Heddaspesial: Intervju med Therese Slob

Det er inneklemt dag, og byen er stappfull av folk som har tatt seg fri for å nyte sola. Sommerferiefølelsen begynner å komme snikende, men for Therese Slob er det alt annet enn ferie som står på programmet. Når jeg møter henne, forteller hun at hun kommer rett fra prøver til forestillingen Survival som snart reiser på turné til Sør Korea, og så er det rett tilbake til Oslo for å få med seg Heddadagene. 


Therese Slob står bak forestillingen Hello

Forestillingen vi skal snakke om heter HELLO, og er Teater Innlandet sitt bidrag under Heddadagene. Forestillingen tar for seg livet til tre dansere med ulik bakgrunn -innvandrer, flyktning og flerkulturell. To av danserne, Abir og Miko, var selve inspirasjonen til å lage forestillingen. Therese forteller at hun har kjent disse to lenge, og at det er deres historier som inspirerte henne til å lage forestillingen. «Jeg kjenner på både respekt og beundring i møte med mennesker som har en så annen bakgrunn enn min egen, og jeg opplever at disse menneskene beriker mitt verdensbilde, utvider mine perspektiver og tilfører mye som jeg er takknemlig for. Ofte blir flyktninger og innvandrere sett på som en mottaker, og det norske samfunnet som en giver, men jeg mener at det er mye mer nyansert enn som så, og at vi må begynne med å se menneskene og ikke bare de politiske spørsmålene. De store massene består av mange enkeltmennesker med virkelige historier, og i HELLO møter du tre av dem» sier Therese. 

Den tredje danseren, Bao, ble med etter god gammeldags stalking. I og med at to av danserne allerede var på plass, trengte de en tredje danser med en historie som kunne passe inn i fortellingen. Therese gjorde research og tok kontakt med de danserne hun mente kunne være aktuelle, til slutt landet hun på danseren Bao fra Kingwings Crew. 

Forestillingen bygger altså på tre virkelige historier, hvor tre dansere får fortelle utifra sitt eget liv og sin bakgrunn. I forarbeidet med forestilling rullet de ut meter med gråpapir på gulvet, der skrev og tegnet danserne sine livshistorier. Videre har dette blitt til tekster og bevegelse, og til slutt en forestilling. «Jeg har dyp respekt for danserne som har turt å gå inn i en såpass sårbar prosess hvor man virkelig gir mye av seg selv på alle måter. Det har vært veldig viktig for meg som koreograf å være bevist hva som hører hjemme på en scene og ikke, danserne er dønn ærlige men de skal også få lov å sette grenser.”


Tre dansere, tre historier. FOTO: Lise Skjæraasen

Identitet er et viktig tema i forestilling, og identitet er i følge Therese, en universell tematikk. Hvordan opplever man verden? Hvordan ser man seg selv? Hvem er jeg? Hvor hører jeg til? Dette er spørsmål alle kan kjenne seg igjen i, uavhengig av hvilken bakgrunn man har. 
HELLO er tro mot egne historier, rått og upolert. Kort fortalt: This is it. 

Danserne har bakgrunn fra urbane dansestiler som hiphop og break, så bevegelsesspråket i forestillingen er ungdommelig. I tillegg er det unge mennesker på scenen som forteller sin historie, så jeg er enig med Therese i at dette høres ut som en forestilling som passer perfekt for ungdom. Den spiller på Blackbox Teater under Heddadagene, og skal etterhvert også ut på turné med Den Kulturelle Skolesekken. 


Urbane dansestiler bruker for å formidle sanne historier. FOTO: Lise SKjæraasen

Den viktigste drivkraften for Therese når hun lager forestillinger, er å ha noe man ønsker å si. Det er en lang og krevende prosess å lage en forestilling fra bunnen av, så det må være en drivkraft i bunn. «Mange koreografer er opptatt av “hvordan”, men jeg er nok mer opptatt av  «hva» og «hvorfor». Hvordan “hva” blir løst, er noe jeg finner i den kreative prosessen. Veien er et stort landskap som jeg finner mens jeg går. Det er farger, bilder, tanker og små dotter som blir tydeligere og tydeligere». Therese forklarer engasjert med hele seg, og det er som jeg blir dratt inn i hennes tankegang. Jeg skjønner godt hva hun mener når hun forteller at hun føler seg som en ristet brusboks. 

Når jeg spør hvorfor publikum burde se HELLO under Heddadagene, får jeg raskt til svar at dette er tre fortellinger som fortjener å bli hørt! Det er tre virkelig mennesker som forteller om hvordan de har bygget opp et liv fra ingenting, noe som er både fint, vondt og vanskelig. «Det er ikke et mål for meg at man skal sitte igjen å mene noe i en spesiell retning, men jeg vil at vi skal velge å se og lytte. Og møte hverandre som mennesker. Punktum.»

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg