Den siste kongsfesten

Vi befinner oss i Kroatias hovedstad Zagreb, i året 1913. På denne tiden er Kroatia en del av Østerrike-Ungarn, og det er på tide å feire den ungarske helgenkongen, Stefan, med en årlig høstfest. Her er alle inviterte, fattige så vel som rike, skuespillere så vel som publikummere. Dans, mat, alkohol og sex florerer på scenen, og vi i salen er med på festen fra start til slutt. Det er vilt, kult og rått, og vi elsker det!

Dette er festen du ikke vil gå glipp av! Musikken fenger, og skuespillerne imponerer med både sang og spill. FOTO: Siren Høyland. 

Tittel: Den siste kongsfesten
Av: Miroslav Krleza
Hvor og når: Det Norske Teatret, scene 2. Fredag 27. april
Regi: Ivica Buljan                                    Omsetting: Edward Hoem
Med: Oddgeir Thune, Charlotte Frogner, Amell Basic, Hilde Olausson, Geir Kvarme, Joachim Rafaelsen, Ellen Birgitte Winther, Frode Winther, Pål Christian Eggen og Thea Borring Lande. 
Scenograf: Sven Jonke                           Kostymedesigner: Ana Savic Gecan
Komponist: Mitja Vrhovnik Smrekar        Lysdesignar: Øyvind Wangensteen
Dramaturg: Anders Hasmo
Anmeldelse av: Stine Sørensen

Scene 2 er for anledningen kledd om til det ugjenkjennelige. Store, sorte tepper henger fra taket og kun en liten del av gulvet, nærest publikumssetene, er synlig. En naken kvinne kommer ut gjennom teppene. Hun smiler til publikum før hun begynner å kle på seg. Først undertøy, så en stram dress. Hun spør publikum om hjelp til å ta på leppestift. En ung gutt på første rad rekker ut en hånd, og slik er stykkets premiss satt fra start. Teppene løftes på høyre side, og skuespillerne spiller og synger festen inn. De inviterer publikum opp til dans, og vi lar oss forføre. Jeg er en del av festen, bokstavelig talt, når jeg danser i ring på scene 2 med skuespillere og publikummere. Det er overraskende, nytt og spennende, men først og fremst er det utrolig gøy!

Teppene er teltet hvor kongsfesten foregår, og for en fest det er! Mennene slåss og vedder, damene flørter og drikker, og hele tiden er det storslagen sang og dans. Gjestene feirer sosialismen, og mat og drikke flyter rikelig. “Hvem vil ha vin?!”, roper Ellen Birgitte Winther, og plutselig sitter vi med en kopp i hånden. Geir Kvarme serverer nydelige lammepølser i pitabrød, og Amell Basic løper rundt med kokende te. Her skal ingen sitte sultne eller tørste. Lukten av mat på grillen sprer seg rundt i rommet, mens festen beveger seg videre.

Mens gjestene drikker og fester, blir mat laget på sidelinjen. FOTO: Siren Høyland. 

Klokken tikker av gårde, og festen bringer nå frem de mørke sidene av samfunnet. Horene stiller seg opp, og alkoholen har trengt seg inn i blodet. Gravlundsarbeideren Janez (Thune) vil ha den vakre Anka (Frogner), men hun aviser han. Drevet av rus og sorg henger han seg i byens bordell. Men festen tar allikevel ikke slutt for Janez. Han kommer tilbake som levende død, og han vil ikke gi seg før han får kvinnen han elsker. Han møter andre som seg selv, hevnsvunne sjeler som ikke kan stå imot kallet fra musikken og feiringen. Selv ikke døden kan stoppe den siste kongsfesten.

Med repet fortsatt om halsen, kommer Janez (Oddgeir Thune) tilbake som levende død for å forsette festen. FOTO: Siren Høyland. 

Det er en fryd å se skuespillerne utfolde seg på scenen. De synger, gråter, stønner og skriker seg gjennom festen. Ofte hører man ikke det de sier i alt støyet, men er det nå ikke sånn det ofte er på fest? Musikken stiger i takt med røstene, og du navigerer deg gjennom situasjonen ved å se på kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Vi ser at Janez er sint, fortvilet og så forferdelig forelsket. Vi ser at Anka er lidenskapelig, sterk og ulykkelig, men mest av alt ser vi at hun er fryktelig, fryktelig full. Å spille full troverdig er ingen enkel sak, så hatten av til Charlotte Frogner for en av de sterkeste prestasjonene jeg noen gang har sett henne gjøre.

Sex og fyll følger som en naturlig utvikling av enhver storfest, og i sentrum av alt står horen, Anka (Charlotte Frogner). FOTO: Siren Høyland. 

Men en gang må festen slutte. Teltet må tas ned, og verden utenfor må nok en gang bli synlig. Janez er død, men han klarte ikke å gi slipp på Anka. Naken og skitten forfølger han henne, mens hun bare vil ha fred for døden som ikke vil gi slipp. Da teppene heises ned, foregår det en voldsom kamp på scenen, men de døde er og blir døde, og de levende må til slutt få fred. Festen skal avsluttes en gang for alle, og publikum stiger ned på scenen for en siste dans. Kongsfesten er endelig ferdig, og applausen runger i salen.

Se denne forestillingen. Det er mitt råd til alle dere der ute. Dropp hjemmefesten, og dra heller til Det Norske teatret for en teaterfest uten like! Det er vakkert, stemningsfylt og gripende, og når man går ut av salen sitter festen fortsatt i deg. Jeg har prøvd mitt beste å beskrive denne ekstraordinære forestillingen, men den må først og fremst oppleves. Terningkast seks til Den siste kongsfesten, og takk for en fest jeg sent vil glemme! 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg