Vi i Teaterungdom bemerker oss ofte at det er et mindretall av de yngre å se på Den Norske Opera og Ballett. Mandag kveld var ikke dette tilfelle, da var Hovedscenen fylt av publikummere i alle aldre, fra overraskende unge til de velkjente seniorene. Vi har sett Tanztheater Wuppertal Pina Bausch – en munnfull å uttale, men en sann glede å se på scenen!
Englevinger blir brukt som et gjennomgående virkemiddel i Tanztheater Wuppertal Pina Bausch. FOTO: Mats Bäcker
Nasjonalballettens egne huskoreograf Alan Lucien Øyen har regissert kveldens verk, som til tross for at tittelen er Tanztheater Wuppertal, også heter New Piece ll. Det er ikke bare dans på scenen denne gangen, men også teater. Koreograf Pina Bausch revolusjonerte dansen med sitt danseteater da hun startet kompaniet i 1973, og selv etter sin død i 2009 lever hennes visjon videre. Her kombineres dans med teater, bevegelser med replikker og dialog med duetter. Det er ikke tradisjonell dans, men heller ikke tradisjonelt teater. Mye er abstrakt og surrealistisk, men resultatet er alltid fantastisk.
Det er ingen sammenhengende historie vi ser. Heller blir vi invitert med i små historier som fortelles både gjennom skuespill og dans. Både handlingen og uttrykket i historiene er varierte, men tematikken går ofte mot det såre og dystre. Spesielt møter vi mange kvinner som har mistet noen. En søster sørger over brorens død, en datter må begrave faren, og en mor forteller kjærlig til sønnen om sin avdøde far. Det er mye død og mye selvmord, men det oppstår også øyeblikk av humor og plutselig latter. På Operaens hjemmeside står det at forestillingen er vokst ut av de 16 dansernes egne bevegelser og historier, og det synes så til de grader på scenen. Det ligger så inderlig mye sjel og lidenskap i alle historiene som blir fortalt, og de griper oss på et nesten intimt nivå. Danserne er også skuespillere, og de briljerer i begge former.
Utallige rekvisitter blir brakt inn på kort tid, og like kjapt blir de fjernet. FOTO: Mats Bäcker
Scenografien må nevnes som et kunstverk i seg selv. Hele scenen er fylt av ulike kulisser som dyttes, dreies og dras av danserne i alle retninger. De skaper alt fra et vanlig rom i hjemmet til en kirke. Ofte blir kulissene flyttet på mens en scene blir utspilt, og det er ikke før du flytter blikket at du innser at endringen har skjedd. Det kunne fort blitt kaotisk og distraherende, men presisjonen og timingene til danserne gjør at det hele skjer uanstrengt og med naturlig flyt. Bruken av scenografien blir en del av historien, så vel som den helhetlige opplevelsen. Det er rett og slett flott å se på.
Mesteparten av teksten blir fremført på engelsk, men det er også innslag av tysk og litt spansk. Alle danserne behersker engelsk godt, så det er aldri noe problem å forstå det de sier (med unntak av når de snakker tysk eller spansk selvfølgelig, noe som for meg er uforståelig). Det går derimot aldri utover historiene når de går over til fremmedspråk, for det er ofte utrykket som er det mest spennende. I tillegg til tekst og dans blir selvfølgelig også musikk brukt som et virkemiddel, og den forteller historiene på lik linje som alt annet. Den understreker handlingen og gir liv til følelsene som oppstår – ofte uten at vi tenker over det.
Danserne skaper fantastiske bilder på scenen, spesielt når de alle er samlet. FOTO: Mats Bäcker
Hvis det er noe jeg savner i Tanztheater Wuppertal Pina Bausch så er det, overaskende nok, mer dans. Jeg er personlig mer glad i teater, men når danserne først setter i gang med det de virkelig er gode på, så tar det pusten fra deg. De utfolder seg på scenen med grasiøse og imponerende bevegelser, og de gjør det alle med en slik lekenhet som får det til å se ut som dans er det letteste i verden. Det er nydelig å bli vitne til, og i de drøye tre timene forestillingen varer så skulle jeg for første gang ønske det var mer dans enn teater. Uansett er dette en forestilling vel verdt å se, og som vi så i kveld på publikum, så passer den for ungdom så vel som de voksne! Mine varmeste anbefalinger til Tanztheater Wuppertal Pina Bausch!
