Heddadagene: Hospitalet

Kritikerroste Hospitalet er tilbake på Operaen etter å ha vært spilt i 22 land verden over. The Guardian hyllet forestillingen og i Sydney-operaen ble den spilt i tre uker. I Oslo har den blitt spilt på Nationaltheatret (2005) og Dansens Hus (2008) og på Operaen i 2016. Nå er den tilbake på scenen som en del av Heddadagene 2018. Her møter man islandske sykepleiere som må slå ihjel tiden, i mangel på pasienter. Slike absurditeter som man etterhvert har lært at kjennetegner Jo Strømgren Kompani.


Jo Strømgren er tilbake i Operaen, med seg har han tre skitne sykepleiere. FOTO: Knut Bry

Tittel: Hospitalet
Hvor/Når: Den Norske Opera og Ballett scene 2. 8.juni 2018
Regi, koreografi, manus og scenografi: Jo Strømgren  
Musikk: Haukur Morthens, Donizetti, Bach, Los Paraguayos, Nancy Sinatra, Jan Garbarek, Barry Adamson, Jørgen Knudsen
Medvirkende: Guri Glans, Gunhild Aubert Opdal, Ingri Enger Damon (Jo Strømgren Kompani)
Kommende forestillinger: 9.juni 
Anmeldelse av: Helge Langerud Heikkilä

Den Norske Opera og Ballett sine huskoreografer har vi i Teaterungdom blitt glade i. Jo Strømgren har gitt oss forestillinger som Sult og Utkanten på Operaen og Salve regina på Dansens Hus, som var nominert i vår egen kåring av “Årets forestilling 2017”. Denne gangen er vi tilbake i Operahuset på scene 2. Selvmedisinering og venting står i fokus. Her er kvinner på scenen, sykepleiere i en absurd islandsk virkelighet.

Vi hører helikoptre fly høyt der oppe. De tre kvinnene er skitne og ekle. Seksualitet blandes sammen med frykt og vold. En nøkkel mangler. Et bilde. Kanskje kjærlighet? Virkeligheten på dette stedet er absurd. Total makt forderver fullstendig, også i Hospitalet. Men har egentlig noen av disse sykepleierne makt? Underlig og ubehagelig. Det er umulig å ikke mene noe om Hospitalet. Så hva mener jeg?


Hospitalet er en av forestillingene under Heddadagene 2018. 

Jeg er forvirret. I fem minutter elsker jeg forestillingen, de neste fem synes jeg det er fryktelig kjedelig. Nesten på grensen til banalt. Det er nesten konstant 1-5 i publikum som ler høylytt. Selv ler jeg ikke en eneste gang. Vold, sex og skitne kvinner er kanskje tematikker som ikke engasjerer meg nok. Jeg sliter også med det faktum at jeg ikke har sympati for noen av kvinnene. Alt dette kan riktignok bli bagateller dersom man bare er ute etter å føle noe. Jeg føler masse, og forstår godt hvorfor Hospitalet har blitt spilt over hele verden.
 

MÅ du se Hospitalet? Nei.

BØR du se Hospitalet? Tja.

Vil du angre HVIS du ser Hospitalet? På ingen måte! Det er så mye rart pakket inn i en drøy time. Selv er jeg, absurd nok, bare forvirret.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg