Riksteatret, Kilden Teater og det Norske Teatret har denne høsten gått sammen om å lage teater. Kildemateriale er Olaug Nilssens Bragepris-belønnede bok Tung tids tale. Nå blir den teater med samme tittel. Med store navn bak både bok og forestilling er forventingene høye under urpremieren fredag kveld. Og Tung tids tale innfrir dem alle og leverer så det suser!
Samspillet mellom skuespillerne er uten tvil en av forestillingens store styrker. FOTO: Erik Berg
Olaug er mor til Daniel på 9 år. Da han var liten kunne Daniel synge på engelsk, liste opp rekker med sjeldne dyr og hjelpe mor med maten, men så begynte han å forandre seg. Sangen og praten forsvant, ble gjemt innvendig og gjort usynlig for mor. Legene ga han diagnosen autisme og livet ble brått endret. For Olaug ble det en kamp. En kamp mot helsetjenesten, byråkratiet, Daniel og ikke minst mot seg selv. Skuespillere Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø er Olaug. De er også Daniel. De er leger og byråkrater. De er en kollektiv stemme som forteller om et liv med sorg, vansker og vanvittig mye kjærlighet. Det er umulig å fremheve noen over de andre, for på gulvet er de den samme. Selv når Jon Bleiklie Devik trer inn i rollen som Olaug, oppstår det kun et sekund med undring før overgangen blir det mest naturlige i verden. Det er en prestasjon uten like.
Manuset er en klipp og lim-versjon av bokens originale innhold. Alt er i jeg-form fra mor Olaugs perspektiv. Det er nødvendig for at vi skal bli kjent med både henne og Daniel og menneskene rundt dem, og effekten blir at vi i publikum også blir en del av jeget. Vi kunne vært Olaug. Vi kunne vært Daniel. Vi kunne levd i en virkelighet vi vet mange lever i, men som vi egentlig aldri vil forstå. Tung tids tale gir et lite, men realistisk innblikk i en slik tilværelse. Slik blir stykket nesten litt politisk, uten at jeg egentlig tror det er intensjonen. Det åpner øynene for hvordan bistand fungerer i vårt land, og hvordan et liv med autisme virkelig er når ingen ser på.
Skuespillerne veksler mellom tekst og rolle på ypperlig vis. FOTO: Erik Berg
På scenen er spillet konsentrert rundt en hul og firkantet boks. Innvendig er det en trapp, utvendig en dør og et vindu. Det er et klart bilde på hva som skjer bak lukkede dører versus ute i det åpne landskap, men boksen fungerer også som en ramme rundt et liv en ikke kan bryte ut av. I boksen er Daniel en gutt med autisme. Ute er han en gutt som legene vil gi en psykiatrisk diagnose. Både inne og ute er Olaug en fortvilet mor som kun vil sønnens beste. Det setter en klump i halsen og tårer i øynene.
I halvannen time blir vi invitert inn i et liv ulikt de flestes. Dette er virkeligheten som vi håper vi aldri vil oppleve, men i salen har vi ikke noe valg, så sant vi ikke velger å gå. Vi må gråte, vi må akseptere det vonde, men vi må også le av det. Vi må lære og forstå av denne virkeligheten som er mer enn bare teater. Min gjest på fredag jobber selv med barn med autisme, og han sa det så fint: «Dette var realistisk helt ned til øretelefonene på Daniels hode». Jeg oppfordrer til å lære og forstå. Se Tung tids tale.