Det faktum at dette sendes live som en fungerende radiosending er veldig imponerende og veldig nervepirrende for meg som har produsert live før. Regissør Tormod Carlsen har valgt å gi alle i publikum radioer med tilhørende headset å lytte til. Allerede her er jeg skeptisk til om ikke Teateret Vårt har tatt seg vann over alles hoder. Tekniske duppeditter som introduseres til det gjennomsnittlige teaterpublikum bør helst bare være en stor rød knapp med tydelige instruksjoner. Alt mer komplisert enn dette skaper fort krøll på linja. Som alle som har holdt en liten Power Point presentasjon vet, så skal det ikke mye til før ting går til helvete for selv den mest tekniske anlagte av oss.
Man møter mange ulike karakterer gjennom forestillingen. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS
Og ting går skikkelig til helvete, men ikke på måten jeg skulle trodd. Publikummerne klarte seg ypperlig, der jeg selv bare opplevde litt skurring på linja mi, men det var fordi jeg holdt kabelen bøyd, noe som uansett bare gjorde FM-opplevelsen enda mer taktil og troverdig. Nei, ting gikk til helvete på scenen. Med vilje. I god gammeldags Riksteater-Kollaps-i-kulissene-stil. Radioteateret ser ut til å følge Murphys lov de også, der alt som kan gå galt, virkelig går galt, og gjerne på det verst tenkelige tidspunkt. Nemlig på lufta. Det er en ren skadefryd og guilty pleasure å se på Radio Don Quijote.
I det som ved første øyekast minner om et stillbilde fra en Roy Anderson-film, blir vi introdusert til crewet bak radioshowet «Dypdykk», med Aurora i spissen. Alt går rolig for seg. Du har hun som synger live i studio, du har programlederen, du har teknikeren og ungdomskanalen. Også har du en blind mann. Et lite frampek om at dette ikke er en vanlig bakenom-forestilling om hvordan det er på arbeidsplassen. Men i likhet med The Office, viser det seg at alle disse karakterene er underdogs og outsidere. Uten at de klarer å samarbeid av den grunn. Her er det plass til alle de det ikke er plass til andre steder. Den romantiske drømmende Aurora som elsker Cervantes bøker om Don Quijote så mye at det eneste hun vil er å lage radioteater om «verdens beste bok», teknikeren som er forelsket i henne men føler seg feit og dum, hun kristne som alle tror sliter med angst men som selv bare vil synge, han blinde misforståtte og som ingen har gitt en ordentlig rolle på grunn av handikappet sitt, og til slutt ungdomskanalen som går gjennom forelskelse og ståtiss og liker både rollespill og rap. Det kan faktisk bli litt vel mye rumpehumor til tider, ihvertfall når ungdomskanalen spilles av Lars Melsæter Rydjord og Johanna Mørck som ser akkurat litt for modne ut til å gnikke kuk og flashe tits mot glassvinduene i teknikerbåsen. Men vi lo for det, og da gjelds det.
Et vanlig produksjonsteam blir sakte men sikkert historien om Don Quijote. FOTO: Tingh Kommunikasjon AS
Med et produksjonsteam som skaper sin egen virkelighet i denne lille flerbrukshallen og oss som studiopublikum, drar de med Don Quijote ut av litteraturen og inn i livene våre. Med en gradvis fjernere virkelighetsforståelse og innbilte fiender blir de til slutt selv historien om Don Quijote av la Mancha. Vi så det komme, men det er gjort på snedig vis. For ved å gjøre oss publikum til «lytterne» som Aurora alltid henvender seg til, kan Teatret Vårt komme med direkte budskap uten at det blir såpeopera. Alt som sies til «lytterne» inne i fiksjonen av radiosendingen, blir også sagt til oss som publikum i teaterforestillingen. Vi er en og samme person, lytter og publikummer. Og det blir gøy med så banale budskap, fordi de hele veien undervurderer oss som «lyttere». Men ikke som publikum.
Det er to dimensjoner her, med et voldsomt tempo. Og denne metasuppen har de utforsket til det fulle, skal jeg hilse og si. Jeg er nok litt av den gamle skolen, hvor jeg kunne kost meg glugg ihjel av å bare høre på fortellerstemmen til Aurora legge ut om Don Quijote og Sancho Pansa sine fiktive eventyr. Jeg digger radioteater. Men dette er jo ikke radioteater, det er (radio)teater. Om du gjør som meg, så tar du av deg hodetelefonene i blant og bare ser på forestillingen også. Jeg tror man må se forestillingen flere en én gang, om man skal få med seg både det som blir sagt og det som blir gjort. Det blir fort veldig mye informasjon på en gang. Jeg forstår det godt, de spiller på hverandre. Også er det tross alt det moderne samfunnet og den hyperaktive informasjonsflyten vi konkurrerer med her. Teatret Vårt har safet det med å bare gjøre alt samtidig. Og de har safet og truffet blink mange steder.
Jeg siterer Aurora og Dypdykk her: «Det er en tynn, tynn linje mellom genistrek og galskap.» Jeg er usikker på hva denne forestillingen lander på. Den var jævlig morsom i alle fall og passer alle ungdom som ikke har lest Don Quijote. Den passer også de som har lest den, men ikke gamle deg som vil lære mer om Don Quijote i lesesirkel. Hør en lydbok.
