Til å være et av de tydeligste høykultursymbolene i vår kultur, er operaen i Oslo særdeles smart konstruert. Det er ingen dørterskel der, bokstavelig talt. Hvem som helst kan gå ned i Bjørvika og si “jeg har vært på Operaen”. Du kan trampe på taket eller gå rett gjennom den om du vil! Det gjør den både folkelig og tilgjengelig. Hva så med innholdet? Klarer Den Norske Opera og Ballett å gi oss forestillinger som matcher byggets lave terskel? RAW kan vise seg å være et steg i riktig retning.
I RAW bestemmer danserne alt fra kostymer og koreografi til programtekst og kafésalg. Dette er deres sjel. FOTO: Renske Zwaan
RAW er Nasjonalballettens svar på dugnad. Dansere fra både hovedkompaniet og UNG-avdelingen har gått sammen på fritiden for å lage en forestilling for et veldedig formål. Alle inntekter fra billettsalg, merch-salg og kafé går til organisasjonen Young Future Foundation, og ingen får lønn for å stille opp. I seks måneder har de fått skape og produsere sin helt egen ballettforestilling. Det er et ambisiøst og friskt prosjekt, hvor danseren får utfolde seg i alle ledd av prosessen! I programmet presenteres 13 enkeltstående koreografier, og i løpet av 2,5 timer får vi oppleve det meste balletten har å tilby. Koreografiene strekker seg fra det helt tradisjonelle, med ballerinaen, hennes mannlige støttespiller og vakre pianotoner, til absurde grupperutiner med props, kostymer og skranglemusikk. Det er et vidt spenn av uttrykk, noe som holder interessen oppe gjennom den nokså lange seansen.
Ved pause er stemningen god. Åpningsrutinen Quote: The mind is a muscle drar deg inn i et utforskende og lekent univers, og følges opp av en informativ og morsom video om forestillingsprosessen. Videre følger flere virkelig flotte koreografier, akkompagnert av nydelig musikk. Vi får se vakker kjærlighet og destruktive forhold. Koreografiene er søkende og moderne. Bevegelsene utføres stilfullt og presist, og er fylt av følelse og ærlighet. Det oppleves som mer intimt enn andre ballettforestillinger. Dette er dansernes sjel. Selve formatet har også lagt seg på en mer moderne linje. De mange sekvensene skaper, tidsriktig nok, et hurtig tempo i forestillingen. Sammen med de følelsesladde koreografiene, minner konseptet om So you think you can dance. Dette treffer publikum! Vi får gi rask tilbakemelding, og hvis noe ikke treffer, er det kort mellom skiftene. Dette er fordøyelig for de fleste som tusler rundt “på operaen”.
Som tittelen tilsier, skal denne forestillingen være rå og utildekket. Dette er arenaen for å ta sjanser! Allikevel er det noen konvensjoner innenfor den klassiske balletten som det tydelig er vanskelig å løsrive seg fra. I første akt er hele fem av syv koreografier duetter mellom en mann og en kvinne. De to resterende er grupperutiner… I duettene løfter og dominerer den mannlige danseren ballerinaen, gjerne i bar overkropp, mens hun kjemper for sin selvstendighet. Som regel ender det i tap for ballerinaen. Heldigvis avslutter første akt med et lite opprør, når fem jenter danser seirende over sin “herre” i Inversion. Jeg øyner et håp. Når andre akt er i gang, og vi igjen blir møtt med samme gammeldagse forløp, svinner håpet helt. Hvor er mennenes følelser? Hvor er kvinnenes makt? Hvor er to kvinner som løfter sammen? Hvor er to menn som støtter hverandre? Vi får kanskje et hint av dette under Camilla Spidsøe og Andreas Heises duett mot slutten av forestillingen, men løpet er kjørt. Hele opplevelsen av forestillingen blir dessverre farget av denne frustrasjonen.
Historien om den undertrykte kvinnen og den dominerende mannen er helt klart levende tilstede utenfor operaens dører og vi skal ikke kutte den ut. På ingen måte. Men vi må også våge å vise de andre. Vi må våge å rive opp de gamle røttene og la dansen gi liv til alle følelser og historier. Jeg hadde håpet at RAW, med sine frie tøyler, skulle tørre nettopp dette.
