Mektig! er ordet som best beskriver iscenesettelsen av Jon Fosses Andvake. Her er enestående lys, sterke følelser og Fosses skrivemåte vevd sammen til ett stykke på tre akter. Med flere fortellere, mange karakterer og overnaturlige elementer er dette er sterk teateropplevelse, både for kropp og sinn.
Andvake er en mektig teateropplevelse. FOTO: David Zadig
Anvake handler om paret Asle og Alida. De har blitt gravide utenfor ekteskap. De er fattige og har ingen sted å bo, men prøver å finne et nytt sted for hver natt. De får nei, og atter nei. Etter en stund bestemmer Asle seg for å finne en båt. Alida er bekymret, men Asle står på sitt og sier at han skal finne en båt så de kan seile vekk.
Jeg liker den dystre og dramatiske første akten. Den starter med en blomstrende kjærlighet i en håpløs situasjon. Stemningfylt lys og røyk skaper en slags vegg for scenen, det er mørkt og trist, men med et lite glimt av håp.
Det er mørkt og dystert, men kjærligheten gir rom for håp. FOTO: David Zadig
Skuespillerne presterer. Alle de ulike smårollene kommer tydelig frem, og Asle og Alida får briljere i hovedrollene. De treffer med både timing og følelser. Det virker veldig ekte. Tidvis opplever jeg litt mumling fra noen av bikarakterene som ble litt vanskelige å forstå, men alt i alt, solid spill.
Tynn røyk ligger konstant i luften, lys viser hvor handlingen foregår. Stemningen er dramatisk og konsentrert. Ellers er scenografien enkel. Falske steiner flyttes rundt av skuespillerne og fortellerne. Rekvisitter og scenografi flyter over i hverandre på elegant vis. Tidvis vakkert, tidvis distraherende. Musikk brukes også mye i stykket. Fele spesielt. I tillegg projekteres det på bakveggen. Her ser vi solen, havet, solnedganger og soloppganger. Asle får stirre utover havet og tenke på sin far eller andre. Alle disse virkemidlene gjør at det alltid er noe vakkert å se på, selv i den dypeste sorgen. Litt som kjærligheten mellom Asle og Alida.
Andvake jobber med hele sanseapparatet til publikum. Den lar øyet se fantastisk kreativ belysning, mens øret tar inn musikk som går rett i hjertet. Det er ikke bare ordene som bærer følelsene, men hele iscenesettelsen.
Noen overganger kunne kanskje vært tydeligere, alle skuespillerne trenger kanskje ikke luske rundt i bakgrunnen, det er litt distraksjoner her. Som Teaterungdom blir man sittende å tolke og prøve å forstå alle virkemidlene, for dette er voldsomt. Det er mye å ta inn, men mye kan jo også bety mye kvalitet. Ingen av elementene er dårlige. Men for oss Teaterungdom er Andvake kanskje litt for mektig.
