En ny solfylt dag går mot slutten, og vi trekker inn i Operaen for å se premieren på Dancing with Bergman. Forestillingen er en hyllest til filmskaperen Ingmar Bergman, og allerede fra vi kommer inn i salen, er lerretet trukket ned og gamle filmsnutter viser oss noe av det vi har i vente. I 2018 ville den svenske filmskaperen Ingmar Bergman fylt 100 år, og dette feires med en festforestilling i Operaen. Tre generasjoner med svenske koreografer har gått sammen om å lage denne hyllesten til filmskaperen.
Danserne i Memory utgjør en sjarmerende duo. FOTO: Lesley Leslie-Spinks
Kvelden er delt opp i tre verk, hvorpå det første blir vist to ganger. Vi får en introduksjon hvor det fortelles at dette verket er inspirert av filmen De fördömda kvinnornas dans. Da filmen gikk på svensk TV, ble den først vist én gang, så fikk man høre en forklaring på hva det handlet om, før den ble vist på nytt. I følge Bergman var dette en veldig pedagogisk måte å se en forestilling på, og man vil mest sannsynlig forstå mer, eller se forestillingen fra en helt annen vinkel den andre gangen man ser den. Akkurat sånn har de gjort det på operaens scene 2 i kveld. Jeg fikk en klar tanke om hva det handlet om i løpet av første visning, men etter å ha hørt forklaringen og sett det hele på nytt, forstod jeg enda mer. For meg som ofte har problemer med å forstå samtidsdans, var dette en veldig kreativ løsning som ga meg mye. Ikke bare forstår jeg mer, jeg sitter også igjen med sterkere minner av koreografien og alle nyansene.
Fire dansere i forskjellig alder utgjør damene i De fördömda kvinnornas dans. FOTO: Erik Berg
Thoughts on Bergman er navnet på det andre verket. Her møter vi danser Alexander Ekman, som også har koreografert dette verket. Vi går fra filmstudio til stue, og får et innblikk i hvor frustrerende og gøy det er å skape noe. Det jeg husker best er når voiceoveren spør hva som er dans. Danseren på scenen gjør flere forskjellige bevegelsesmønstre, hvorpå spørsmålet «er dette dans?» blir gjentatt. Hva er forskjellen på hvordan man danser på fest, i stua eller på scenen? Jeg har ofte tenkt på det selv, og syns denne iscenesettelsen får fram mye humor og svarer godt på spørsmålene!
Alexander Ekman gjørsin tolkning av Ingmar Bergman. FOTO: Erik Berg
I det tredje og siste verket møter vi to eldre dansere. Tidligere leder for Cullberg balletten, Mats Ek, har koreografien på dette verket, og er også en av danserne. Den andre danseren er hans kone, Ana Laguna. Det er en romantisk duett som ender i oppløsning. Jeg føler familiedrama ofte er tema i Ingmar Bergman sine verk, og denne koreografien er den perfekte hyllest til den store filmskaperen og en fin avslutning på kvelden. De to danserne utgjør et sjarmerende team, og jeg blir imponert over alt de får til – alder er tydeligvis ingen hindring for en samtidsdanser.
Ekteparet Ana Laguna og Mats Ek i en nydelig duett. FOTO: Erik Berg
Det blir en kveld fylt med nyanser og spennende koreografier. De tre verkene står i stor kontrast til hverandre, men fyller hverandre på en elegant måte. Alle verkene er så ekte. Ingen prøver å være noe mer enn det de er. Alt er veldig teatralsk, så det er lett å lage seg opp en mening om handlingen i de forskjellige historiene. Det er ikke ofte jeg er i Operaen og føler jeg kan slappe av, og slippe å konsentrere meg for å forstå handlingen. I kveld gjør jeg det og jeg nyter hvert sekund. Ingmar Bergman var en stor mann, og de tre koreografene som har utarbeidet denne forestillingen, gir ham en verdig hyllest!