Heddadagene: Áillohas

Den siste Heddadagen fylles Det Norske Teatret i praktfulle samekofter, for Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvás er på besøk. Beaivvás skal være en viktig kulturbærer og formidler av samisk historie, kultur og identitet. Og på scene 3 klarer de nettopp dette, men det er ikke teater. Det vi får se, eller hovedsakelig høre, er utdrag fra den samiske multikunstneren Nils Aslak Valkeapääs teaterstykke “Den Rimhåra og Draumesjåaren”. Valkeapääs, også kalt Aillohas, blir vår usynlige hovedperson i denne lille timen på Det Norske Teatret.


Velkommen inn i et magisk univers! FOTO: Marit Anna Evanger

Tittel: Aillohas
Tid og sted: Scene 3, Det Norske Teatret, 16. juni 2018
Gjestespill fra: Det Samiske Nasjonalteatret Beaivvas
Av: Nils Aslak Valkeapää                Regi: Rolf Degerlund             
Kostyme: Berit Marit Hætta            Musikere: Patrick Shaw Iversen & Roger Ludviksen
Medvirkende: Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Nils Henrik Buljo & Egil Keskitalo
Anmelder: Nina Vilde Hoff

På scenen sitter to musikere med instrumenter jeg aldri har sett før. Til venstre står det fire stoler på rad, og sånn blir scenen seende ut. De medvirkende er en salig blanding av musikere og skuespillere. Man gjennomskuer kanskje at ikke alle har erfaring med en sånn her type tilstelning, men litt stive kropper og nervøse smil gir bare sjarmpoeng til Aillohas. Det viktigste her er uansett ikke hva vi ser, selv om koftene på scenen er helt nydelige, men hva vi hører. Jeg er ikke alene om å se litt stresset ut i det den første teksten om den Rimhåra blir lest på samisk. Like etter oversettes det til norsk, og alle som ikke pryder salen med tradisjonelle samiske drakter kan puste lettet ut. For heldigvis får vi høre om den nydelige naturen og verdenen den Rimhåra og reingjeteren er del av. Det kan bli vanskelig å følge historien fra A til Å da tekstutdragene jevnlig blir supplert med musikk og samisk sang. Poesi og joik blir en uslåelig kombinasjon. Sangstemmene, tonene og skuespiller Egil Keskitalos tilstedeværelse forvandler scene 3 til et svevende og mystisk univers.


Heddadagene nærmer seg slutten. Dette er vår siste anmeldelse fra årets festival. Nå gjenstår bare Heddaprisen i kveld!

Vi får høre mye om drømmer og tas til drømmeland med de vakreste toner, for det er der reingjeteren får svar og her et par i publikum dupper av. Men det er nok ikke vondt ment, selv lukker jeg ofte øynene for å se for meg Aillohas ord. De språklige bildene han maler er virkelig vakre, blant annet biter jeg meg fast i en som presser øret mot bakken og hører moder jords hjerte slå. Og livsvisdom som at man må lære å elske seg selv før man kan elske andre, eller at man ikke bør rope høyt om sine evner slik at de mister sin kraft når man tyr til dem.

Historien og tematikken er også dagsaktuell: for mennesker er kun en del av naturen. Klimaspørsmål dras dermed inn i denne drømmeverdenen og gjør «Den Rimhåra og Draumesjåaren» enda mer aktuell for ungdom. Vi får bare håpe at Beaivvás neste reise til hovedstaden viser oss Aillohas stykke i sin helhet. For det vil være verdt å få med seg.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg