Det er ikke å legge skjul på at teaterbransjen er en vanskelig vei å gå. Den krever mye ressurser, tilbyr få jobber, og ikke minst er det mange om benet! Men for noen brenner kjærligheten for faget så sterkt at utfordringene bare må takles – og grensene må tøyes. Noen tar rett og slett tøylene i egne hender. Vi har pratet med to slike mennesker, Maren Eikli Hiorth (25) og Truls Toftnes (27), som ved siden av jobb og studie har viet sin tid til å lage teater. I morgen er det urpremiere på Hvor nært kan jeg komme, en splitter ny forestilling av og med nyutdannede kunstnere.
Både Truls og Maren gleder seg til å få vist frem forestillingen til publikum i morgen! FOTO: Stine Sørensen.
Vi setter oss ned ved trappen til Kunsthøgskolen i Oslo (Khio), et av lokalene hvor ensemblet har øvingene sine. Maren har sin bakgrunn fra Drama og Teaterkommunikasjonslinjen på OsloMet, samt et år med pedagogikk på Khio. Hun jobber vanligvis som teaterpedagog, og nå er hun også produsent, manusforfatter og skuespiller. For et og et halvt år siden gikk hun sammen med to andre skuespillere, Idun Daae Alstad og Mathilde Dokka Sveen, og sammen fikk de ideen til Hvor nært kan jeg komme. I fjor besluttet jentene å skape friteatergruppen müde, og forestillingen blir deres første produksjon. Det har vært en lang reise, men i morgen er det endelig klart for urpremiere!
“Det er krevende arbeid på veldig mange plan, du får aldri helt fri,” forklarer Maren. “Men hvis man har en genuin kjærlighet for faget, så blir man motivert.” Hun legger ikke skjul på at det har vært vanskelig å sette opp en forestilling fra “scratch”, men at lidenskapen for historien har vært en felles motivasjon for alle involverte. “For Idun, Mathilde og meg har det alltid vært historien som har gjort at vi har kommet tilbake, selv når det har vært veldig krevende. Det er derfor vi står her, et og et halvt år senere, og kan vise frem en forestilling vi er veldig stolte av,” forteller Maren.
Hvor nært kan jeg komme tar for seg kjærlighet, kommunikasjons og dagens datingkultur. “Vi ønsket å se på hva denne kulturen gjør med oss som mennesker, med tanke på selvbilde, mental helse og ansvarsfraskrivelse,” forklarer Maren. “Vil noen egentlig binde seg i vår tid? Hvor finnes den ekte kjærligheten?” Det er store spørsmål som stilles, og tematikken er brennende dagsaktuell. Går det egentlig an å komme nærme hverandre i en virtuell verden? “Vi er tre ganske ulike jenter som hadde de samme tankene, så da var man kanskje inne på noe,” ler Maren. Målgruppen er ungdommer og voksne mennesker, og som Maren forklarer så beveger datekulturen seg mer og mer inn på det rene virtuelle. “Snart vet man ikke om noen annen virkelighet. Hvis man ringer på døren nå for å spørre noen på date så er man utenfor normen,” sier hun.
Det er spennende tematikk Maren, Idun og Mathilde har tatt tak i, og målgruppen er midt i blinken for Teater Ungdom! DESIGN: Truls Toftnes.
Med seg har de Truls som regissør. Han går nå siste året på Drama og Teaterkommunikasjon på OsloMet, og har tatt forestillingen med som en del av sin bacheloroppgave. Maren og Mathilde så hans regieksamen i høst, og begge ønsket å få han med på laget. Maren har selv gått regi, men ønsket ikke å regissere i tillegg til å stå på scenen. “Det hadde blitt altfor nært,” ler hun. Truls ble med en gang interessert i både manus og ideen, og kom med sine egne tanker. “Vi skjønte fort at vi hadde de samme tankene om både tema og stykket,” forteller Truls og legger til, “Ved å kombinere to kommunikasjonsformer, nemlig å snakke ansikt til ansikt eller via meldinger, så skaper vi en helt ny form for kommunikasjon. En form som ikke kan utforskes noe bedre sted enn på scenen,” forklarer han.
Med seg på laget har de åtte unge skuespillere. I tillegg til å være produsenter står både Maren, Idun og Mathilde på scenen, sammen med Bhkie Male, Odin Waage, Helene Eidsvåg, Ole Victor Corrall, Solveig Bjerre Petersen og Thomas Ottersen. De fleste er nyutdannet og jobber som freelancere. Ettersom det er en egenprodusert forestillingen så har det ikke vært mulighet å gi lønninger enda, og Maren og Truls innrømmer at det har oppstått utfordringer. “Det har jo vært noen amputerte øvinger, da skuespillerne har hatt andre jobber,” forteller Truls. “Men det var vi forberedte på fra starten,” legger Maren til. “Vi er jo alle i samme bransje, og vi var klar over at den situasjonen kunne oppstå når vi begynte.” De er begge enige om at det har vært bra med mange skuespillere på banen. “Vi har alle egne friske blikk og innspill, og sammen blir det kunstnerisk motstand,” forteller Maren. “Jeg etterlyste motstand fra start, så det fungerte veldig bra,” sier Truls.
Både Maren og Truls håper at premieren blir starten på en videre utvikling av forestillingen. Drømmen er å kunne selge den til skoler, og dra på turné. “Vi vil jo vise den til folk, og da spesielt til ungdom som er målgruppen,” sier Maren. De har allerede fått samarbeidspartnere i Oslo og omegn, og Maren legger til at det er en viktig ressurs når man vil sette opp noe selv. “Gode samarbeidspartnere er enormt viktig, og det hjelper masse å snakke med folk som selv er i bransjen.”
Vi i Teaterungdom heier på de som tør å satse på det de brenner for, og vi heier på Maren og Truls og resten av gjengen som skal stå på scenen i morgen! Dette er mennesker med bein i nesa og vi gleder oss til å følge med på gruppen müde og se hva de får til. Vi oppfordrer alle til å ta turen innom Sentralen i morgen for å se Hvor nært kan jeg komme. De spiller kun to ganger så her må man smi mens jernet er varmt! Eller hvem vet, kanskje dukker forestillingen opp på skolen du går på? Vi krysser fingrene!