Nå er Teaterhøsten 2018 endelig i gang for Teaterungdom! Sesongens første forestilling kommer fra snart Ibsenfestivalklare Nationaltheatret, hvor vi har besøkt hovedscenen for å se Lykkeliten. Fra Kilden Teater i Kristiansand har Rune Andersen kommet for å fortelle om eget liv. En barndom med minner og huller. For selv med tivoli, søsken, kjærlig mor og besteforeldre, var det noe han ikke kunne komme unna. “For pappa drakk” og når pappa drakk, ble han voldelig.
Rune Andersen forteller om vesle Rune Andersen. En liten gutt, som altfor tidlig må bli stor. FOTO: Dag Magne Søyland
Og PANG! med denne tilståelsen setter Rune Andersen virkelig igang forestillingen Lykkeliten. Frem til dette har han brukt god tid på å sette publikum inn i sin barndoms verden, om blokka han bodde i, og om en pappa som var ute på havet på jobb. Han har også fortalt om Violett Irene Andersen: En kjærlig mor, som sammen med sine foreldre tok seg av barna. Humor er bærebjelken i denne første delen, som mest av alt oppleves som en transportetappe. Noe den heldigvis også viser seg å være, for med innrømmelsen av farens alkoholisme kan Andersen endelig fortelle om barndommen slik den virkelig var.
Det tok Rune Andersen 40 år å kunne fortelle denne historien. Moren måtte dø først. Hun som så alle forestillingene hans frem til denne. Han lovet henne å vente. Når han nå letter på sløret er det på en troverdig og ærlig måte. Dette betyr noe, på ordentlig. Det merkes spesielt godt når han tar imot den stående applausen. Han er tydelig rørt og jobber hardt for å beholde fatningen. For meg oppleves faktisk dette som forestillingens høydepunkt. En voksen mann som kjemper mot indre følelser, formet av noe altfor vondt, men som tviholder på at dette er en historie med en lykkelig slutt. Det er få tørre øyne i salen når han for fjerde gang entrer scenen for å bukke.
Det har vært mange gode forbilder i livet til Rune Andersen. Disse får sine nøye tilmålte minutter av denne monologforestillingen. FOTO: Dag Magne Søyland
Listen over slike personlige monologforestillinger begynner å bli mange. Elske Kåss Furuseth har imponert med sin Kondolerer, fulgt opp av Gratulerer som ikke overbeviste like mye. Humor og komikk stod også i sentrum i Ingar Helge Gimle sin Hei jeg trenger litt hjelp her jeg, mens Gjertrud Jynge (som vi også har intervjuet HER!) går rett inn i alvoret i sin Frå landevegen (som gjør comeback på scenen 6. og 28.september – vi anbefaler alle å kjøpe seg billett). Derfor blir det umulig å ikke gjøre noen sammenligninger. På sitt mest alvorlige er Lykkeliten nær, ærlig og rørende. Når Rune reflekterer rundt farens voldsutbrudd og drapstrusler vokser klumpen i halsen seg stor som en basketball. Under parodiene faller jeg mer av. Rune er med andre ord best når han kun er Rune, og det er han heldigvis mesteparten av tiden. Lykkeliten er med andre ord en rørende og solid måte å starte teaterhøsten på!
Til slutt et lite PS: Det er ikke til å stikke under en stol at gjennomsnittsalderen i salen nok passerer 60. Faktisk ser det ut til at jeg kan være den yngste som har tatt turen til Nationaltheatret denne lørdagskvelden. Noe som både er interessant og skremmende… I løpet av høsten håper vi at Teaterungdom og våre lesere vil være med på å endre dette.
