Begjær under almene

Nationaltheatret begir seg ut på en farlig ferd når de kaster seg ut i Nobelprisvinner Eugene O’Neills tragiske univers med sin oppsetning av Begjær under almene. Som så mange andre, har også jeg O’Neill som en av mine favorittdramatikere (og forfattere). Dette verket er en ferd i fotsporene til de store greske dramaene Kong Ødipus og Medea. Mennesker faller for folk de ikke burde få et godt øye til, og drap av egne barn blir til slutt eneste utvei for å erklære egen kjærlighet til den man ønsker. En enorm historie å fylle den bittelille Amfiscenen med.


Elegant kaos, slik det ofte er i Eugene O’Neills familiedramaer. Fra venstre: Ravdeep Singh Bajwa, Erland Bakker, Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen og Øystein Røger. FOTO: Øyvind Eide

Tittel: Begjær under almene
Hvor/Når: Nationaltheatret, Amfiscenen 4.juni 2018
Av: Eugene O’Neill                      Oversatt av: Ole Johan Skjelbred                     Bearbeidet av: Victoria Meirik
Regi: Victoria H. Meirik                Dramaturg: Hege Randi Tørressen                  Komponist/Musiker: Siv Øyunn Kjenstad
Medvirkende: Øystein Røger, Marian Saastad Ottesen, Henrik Rafaelsen, Erland Bakker, Ravdeep Singh Bajwa og Siv Øyunn Kjenstad 
Kommende forestillinger: 5., 8. og 9.juni
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

 

Dessverre lykkes ikke denne forestillingen helt. De enorme følelsene til skuespillerne virker tidvis påtatt. Hvorfor elsker de så sterkt? Alt vi ser er kjipe eksistensielle samtaler og fordømmelse av livene de lever. Noe som er synd, for denne teksten rommer jo så mye mer. Så hvorfor oppleves forestillingen så platt som plattingen den spilles på? Litt melodi grand prix faktor i scenografien klarer ikke å sprite opp denne forestillingen. Heller ikke musikken, som av uviss grunn har stor plass i en forestilling hvor den gir liten til ingen mening. Huff, Begjær under almene, er nok ikke så dårlig som det kan høres ut her, men forventningene til denne produksjonen var så mye høyere enn dette.

Handlingen foregår på en gudsforlatt (eller kanskje ikke?) gård. Det er fattige kår, familiekrangler og dine, mine, sine barn ispedd en god dose dødsfall. To sønner drar, far kommer hjem med ny kone, og stesønn og stemor får et forhold. Og til slutt et barn. Tragedien i disse tragiske skjebner blir komplett når mor dreper eget barn og samtlige står igjen ulykkelige.

 


Far og sønn,  Øystein Røger og Ravdeep Singh Bajwa. FOTO: Erika Hebbert

 

Ja, jeg avslører alt. For alt blir nærmest avslørt i løpet av de første 5 minuttene av forestillingen. Det er så lett å se hvor det bærer. Publikums interesse ligger i hvordan det skal bli fortalt. Regien er seig, med enkelte underlige humoristiske innslag (som jeg ikke kjenner igjen fra O’Neills tekst). Det er også små brudd hvor skuespillerne “danser”, i ordets videste forstand. Hvor er finurlighetene? Hvor er smerten? Hvorfor får ingenting bygge seg opp?

Kanskje er dette dramaet for stort for Amfiscenen? Det er ikke godt å si. Men her har dyktige skuespillere, sammen med en dyktig regissør, laget en ganske dårlig forestilling av et helt fantastisk verk. Ikke alt er like elenden. Replikken “Ta begge to” sitter som en real knyttneve i magen, men det er så utrolig mye bra som går på Nationaltheatret om dagen, så fyll heller opp salene på andre forestillinger enn denne. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg