet på alle de viktige parametrene, som skiller mindre gode forestillinger fra de aller, aller beste. For det første er Per Kjerstad, Kim Sørensen, Cato Skimten Storengen og Gard Bjørnstjerne Eidsvold stødige skuespillere med en herlig tilstedeværelse, kjemi og timing. Sammen med regissør Yngve Sundvor har de funnet fram til noen solide karakterer som skaper mulighet for gjenkjennelse og – ikke minst – komikk. Disse to parametrene danner selve grunnlaget for en suksess. Syr du det hele sammen med en god dose 80-tallsmusikk, nostalgiske referanser og et lass av komiske situasjoner, har du en vinneroppskrift.
Brødrene Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er opphavet til mange av latterbølgene i salen. FOTO: Thomas Kvitvik
1980 – Aker Brygge er en av få forestillinger som har får meg til å le både ukontrollert og høyt, og det er jeg absolutt ikke alene om. Publikum ler lenge og vel i hver eneste scene. Det nedstrippa uttrykket får situasjonen og karakteren til å skinne. Det er ingen lag å fortolke og det treffer deg momentant. Både det humoristiske og det fine. Til tross for enkel kostymering og karikerte skikkelser, blir vi glad i Per Kjerstads “mor Agnes” og Gard Bjørnstjerne Eidsvolds “Einar med spesielle behov”. Noe av genialiteten ligger i scenografiens nøkternhet og spillets intimitet. Vi er den fjerde veggen og titter inn i familiedramaet. Det er noe sitcom-aktig over det hele. Det oppleves nærmest som å sitte og se en skikkelig god episode av “Mot i brøstet”.
Mor Agnes (Per Kjerstad) og eldste bror Einar (Gard Bjørnstjerne Eidsvold) gir forestillingen en ekstra varme. FOTO: Thomas Kvitvik
Statsteatret har mottatt lovord fra oss før, og det ser ikke ut til å stoppe med det første. Som et barn av 90- tallet, gleder jeg meg allerede til neste forestilling! I mellomtiden gir jeg 1980 – Aker Brygge mine varmeste anbefalinger.